He was the last surviving son (of 5) of Thorfinn Skull-Splitter. We know little of his reing, but had 2 daughters and a son, Sigurd, who succeeded him. Lofve's wife, Eithne was a daughter of Cerball Kjarvall, King of Ossory.
Pål (or Paul) was the elder son of Thorfin the Mighty and shared the kingdom of the Orkneys with his brother Erlend after their father's death. They ruled together quite congenially until their children became old enough to get involved in politics. It came to be that Paul's son, Haakon was eventually banished from the Orkneys (1093) and he stayed in Sweden and Norway for the next few years. It was the visits from Haakon that eventually persuaded King Magnus of Norway to install his own son, Sigurd (to become known as Sigurd Jorsalafari - the Crusader) as King of the Orkneys.
På vei hjem fra Østersjøtoget i 1022 kom det til forsoning mellom Knud den Mektige og Torkil den Høye, som ble innsatt som stattholder i Danmark. Få år senere døde Torkil, og den engelske stormannen Wulfsige, som var gift med Knuds halvsøster Estrid, overtok som stattholder under navnet Ulv Jarl. Hans far var angelsakseren Sprakling, etter islandske kilder, Torgils Sprakelegg. I brev fra Knud den Mektiges tid nevnes Ulv og hans bror Eilif som jarler i England. Ulv var nest kong Knud den mektigste mann i Danmark.
Under et sjakkspill kom han i trette med Knud. Han ble deretter drept i Luciuskirken i Roskilde ca. 1026 av hirdmannen Ivar Hvide på Knud den Mektiges befaling.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«134. Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge red omkring i Vester-Götland den vinteren og hadde mer enn tretti hundre (3 600) mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes. Da det led på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England; han satte Hordaknut, sønn sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham. Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann. ...»
Sigrid var en storlagt kvinne som vakte oppsikt. En gang førte hun selv et langskip til Bergen. Da hun skulle reise hjem, sto kong Øystein Haraldsson på bryggen og lot skalden Einar Skulesson kvede et vers til hennes ære. Dette skjedde i 1150 elle noe tidligere.
Sigrid var gift første gang med Pål på Aure i Søkkelven.
Strømsgaarden ble kalt «Strømmen», skrives «Strømmen med Strømsfiord» i 1723.
Stedet har navn etter «Rystrømmen», det trange seilløp mellom Ryøya og Kvaløya. I følge O.
Rygh brukes Strømmen også som grendenavn for gnr. 57 - 62. Strømsfjord som nevnes i 1723
har vel egentlig betegnet bukten i Kvaløya hvor Voldelven renner ut.
Kiel var antagelig sønn til Torleif Pedersen på Storslett som ligger på Kvaløya nord-vest
for Kvitfjellet nær Hillesøy kirke. «Kield Tolefsøn - 18 Aar» føres under Storslett som sønn til
«Enchen Marith Christophersd:».
Manntallet i 1701 oppgir:
«Ellers findes Effterskrefne J Hillisøe Tingsted som Hører Til Tromsøe Menighed:
...
Opsidernis eller Leyl: Stand og Vilk:
Hielper Sig Noggenlunde af Sin Jord: med Noggen Credit fra Bergen:
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Strømmen med Strømsfiord.
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
Kiel Torlufs: - 62.
Sønnernis Nafne: - Deris Alder:
Christopher Kiels: - 12.
Lars Kiels: - 10.
Simen Kiels: - 3.
Torluf Kiels: - 6.»
I tillegg til sønnene var det fire drenger på gården, 28, 25, 22 og 20 år gamle.
Kiel døde antagelig før 1708. Ved skiftet etter hans hustrus 2. mann som ble avholdt på
Strømsjord 17.07.1713 ble det henvist til et skiftebrev oppsatt etter Kiels bortgang. Dette
er ikke funnet i skifteprotokollen for tidsrummet 21.05.1690 - 19.05.1713. I protokollen
er det imidlertid tilføyet på tittelbladet:
«Intet Skifte indført i tiden 1700 ?/5 - 1707 23/5».
-->>«Enkemand Erland Kielsen Strømmen» døde i 1808, 79 år gammel, og var altså født
ca. 1729.
Flyttade omkring 1295 från Isle of Man, England till Norge.
Vidsträckta uppdrag redan vid 1300-talets ingång.
Riksråd 1303-1324.
Blev syssloman i Jämtland 1326. (Skuncke)
Källa: Boken om "Skanckeätten 1995 av Roger de Robelin".
Teorin om Jämtlands-Skanckes eventuella anknytning till kungahuset på Isle of Man bygger på forskningar gjorda av Barney Young på Isle of Man. Hallsten är att betrakta som nyckelpersonen i denna forskning. Jämtlandsätten inkom sannolikt från Danmark till Norge. Med hänsyn till ättevapnet och kända hjälmprydnader har den eventuellt sitt äldsta ursprung från en släktgrupp i Pommern, som redan på 1300-talet förde lika skanckevapen.
Från omkring 1700 är den kvarvarande delen av ätten i Jämtland, med hänsyn till levnadsomständigheter, att betrakta som en renodlad bondesläkt. Sid 384.
Hallsten levde ännu 1345, känd första gången i två diplom 1303, det ena då han tillsammans med riddaren Audun Vigleiksson kungör för Verdalsborna i kungens ( Håkon VI, Magnus Lagaböters son) (Det var väl Håkon V, som var Magnus Lagabötes son, PW) namn en dom och det andra där han med riksråden baron Bjarne Erlingsson till Bjarköy, baron Erling Amundsson och baron Snare Aslaksson har uppdraget att fullfölja domen.
Han var riddare och norskt riksråd senast 1303, nämnd syssloman i Jämtland. Hans sätesgård var Egge i Tröndelagen.
Enligt bevarat sigill från 1303 förde hans Isle of Man's kungavapen med 3 avhuggna böjda skankar förenade i trepass och ordnade motsols.
Gift före 1300 med Sigrid Håkonsdotter.
Hallsten skänkte 2 pund jordagods till Trondenes kirke för Sigrid Håkonsdotters själ. (Sigrid var gift först med Ogmund Guttormsson, med vilken hon hade sonen Olaf Ogmundsson). Sigrid hade en syster Cecilia, som 1363 instiftar en själamässa för henne och hennes son Olaf.
Källa: Skancke-ätten av Herje Skuncke 1978.
Det är forskarna Carl Ruben Carlsson, G.V.C. Young på Isle of Man och Sven Gaute Barfoth, som med gemensamma ansträngningar kommit fram till ett resultat, som i stort ger besked att släkten Skancke i själva verket är en gren av Isle of Man's kungahus och att den grundades i Sverige och Norge i och med att Hallsten Torleifsson och hans mor prinsessan Magnhild i slutet av 1200-talet emigrerade från Isle of Man och bosatte sig i Norge.
Omtalas i ett hammartingsprotokoll 2/11 1660. Är möjligen identisk med den "Henrich pannemakare, fransos" som fanns i Kroppa bruk åtminstone 1628-35. Kan vara son eller bror till Servas Tourneur.
After her first husband, Koll's death, she wanted to travel and left Iceland for Norway, where she married Herjolf, a respected land owner. After Herjolf died, she left her son Hrut Herjolfson in Norway and went to Iceland to see her older son, Hoskuld. There she died and was buried.
After the death of his father, Thorstein, during a battle with the scots, Olav's grandmother, Aud, gathered up certain friends and family from the Hebrides where they lived and set sail for Iceland. Olav became the ancestor of many in Iceland.
Skule var sønn til Toste Jarl som var bror til kong Harald Gudinesson i England. Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge. Han regnes som Reinsættens stamfar.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller,Ð sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.Ð Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.Ð
Han fikk også godset Rein (nå Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag.
Ved manntallet i 1663-66 bodde Hans hos sin far på Selnes i Ullsfjorden. Han var da 5 år gammel.
I 1701 har Hans overtatt Selnes. Manntallet oppgir:
«Carlsøe Sogn og Meenighed J Helgøe Tingsted:
...
Opsidernis eller Leyl: Stand og Vilkor:
Hielper Sig temmelig - er Creditert fra Bergen.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Selnes.
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
Hans Tostens: - 44.
Sønnernis Nafne: - Deris Alder:
Tosten Hans: - 8.
Hans Hans: - 4.
Drengis Nafne: - Deris Alder:
Fostersøn Abel Elies: - 6.
Morten Hans: - 24.
Tosten Tostens: - 19.
Jens Tostens: - 12».
Ved manntallet i 1701 utgjorde de ca. 100 familier i nåværende Karlsøy kommune som
tilhørte almuen eller fiskerbondegruppa 83 % av befolkningen. Dette var likevel ingen ensartet
gruppe. Her var store variasjoner i økonomisk standard, fra 3 velstående utrederfamilier på
Sør-Grøttøy, Vannereid og Selnes, til rene fattigfolk. Gruppa omfattet også 3 ugifte, økonomisk
selvstendige folk med yrkesfiske som levevei, såkalte selvfosterkarer. Manntallet omfattet
menn og gutter fra 1 år og oppover. Kvinner kom med bare som enker, og da uten navn og
alder. Bare 4 er oppført, alle av overklassefamilie. De fattige enkene hadde enten giftet seg
igjen, eller oppløst husholdet.
En betraktelig utvidelse av drengeholdet skjedde i tiden fram til 1701. I manntallet finner
vi 94 drenger og fostersønner over 14 år, fordelt på 40 hushold. Mens det i 1645 var drenger i
8 % av husholdene, og i 1666 i 18 %, var det nå drenger i 33 % av husholdene, altså hvert
tredje hushold. Det må bety en helt ny husholdsstruktur, der leid arbeidshjelp (innbefattet
arbeidsføre fostergutter) var blitt stadig vanligere. I 1699 var tallet på skattedrenger til
sammenligning bare 11. Det som eventuelt fantes av slike drenger i 1701 er naturligvis med i
manntalls-tallene. Likevel var antallet drenger i husholdene ujevnt fordelt, med variasjoner fra 1
til 9. I 21 hushold var det 1 dreng, 7 hadde 2, mens de resterende 12 hadde mellom 3 og 9,
med gjennomsnitt på 5. Hovedmassen fordelte seg da også fortsatt på overklassen, især
knyttet til jekteleiene og handelstedene: Nord-Grunnfjord (9), Kvitnes (8), Bakkeby (6),
Nordeidet (7), Hansnes (5), Bratrein (5), Søreidet (4), Karlsøy (3) og Helgøy (3). Skogsfjord,
Rødgammen, Bårset og Nordskar hadde alle 2. Forvalterens ettermann i Langsund hadde 2,
og prestene 2-3 hver. 3 velstående utredere på Vannereid, Sør- Grøttøy og Selnes hadde
2-3 hver. Heile 77 % av drengeholdet var knyttet til handel, utredning og øvrighet (72 drenger).
Trolig var det nå stort sett slutt med de rene utrorsdrengene, bortsett fra kanskje de 3
drengene i Sør-Grøttøy og de 3 på Vannereid, foruten viselagmann Gjert Langes 3
utrorsdrenger på Karlsøy. Som i 1666 var fjerdedelen av drengene (24) over 30 år, 10 av dem
var over 40, og flere over 60. Mange lå også like under 30-års grensen. Selv om det fantes
bygselledige gårder, tyder dette på at det var blitt vanskeligere for ubemidlede folk å etablere
seg med familie og gård. Å være gårdsdreng har altså vært et alternativ for ubemidlede
ungdommer til å stifte familie, selv om noen få eksempler også tyder på gifte drenger. Det
økonomiske overskuddet fra det kommersielle fisket som utrorsdrengene hadde hatt adgang til,
eksisterte ikke lenger
Selnes hadde i 1723 en landskyld på 2 pund [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72
bismermerker]:
Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for «Hælgøe Tingsted»:
«Nummer:
10.
Gaarde Nafne:
Selnes.
Opsidders Tall:
1 opsider.
Proprietairs og BøxleRaadig:
Baron de Pettersen.
Huusmands Pladser:
Ingen Huusmænd.
Schoug og Setter:
Fornøden Brendeved.
Qvern og Fischerie:
Ingen Fischeri.
Situation og Beleilighed:
Tungvunden og udslotte.
Sæd:
Saaer icke.
Korn aufling:
Aufler icke.
Heste og Creature:
1 Hæst - 7 Kiør - 16 Sourer - 8 Geder.
Taxt effter Gamble Matricul:
0 - 2 - 0 [W: - Pd: - Mark].
Forhøied:
0 - 2 - 0».
Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:
«Opsiddernes Nafne:
Hans Tostens:
Taxt effter Gl: Matricul [W: - Pd: - Mark]:
0 - 2 - 0.
Gl: Leilending Schat [rDr: - Shilling]:
0 - 32».
Snorre lämnar i sin mer utförliga saga om Olaf 'den helige' som styrker Sigrid 'Storrådas' anknytning till Västergötland och som dessutom kan tyda på att hon haft sina rötter där; hon var syster till Ulf, far till Ragnvald Jarl, alltså den Ragnvald som var hövding i Västergötland, då Sigvat skald kom dit den där kvällen hösten år 1018. Jarlen skulle då ha varit Sigrids brorson och därmed kusin till Olof 'Skötkonung'. (Källa: Svitjod, Mats G. Larsson).
Benkestokk-slekta skal ha fått sitt navn ved at stamfaren, Tord, reddet livet til kong Erik, da han var forfulgt av fiender, ved å velte en benkestokk over ham. Til takk herfor ble han adlet med navnet Benkestok. Hans sønn Trond Benkestok var herre til Talgø i Ryfylke og ble riksråd 1444. Siste gang nevnt 1472. Han var gift med Brynhild, datter av Torleif av Melø og hustru Ingeborg. Hennes far er ikke nevnt, men hennes mor, Ulfhild, var datter av adelsmannen Jon Smør, som var kongelig ombudsman i Bergen. Han var sønn av Hallvard Jonsen Smør, fehirde (skattmester) i Oslo, død 1391, sønn av Jon Ragnvaldsen Smør, riksråd og ridder, død 1305. Trond Benkestok, fødd 1490, herre til Meløy i Nordland, Jordanger i Sogn og Hananger i Ryfylke, ble 1523 forlenet med Lærdal, 1529 med Herjedalen og 1547 med Sunnmøre len, 1555 fogd i Bergenhus, d. 14 februar 1558. G m Anna Jonsdatter Haar, f 1510, d 27 november 1569. Sønnen Jon Benkestok var gift med Birgitte Nilsdatter, d 1592. Hun var uadelig og Jon mistet således sitt adelspatent.
Tord reddet livet til kong Erik, da han var forfulgt av fiender, ved å velte en benkestokk over ham. Til takk herfor ble han adlet med navnet Benkestok.
Benkestokk rapporten opererer med følgende forfedre til Tord. Far Trond. Bestefar Tord. Men her er alt usikkert. Før de kom til Bergen oppholdt slekten seg i Bohuslän -- ca ei mil fra Uddevalla..
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt. Kongen sa: Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt? Da sa Olmod: Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av. Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster, sa hun, når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte. Og så sluttet samtalen for den gang.
57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: Nå er bror min vill. Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet. Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.
58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her.
