Då hon var 9 år gammal kom hon till en släkting här i Ås, sockenstegismannen Ungberg, och blev här kristligen uppfostrad. Gift 1765 med ryttaren Pehr Söderman, som henne överlever jämte alla 3 barnen, näml. en son boende i Dals socken i Ångermanland, och 2ne döttrar, här hemma gifta. Hennes vandel var ärbar och sedig, hennes hälsa stadig, tils hon för 2ne år sedan började få känning av en sjukdom, som liknade kräftan. Men bestod uti elaka förväxter och svullnader i ansiktet, halsen och munnen. En stor, stygg och k..lig ... utbredde sig ifrån inre delen av högra kindbenet och övertäckte nästan hela munnen. Det söktes fåfängt. Hon utstod sina plågor med stort tålamod, och väntade med kristlig beredelse sin förvandling.
Rydningsmann er trolig Tore Larson f 1636. Framistugu er trolig noe yngere enn Heimi-garden. Den gamle loftstua bygd i 1755 og malt i 1773, er fredet. Et bur er fra 1728, en låve fra 1745. Den tilbygde bakstua er malt i 1860-årene av hedemarksmalerne Mikkel og Andreas.
Johannes er av sine etterkommere oppgitt å være sønn av gjestgiver og jektehandler Anders Kil i Djupvik, men det kan umulig forholde seg slik. I den kjente mordsaken mot Morder-Mikkel i Ulsnesvik i slutten av 1819 var Johannes Andersen, Berg et av vitnene, og han har da, i følge justisprotokollen, for retten oppgitt sin alder til 40 år. Hans fødselår blir da 1779. Anders Kil i Djupvik var født 1768. Det er heller ikke noen Johannes Andersen døpt i Skjervøy i tiden 1770-1790. (Hans E Johansen, Endreslekta, s 26)
Den kvenske bosettingen i nord har en lang historie, og ordet «kven» har skiftet
betydning og innhold opp gjennom tidene. Den nåværende grensen mellom Sverige og Norge
ble fastlagt i 1751. Før den tid flyttet folk innenfor et stort fellesområde på Nordkalotten.
Begrepet «Kven» har vært knyttet til folket som flyttet fra innlandet på Nordkalotten og ut til
kysten av Troms og Finnmark på 1700- og 1800-tallet. De kom fra grensestrøkene mellom
Finland og Sverige, Tornedalen, og fra det daværende Russland/Finland. Fra 1809 til 1917
var Finland et storfyrstedømme under Russland, med den russiske tsaren som storfyrste.
Kvenfinsk minner til og med i dag om tornedalsfinsk («Meän kieli», som betyr «vårt språk»).
Språkene ligner på gammelfinsk.
Allerede opp gjennom middelalderen vet vi imidlertid at det har flyttet kvener til
Nord-Norge, eller «Ruija» som er det kvenske navnet. I Norge levde kvenene side om side
med samene, og mange lærte seg hverandres språk.
Det er historisk dokumentert at det gamle Kvenland var en av nasjonalstatene
på Nordkalotten. Svenskene gjorde slutt på Kvenlands selvstendighet på 1200-tallet. Første
gang «kvenenes land» er nevnt i skrevne kilder, er i den håløygske høvding Ottars beretninger
til kong Alfred av England på 800-tallet: «Langs den sydlige del av landet på den andre siden
av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet, og langs den nordlige del av landet,
kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og
nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og
kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene.
De har meget små og meget lette båter».
Lenge før den tid, for ca. 5000-5200 år siden, kom ett folk nordover fra sørøst og
slo seg ned i Baltikum, Karelen, Savolaks, Tavastland, det egentlige Finland - og Kvenland og
Sameland i nord. Ingen vet hva dette folket het, men av dem oppstod de ulike stammefolkene
som etter hvert dannet egne kulturer, språk og etnisitet.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om Markenes i 1896:
«Markenæs har sit navn derav, at her i gamle dage holdtes marked, hvor fjellfinner og
kvæner avhændet sine produkter. Da der imedlertid paa stedet ikke fandtes tilstrekkelig med
mat for rensdyrene, saa blev markedsplassen flyttet derfra og til Skibotn i Lyngen».
På Markenes hadde Olle Christophersen find nedsatt seg for å rydde i året 1732. Da
skyldsetningskommisjonen befarte plassen i 1741, vurderte de Olle som «iche til Regns» fordi
han hadde nedsatt seg på plassen «af sig sielves» ved sin «Enfoldige uforstandighed». Olle,
som kan ha vært sønn til Christopher Olsen på Thomasjord, hadde ikke tilpasset seg datidens
byråkrati. Han manglet skriftlig bevis på at han kunne bruke disse egnene som han og hans
forfedre hadde brukt fra «alders tid». Nå var uforståelig skrift på et stykke papir like mye verdt
som det å kunne finne levemåten her ved fjorden. Om mangelen av disse fremmede
bokstavene var årsaken til at han kort tid etter ikke lenger var å finne på Markenes, skal være
usagt.
I 1743 ble han, ifølge Petter Schnitler, enda regnet som en av «Bals Fior Finner som
Boer ved Søesiden og Bruger Gaarder». Fra 1744 var imidlertid qvænen Anders Andersen blitt
ny bruker på Markenes. Han og kona, Susanna Johannesdatter, skal i følge tradisjonen ha
kommet fra Alta, hvortil Anders var tilkalt for å bygge kirke. De mange hus Anders tømret opp
på Markenes vitner i hvert fall om at han har vært en dyktig tømmermann. De eldste barna var
født da familien kom til Markenes. Gården ble dyrket opp og drevet fram til en av de største
gårdene i Balsfjorden på Anders tid.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om familien:
«Ti stedet laa øde, da senere en kvænfamilie, Ander Andersen og Susanna,
nedsatte sig der. Baade mann og hustru var ualminnelig store og sterke. De var (etter hvad der
fortælles) blit overfaldte av en russisk røverbande, men efter aa ha slaat mange av røverne
ihjel (hustruen endog flere enn manden) kom de sig undav og flyktet til Norge. Der var
dengang paa Markenes betydelig furuskog og Anders drev meget paa med aa bygge huse. En
nulevende gammel mann har fortalt mig, at Anders hadde en bror, Mattis, og at disse brødres
vanlige dagsverk bestod i, at den ene bror hugg 4 svære mastetrær i skogen, kvistet dem og
«rydde» dem samt drog dem frem tilgaards, hvor den annen bror hugg dem til og la dem op i
bygningen. Paa denne maate byggedes stadig et 'omfar' om dagen. Der finnes ennu i bygden
rester av huse, som skal være bygget av dem, og naar man legger merke til materialene i disse
og erindrer, at de ved gjentagne flytninger og ombygninger er blitt mere og mere avøksede, saa
vil man ikke tvile paa, at det oprindelig har vært overmaate svært tømmer, som det ganske vist
skulle ualmindelige kræfter til aa lempe i raa tilstand. Flere av stokkene i prestegaardens
stallbygning hører med til disse rester, likeledes Eilert Johannesens stuebygning paa indre
Tennes.
Fra denne kvænfamilie paa Markenæs nedstammer en stor del av Balsfjordens
(«Markenæsslegten»), og de utmerker sig tildels ennu ved størrelse og styrke, og Mattis synes
aa ha vært den stærkeste. Jeg har ovenfor uttalt den formening, at det var Mattis, der hjalp
faren med hans bygningsarbeider.»
Når det gjelder historien om Anders bror, er denne heller tvilsom, da det ikke er noe som
gir grunnlag for å tro at Anders har hatt noen bror i Balsfjorden. Magelsens antagelse, at det
var sønnen Mattis som hjalp faren, kan heller ikke stemme, da Mattis var født i 1762, og
Anders døde i 1771, altså når Mattis var 9 år gammel. Sannsynligvis har historien flyttet seg en
generasjon for langt tilbake i tiden, slik at den omhandler de to barna til Anders, altså brødrene
Mattis og Anders Andersen.
Anders og Susanna kom fra Torne sogn i Sverige, som nå er delt mellom Sverige og
Finland. De bodde troligvis på den svenske siden. De rømte fra Karl den tolvtes krig, og som
historien forteller ble de overfalt av russiske røvere på vegen, men de kom da fram til Alta,
der Anders bygde en kirke. Han har muliens bygd en kirke i Kjøllefjord også. Deretter finner vi
ham som dreng hos prost Henning Junghans på Tromsøya. Etter dette bygslet han et
gårdsbruk i Hillesøy, men ble ikke lenge der før han gikk ombord i et hollanskt skip, og
fulgte med dette til Nederland. Der var det stor byggevirksomhet i byene, og Anders har nok
lært mye, og forbedret sine byggekunskaper mens han var der. Etter noen år kom han tilbake,
og i 1742 slo han og Susanna seg ned på Markenes.
På 1700-tallet var det to nyrydningsområder som skilte seg ut. I grensetraktene øst og
nord for Solør hadde et fremmed folkeslag slått seg ned som bureisere, og Trysil-presten skriver
om dem i 1784: «Jeg har finner i mit sogn, virkelige, ramme finner, finner, hvoraf endeel læse
og forståe det finske sprog ligså godt, som om de skulde boe i Åbo i Stor-Finland». Et annet
finsk tilflyttingsområde lå lengst i nord, i Troms og Finnmark. Her kaltes finnene for kvener. Fra
gammelt av hadde de kommet nord til kysten for å bytte varer med samer og nordmenn. Fra
tidlig på 1600-tallet var det særlig folk fra kjøpstaden Torneå øverst i Bottenviken som drev
denne trafikken. Hver vinter møtte de på rekken av markeder fra Lyngen i vest til Varanger i
øst. Men det var først fra begynnelsen av 1700-tallet at kvenene for alvor tok til å bosette
seg i det de kalte Lanta eller Lannanmaa, kystlandet i nord. Det er mulig at krigen mellom
Sverige-Finland og Russland har vært den utløsende faktor. Den kjensgjerning at de fleste
kom fra Torneådalen langt fra den russiske grensen peker imidlertid mer i retning av fattigdom
og overbefolkning som årsaker til trekket mot nord. Gjennom hele 1700-tallet var det særlig i
Lyngen og Alta kvenene slo seg ned. Det kan ha sammenheng med naturforholdene, for på
disse stedene kunne kvenene i tillegg til fisket drive et jordbruk ikke altfor ulikt det de tidligere
hadde drevet i sine hjemtrakter.
I utflyttingsdistriktene talte de svenske embetsmennene nedsettende om folk som rømte
fra gjeld, militærtjeneste og forbrytelser. På norsk side var tonen en helt annen. Man lovpriste
de skikkelige og arbeidssomme innflytterne og satte dem særlig opp som eksempel for samene.
Således skriver oberst Mangelsen i 1749: «Om kvænerne i almindelighed har jeg den
pålidelige underretning, at de for den største del er drivende og duelige folk, som om jordbrug
har langt større kundskab end de lade og sløve søfinner, som ikke synderlig til andet end fiskeri
er duende.» Det var nettopp kvenenes dyktighet som jordbrukere og håndverkere de norske
embetsmennene verdsatte. De ble landsdelens bofaste innbyggere, i motsetning til de norske
og samiske, som helst dro etter fisk og rein og forsømte nyrydningen. Amtmann Ole
Sommerfeldt i Finnmarken gir denne beskrivelsen av kvenene i 1790-årene: «Qvænerne tale
det karelske sprog. De have megen naturlig forstand; de rydde og dyrke gandske vel sin jord,
holde heste, køer og små-creature, ja have agerbrug, hvor klimaet tillader det. Mange af dem
forståe at tømre, bygge både, samt at smide. Når qvænerne have boet nogle år i landet, ere de
ligesom nordmænd og finner (dvs. samer) duelige søefolk. (...) Til sin reenlighets befordring
bruge qvænerne, mandkjøn og qvindekjøn, ligesom russerne varme badstuer. Om sommeren
gåe de fra badstuen gandske nøgne ud i elven, hvorved eller i nærheden af hvilken badstuen
er i almindelighet opbygget.»
Myndighetene gikk i pietismens tid inn for en strengere holdning til bruk av alkohol Det
hadde kommet en «Kongelig forordning» i 1734 og en «Plakat» i 1743 om avskaffelse av
«ulovlige kroer og brennevinsbrenning». I slutten av 1750-årene skjedde det en ytterligere
skjerpning av myndighetenes holdning. Ved forordningen av 08.03.1757 ble forbudet mot
brennevinsbrenningen på det strengeste innskjerpet. Myndighetene fikk ordre om å inndra
alle brennevinskjeler og panner. Det skjedde blant annet med den «brendevins Pande» som
Anders eide. Den ble bragt til tinget og der ble den «sønderhugget» i almuens nærvær.
Kobberet ble konfiskert. Dette skjedde på tinget i 1763.
«Anders Qvæn» i Balsfjorden ble stevnet til tinget av fogden 05.06.1764 for noe
tømmer som var «arrestert» hos ham. Tømmeret ble siden solgt og overtatt av fogden til Karlsøy
kirke. Da et fartøy ble sendt etter tømmeret, skulle «Anders Qvæn» ha holdt en del av det
tilbake. Anders møtte ikke fram på tinget. Hvilken slutt denne saken fikk fremgår ikke av
protokollen, så vi må anta at den ble ordnet i minnelighet.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Markenes
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 67 [år] og Susanna Johanisd. - 55
Born:
Anders Anders. - 12, Hendrich - 10, Mathias - 9, Beata - 17
Tenarar:
Malena Nilsd. - 12, Marith Thomæd. - 14
Brukarar og koner:
Johannes Anders. - 27 og Hst. Elen Hansd. - 26
Born:
Johanna Johannesd. - 2
Tenarar:
Berith Nilsd. - 15
Brukarar og koner:
Thomas Ols. - 52 og Hst. Inger Larsd. - 50
Born:
Ole Thomes. - 20, Jon - 4
Brukarar og koner:
Hendrich Thomes. - 64
Born:
Nils Hendrichs. - 30, Synof - 36
Tenarar:
Ole Thomes. - 38, Elen Thomæd. - 47, Giertrue Olsd. - 30, Karen Pedersd. -
12.»
Anders døde i 1771:
«Jordsat Dom p: t: 26 Anders Andersen Markenes 72».Anders og Susanna må ha vært noen riktige arbeidsjern, da de drev fram Markenes til å
bli en av de største og mest veldrevne gårdene i Balsfjorden. I skiftet etter Anders nevnes totalt
20 tømmerhus, kobber, fe, hester og diverse ploger. En åttring, to kobromsbåter og en seksring
foruten en dragnot, elleve laksegarn, fire sildegarn og ei line viser at de også drev med fiske.
På gården var det ikke noe smiehus, men Anders hadde både smiested, ei stor smieslegge, en
smiehammer, to smietenger foruten tre navere, fem økser og ei gammel bile. Her fantes
dessuten et nytt plogjern med ristel og en halv vog med stangjern. Det er trolig at Anders har
smidd nye egne redskaper og også laget sitt eget jordbruksutstyr. Det er mest trolig at hans
håndverksredskaper og kunnskaper først og fremst har vært brukt til å bygge opp gården
Markenes. Samtidig har Anders vært en ettertraktet byggmester, og han bygde en ny fløy til
kirka på Tromsøya. Det er også grunn til å tro at det var han som bygde det store
Bentsjordhuset.
Skiftet etter Anders ble avholdt 06.04.1774:
«Anno 1774 den 6te Aprily blev Skiftet foretaget til endelig afgiørelse med Deeling og
udlæg efter afdøde Anders Andersen boende paa gaarden Marchenes i Heløe Tinglag, hans
efterladte Enke er Susanna Johansdr:, og de børn hand hafdt i ægteskab med hende, ere
følgende.
1. Johannes, er myndig.
2. Anders, er 19 aar gammel.
3. Hendrich, er 15 aar.
4. Mathis, er 12 aar.
5. Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
6. Maria, gift med Mathis Mathiasen.
7. Susanna, var gift med Hans Hansen Sandøren, er død, men et barn i Live Navnlig
Beathe, er 5 aar gammel og
8. Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
Arvingerne vare alle tilstæde ved Registreringen, som blev forrettet af Sorenskriveren
og tvende Mænd den 14de Septembr. neste aar forhen; og hvem de umyndiges Formynder er,
viiser denne Forretning til Slutning.
Betreffende den afdøede Datter Susanna da som hun er Død efter Faderen var
død, saa kommer hendes søsterlod i Fælleds Boe hos hendes efterlevende Mand saasom
samme Skifteboes nærmere formetder.
Dette Stervboets Formue beløber vid Registrering og Vurdering til den Summa
304 rd: 3 ort hvilket af efterskrevne udtag kand tydlig sees, hvad Boets ejendeele bestaar udj
....
Endskiøndt alle forefindende huuse paa gaarden er ansatt til vurdering, som
Registreringen udviser, saa kand man dog ikke forsvare at tage dem alle fra gaarden og
udlægge dem til Arv og Eje; Thi da den afdøede Anders Andersen kom til Pladsen, var den en
uryddet Atminding som efter nogle aars beboelse blev skyldsatt for 2 Punds Landskyld, hvilket
skeede i aaret 1743; Da nu Rødningsmanden Anders Andersen ventelig har siddet sine
Rydningsaar fri efter Loven, for Skatter og utgifter, saa var det og hans Pligt efter Loven og de
Kongelig forordninger, ej allene at Rydet Pladsen, men end og at bebygge samme med de
nødvendige huuse, hvortil hand har haft frihtd at benøtte sig af den i nærheden værende
Furre-skoug uden nogen afgift derfore, paa denne grund kand ej bedre skiønnes end jo
følgende nødvendige husse bør følge til Jorden Markenes, uden at udlægges til Enken eller
Arwingene, neml.
1 gammel daglig Stue med bord og benke og
4 Nagle faste sængestæder,
samt 1 liden Madstue i enden ved Dagligstuen,
alt ansatt for 13 Rdl.
....
Alle foreskrevne afkortninger er tilsammen 47 rd: 10 sh: som drager fra Boets
beløb,
Er saa i behold 257 rd: 2 ort 6 sh:
Deraf tager Enken Susanna Johans Datter den halve deel som hoved Lod =
128 rd: 4 ort 3 sh.
De øvrige = 128 rd: 4 ort 3 sh: skal Jævnes og Deeles imellem børnene, som
følger:
Efter den forklaring som Enken og Arvingerne have giort for Skifte Retten, have
at gifte børn Johannes, Anna, Maria, Susanna og Beathe, hver taget en Hiemme gave som er
berignet at beløbe til = 13 rd: 4 sh:, undtagen at Datteren benævnt Beathe feiler endem for en
gryde
1 rd: 5 ort.
De tvende ugifte Sønner Anders, Hendrich og Mathis skal have lige derimod
med = 13 rd: 4 sh:,
er til disse tvende i alt 41 rd:
Efter aftale imellem Enken og de myndige Arvinger, skal hver af disse 4de børn,
Anders, Hendrich, Mathis og Beathe, have Vede.r.av mod det der er bekaastet af Faderen i
Levende Live paa de andre gifte børns Bryllup paa hver = 12 rd:,
er 48 rd:
Tilsammen = 90 rd: 5 sh.
Bliver saa igien af de ovenmelte 128 rd: 4 ort 3 sh: at deele imellem Samtlige
Søskende som arv
37 rd: 5 ort 3 sh:,
Deraf en broderlod 6 rd: 1 ort 13 5/6 sh: og en Søsterlod 3 rd: 14 11/12 sh.
Enken Susanna Johansdatter for hendes hovedlod = 128 rd: 4 ort 3 sh: har til
udlæg efterfølgende:
1 stor Stue paa gaarden, vurderit for 60 rd:, deraf den halve værdj 30 rd:
....
Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd: 1 ort 13 sh:, udlagt
1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd:
1 liden Fiøs for 1 rd:
14 stang-Jern 1 ort 12 sh:
Værdi i et Stabbur med Beathe 4 ort
1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 ort
Til overs 15 sh: Er 6 rd: 2 ort 12 sh:
....
Datteren Anna tilkommer i Arv en Søsterlod = 3 rd: 14 sh: udlagt:
1 Smidestæd 2 rd: 3 ort
1 Smide=Slægge 1 ort 8 sh:
1 Smide=hammer 1 ort
2 Smide=Tænger 1 ort
tager hos Anders 6 sh:
Er 3 rd: 14 sh:
....
Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og
saalenge Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive dem
beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed da beskikkes den
ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ... udlæg at det kand blive
dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand bør være Ansvarlig i fremtiden, da
hand til den ende er leveret Lodseddel til sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.
Hvad Sønnen Anders angaar da er hand af den Alder og Forstand at hand kand
modtage Sit udlæg helst da hand nu allerede er gift og i huusholdning hos Moderen.
De øvrige børn ere Myndige og Annammer selv deres udtag, saafremt moderen
ej vil indløse det mod Penge i fald hun det forlanger og det i sin huusholdning behøver.
Saaledes sluttet og forrettet
Teft: W. M: Thomæsøn».
Anders og hans etterkommere var dyktige tømmerhuggere. Etter at Anders døde, fulgte
sønnene Johannes, Anders og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging.
Johannes og Elen ble trolovet «Aar 1767 Dom. p. Trinit 4» (4. søndag etter
Trefoldighet). Forlovere var Anders Andersen og Ole Andersen, begge på Tennes. De ble
«Copulert» 12.11.1767.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Markenes
....
Brukarar og koner:
Johannes Anders. - 27 [år] og Hst. Elen Hansd. - 26
Born:
Johanna Johannesd. - 2
Tenarar:
Berith Nilsd. - 15
....».
Da skiftet ble avholdt etter Elens mor, Anna Jonsdatter, i 1777 bodde familien i
Sandbogten.
Skiftet etter hans far, Anders Andersen, ble avholdt 06.04.1774:
«....
Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd: 1 ort 13 sh:, udlagt
1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd:
1 liden Fiøs for 1 rd:
14 stang-Jern 1 ort 12 sh:
Værdi i et Stabbur med Beathe 4 ort
1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 ort
Til overs 15 sh: Er 6 rd: 2 ort 12 sh:
....
Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og
saalenge Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive dem
beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed da beskikkes den
ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ... udlæg at det kand blive
dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand bør være Ansvarlig i fremtiden, da
hand til den ende er leveret Lodseddel til sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.»
Etter at deres far, Anders Andersen Markenæs, døde i 1771, fulgte Johannes, Anders
og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging. Det går enda frasagn om disse
«Markeneskvænene»'s styrke i skogen. Ifølge gammel tradisjon skal den ene broren, Mathias,
som vanlig dagsverk, ha hugget fire store mastetrær i skogen, kvistet dem, rudd dem (hogd
dem til) og dratt dem fram til gårds, mens Anders tilpasset dem og la dem opp i bygningen. På
det viset bygde man ifølge denne tradisjonen et omfar om dagen. Etter sigende skal det ha
vært kraftig tømmer. To omfar med slike stokker skulle tilsvare den vanlige høyden i et lavfjøs.
Deler av prestegårdens stallbygning skal, ifølge sogneprest Magelsen, ha vært rester fra hus
på Markenes. Disse tre brødrene ble alle oppført i folketellingen i 1801 som tømmerhuggere.
Kanskje var allerede disse blant de av Markenesfolket som hogg tømmer helt opp
mot Strupen. Karl Steinmo i Strupen kunne fortelle at «Martensgambakken», en sandmel med
gamle tufter et par kilometer nedenfor Strupen, var tilholdssted for Markenesfolket når de lå i
tømmerskogen. Her var det plass til både menn og hester i gammene.
Ved folketellingen i 1801 var Johannes Fæstebonde og tømmerhugger. Han bodde på
Markenæs og var 60 år gammel. Familien besto av Johannes, hans hustru, Elen Hansdatter
(58 år) og barna Johanna (30 år og ugift), Johan David (26 år og ugift), Ane Sofia (24 år og
ugift), Maria (22 år og ugift) og Hans Andreas (14 år), Johanna er antagelig identisk med
Johanna Margreth, født på Markenes i 1768.
Johannes var bruker på Markenes til 1805 da bruket ble overtatt av sønnen David.
I «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid oppgis:
«1730-årene ble det tiåret da de første nordmenn for alvor flyttet inn i
Balsfjorden. I løpet av dette tiåret fikk vi en norsk bosetning på Svartnes, Seljelvnes, Tennes
og Sandnes (Sandøra).
Det begynte sommeren 1731 ved at det kom et helt følge nordover fra
Trøndelagen. De kom fra «Vannvigen», rett overfor Trondheim. Hvor mange som kom, er
vanskelig å si helt nøyaktig, men de har vært en 10-12 personer i følge. Det var Lars Olsen
med familie, kone og seks barn. Den ene dattera, Malene, var sannsynligvis nygift og var
enten gravid eller hun hadde nettopp nedkommet med en sønn, Lars. Faren til gutten, Anders
Andersen hadde også bror sin med i følget, Carl Andersen. Den siste var mest sannsynlig
ungkar.
Sammen hadde disse forlatt heimplassen langt der sør og begitt seg nordover til
Finnmarken. Det er trolig at de hadde ordnet seg plass med ei av jektene på tur nordover fra
Bergensstevne.
Av prost Henning Junghans på Tromsø ble de rådet til å søke inn i Balsfjorden,
som nærmest lå ubebodd. På den tid kan Junghans ha ment at fjorden var å betrakte som ei
utmark eller almenning som tilhørte kirken og presten.»
Et «Bidrag til Balsfjordens historie» ved sogneprest N. S. Magelssen, «Samlet og
nedskrevet før aar 1900», utgitt som en del av «Balsfjords bygdebok» av N. S. Magelssen og
Peter A. Larssen i 1925, kan imidlertid forstås slik at Lars og Anders ikke kom fra samme sted:
«Tennes er først ryddet av nordmennene Lars Olsen og Anders Andersen, som
nedsatte sig der aar 1731, den første ifølge tillatelse av fogd Andreas Tønder, den annen, der
var fra Salten, ifølge tillatelse av hr. Michel Hvid. Skyldsætningsforretning holtes 24de august
1741. Grenseskjellet blev satt fra Ingerberget (Jægerberget) til Holmenelven. Jorden blev
befunnen aa være skrind og myret - ansaaes dog med tiden aa kunne forbedres til gressvekst,
men ingen kornsæd. Med tilhjelp av skav og muldfôr kunne der fødes 5 kjør. Der var
tilstrekkelig birkeskog, men intet fiskeri uten «en kokfisk undertiden». Bruket blev skyllsatt for 1
pund 12 merker. Disse to første rydningsmenn paa Tennes har antagelig begge bodd paa det
saakalte «Gammelgaard», den nuværende kirkesangergaard, og de synes aa ha brukt jorden
i fellesskap, eftersom der i skyldsætningsforretningen av 1741 kun nevnes 1 bruk.
Om denne Anders Andersen fortelles, at han var «døl fra sørlandet», og at han
var reist nordover for aa bosette sig i Finmarken. En prest paa Tromsø fortalte ham imidlertid, at
innenfor byen laa en stor ubebodd fjord, og tilraadet ham aa prøve ditinn. Han drog inn til
Balsfjorden og bosatte sig først paa «Gammelgaard», men flyttet senere til yttre Tennes.»
Hva de mente med «Finmarken» i Vanvikan i 1731 kan selvsagt diskuteres.
Alvin Andreassen har funnet ytterligere fakta om disse familiene:
«Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
Balsfjorden. De eldste barna til Anders og Malena må være født før 1731.
Hva viser så kildene og hva vet vi i dag?
Ved Sommertinget på Elvevold i Langsund i 1752 var bl.a. Anders Andersen fra
Tennes og hans bror Carl Andersen fra Svartnes lagrettemenn. Enka Karen Toresdatter
fremsto på tinget og ba om en tingattest. Hun var enke etter Rasmus Rynildsen på Sandnes
gård på Tromsøya. Rasmus hadde i 1721 overtatt bygselen på bruket etter sin far Rynild
Hemmingsen, en tid delte Rasmus gården med sin bror Hemming. Karen selv døde i 1756, 72
år gammel. Hun fortalte at hun var fra en gård Ørset i Klæbo sør for Trondheim og at hennes
foreldre var Tore Joensen og Oliva Joensdatter. De hadde vært 5 søsken som hun navngir
og hvor de hadde bodd. En avdød søster, Berith hadde vært gift med Erich Nielsen på
Kaldsletta. Hos seg her i Tromsø hadde hun en brordatter Olo Olsdatter, som hadde vært her i
8 år. Olo's avdøde far var Ole Toresen og mora Ane. Disse hadde drevet gården Reinlie, som
ligger nær Vanvikan. Ytterligere en bror, Joen Toresen, hadde vært «snedker i Trundheim».
Han var nå død og søsknene var arveberettigede. Derfor måtte Karen ha en tingattest som
beviste slektskapet. Og den ene etter den andre av tingalmuen sto opp og fortalte at de
kjente familien, bl.a. Madame Bergithe Røst, kona til Anders Moursund. Dette viser den nære
forbindelsen det var mellom folk i Tromsø og lenger sør den gangen. Når det gjelder Olo fra
Randlie og hennes familieforhold, står det i Tingboka:
«Herom var vidne tvende Eedsoerne Laugrettes-mend Cal Anders: og Anders Anders:
som kiender dem af familie, siiden disse tvende Mend der just nu sidder i laugreet er føed i
Vanvig 1½ miil fra Trundheim».
Så takk være ung-jenta Olo som reiste opp til sine tanter i Tromsø, vet vi nå
sikkert at Anders Andersen kom fra Vanvikan.
Vanvikan er et strandsted på den andre siden av fjorden rett ovenfor
Trondheim. Det ligger helt sør i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Grensen mot
Sør-Trøndelag ligger bare noen kilometer lenger sør. Leksvik var eget prestegjeld alt i 1666.
Dessverre mangler manntallet for 1701 over Leksvik og nabodistriktene. Den første kirkeboka
for Leksvik prestegjeld begynner først i 1717 og går til 1731, så er det lacune [mangler] til
1738. Således mangler kirkebok for den perioden vi kunne være interessert i. Kommunen
hørte til «Stjør- og Værdalens Fogderi». Skiftebøker finnes for 1689-1701, deretter lacune til
1727, altså igjen i den perioden som vi kunne ha interesse av. Det finnes noen få skifter under
«Vanvig», men ingen av interesse så langt jeg kunne se. I preste- og fogdemanntallet 1664/66
finner jeg umiddelbart ingen i Vanvik som ser ut til å være av interesse, men tidsspranget frem
til 1700-årene er langt. I hele Leksvik fantes da 12 fullgårder, 18 halvgårder, hele 34 ødegårder
og 43 «halvfødde». Ødegård betyr vel her ikke en gård som ligger øde, men er mer en
skatteteknisk betegnelse, med rot helt tilbake til Svartedauen. «Halvfødde» er sannsynligvis
halv-ødegårder, som kan være rydningsplasser. I en «reiseberetning» fra 1774 er
det nevnt 5 bønder i Vanvikan. Det kan vel være vanskelig å finne mer om Anders Andersen i
Vanvikan, da mye sentralt kildemateriale mangler.»
I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. Anders kunne ikke
vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i fjorden. Han henviste til
en muntlig tillatelse fra fogden Anders Tønder, og fikk lov til å bli, og plassen ble skyldlagt i
august 1741.
På Gammelgård bygget Anders og Malene opp en betydelig gård som sønnene senere
utvidet og delte mellom seg.
Alvin Andreassen skriver videre:
«I min tidligere omtale av Tennes i Yggdrasil hevdet jeg at også Ole Andersen på
Langnesøra var sønn av den første Anders Andersen, og begrunnet dette. Jeg har nå også
funnet mer som bestyrker dette. Almuen hadde plikt til å stille mannskap på bygdefarsjektene
som gikk til Bergen og Trondheim, disse ble gjerne kalt føringsfolk, seilkarer eller håsetekarer.
De fungerte som mellommenn mellom handelsmennene og de hjemme. De kunne jo ikke lese
eller skrive, så det var ikke alltid så lett å holde rede på hva som hørte til de forskjellige. Det ble
mangler og kluss med regningene, og ofte endte saken på tinget. Anders Andersen «den
gamle» på Tennes tok en slik sak opp på Sommertinget i 1759. Han hadde noe kluss med
noen varer som han «for nogle aar siden» hadde kjøpt til sine «tvende sønner Ole Anders: og
Anders Anders:». Her ser vi at Ole er hans sønn. Det kan nevnes at varene som han hadde
kjøpt til sønnene sine var:
«12 mark blade tobak og 12 mark skruv [skrå] tobak»!».
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Tennes
Brukarar og koner:
Nils Haldors. - 55 [år] og H. Kirsten Larsd. - 54
Born:
Hans Nils. - 17, Elias Nils. - 9, Susanna Nilsd. - 16
Brukarar og koner:
Ole Nils. - 37 og Hst. Berith Nilsd. - 36
Brukarar og koner:
Ole Anders. - 48 og H. Else Mathisd. - 34
Born:
Anders Ols. - 5, Lars - 1, Martha - 8, Maria - 6, Ingebor - 4
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 30 og Hst. Anne Andersd. - 27
Born:
Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
Tenarar:
Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
«Brukarar og koner:
Anders Anders. - 72 og H. Malena Larsd. - 69
Born:
Lars Anders. - 39, Morten - 36
Tenarar:
Margreth Olsd. - 22, Martha Jacobsd. - 23, Karen Pedersd. - 9, Malena Fransd. -
5».
Anders døde i 1777:
«Ao 1777: Dom: p: Epiph: 2 Anders Andersen Tennes 71».
Anders Andersen Tennes og Anne Andersdatter ble trolovet «F Pentecost 3» (F =
Féria, 3. pinsedag, dvs. 01.06.1762). Forlovere var deres foreldre, Anders Andersen
Tennes og Lars Larsen Sandøre. De ble «Copulert Dom. p Trinit 5», dsv. 5. søndag etter
Trefoldighet.
Anders bodde på «Gammelgaard» under Tennæs og bruket skattet av 6 merker. Han
avga i 1796 halve bruket til Adrian Hemmingsen som var gift med hans datter Anne. Senere
ble den annen halvdel overtatt av sønnen Anders.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Tennes
....
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 30 [år] og Hst. Anne Andersd. - 27
Born:
Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
Tenarar:
Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
....».
Ved folketellingen i 1801 bodde Anders på Tennæs. Han var «Husmand med jord og
fisker» og oppgis å være 75 år gammel. På gården bodde også hans kone, Ane Andersdatter
som var 63 år gammel og en tjenestekone, Ane Margrete, som var enke og 49 år gammel.
«Danmand» Anders Andersen Tennæs døde i 1803, 74½ år gammel.
«Siele»-registeret fra 1769 oppgir at Anders da er 30 år gammel, dvs. at han skulle
være født i 1739. Folketellingen av 1801 oppgir motsvarende at han da er 75 år gammel, dvs.
født ca. 1726.
År 1694 Dom 13 post Trinit då jag i Herrens namn holt 2. sockenstämma i Nysunds sockenstuga, närvarande Välborne Hr Kock, kyrkovärdarna, sexmännen, samt allmogen i gemen.
...
6. blev Anders Andersson i Krigsmansbo i Nysunds socken antagen till sockenskomakare på västsidan om Letälven.
I mantalslängden 1723 är det noterat att han är nämndeman.
Fadd: Olof Erss: i Uttervik, Anders Johansson i Östervik, Dr Eric Larsson i Grytsjön, Hust: Kierstin Jonsdott: i Östervik, Pigan Margareta Ersdott: på Na: Håkanbol, Pig Maria Jonsdott: på Roted.
Fadd: Erik Ersson i Giärdsbol, Elias Svensson i Klippetorp, Dr. Jonas Bengtsson i Tomasbråten, Hust. Catrina Larsdr: i Klippetorp, Pig: Brita Ersdr: i Klippan, Kierstin Nilsdr: Ibd.
Faddrar: Johan Pärs: i Björkebohl, Bängt Gustafsson i Unnersbol, Dr: Lars Pers: i Björkebohl, Hust: Ingerid Haraldsdr ibd, Hust: Stina Bängtsdr i Unnersbol, Pig: Maria Nilsdr i Upplanda.
