Torleffs mor kalles i tavlen Bergiut, et navn som er ukjent i Norge, og som er blitt tolket på ymse vis, bl.a som Brynhilde, men oftere som Bergit. Kjæælingmule er den danske varianten av oksehodet... og henspeiler til slektsvåpenet.
Kung troligen 812-813 och 819-827, Under de inre striderna sökte han hjälp hos kejsar Ludvig 'den fromme' och skall då också ha låtit döpa sig. (Källa: Bra Böcker)
Den danske kungen Harald, som fördrivits från sitt eget land erhöll Rüstringen som förläning år 826 och år 841 förlänades Harald ön Walcheren av de tyska kejsarna, som på detta sätt sökte tillförsäkra sig och sitt rike ett visst mått av beskydd. (Källa: Vikingen, Nordbok 1975).
Holder half Jegtefahr med sl Hansz Mortensens Enche, dog bestaar Disses Vilkaar alle udj schyld og gield Bruger dog en Liden Handel med Credit fra Bergen Leilending.
I 1666 drev Christens mor, Trine Henriksdatter Hofnagel, vistnok noe handel, og det
samme gjorde Christen på Reinsvoll. Senere finner vi Christen på Nordeidet.
Manntallet for 1663-66 viser:
«3. Reenswold - 1½ W.
Opsiddere: Christen Knuds: br: 1½ W. 33 Aar.
Sønner: Knud Christens: 1 Aar 8 uger.
NB: Den Residerendis Capellan på Kalfsøen klager, at bemelte Reenfvold er taget fra
hannem och klocheren,
og forundt fougdens Svoger. (Den fouget er nu død)».
Det var 3 drenger på gården. Klagen i manntallet gjaldt at fogden Mads Pedersen
Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt Christen,
som var hans svigersønn, etablere gård og jekteleie der.
«Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Helgøe Tingsted»:
«Reinsvold liggende paa Reinøe - 4 Pd. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker].
Blifuer nu 1 W.
Christenn Knudsenn.
Landschyld: 1 W.
Leeding: ½ W.
Ostetiende: 7 Mark.
Føder:
Kiør: 2.
Smaller: 10.
Heste: 1.
Lide StoedDefect(?) paa Brendefang och Jorden opgaves med mask(?) och U-føre».
Jekteleiet på Elvevoll (Hansnes) ble etablert i 1660-årene og eksisterte
sammenhengende frem til 1801-03, under Hegelundenes ledelse. Fra ca. 1700 satt Hans
Hegelunds enke, Ingeborg her, i jektesameie med Christen på Nordeidet.
En handelsskatt som ble pålagt fastboende handelsfolk i tiden 1670-79 viser at de
menn som i 1670 hadde «noe lite bruk», dvs. handel, og ble pålagt skatt, var få. Det var i
Karlsøy sogn Hans Mortensen Hegelund på Hansnes, som nå hadde overtatt jekta etter sin
mor, og i 1672 også overtok heimegården, og det var Christen Knudsen på Reinsvoll, som
senere delte jekta med Hans, og fra ca. 1689 var bosatt på Nordeidet. I Helgøy sogn var det
også to, Bertel Hansen, bosatt på Bårset ca. 1663-78, og Peder Ingebrigtsen i Torsvåg fra
1666, i Nordskar fra 1672. Ingen av de 4 synes å ha drevet noen stor handelsvirksomhet, og
bare en hadde jekt.
Lensmannsombudet var på denne tiden mest et tillitsverv, som helst ble gitt folk fra den
økonomiske overklasse. Dette var et forhold som skulle vare utover på 1700-tallet.
Lensmennene skulle være fogdens medhjelpere, men de opptrådte også på tinget som en del
av lagretten. Ved utstedelse av tingvitner sto lensmannen ofte i spissen for lagrettemennene.
Hvert tinglag hadde sin lensmann. Det var ingen inntekter lagt til stillingen utover en viss
skattefrihet. Fra 1694 fikk lensmannen 3 daler i godtgjørelse for å utføre 3 reiser i forbindelse
med inndriving av skatterestanser for fogden. Dette var begynnelse til et avlønningssystem.
Lensmennene var tydeligvis ikke pålagt tinghold, selv om tinget stundom ble avholdt på deres
gårder. De lensmenn vi kjenner var nesten alle jekteskippere. De var da utgått fra jekteleiene i
Nordskar-Lanes, Vannvåg, Karlsøy, Reinsvoll-Nordeidet (Christen) og Nord-Grunnfjord (Søren
Mortensen Hegelund). Tildels ser vi at lensmennene satt meget lenge i stillingen, spesielt etter
ca. 1650, opptil 20-30 år hver.
I 1690 får vi en ny skatteliste over handelsfolket, bortsett fra byborgerne. Handelsmann
Christen Knudsen på Nordeidet nevnes ikke i denne listen, til tross for at han eide part i
Hansnesjekta, noe som nok skyldes skattefrihet som lensmann. Hans sønn, Knud, satt nå med
handel på Søreidet.
Da «Gammellensmannen» Christen Knudsen på Nordeide døde i 1702 overtok Nils
Nilsen Lemming på Grågården ved Hansnes.
Manntallet for 1701 viser for Nord-Eide i «Carlsøe Sogn og Meenighed J Helgøe
Tingsted»:
«Opsidernis eller Leil: Stand og Vilkor:
Lensmand.
Holder half Jegtefahr med Sl: Hans Mortensens Enche,
Dog Bestaar Bege dissis Vilkor allene udj shyld og gield.
B... gir dog en liden Handel: med Credit fra Bergen.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Noreyde.
Opsidernis Nafne - Deris alder:
Christen Knuds: - 69.
Sønnernis Nafne - Deris alder:
Hans Christens: - 28.
Olle Christens: - 21.
Den første har Credit fra Bergen med en ringe Handel.»
De hadde 7 drenger på gården.
Fra det bevarte skiftemateriale fra 1690-årene og begynnelesn av 1700-tallet får vi et
godt innblikk i handelsforholdene, både fra debitorenes (fiskerbøndenes) og kreditorenes
(handelsmennenes) side. Det er særlig bevart godt med handelsskifter. Av de 14-15 som drev
lokalhandel ca. 1690 er det bare 4-5 vi ikke har skifter etter. Likeles savnes skiftet etter
Christen, men vi har boet etter hans enke fra 1712.
Vi kan fastslå at det ikke har vært drevet kontanthandel. Det eneste som er oppført i
skiftene, er 2 daler i sølvmynt hos Hans Guttormsen på Slettnes. Slikt har tydeligvis vært en
sjeldenhet. Heller ikke de store handelsmenn satt inne med penger, selv om det kanskje var
slikt som var lettest å stikke unna ved et bo-oppgjør. Dette gjelder også handelsskifter til midt
på 1700-tallet. At penger fantes, ser vi av det rike skiftet til «Skjærvøykongen» i 1694. Det kan
imidlertid se ut til at pengeflommen fra ca. 1520, nå var tørket inn.
Til ekstraskattene skulle riktignok skaffes mynt, men det har tydeligvis ikke vært mer
enn det som gikk til skatten. Forøvrig har man satt midlene i sølv, der det var noe overskudd.
Penger har heller ikke vært en verdimåler i samhandelen, det var tørrfisken. I almueskiftene er
all lokal gjeld ført opp i antall våger tørrfisk. Tallet ble hentet direkte fra handelsmannens
bokholderi og deretter omregnet til penger i skiftet (1 våg lik ½ daler). Det betyr at bokholderiet
har vært viktig i samhandelen. Her ble det ført opp hva som ble levert av produksjon
(fiskevarer, tran, februksprodukter etc.) og hva som ble tatt ut til utrustning og forbruk, alt notert
i tørrfiskverdi. At tørrfisk har vært regneenheten, viser hvor viktig denne varen var i det
økonomiske systemet. Penger var en vare man skaffet seg for å betale ekstraskattene.
Dette stilte store krav til et godt bokholderi, og det ser ut til at også de lokale
debitorbøkene har vært skikkelig ført. I Nord-Grunnfjord fantes f.eks. i 1717 «Den salige
manns vel kondisjonerte regnskapsbok». I booppgjørene måtte gjelden dokumenteres ved
fremlegging av hovedbøkene eller utskrift, med referanse til sidetall. På Helgøy var det hele 3
slike protokoller. Den eneste som kanskje slurvet litt, var fogden. Her sto gjelden i
«kladdebøker», men dette synes å ha sammenheng med at han mest drev med varebytte, ikke
kredittsalg. Der gjelden ikke var godt nok dokumentert, ble fordringen avvist av skifteretten.
Det ser ikke ut til at sikring av fordringer har vært særlig vanlig. Vi har ett eksempel på
at en fordring fra Bergen på en lokal handler delvis var sikret ved «revers» (gjeldsbevis). I noen
tilfeller ble det utstedt obligasjoner.
Den lokale handel har i stor grad vært konsentrert om stevnetidene, dvs. når jekta gikk
til Bergen, og når den kom tilbake. Det har ikke vært vanlig å sitte med store varebeholdninger
utover vinteren. Ingen av de større handelsmenn satt med handelsvarer av betydning, uansett
tidspunkt for skiftet. Ingen steder er det oppført lagerbrygger eller egne butikkbygninger. Man
har klart seg med en sjå, ei bu eller et naust. Det betyr at de fleste kunder har levert sine varer
når jekta lastet inn for Bergensturen, og hentet returvarene når jekta lossa inn om høsten.
Kundene har altså for en stor del selv sittet med den varebeholdning de trengte for et års
forbruk. Det eneste vi kan finne av varer er følgende: Helgsøy hadde i 1696 litt krutt, bly og
klede som kan ha vært butikkvarer. Nord-Grunnfjord hadde i 1714 litt vadmel og lerret
liggende, noen nye skjorter og fine halsduker, foruten litt pepper og ingefær. I Helgøy-boet
fantes noen huder og skinn som kan ha ligget i påvente av avskipning.
Små varebeholdninger hos handelsmennene har ført til et visst behov av å
komplettere i løpet av året. Vi har mange eksempler på at de lokale handelsmenn har lånt varer
hos hverandre som mel, tobakk, vin, tjære, snøre, malt, salt, foruten rede penger. Dette kan da
ha gått både til eget forbruk, og til kundene.
Det er klart av hovedmassen av omsetning og utredning har skjedd gjennom et lokalt
handelssystem, ikke ved direkte samhandel mellom fiskerne og Bryggekjøpmennene i Bergen,
slik den vanlige oppfatning har vært. Dette ser vi klart av de mange lokale
handelsmannsskifter vi har fra slutten av 1600- og tidlig 1700-tall, og av skiftene etter de
enkelte fiskere, der vi får oversikt over deres totale gjeldsforpliktelser.
(Research):Nämns som Bo Nilssons (Natt och Dag) trolovade 16 maj 1306.
Levde som änka 25 mars 1336, då hon med bifall av sina barn skänkte en gård i Torpa sn till S:t Martins kloster i Skänninge, i vars kloster hennes dotter Elena Bosdotter ingick 1336.
Fru Cecilia ägde jord i Bråbo och Ydre hd i Östergötland.
Levde ännu 18 november 1347 och 12 mars 1350.
Tidigast död 12 mars 1350
År 1205 undkom han från slaget vid Älgarås där hans tre bröder stupade. Vistades därefter tre år hos släktingar i Norge, återkom 1208 och besegrade Sverker den yngre i slaget vid Lena . Erik valdes till kung samma år, men kröningen ägde rum först i november 1210, det vill säga efter slaget vid Gestilren , då Sverker den yngres trupper återigen besegrats och Sverker den yngre själv dödats. Kung Eriks kröning är för övrigt den tidigast kända kröningen i Sverige och den utfördes av biskop Valerius , en tidigare anhängare av kung Sverker den yngre.
Under den tidigare delen av sin regeringstid hade kung Erik en jarl vid namn Folke, vars anhängare bland stormännen kom att kallas «i»folkungar «/i». Denne Folke dog dock redan i slaget vid Gestilren i juli 1210. Påven Innocentius III tog 1216 Sverige i beskydd och bekräftade kung Eriks besittningsrätt inte bara till Sverige, utan även till de områden han kunde vinna från hedningarna . Tidigare hade Innocentius III varit på kung Sverker den yngres sida. Brevet avsändes den 4 april 1216 och hann därför inte nå kung Erik innan han dött en knapp vecka senare (10 april ).
Mycket lite är känt om kung Eriks regeringstid. I Västgötalagens kungalängd står dock att han var en «i»god årkonung«/i», det vill säga att skördarna var goda under hans regeringstid. Baneret som kung Erik fört i slaget vid Gestilren förvarades hos lagman Eskil i Skara , som 1219 överlämnade det som hedersgåva till den gästande isländske lagsagesmannen Snorre Sturlasson .
Han titulerades «i»Erici D.G. Regis Sverorum«/i» omkring 1210.[2]
Sin første undervisning fik Peder Simonssøn paa Bergen latinskole, hvorefter han studerede ved Kjøbenhavns universitet fra 1548 til 1552, understøttet dels af faderen, dels og fornemmelig af biskop Geble Pederssøn.
