Faddrar: Petter Nilsson i Södra Kolaretorp, Jonas Jordansson i Berg, hustru Maria Olsdotter i Södra Kolaretorp, Pigan Lena Ersdotter och Kajsa Jonsdotter på Norra Ölsboda.
Vittnen: Olof Jansson i Mobråten, Petter Larsson i Sjötorp, hustru Maria Persdotter i Mobråten, hustru Anna Persdotter i Sjötorp, dr. Petter Andersson i Östervik, piga Stina Persdotter i Mobråten.
På fastlandssiden like sør for den kjente Rystraumen ligger Bensjord som engang var
hovedsete i et stort eiendoms- og jordkompleks, Moursundgodset, eller som det kalles i de
gamle dokumenter:
«Den søndre Del av Tromsø proprietair-Jordegods».
Særlig utstyrt fra naturens side kan en ikke si at gården er. Jorden er tørr og skrinn, høst
og vår har gården sparsom sol. Den 1170 meter høye Bentsjordtind på sørsiden skygger for
lyset og varmen til ut på etterdagen. Men om sommeren er det sol til frem på morgensiden av
natten. Gården lå imidlertid sentralt i eiendomsområdet og landskapet er naturskjønt med
stor og tett bjørkeskog langs stranden og høyt opp etter liene. Strandlengden er ca. 5 km. fra
skillet mot Balsnes til gården Brokskar. Nord for gården ligger den vakre Ryøya bevokst med
bjørk og furu, den hørte også til under Bentsjordgården.
O. Rygh har utvilsomt rett når han avleder første ledd i navnet av mannsnavnet Bent,
en forkortelse av det latinske Benedictus, som betyr den velsignede, og muligens er gården
oppkalt etter sin første eller en av de første rydningsmenn. Gården nevnes i 1567, og navnet
skrives da «Bentz Jord». Den har to oppsittere, men ingen av dem heter Bent. Bebyggelsen er
gammel, men neppe eldre enn kristen tid. I 1666 bor det også to gårdmenn på Bensjord, de er
leilendinger, og gården tilhører presten i Troms med en landskyld på en våg fisk.
Fra skiftene i 1690-årene ser vi at Trondheimsborger og jekteeier Hans Jonsen Kiil på
Bensjord sør for Straumsfjorden hadde skyldmenn i Karlsøy-distriktet, trolig som resultat av
omreisende virksomhet. Han var annen generasjons Trondheimsborger og etterfulgte sin far,
Jon Steffensen Kiil.
Hans var gift to ganger,
første gang med Margrethe Carlsdatter,
annen gang med Ingeborg, datter til Anders Nilsen Moursund.
Skiftet etter Margrethe Carlsdatter ble avholdt i Trondheim 17.11.1700.
Utdrag av skifteprotokoll nr. 5 for Trondheim er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift
i 1972:
«Skifte åpnet 17.11.1700, avdødes navn: Margrethe Carlsdatter.
Enkemann: Hans Joensen Kihl.
Barn: Carl 10, Joen 8, Thomas 6 og Margrethe 3 år.
Jekt 240 Rd., leie Hensjord (Bensjord) i Troms 160 Rd., bygård 48 Rd., ialt 643 Rd. -
netto 427 Rd.»
Deres barn og alder er altså:
1. Carl, 10 år, dvs. født ca. 1690, til Stegen i Salten fogderi.
2. Joen, 8 år, dvs. født ca. 1692.
3. Thomas, 6 år, dvs. født ca. 1694, på sjøen i 1728.
4. Margrethe, 3 år, dvs. født ca. 1697.
Margrethe er sannsynligvis oppkalt etter sin mor som antagelig døde i barselseng.
Manntallet i 1701 oppgir:
«Ellers findes Effterskrefne J Hillisøe Tingsted som Hører Til Tromsøe Menighed:
...
Opsidernis eller Leyl: Stand og Vilk:
Trundhiemsborger Bruger i Iorden til sin Creatur.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Bentsjord.
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
....
Hans Jons: Kil - 34».
På tinget i 1708 førte han saken for Lars Guttormsen med fogdens tillatelse.
Under den økonomiske krisen fra 1620- og 30-årene gikk det også tilbake med
borgerhandelsen på Karlsøy. Den tok likevel ikke slutt. I den mest kritiske tiden fra 1640- til
1660-årene ser det ut til at borgerne spilte en hovedrolle i det lokale handelsliv. For de borgere
som bare drev sommerhandel, er kildedekningen vanligvis dårlig, og det kan være vanskelig å
følge borgerhandelen i detalj. På Karlsøy kan vi følge byborgerne helt frem til 1725. Tidlig i
perioden var det helst tale om Bergensborgere, og det ser ut til at de for det meste var
vintersittere. Ca. 1640 ble de erstattet av Trondheimsborgere.
De lokale borgerleier ble nedlagt kort tid inn på 1700-tallet. Det ble likevel ikke slutt
med borgerhandelen. Trondheimsborgere fra naboområdene kom enda i lange tider rundt på
gårdene i Karlsøy og Helgøy med sine kramvarer på omførselshandel, delvis i forbindelse med
ting og kirkehelg. Dette gjalt borgerleiene Maursund i Skjervøy, Bensjord i Tromsøysund, samt
Klauva og Laukvik på Senja.
Det har vært en vanlig oppfattning at borgerhandelen i hovedsak besto i sommerhandel
og «rede-handel», ikke utredning og kreditt. Borgerne var mest innstilt på varebytte eller
kontanthandel, og ga lite kreditt. Dette var da også noe de ble kritisert for. Likevel kan vi fra
almuesskiftene utover 1700-tallet se adskillig borgergjeld. Det dreide seg likevel alltid om
småposter på noen dalers verdi. Vi finner at Hans nevnes i endel skifter fram til 1713.
Høsten 1708 forliste jekten til Hans. 19 mennesker omkom, blant dem to av hans barn
og en svigerinne.
I 1723 var det to brukere på Bensjord som hadde en landskyld på 1 våg. Hans brukte
halvparten, dvs. 1 bismerpund 12 merker.
Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for «Hillesøe Tingsted»:
«Nummer:
1.
Gaarde Nafne:
Bensiord.
Opsidders Tall:
2 opsidere.
Proprietairs og Bøxel-Raadig:
Tromsøe Præsteboels Jord.
Huusmands Pladser:
Ingen Huusmands plads.
Schoug og Setter:
Fornøden Brendeved.
Qvern og Fischerie:
Een liden qvern til Huusbehov.
Nogen beleilighed til Fiskerie.
Situation og Beleilighed:
Jorden ligger i Baglie, har udflotte marck.
Tungvunden og Skrin frost Jord.
Sæd:
Saaer 2 tn. Byg Sæd og inten hviler. U-viss Jord.
Korn aufling:
Aufler 3 tn.
Hæste og Creature:
11 Kiør - 20 Sourer - 10 Geder - 1 Hest.
Taxt effter Gamble Matricul [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker]:
1 - 0 - 0.
Forhøied:
1 - 0 - 0».
Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:
«Opsiddernes Nafne:
[1]: Hemming Ericksen.
[2]: Hans Jons:
Taxt effter Gl: Matricul [W: - Pd: - Mark]:
[1]: 0 - 1 -12.
[2]: 0 - 1 -12.
[Sum]: 1 - 0 - 0.
Gl: Leilending Schat [rDr: - Shilling]:
[1]: 0 - 24.
[2]: 0 - 24.
[Sum]: 0 - 48».
04.10.1728 forliste jekten til Hans på sørtur til Trondheim og han og hans kone,
Ingeborg, omkom.
Skiftet, som ble påbegynt allerede 11.10.1728 og avsluttet 19.10.1729, viste
et stort underskudd:
«Anno 1728 d. 11. octbr: var sorenskriver Asmus Rosenfeldt tillige med 2de Dannemend
Se: Christopher Keldsen Strømmen og Lars Kields: ibid, forsamlede paa Bensjord udj Hillisø
tingstæd for der at holde Registering og Vurdering, efter dend Nu Sal: Mand Hans Jonsen Kihl,
samt og hans Sal: quinde Ingeborre Andersdatter, som begge forhen d = 4 ejusdem [eiúsdem =
samme dag, samme måned] u-lycheliggen bortkom paa Søen. De Sal: mennisher haver
efterladet Sig Børn,
Se: Carl Hans: Nu tilholdende paa Stegen udj Saltens fogderie,
Thomas Hans: er udseglt og vides nu iche hvor hand Er,
Anders Hans: gift og Nu tilholdende paa Bachebye udj Ulsfiord her i fogderiet,
Marte Malene Hansdatter er voxsen og hiemme, saa og
Friderich Hans: er voxsen og hiemme,
Hvilche alle var disse Sal: Mennischer Efterlatte børn og Arfvinger. Ved denne forretning
var da af bemelte Børn overværende, paa Eigene og sine fraværende Søskendis Vejne de
3de siste som gav alt dend oplysning om boes tilstand, Saavidt de derom var vidende, boed og
fremkommer ald hvis Eiendeele Som fandis Efter deris Sal: forelder. Hvor da vid denne
forretning saa vidt dennegang schee Kunde er foerdt foeste(?) og Siden til endelighed udfoedt
Saaledis som følger.
Registrering.
Guld og Contante.
fandis slet iche noget af
Sølf
....
Søebrug.
....
Huuser.
....
Som da intet Meere fandes erclerede børnene Sig dernest, de ej at vide Meer af deris
Sal: forældris Efterladende medeler End som Nu er fremkommet til Registreringen. Bedrager Sig
da forschrefne ganske boens Eiendeler alt til dend Endelige Summa = 280 rdr: 1 ort 14 sh:
Boens Besværing.
....
Summa paa forschefne Boens Samtlige besværing Er tilsammens 741 rdr: 3 ort 5 sh:
Och som forbemelte Krøf(?) og fordring langt overgaar boens Summa, saa scheer da
udleg først til de prioriterede, Nemlig:
....
Slutningen.
Och Er saa hermed dend gansche Boens Meedel forløbet, Saa intet Meere for de
schadislidende Creditorer er at bekomme. Hvornest denne forretning paa Retteste og lovligste
maader til Endelighed er udførdt Saaledis som indbemelt Er. Och saasom Sønnen Anders Kihl
der haver befoget uden vedkommendis tilladelse, at indfløttet Sig udj indbemlt: Sine Sal:
forældris Huuser, hvor boens Eiendeeler der udj var Nedsadt. Haver hand derfore Naas af
vedkommende deris Søgning scheer, Enhver Efter schiftebrevit Sit tilkommende at overlevere
imod qvitering til hvilchen En de Denne forretning efter loven til Skifte ... indleveres, alt til
Enhver vedkommendis Efterretning,
Datum - Grebstad d - 19 Xbd: 1729».
Av hr. Jon Ivarssons barn var formodentlig hr. Havtore den eldste. Han ble trolovet med kongedatteren Agnes Håkonsdatter i 1302. Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel slik at ekteskapet mellom dem derfor først kan være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.06.1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.03.1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quemÐ også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.06.1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron (lendmann)-titelen for framtiden ikke skulle utdeles.
Trolovelsen med jomfru Agnes hadde sikkert sin politiske mening som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokratiet. Trolovelsen fant sted samtidig med at kongens ektefødte datter Ingebjørg ble trolovet med den svenske hertug Erik, og samtidig med vedtaket om nye regler for den kongelige arvefølge og for formynderstyrelsen. Etter de nye regler ble det mulig at også en uektefødt kongsdatters sønn kunne arve tronen.
Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.
Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse. I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.01.1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerikeÐ hr. Havtore fikk med hustruen. Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev av 13.01.1312 (DN III 97), skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan tilÐ. Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksrådsdom av 01.02.1474 (DN III 903) fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.06.1312 (DN IV 95) og 03.05.1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon 5. på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.04.1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommerÐ at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndigÐ. Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 08.05.1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og 08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.06.1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.
Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).
Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.Ð Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2. februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noeÐ.
Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.
Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.
I bänkdelningslängden september 1797 står han uppförd på bänk nr 5 där även brodern Olof är placerad. Hustru Elin Olofsdotter sitter på bänk nr 6 på kvinnosidan.
Faddrar: mästersmeden Nils Olsson vid Bäckhammar, mästersven Erik Sjöberg ibidem, hustru Ingrid Svensdotter ib, piga Stina Nilsdotter ib, p Maria Nilsdotter.
Faddrar: mons Johan Johansson på Krontorp, mästersven Gilius Jonsson vid Bäckhammar, hustru Emerentia Jakobsdotter ib, piga Kerstin Svensdotter i Krontorp, piga Katarina Jonsdotter vid Bäckhammar.
