I en begjæring av fogden Tønder, datert Wang 02.08.1740, heter det: «Det er for
mig bleven berettet, at udi Mallanger-fiord ved Molsnes Lejemaal skal for nogle Aar siden have
Nedsæt sig en find ved Nafn Erik Mogensen udi en Viig kaldet Naveren, hvor hand skal have
opryddet sig et lidet Plads til beboelse,» og fogden mener videre at denne nyrydningen ikke
kan anses å tilhøre Målsnes-jorden, men bør skyldsettes særskilt. I henhold til dette ble det
16.08.1740 foretatt skyldsetningsforretning av sorenskriver Jørgen Kiergaard sammen med
2 oppsittere fra Målsnes og 4 andre naboer. Rydningsmannen Erik Mogensen var til stede og
ba selv om at plassen måtte bli skyldlagt så han kunne sitte trygt på den, etter det store arbeid
han hadde lagt på rydningen nå på 7de året. Man fant av Målsnes-gårdene ikke kunne ha rett
til plassen, da disse gårdene hadde nok av skog og beite. Ved besiktigelse av selve plassen
fant takstmennene at rydningsmannen ikke alene med stort arbeid hadde oppryddet bemeldte
Navaren, men endog en annen plass som kaltes Kurris. Begge disse ble da tilsammen
skyldlagt for 18 mark fisk landskyld, og innført i H. M. Kongens jordebok, siden rydningen var
foregått i almenning. Gården kunne etter rydningsmannens beretning fø 3 kyr, 1 kalv, 8-10
småfe i høyden, men ingen hest.
Navaren med Koris kom på denne måten til å bli krongods, som også
Mestervik-gårdene. Men den lå også helt utenfor Moursund-godsets område, som helt og
holdent lå i Tromsø fogderi, mens Navaren og Målsnes lå i Senjens fogderi (Baltestad og
Gisund tinglag) og sognet til Lenvik kirke.
I 1750 var Erich Mogensen fortsatt eneste oppsitter, men i 1758 har han overlatt 6 mark
av bruket (det senere nr. 114) til Lars Amundsen. To år senere kom Thomas Amundsen som
inderst til gården, fra ham nedstammer flere beboere av Indre og Ytre Navaren. Ved
folketellingen i 1769 er Erik Mogensen borte, og i hans sted finner vi en ny mann, Ole Nilsen,
som ikke må forveksles med en mann med samme navn på Målsnes. Det oppføres i 1769 altså
tre familier:
1) Lars Amundsen, gift med Guri Nilsdatter. De har sønnene Anders og Erich, og
døtrene Caren og Bereth. En tredje sønn er muligens Ole, som senere har en del av gården.
2) Thomas Amundsen, inderst, gift med Carin Nilsdatter. Av sønner nevnes Nils,
som senere får en del av gården, Gunnar, og Anders som blir husmann på Indre Navaren,
dessuten datteren Elen.
3) Ole Nilsen, gift med Caren Nilsdatter. De har sønnene Nils og Sieur, og
datteren Elen. Navnene tyder på at disse tre beboere har vært besvogret med hverandre.
Thomas Amundsen har senere bygslet en tredjedel av gården. Henimot 1780 er det
flere forandringer. Lars Amundsen var da død, og hans part på 6 mark (det senere nr. 114) ble i
1780 tilbygslet Søren Pedersen. Av Thomas Amundsens 6 mark var 3 mark i 1776 gått over til
Ole Nilsens sønn, Anders Olsen, og andre 3 mark ble i 1780 tilbygslet Thomas Amundsens
sønn, Niels Thomassen, mot kår. Disse to brukene på hver 3 mark utgjør det senere nr. 115.
Ole Nilsen var død 1776, og Ole Larsen hadde etter ham blitt bruker av de resterende 6 mark
(det senere nr. 116).
Søren Pedersen hadde den ytre del (nr. 114) på 6 mark fra 1780 til 1785, da han flyttet
fra stedet. Bruket ble da 28.12.1785 tilbygslet Andreas Hansen av fogden Jens Holmboe
(tinglyst 27.06.1786).
I militærrullene for Lenvik i 1801 og 1804 oppgir Andreas at han er født i Aursfjord.
Rullen fra 1801 oppgir at han var flintskallet.
Andreas ble døpt i Tromsø kirke i 1756:
«Midtfaste Søndag Blev et uægte barn døbt: Navnet Andreas Boiss:
Barnefader er Hans Hans: i Strømmen udj Lendvigs Sogn. Moderens Nafn Anthonetta.
Fadderne: Andreas Ols: Aauersfiord, Peder Olss: ibid, Ole Jons: i Sultenvig, Kirsten
Jørgensdtr. Auersfiorden, Martha Larsdtr. Strømmen».
Ifølge et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder» fra 1769 var da Anders
Olsen 69 år og gift med Kirsten Jørgensdatter, 68 år. Peder Olsen var 67 år gammel og gift
med Gidschen Jørgensdatter, 66 år gammel.
I et «Mandtall over Lenvigs og Hillesøe Mennigheder Angaaende Extra-Skatten fra 1mo
Octobr 1766 til ultimo Septb: 1767» finner vi Naveren under Molsnes uten eget
matrikkelnummer:
«Matrikkel Nummer: 11.
Gaardenes og Ejernes Nafne:
Molsnes, Sands Presteboel.
Mand og Hustruers Nafne:
Nils Andersen og ... Olsdatter
Anders Nilsen og Karen Matisdatter.
Gaardenes og Ejernes Nafne:
Hollendernes - Rydning.
Gaardenes og Ejernes Nafne:
Naveren med Kyvig, Kongens».
I 1801 bor «Bonde og gaardbeboer» Andreas Hansen og hans kone Sophia
Matthiasdatter, begge 45 år gamle og i «første ægteskab», på gården Naveren i Lenvigs
prestegjeld. De hadde barna Lars (17 år), Karen (14 år), Hans (13 år), Andreas (10 år), [Per]
Christian (7 år) og Antonette (5 år).
Det er ikke funnet når Sophia og Andreas giftet seg, vi vet fra 1801-tellingen at begge
var gift i første ekteskap. Det er mulig at følgende innførsel i kirkeboken er en feilskrift og at det
var Sophia og Andreas som giftet seg i 1784:
«Trolovelser og Brudevielser.
Die 21. Febr. Trolovet Andreas Hansen Ravnfiord av Tromsøe Sogn og Birgitte Hansdr.
av Lenvigs Sogn.
Dom Ocult. Samme ægteviede. Sp. Ole Jonsen, ... Rasmussen» (Kirkebok nr. 2, folio
181).
Kone Antonette Andreasdatter Bakkebye [i Malangen] er fadder da Peter Christian
døper sønnen Bertheus Lorentz i 1827. Pigen Berthe Nilsdatter Guldhav [i Målselv] er fadder
da sønnen Andreas Kildal ble døpt i 1825. Berthe var 1 år i 1801 og datter til Niels Halsteensen
(38 år), «Beboer en af ham selv oppryddet jord» på Guldhave og Anne Oudensdatter (36 år).
Andreas beholdt bruket til 1813, da det ble bygslet av sønnen Hans. Den gamle
Andreas levde ennå i 1830, antakelig som kårmann. Ifølge Birger Nytrøen, Bodø, døde
Andreas i 1831.
Utskiftning til Hans Andersen(?) er foretatt i 1832. Grensen mot Målselv (langskjellet) ble
fastsatt i 1829. Han var gift med Martha Pedersdatter, født ca. 1797. Av deres barn kjennes
Peder, født ca. 1820, Ole Iver, født 1825, Hans Mathis, født ca. 1836, Lars Erik, født ca. 1841,
og datteren Karen.
Ole Olsen hadde nedsatt seg for å rydde på plassen alt i 1821. Hvor han kom fra er uklart, men han var fra Tromsø prestegjeld. Kona, Gjertrud Pedersdatter, var imidlertid fra Lenvik prestegjeld.
Kommisjonen bemerket at stedet lå frostnemnt til og at det verken frembrakte korn eller poteter.
Havnegangen var god, men utstrekningen av gården var liten og den manglet utengslåtter.
Rydningsmannen oppga at han fødte 1 hest, 3 kyr, 1 ungfe og 12 småfe. Kommisjonen la plassen for 6 mark.
Nils var gårdsbruker. Ved folketellingen i 1865 var han leilending på Grønaasen - matr.
nr. 177 [Nedre] - i Balsfjord. Det var 1 hus på gården, han hadde 2 hester, 10 kuer, 2 gjeder og 20 får. Utseden var 5 tønner poteter.
Matthias og Dorothea var kvener.
Mathias Hansen på Kierrisnæs var i følge militærrullene for Lenvik fra 1801 født i
Sverige. Det samme gjelder sønnen Mathias, født i 1757, mens sønnen Ole ble født på
Kierrisnæs i 1765 i følge militærrullene for 1801 og 1804. Familien flyttet altså fra Sverige
til Målselv mellom 1757 og 1765.
O. Rygh skriver om Kierrisnæs i «Norske Gaardsnavne»:
75. 76. Kjærresnes øvre og nedre.
«1ste Led er Kjærre m., liden Skov eller Lund, især af smaa Træer. Jfr. GN. 67,9».
På 1700-tallet fant det sted en uvanlig sterk innflytting av svenske samer til de
nordnorske bygdene, især i distriktene fra Salten og nordover. De fleste var vel reinsamer, som
det hadde gått ut for, ved ulykker, uår eller på annen måte. Især synes en reinpest, som ved
midten av århundret raste blant reinflokkene i Nord-Sverige, å ha bevirket at svært mange
svenske reinsamer måtte oppgi reindriften og flytte ned til «Vestersjøen». I annen halvdel av
1700-tallet gikk folketallet i et samesokn som «Jukkas järvi» i Torne lappmark på 25 år ned fra
omkring 1300 til omtrent 800.
Disse samene - eller markefinner som de gjerne ble kalt - slo seg ned i strøk hvor
de kunne ha håp om å få være i fred for de fastboende, i fjerne utmarkstrøk, ikke så sjelden i
områder som hadde forblitt ubebodde på grunn av at de ikke egnet seg til jordbruksdrift - her
var det gjerne skrinn og dårlig eller vassyk jord, steinet lyngmark med stranten og vantreven
lauvskog. Her slo de seg igjennom som best de kunne. Noen hadde kanskje noen få reiner i
behold, helst i andre samers reinflokker. Ellers måtte de livberge seg med neverløyping, fangst
og fiske og med et kummerlig jordbruk. De som var verst stillet, måtte gripe til tiggerstaven.
Omkring 1750 hørtes samstemmige klager fra mange bygder i Nordland over
østlappene som «dynget seg ned» i utmarkene. Også mange embetsmenn så med stor uvilje
på denne invasjonen. Det som bekymret dem mest, var at skogen skulle bli ødelagt, fordi
mange av innflytterne førte en halvnomadiserende tilværelse og flyttet gammene sine fra sted til
sted. De var store skogtynere, hevdet embetsmennene, både ved neverløypingen, og fordi de
ikke utnyttet skogen på en sparsommelig og skikkelig måte. Det kom mange klager over
markefinnene til kollegiene i Kjøbenhavn i disse årene.
At enkelte strøk ovenfor Målsnes nå blir bebygd, faller i tid sammen med
innvandringen av markefinner i andre bygder i Nordland og kan til dels ha de samme årsaker.
Vi kjenner ikke nøyaktige årstall for når de som vi kan kalle rydningsmenn, satte seg ned her.
Busamene pleide ikke å skaffe seg rydningssedler. Så de kan ha sittet på sine
finnerydningsplasser nokså lenge før myndighetene fikk nyss om det.
Men i 1760-årene hadde iallfall strøket omkring Hollendernes med Grunnes og
Kjerresnes fått fast bosetning. Noen av de samene som slo seg ned her og ble bumenn, bar
kjente samiske ættenavn som Omma (Åma) og Landa. Senere flyttet også busamer fra plasser
lengre ute i fjorden opp til nyrydningene i Målselv.
Snart kom også andre innvandrere til disse plassene. Det var enkelte
kvenfamilier. De kvenske rydningsmenn synes å ha kommet hit i 1760-årene, for om enkelte
av sønnene som var født i 1750-årene, blir det senere opplyst at de var født i Sverige.
Sommeren 1775 hadde øyensynlig rydningsmennene sittet sine friår, slik at
sorenskriver og lagrettemenn kunne legge plassene for landskyld, og nå ble plassene
Sandnes, Kjerresnes og Hollendernes skyldsatt.
Om Hollendernes heter det i skyldsetningsforretningen at den hadde vært
«besiddet af Finner som har fløttet til og fra, men nu beboes af Hans Hansen Landa». Gården
fikk en skyld av 9 mark. Tidligere hadde en Henrich Omma bodd på Hollendernes.
Om Kjerresnes sies det at Erich Hansen hadde forbedret den med dyrkning, så
den kunne skyldsettes for 1 pund. Erich, som senere ble skogfogd, var svensk. Han ble
visstnok gift med en kvenpike, Elen Mikkelsdatter.
Om begge plassene står det at man der bare kunne fø noen få kreaturer, med
høy som måtte bæres i hus, på Hollendernes på grunn av uføre, og med skog og brom på
Kjerresnes. Til korndyrking var ikke plassene særlig egnet. Fiske kunne ikke beboerne drive,
for de var innefrosne om vinteren.
På Kjerresnes begynte omtrent på samme tid «vår» kven, Matthias Hansen og
kone Dorothea Henrichsdatter som rydningsfolk.
På Hollendernes, eller kanskje på Grunnes, var det også en kven, Hans Larsen
med kone Maria Henrichsdatter, som tok opp rydningsarbeid. De og deres barn kom også hit
fra Nord-Sverige og ble fast bosatt i Målselvdalen.
Ellers var det flere same- og kvenfamilier som holdt til på disse plassene omkring
1770, men ikke alle ble rotfaste på disse stedene.
Folketellingen fra 1801 viser for Kierrisnæs:
Matthias Matthiassen, 47 år, Bonde og gaardbruger, gift med Anne Hansdatter, 33 år,
«Han i andet og hun i første ægteskab».
...
Matthias Hansen, 83 år, «Underholdes af sønnen Matthias Matthiasen»,
gift med Dorothea Henrichsdatter, 85 år, «Begge i første ægdeskab».
Matthias døde i 1802:
«19. Januar Kaarmand Matthias Hansen Kierrisnæs. Død af Alderdomb Sengsot - Alder:
84».
Anders var sønnesønn til Jon Steffensen Kiil som hadde slått seg ned på kremmerleiet
ved Bensjord. Han var neppe født i 1701.
Hans foreldre, Hans Jonsen Kiil og Ingeborg Andersdatter Moursund, omkom på sjøen i
1728. Selv bodde han da på Bakkeby i Ulsfjorden hos sine svigerforeldre, Morten Sørensen
Hegelund og Inger Christensdatter Lorck. Skiftet etter foreldrene, som viste et stort
underskudd, ble avsluttet 19.10.1729. Det fremgår av skiftet at han uten tillatelse hadde
flyttet inn på Bensjord:
«Och saasom Sønnen Anders Kihl der haver befoget uden vedkommendis tilladelse, at
indfløttet Sig udj indbemlt: Sine Sal: forældris Huuser, hvor boens Eiendeeler der udj var
Nedsadt. Haver hand derfore Naas af vedkommende deris Søgning scheer, Enhver Efter
schiftebrevit Sit tilkommende at overlevere imod qvitering til hvilchen En ... forretning efter
loven til Skifte ... indlevering, alt til Enhver vedkommendis Efterretning».
Anders overtok i 1740-årene jekta og bygdefarretten etter prosten, Henning Junghans
d. e.
Nordsiden av Malangen med Balsfjorden hørte til Tromsø prestegjelds hovedkirke.
Jektene som fór sydover til Bergen kom fra bestemte distrikter, enten deler av et prestegjeld
eller hele prestegjeldet, avhengig av fiskemengden. Et slikt område ble kalt «bygdefar» og
jekta omtalt som «bygdefarjekt». Organiseringen av bygdefar hadde lange tradisjoner. Da
«Articler for Jægtebruget i Nord-Landene» ble utarbeidet i slutten av 1730-årene, lå det mer
enn 300 års tradisjoner bak dem. De 12 artiklene ble ført i pennen av amtmann Ove
Scheldrup, datert i Vågan i Lofoten i 1738 og godkjent ved Kongelig reskript 06.03.1739.
I en oversikt som finnes for 1631-32 da fogdene begynte å innkreve jekteskatt, var det
100 jekter i hele Nord-Norge. Av disse var 12 jekter fra Tromsø len, altså fra området mellom
Malangen og Brynilden. Til sammenligning var det 19 bygdefarjekter i Senja len samt 2
borgerjekter som tilhørte Bergensborgere som hadde vært og handlet i Senja len. 20 år senere
var antallet jekter i hele Nord-Norge redustert til 79, noe som skyldtes tunge skatter og magrere
vilkår for alle. Lensherren over nordlandene, Preben von Ahnen, var i 1648 bekymret for at
«den gemene mand» ville få vanskelig med «at faa deres fisk (til Bergen) og hvad de have at
forhandle tilbage». Skipper- og styrmansskatten falt så tungt for mange at jektene gikk til
opphugging, og lensherren fant det nødvendig å si ifra. Antallet jekter fortsatte å gå tilbake. I
Senja len, senere fogderi, var antallet jekter redusert til 15 i 1725, til 11 i 1745, og i 1808 var
det bare 8 jekter tilbake. Utviklingen i Tromsø fogderi var den samme. I et «Pro Memoria»
datert Karanes (i Lyngen) 28.05.1785, tok proprietæren, Georg Ulrich Wedel Wasmuth,
opp disse problemene:
I Lyngen var det ingen jekt siden Johan Hysings død.
I Kjosen holdt gjestgiveren jekt.
I Carlsøy hovedsogn var det 3 jekter.
I Helgøy anneks var det 1 jekt, mens det i Tromsø sogn var
«2de Jægter een Skipper tilhørende, og samme er Gjæstgiver, og
Proprietær».
I «Hillesøy Aneks under Lenvigen, men Tromsø gods tilhørende» var det «Een
Jægt».
Tilsammen var det da i 1785 igjen 8 jekter i fogderiet. Det var de 3 siste jektene,
Tussøyjekta og Bensjordjektene, som våre forfedre først og fremst var knyttet til. Ifølge N. A.
Ytreberg benyttet malangsværingene Tussøyjekta, men det må ha vært på et tidlig tidspunkt.
På 1700-tallet vet vi at malangsværingene hørte inn under bygdefaret i Tromsø Hovedkirkes
sogn.
Jekteartiklene sa at jektebruket skulle være et bondebruk. Embedsmennene skulle
således ikke ha noen generell adgang til å drive jektefart. Virkeligheten viste imidlertid at det
ikke var slik. Både fogder, prester og sorenskrivere drev med jektebruk. Således hadde
fogden, Jørgen Wang, to jekter. Det samme hadde Andreas Tønder da han var fogd. Presten
Henning Junghans var også jekteskipper som de kaltes, disse som eide jekter og som drev
jektefart.Henning Junghans satt med bygdefarretten i Tromsødistriktet (hovedsognet). Ved skjøte
datert 05.10.1744 solgte Junhans jekta og bygdefarretten til Andreas Hansen Kiil for 298
Rd. Curant. Skjøtet ble lest på tinget 16.06.1745, og da ble også bygdefarretten som
Andreas Kiil hadde fått «overdratt i skjøtet, fredlyst», men med følgende tilføyelse: «saa fremt
ingen andre har lovligere adkomst dertil end hand.» Nå hadde altså bygdefarretten og
fortjenestemulighetene havnet på Bensjord.
Etter at jekta og bygdefaret ble overtatt av Anders i 1744, ble Bensjord jekteleie og
skipningssted for både malangsværinger og balsfjordinger. Det kan vi også se av
skiftematerialet. Etter at Anders døde i 1751 overtok hans enke en tid før Moursund kom til og
overtok. Fra 1770-årene av og utover til 1802 stammer samtlige registrerte jektekladder fra
Hans Moursunds jekter på Bensjord. Hans Andreas Moursund døde forøvrig i 1802.
I 1748 stevnet Anders Kiil på Bensjord noen av håseterne som hadde seilt med ham til
siste stevne i Bergen for tyveri av fisk. Anders hadde mistanke om at håsetterne sto bak
tyveriene, som angivelig skulle ha skjedd på Bryggen i Bergen. To av håsetterne som er nevnt,
var fra Malangen, Lars Jensen Spildra og Ole Mogensen fra Andsnes. Ordet «håsete» kommer
av det gammelnorske ordet «Hàseti» som betyr rorskar, mannskap.
En Jakob Olsen vitnet i saken. Jakob hadde reist med Daniel Hansen
Langesunds jekt til siste stevne forleden år. Kiils jekt lå Daniels jekt «tætt hos i baugen» og
etter at Daniels jekt var losset, så håsetterne der at det lå endel «ukjent fisk» ombord på
denne jekta. Denne kom ei kone og hentet i sitt forkle. Det var mistanke om at fisken var
kommet fra Kiils jekt. Ingen hadde imidlertid sett hvor fisken kom fra. Deres jekt var losset for
fisk og andre fiskejekter lå ikke i nærheten.
En Ole Bastiansen vitnet også i saken, han hadde vært håsetter på Kiils jekt og
kunne fortelle:
«Da de havde opskibet en del fisk af Kiils Jægt, blev der noget overvægt paa nogle
partier fisk, men hand veed ikke hvor meeget, men Kield Christophersen som og var en
Haasetter leverede hand noget Kiils fisk som hand solte i byen til en god øl hos Jokums Giestz,
hvorfor hand bekom én mark, en annen dag Leverede Hans Simons som og var med Kiil, en ½
vog fisk omtrent, hvor for han fik en mark hos en kone i Byen, og de andre Haasettere sagde
hand og at have solt saa megen fisk af overvægt paa partier at det beløb 8 mark, som blev
byttet imellom 8te Haasettere, og bekommet 1 mark til mands, viidere opplysning kunde man
ikke faae om denne handel denne gang.»
Anders sa at han hos Daniel Hansens tjener, en dreng som hadde vært
håsetter, ville få flere opplysninger. Derfor ville han la denne innstevne til første ting i
Langesund, «for at faa hans oplysning». Her kom ikke saken opp, da Anders uteble fra tinget.
Heller ikke senere er saken fulgt opp, antageligvis fordi Anders ble syk og døde.
Skiftet etter Anders ble avholdt 15.10.1751:
«Anno 1751 d 15de octobr. mødte udi Sterv boet efter Sal: Anders Hansen Kiil, som
boede paa Gaarden Bentzjord i Tromsøe fogderie, Sorenskriver Thomæsøn, med tiltagne
mænd Hans Simonsen Grønberg og Christopher Kieldsen Strømmen, for at Registrere og
Wurdere i Bemt. Sterr boe, bmt. afdøede Sal: Kiil har .. efterladt Sig Enke Ahlet Mortensd.
Heggelund og med hende havende børn neml.
1. Inger Margrethe er gift med Peder Amundsen i Christiansund.
2. Ellen er 20 aar gammel.
3. Anna er 18 aar gammel.
4. Hans, er 17 aar.
5. Morten, er 15 aar og
6. Aleth Catrina er 13 aar.
...
Disse børn vare vid denne forretning nærværende, undtagen den ældste, som var i
Christiansund, og skal dens Ret blive i agttagen ved lovl: tilsatte formynderskab, saafremt
noget dennem i arv tilfalder, ligesom og paa de fraværendes veigne blev beskikket den her
ved forretningen nærværende Frideriik Kiil, som deres Farbroder at være deres fuldmægtig og
deres beste i-agtage. Enken bemt. Ahlet Heggelund samt udkaaret til Laugværge hendes
Svoger Morten Heggelund som og var nærværende; Enken og tilstedeværende børn giorde
anviisning paa boets Effecter og befandtes som følger:
...
1 Jægt, 2 aar gammel, dertil er ny Mast, For-Seigl med 4 Bonett og 1 wadmels Dito, 2
andre- touer, 2 aar gammel, 1 nyere Dito, 1 brugelig Dito, 1 ny tøve(?) troste, 1 dito halv brugt,
1 liden gl. dito, 1 Land Rub(?) noget brugt, 1 gl. Land tønne, ...
for 620 Rdl.
...
Summa boets beløb 1031 Rdl 1 sh 13 ort.
...
Boets udgield og ... som følge
Kiøbmanden i Bergen Hr. Jochum Gerdes fordrer ... Rdl. 492-1-12.
...
Naar alt forstaa ... afgang fradragen boets beløb bliver i Behold 233 Rdl. 4 sh. 5 ort.
Deraf tilkommer Enken Ahlet Heggelund den halve deel som ero 116 Rdl. 5 sh. 2½ ort.
Den andre halve deel af det beholdne boe deeles imellem børnene hvoraf en broderlod bliver =
29 Rdl. 1 sh. 4 5/8 ort og en Søsterlod = 14 Rdl. 3 sh. 5/16 ort.
Anlangende formynder skal for børnene, siden de ugifte børn kunde behøre sammen,
da endskiønt ikke noget arfenligt er dennem tilfaldene i arv, hvorover Formynder kunde og
maatte anordene, Saa dog skulle det vel ikke være børnene utieneligt, i mueligens
forekommende .uationer, at dennem en Kurator anordnet, der kunde observere deres beste:
Thi er ingen dertil nærmere efter Loven end Friederik Kiil, som baade er deres Faderbroder, saa
og nærværende, hvorfor hand bør lade Sig deres Tarv ... angelegen.
Angaaende Indtægten af Stervboets Jægt, afr(?) 1751 aars sidste Stevne, da den var
befragtet til Bergen, efter at Sal: Anders Kiil var ved døeden afgangen, da blev der.. af mig ved
Registreringen tilspurt Enken, hvad deraf af den indkommet fragt kunde være i behold at ligge
til boets indtægt? Men hun berettede, at da folkene og Styremandens hyre af Fragten var
betalt, og anden bekostning paa Jægten var aflagt, med meere udgift som dertil hører, var
kund i behold af fragten til 40 Rdl., hvilke Penge hun var saa ulykklig at blive frastaalen i
Bergen, da de stoed i Jægte-Vængen paa et bord og ingen folk var i Vængen, men dørren var
lugt i laas og tyve har ... pengene ud af et vindue bag paa Jægten, og saaledes blev hun
disse Penge frastaalen, uden at kunde faa at vide hvem samme onde gierning giorde. Enken
var selv med Jægten til Bergen bemt. Stevne, altsaa var intet i saamaade at legge til boets
indtægt.
...»
Anders ble den siste Kiil på Bentsjord. Anders Andersen Moursund (ca. 1703 - 1760),
som etter hvert overtok handelen på Bentsjord, var fetter til Anders og gift med sin kusine,
Birgitte Hansdatter Røst. Etter at Anders var død, overtok enka Birgitte og sønnen Hans
Andreas Moursund, hele Bentsjord med handel og jektebruk. 02.06.1770 fikk Hans
Andreas bevilling som gjestgiver og dermed rett til å drive handel. Hans var gift tre ganger,
andre gang med Elisabeth, datter til den berømte og beryktede regimentsfeltskjær Georg
Henrich Ulrich Wedich Wasmuth, godseieren. Det var dette ekteskapet som brakte Hans
Andreas fram ved delingen av godset i juni 1783. Dette skjedde på Bentsjord hvor Hans
Andreas nå i en alder av 45 år var blitt en ganske vestående mann med handel og to jekter,
«Concordia» og «Haaabet».
-->> Enkemand Hans Sørensen Kiil Langnæs døde i 1808, 80 år gammel.
-->> Pige Ingebor Sørensdatter Kiil Berg døde i 1811, 60 år gammel.
-->> 1763: Dom Epiph Mih.: Fridrich Kiel 53 aar (Kirkebok 1753-78, folio 175).
-->> 1770: Theft .. annis: Aleth Kiil 15 aar (Kirkebok 1753-78, folio 176).
Sletten, opprinnelig kalt Sletnes, ligger lengst ute i Balsfjorden mot Balsnes og var den siste nordmannsgården som ble lagt for skyld i 1741. Den ble først ryddet av nordmannen Jens Christophersen som bosatte seg der ca. 1715 ifølge tillatelse av forvalter Karsten Berenhoff. Da skyldsetningsforretning ble avholdt 26.08.1741, var hans enke, Berit Eriksdatter, bruker av gården. Grenseskillet ble satt fra Lerelven til en stor sten som ligger på nesset straks utenfor gården. Jorden ble erklært å være lettbrukt, ganske god til gress og med tiden også til noe kornavl. Den kunne da føde 3 kyr og hadde tilstrekkelig bjørkeskog. Skylden ble satt til 18 mark.
I 1787 finner vi 3 brukere på Sletten, bl.a. Ole Christophersen fra Kobbevaagnesset.
Hvert bruk hadde en skyld på 6 mark. Ole satt som bruker på den ene tredjedel til og med 1798, det er dette bruk som senere kalles Langstrand. På bruket finnes 2 gamle gammetomter, hvor det har blitt funnet jernskrap, hornskjeer m. m. Sagnet sier at det først skal ha bodd to finner på Langstrand. Fra 1799 ble bruket delt mellom Anders Christophersen og Christian Olsen, hver med en skyld på 3 mark. Christian utgikk som bruker i 1805 og Anders overtok også dette bruket.
I mars 1814 oppga Anders Christophersen, som da satt med 6 mark av Sletten, bygselen av sitt bruk til fordel for Hans Peder:
«Sletten [Langstranden] - [Balsfjord].
Bygselseddel fra propr. Maursund til Hans Peder Hansen på 6 mark i denne gård, tidligere brukt av Anders Christophersen (lnr. 193), datert 10.05.1828, tinglyst 23.06.1828».
Hans Peder satt så som bruker til 1834. Han oppga da bygselen til fordel for Jens Johannesen mot kår:
«Fôr til ei ku og rett til å høste halve jorden» i 1834. Sønnen Nils bodde på Markenæs da han ble konfirmert i 1835 og datteren Kirsten
bodde på Tennæs da hun ble konfirmert i 1837.
Da hans hustru døde i 1858 oppgis det at hun bodde som kårkone på Middagsnæs som ligger noe lenger inn i Balsfjorden enn Sletten. Antagelig bodde imidlertid begge fortsatt på Sletten hvor de hadde kårkontrakt siden 1834.
Ved folketellingen i 1865 var Hans Peder enkemann og oppgis å være 79 år gammel.
Han bodde hos sin sønn Nils på Grønaasen og er oppført som født i Tromsø prestegjeld. Det er imidlertid kun en følge av at Balsfjord og Malangen ble utskilt som eget prestegjeld først ved en kgl. res. av 18.10.1856.
Faddere var Anders Andersen Tennæss, Anders Mathisen Storstennæss (30 år i 1801), Jørgen Andersen Weiholmen (36 år i 1801), Ane Andersdatter Tennæs og Berit Jensdatter Tennæs.
3. søndag etter Paasken 1791
Faddere var Jens Wellomsen, Hemmeng Hansen Eydet (Malangseydet, 69 år i 1801), Anders Jensen Skuldgammen (Schulgam, 39 år i 1801), R.iata Hansdatter Sandøren, og Hendrecia Olsdatter Stranden.
10. søndag etter Trefoldighet
Faddere var Christopher Kielsen Strømmen, Christopher Hansen .amm..tad, Johannes Andresen Tennæs og Berrit Nielsdatter Strømmen.
"S. d. beviljades bokhållaren Jonas Larsson på Ölsboda hammar uppå hans begäran sving männe att bes_ha det hygge som Anders Hansson i Klippetorp lasthyllas hava förlorat på Norr Ölsboda ägor och det i laga tid, att ...
Står antecknad som barnhusbarn utan kända föräldrar. Man kan ju misstänka att detta är parets son med tanke på hans namn. När han dör har ahn efternamnet Hansson. Han dör som ogift man.
Bergsman och Nämndeman. Född 1548 i Grangärde (W). Widik övertar husbondeskapet på gården i Norrvik innan han köper in sin fars syskons andelar i gården. 1597 bjuder han nämligen upp fem systerdelar i Norrvik på tinget i Grangärde. Den första hade han köpt av sin faster Marit Larsdotter i Malma socken i Västmanland och den andra av en Ingeborg Larsdotter, som tydligen också var en faster. En tredje del hade sålts av Sara och Sigrid Jonsdöttrar och en fjärde av en Hans Jonsson i Fline i Husby socken i Dalarna. Hur dessa var släkt med Widik visas av ett tingsprotokoll från 1615, vari nämnes att magister Erik Holstensson i Kallmora, Norbergs socken, inkommit med klagomål angående en systerdel i Fline som hade ägts av hans mormors syster Britta Larsdotter, "som uar Lasse Rafual sons doter i Norgo uik". Hennes man Hans Jonsson hade sålt hennes del i Sunnansjö och lovat henne lika mycket jord i Fline istället. Brita hade dött barnlös, och jorden innehades nu av en systerdotter till Widik Hansson. Det är tydligt att det är denne Hans Jonsson som 1597 hade sålt den fjärde systerdelen. Magister Erik låter sig identifieras med sedermera kyrkoherden i Stora Skedvi Ericus Holstenii Holstenius (1588-1640). som 1614 hade avlagt magisterexamen i Helmstedt. Han är en av de två söner till bergsmannen Holsten Andersson och Sigrid Jonsdotter i Kallmora som gick prästbanan. Sigrid är således doterdotter till Lasse Ravalsson och måste vara identisk med den som tillsammans med sin syster Sara sålde den tredje delen. Den femte delen köpte Widik av sedermera länsmannen i Grangärde Erik Olofsson i Sunnansjö. Om, och i så fall hur, han var släkt med Widik är osäkert. Han kan möjligen ha varit dotterson till Lasse Ravalsson. Hans far hette Olof Engelbrektsson. 1603 köpte Widik sin syster Annas del i gården "mädh hytta och Smedia" för 15 fat och 1 hundrade osmundsjärn samt en silversked om 3 lod. Det framgår här att systern var gift med Anders Jonsson i Sundfiske i Husby socken i Dalarna. Det var deras dotter, vars namn inte nämes, som 1615 innehade den jord i Fline som magister Erik Holstensson ansåg sig böra ha del i. Widik synes liksom sin farfar ha varit en betydande person; han var både sex- och nämndeman. När han 1628 dör antecknas hans dödsdag, den 26 april, i begravningsboken, vilket var mycket ovanligt. Han begravdes den 11 maj. Grangärde domböcker. 1574. Widiche uti Norgudwika för thet han undangömde några gamle mynt undan sine medharffuingar efter salig Lasse Raffualsson, böter penningar -160 mark. Anno 1603 den 24 Januari. Widich Hansson i Norrgowik biuder upp systerdehl ibidem medh Hytta och Smedja, kiöpt aff sin mågh och syster, Anders Jonsson i Suenderskie och hans hustru Anna Hansdotter, för osmundsjern 15 fat och ett hundra och en skied om 3 lodh. Anno 1615 den 18 Februari. Kom M. Erich Holstensson och talade till Widich Hansson i Norrgowik, om en systerdel, liggande i Fline i Husby, som kom M. Erichs modher modhers syster till, hustru Brita Larsdotter, som var Lasse Raffualssons dotter i Norrgowik, och Hans Jonsson hennes man, såldt bort hennes jord i Sunnansjö, och lofvade henne så mycket jord igen i Huseby, samma hustru Brita ägde inga barn, derföre kom hennes syskon samma jord till arfvs, och nu sedan Anders Jonssons mågh i Sundsfierde der på, hvilkens hustru är Widik Hanssons systerdotter, och förebar att Widik Hansson loffuat honom samma systerdel allsammans, men nu bekiände Widik han icke mehr haffuer lofvat, ähn så mycket Widik tillkom uthi M. Erichs moder dehl Enl Släktforskaren nr 8, Lasse Ravalsson i Norrvik och hans släkt, Anders Winroth "Widik synes liksom sin farfar ha varit en betydande person; han var både sex- och nämndeman. När han 1628 dör antecknas hans dödsdag, den 26 april, i begravningsboken, vilket var mycket ovanligt. Han begravdes den 11 maj." Utdrag ur domboken anno 1593 den 9 jan. Kom hustru Marit i Norgudvik bjöd upp en täkt som hennes man, Hence Babelsfurt ("henne bebreffuat" enl Björn Isheden, Släktforskaren 55, 1955, sid 8), hafver, benämnd Norr Täkten, om thet var någon i släkten som henne vill till sig köp, så bödh hennes mågh, Widik Hansson, efter och vart så förlikte att han skall gifva hustru Marit 10 fat järn, loffuades bref. Utdrag ur domboken anno 1597 den 3 febr. Widik Hansson i Norgudvik bjuder upp en systerdel i förenämnde Norgudvik, köpt af sin fadersyster Marit Lassedotter i Malma socken för osmundjärn 6 fat. Ännu en systerdel ibidem, af Erik Olufsson i Sunnansjö för osmundsjärn 5 fat. Ännu af Ingeborg Lassedotter för sin systerdel uppburit osmundsjärn 5 fat. Ännu en systerdel af Sara Jonsdotter och Sigrid Jonsdotter för osmundsjärn 5 1/2 fat. Ännu en systerdel ibidem af Hans Jonsson i Fline i Husby socken uppburit 5 fat. Utdrag ur domboken anno 1599 den 25 jan. Arfvid Bengtsson i Norgudvik bjuder upp ett hemman benämnd Brundsviken, igenlöst på sin sons hustrus vägnar, Barbro Suensdotter b enämnd, först löst af Widik Hansson för 5 1/2 läst osmundsjärn och 200, och Pehr Hansson på Henningshyttan uppburit 18 fat för den del som han i pant hafver. 7 lästar 8 fat 200 järn uppbar Bengt Jonsson i Malingsbo för den del han hade. Utdrag ur domboken anno 1600 den 10 okt. Kom Jöns Larsson i Lodvika och talade till Widik Hansson i Norrgudvika om ett änghe, Eskills änge benämnd. Då bekände Nils i Marnäs att samma änghe ägde en benämnd Eskill i Lodvika, och han pantsatte samma änghe till Oluff Clemetsson i Marnäs. Sedan löste förenämnde Nils fadher, Nils Arfuidsson, samma änghe till sigh, sedan löste Lasse Raualsson samma änghe till sigh, som var Widiks fader fader, efter att nu är kommit till 7 eller 8 man, gafs then vissord i handom. Utdrag ur domboken anno 1603 den 24 jan. Kom Ärland i Godnäs och talade till Widik i Norrgudwik om en ängh liggandes widh Gladeänge, Eskils änge benemnd, förebärandes att en benemnd Eskil samma ängh bortpantat hade till gamble Raffuelsson i Marnäs, det och Nils Nilssons vittnesbreff och förmäler, hvilken var förenemnde Nils Raffuelsons sohn, att det han fadher hade det i pant för 1300 osmundsjern, och sedan löste Eskil det igen och sedan pantsatt till Lasse Raffuelsson i Norgudwik, hvilken var Widik Hanssons faderfader. Nu föregaff Ärland att han hade kiöpt det hemman i Lodwika som Eskil ägde, aff öffuerbenemnde Eskils dotters sonson benemnd Jöns Larsson, den som ägde Ärlands dotter till äkta, som linien under är visandes. Efter så länge okvalt är, gaffs them widsord i handom. (Här följer i domboken en släkttavla). Widick Hansson i Norrgudwik biuder upp en systerdehl ibidem medh Hytta och Smedja, kiöpt aff sin mågh och syster, Anders Jonsson i Suenderskie ? och hans hustru Anna Hansdotter, för osmundsjern 15 fat och ett hundra och en skied om 3 lodh. Död 1628-04-26 i Persbo, Grangärde (W).
Iflg Caplex: d. ca. 850, datter av kong Harald i Agder, gift med Gudrød Veidekonge i Vestfold, mor til Halvdan Svarte.
Osebergfunnet fra en stor gravhaug på gården Oseberg, nordøst for Tønsberg, Vestfold, stammer fra ca. 850 e.Kr. Inneholder bl.a. et skip, ca. 22 m langt og ca. 5 m bredt; praktskip brukt som lystbåt. I tømret gravkammer i skipet var gravlagt en høyættet kvinne (men neppe som tidligere antatt Åsa, Harald Hårfagres bestemor) og hennes trellkvinne. Rikt gravutstyr (vogn, 3 sleder, redskap og husgeråd, tøyer med innvevde figurer m.m.). Utsmykning av skip og gjenstander i praktfull dyreornamentikk. Utgravd 1904 av professor Gabriel Gustafson; nå i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Likrestene atter gravlagt i haugen 1948.
Osebergsgraven är en stor och påkostad grav. Själva graven bestod av ett skepp som förts till platsen via en å, dragits upp på land och placerats cirka 400 meter från ån. Midskepps fanns själv gravkammaren och i för och akter hade olika föremål placerats. Hela skeppet var täckt med stora stenar och grästuvor. En ny datering av fyndet med modern teknik säger att fyndet är från år 834. Graven upptäcktes år 1903. Vilka kvinnorna i Osebergsgraven var lär vi aldrig få veta. I graven fanns en mängd föremål som har med hemmet att göra; verktyg för textiltillverkning, möbler och köksutrustning. Men där fanns också saker som tidigare förknippats med manlig verksamhet; en sadel, hästbroddar, matlagningskärl för fältbruk, slädar, vagnar samt skelett efter femton hästar, fyra hundar och två oxar. I slutet av 1940-talet restaurerades graven och skeletten efter de två kvinnorna återbegravdes under högtidliga former. Det blev en uppmärksammad folkfest och på minnesstenen, som restes, kan man läsa att det här vilar en 'Vestfoldrottning'. (Källa: Populär Historia nr 7/1999).
Den första kungen av Söderöarna (öarna Man och Hebriderna) under norsk överhöghet antages vara Godred I Haraldsson. I hans regeringstid, ca 976-989, blev efter vanlig uppfattning Tynwald instiftat som allting (parlament) för Söderöarna. Tynwalds tusenårsjubileum blev firat 1979. Godred Haraldssons far synes vara Harald Sigtryggsson, kung av Limerick och yngste son till Sigtrygg 'Gale', som var kung av Dublin och Northumberland, England.
(Källa: G.V.C Young, 1986)
Goffraid mac Arailt (d. 989), king of the Isles.
(Källa: Stewart Baldwin)
Bjørn Markhus shows the mother of Magnus as Elizabeth, but other sources (including the Heimskringla) show Tora as his mother.
Magnus 2 Haraldsson, 1048-69, sønn av Harald Hardråde, konge fra 1066 over den nordlige del av Norge, idet han delte riket medbroren, Olav Kyrre.
Magnus 2. Haraldsson. 1048-69, son of Harald Hardråde, king from 1066 over the northern part of Norway, as he shared the kingdom with his brother, Olav Kyrre.
Sigurd Rese was the son of Harald Hårfagre. he was a small time king in Ringerike, near Oslo (King of Hadafylke in Ringerike and Hadeland). Sigurd's son, Halfdan then ruled after him. But the entire country of Norway was ruled by Sigurd's half-brother, Erik Bloodyaxe.
Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av kristendommen under kong Harald, hadde kommet så sterkt under innflytelse av erkebispsetet i Bremen. Den ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom spenningen til utbrudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i Vengland), hvoretter Svend ble konge.
Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 - 1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir at denne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere er derfor av den mening at Sigrid er en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste kone.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«34. Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip, og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark.
Dengang var Sigvalde jarl over Jomsborg i Vendland, han var sønn av kong Strut-Harald, som hadde rådd for Skåne før. Heming og Torkjel Høye var brødre til Sigvalde. Bue Digre fra Bornholm var også en av høvdingene for jomsvikingene, og bror hans som het Sigurd; Vagn var også med der, sønn til Åke og Torgunna, søstersønn til Bue. Sigvalde jarl hadde engang tatt kong Svein til fange og tatt ham med til Jomsborg i Vendland og tvunget ham til å slutte fred med Burislav, venderkongen, og til å la Sigvalde sette vilkårene for freden. Sigvalde var gift med Astrid, datter til kong Burislav. Og hvis kong Svein ikke gikk med på dette, sa Sigvalde, ville han overgi ham til venderne. Kongen visste at da ville de pine ham til døde, og derfor ga han samtykke til at Sigvalde skulle sette vilkårene for forliket. Jarlen dømte at Svein skulle gifte seg med Gunnhild, datter til kong Burislav, og Burislav skulle få Tyra, datter til Harald og søster til kong Svein; begge skulle få ha hver sitt rike, og det skulle være fred mellom landene. Så dro kong Svein hjem til Danmark med Gunnhild, sin kone. Sønnene deres var Harald og Knut den mektige. Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.»
«91. Svein Tjugeskjegg, danekonge, var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble syk og døde. Og litt senere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.»
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tiden. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald (Blåtann) Gormsson, farfar til Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. ...»
Ethelred II «den Rådville» var konge av England fra 978 til 1016. På hans tid ble England hjemsøkt av den senere norske kongen Olav Tryggvasson og andre vikinger, og Ethelred måtte flere ganger ut med svære pengesummer til dem. Angrepene ble fortsatt av Olavs våpenbror, Svein Tjugeskjegg, og engelskmennene måtte på ny finne seg i å kjøpe seg fri for vikingenes herjinger. Pengene som skulle til, ble innkrevet som skatt, den såkalte «danegeld».
Men i 1002 gikk den uberegnelige Ethelred til det grusomme og troløse skritt å la alle dansker i den angelsaksiske delen av England drepe. Grunnen var et rykte om at danskene pønsket på å rydde ham selv og hele hans ætt av veien. Da tok Svend en forferdelig hevn ved år etter år å sette i gang plyndringstog som ble fulgt av nye utpressinger. Sammen med ham kom også den senere norske kongen Olav Haraldsson, som etter sin død fikk navnet Olav «den Hellige». Til slutt måtte Ethelred flykte ut av landet, og Svend lot seg utrope til konge av England.
He was King of Denmark 985-1014. He was also King of England and Norway. His raids on England were some of the most massive, and were helped by all the bad decisions made by Athelred the Unready, King of England. In 1013 the Danes of the Danelaw (in England) as well as Mercia submitted to Svend. He marched to Winchester and Wessex submitted. The English had been devasted by years of war with the Danes. On Christmas day 1013, he was recognized as King of England, but died only 6 weeks later, leaving his large kingdom to his son Canute the Great. (In the battle of Svolder in the year 1000, where King Olav Tryggvason died, the Earl Svein mentioned is the same as Svein Tjugeskjegg.)
According to Rupert Alen, Svend and Sigird did not get along, so they parted and Svend then married Gunhild, the previous wife of Erik Segersell. Gunhilda was a daughter of Mieszko I Piast, King of Poland and Dubrawka. Sven received his nickname because he had a long beard coming down to two points.
Han var Konge i Danmark 985-1014. Han vart Konge i England og iNorge. Me minnest Jarlane Eirik og Svein og slaget ved Svolderi år 1000, der Kong Olav Trygveson fall. Jarlen Svein er densamme som Svein Tjugeskjegg.
Svend Tveskjegg Haraldsson. Født ca. 960. Død 03.02.1014, i Gainsborough i England. Han ble døpt i 976, med keiser Otto I. som fadder. Svend Tveskjegg var konge i Danmark i årene 985-1014. Han var gift to ganger. Første gang med Gunhild, datter av Mieszko I., som var hertug i Polen (født 931, død 25.05.992). Gunhild var søster av kong Burislav I. Chrobry (den tapre) i Vendland (Pommern). Født 967. Død 17.06.1025. Han var også den første konge i Polen. Ekteskapet mellom kong Svend Tveskjegg og Gunhild kom i stand som en del av en fredsavtale mellom Polen og Danmark. Som følge av denne fredsavtalen ble Svend Tveskjegg også tvunget til å gifte bort sin søster, Tyra Haraldsdatter, til Burislav, som var konge i Vendland. Svend Tveskjegg og Gunhild fikk en sønn og to døtre. Sønnen Harald II., født ca. 989, ble senere konge i Danmark i årene 1014-1018. Datteren Estrid Svendsdatter ble gift med Ulf Torgilsson Jarl, og den andre datteren Gyda ble i 996 gift med Eirik Håkonsson Jarl (død 1024), sønn til Håkon Sigurdsson Jarl. I sitt andre ekteskap var Svend Tveskjegg gift med Sigrid Storråde, datter av Skoglar-Toste, som var en mektig sjøkriger. De fikk sønnen Knut den store (den mektige), født ca. år 1000. Han var konge i England i årene 1014-1035, samt konge i Danmark i årene 1018-1035. Sigrid Storråde hadde fra tidligere sønnen Olav Skøtkonung (Svenske), som senere ble konge i Sverige. Svend Tveskjegg Haraldsson angrep Norge i år 1000. Han drepte sin svoger, kong Olav Trygvasson, som var gift med Tyra, Svend Tveskjegg sin søster. Svend Tveskjegg Haraldsson ble så konge over Syd-Norge, og innsatte her sin svigersønn Eirik Jarl til å styre. Allerede i ungdomsårene utrustet Svend Tveskjegg flere vikingtog til England. Disse togene fikk etter hvert større og større omfang, og i året 1013 erobret Svend Tveskjegg landet. Den engelske kongefamilien måtte gå i landflyktighet.
Torleif är sannolikt son till kung Harold II Crovan, som var kung på Isle of Man 1249-1250. Gift med Ragnhild (Maud), som var dotter till Olof III Crovan, kung på Isle of Man 1226-1237. Magnus Crovan, halvbroder till hustrun Maud, blev 1252-1265 den siste norske kungen på Isle of Man. Tiden mellan 1265 och 1333 blev en orolig tid för befolkningen på bland annat Isle of Man, eftersom England och Skottland ideligen kämpade om herraväldet över öarna.
(Egen sammanställning)
Vid freden i Perth 1266 avstod norske kungen Magnus Lagaböte öarna Isle of Man och Hebriderna till Alexander III av Skottland mot en engångssumma på 4000 mark sterling och en årlig avgift på 100 mark. Den norske ärkebiskopen behåller alla sina klerikala rättigheter även i det avträdda området.. Det var icke populärt bland befolkningen på öarna och resulterade i ett uppror 1275 som slutade med förlust för upprorsmakarna. En tid efter nederlaget emigrerade Torleifs son Hallstein till Norge och hans moder Maud säges ha följt efter 1292. Då är sannolikt Torleif redan död, okontrollerade uppgifter säger att han var död i Skottland ca 1290.
(Källa: G.V.C. Young 1986 och Alf Henriksson)
Flyttade kanske till Norge, men det förekommer två olika uppgifter om när detta hände; G.V.C. Young anger 1280 medan May Teistevoll har angett år 1250.
(Egen sammanställning)
Källor
1) Landsarkivets bibliotek, G.V.C. Young, Isle of Man, England
