Ragnhild kalles også Astrid den aarbaarneÐ. I 1025 var hennes sønn, Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans i Orkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein (Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok veien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, og om kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter. Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han dro sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den, Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte hele natten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giske og la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest ombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og ba ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var. Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henne Tora. Stein ga henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torberg kom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin; han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnet ting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren.
Levde 1012.
Ragnhild kalles også Astrid den aarbaarneÐ. I 1025 var hennes sønn,Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans iOrkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein(Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendtedet at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tokveien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, ogom kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bødStein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter.Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre innkornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med dennereisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagensyntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.Ð Steinsa: Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal detlikevel være annerledes med trellene hans.Ð Han dro sverdet, og sådrepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den,Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte helenatten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikkde seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikkenoe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk godhjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; hanvar ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til ErlingSkjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandregodt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein komfra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giskeog la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt forhenne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller.Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prestombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fravestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli medtil huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visstehvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord innhos presten og ba ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blirmed meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.Ð Stein sa at detskulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var.Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Sådøpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henneTora. Stein ga henne en gullfingerring.
Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dittil henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sasom så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltesde med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild omvennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var hankommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på åhjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torbergkom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin;han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han varnokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Steinhadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torbergsa: Jeg har hørt,Ð sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnetting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen erså sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av enutlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bortherfra på timen.Ð Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reisebåde hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunnereise hvor hun ville. Jeg tenker nok det,Ð sa han, at om du reiser, såkommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her.Ð Dagikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikkebli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt såpåståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at derekommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men duslekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr derestort om hva kong Olav sier.Ð Ragnhild sa: Om du synes det blir altformye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, farmin, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.Ð Torberg sa athan ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel somkongen er misnøyd med.Ð Stein ble der om vinteren.
Alt. namn: Astrid Erlingsdatter Sola
"Samma dag infunno sig Olof Olofsson i Limkiär och Nils Svensson i Skägge bo uppvisandes ___ ______ skrift som do__a__n Jöns Svensson med gambla mannen Håkan i Fröstvi och Björn i Tomasbråten efter Tingsrättens resolution af 1692 d. 8 et 9 febr s___ hafva innehållandes, att emellan Limkiär och Larsbo ett torpställe kan upptagas och med _ydan skattläggas till 1/4 hand astundandes nu derpå Rättens tillstånd dett samma emot 6 års Fo_hast att för å upptaga och bebygga, hvilket Rätten dem bevilliade eftersom dett är på Cronas allmänning och inga grannar för när eller till innan, dock till högvälborne Hr Baron och Landshövdingens vidare approbation och samtycke derpå ____ behörigen av vederbörandes _____ der ____.
Estenberg utnämndes 1716 till filosofie adjunkt vid «u»Lunds universitet «/u», blev 1719 professor i «u»grekiska «/u» där och 1727 kyrkoherde i «u»Näsums «/u» och «u»Jämshögs «/u» församlingar i «u»Lunds stift «/u». Kung «u»Karl XII «/u» utsåg honom till guvernör för sin syssling greve «u»Karl Gyllenstierna «/u», och med denne företog Estenberg 1717-18 utlandsresor, varunder han en tid var handsekreterare hos «u»Stanislaw I Leszczynski «/u». Estenberg utgav några akademiska disputationer samt skrev dikter och tal på svenska, grekiska och latin.
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.
Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den Store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i tolv år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England. Han var også velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland
Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.
Hans ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift tre ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora. Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons «rettmessige dronning». Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora. Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d. e. Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svend synes ikke å ha etterlatt seg «ekte» sønner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:
«22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han tale også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.»
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svend skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svend og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. Svend beholdt deretter tronen så lenge han levde.
Svend ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum). Om hans dødsår har det hersket uenighet.
In his childhood he was in England. Later he went to Sweden, where his mother Estrid, Svend Tjugeskjeggs daughter, owned much property. Hardeknud made him the earl in Denmark over Jylland (Jutland). Sven organized the Danish church, installed the bishops in Ribe, Viborg, Århus and Vestervig (Børglum). Much of his reign he fought with Harald Hårdråde of Norway.
He was married several times and had many children with friller (concubines) and perhaps with his wife. Stammtafeln does not show Thora as a wife. Heimskringla does not show many of the children which mainly came from Stammtafeln. Otto Brenner says born about 988. Svend became King of Denmark in 1047.
Fra VF. Sven Estridsson (Ulvsson) ble født 1018 og døde den 29. april 1076. Han var dansk konge 1047 til 1075. Barndommen tilbragte han i England. Senere dro han til Sverige, hvor hans mor Estrid, Svend Tjugeskjeggs datter, eiet meget gods. Hardeknud gjorde ham til jarl i Danmark over Jylland. Han antok kongsnavn, men ble først anerkjent etter at kong Magnus Olavsson var død i 1047. Sven ga den danske kirke fast organisasjon, innsatte bisper i Ribe, Viborg, Århus og Vestervig (Børglum). Det hersker uenighet om hans dødsår. Han var flere ganger gift og fikk mange barn med friller og muligens med sine hustruer. Ranveig Tordsdtr. Aurland var en av frillene.
