I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med «gevalt» (makt) tok all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom fogd og sogneprest.
Fogdestillingen var den viktigste i den lokale lensadministrasjonen. Fogden var fritatt for leidang, og av den grunn er det vanskelig å holde rede på deres boplasser. De fleste bygslet også en rekke gårder rundt omkring, især i Langsund, og det er da ikke klart om de har vært bosatt på en av gårdene, eller bare har brukt gården som avlsgård. Fogdene ble også ofte utskiftet, især tidlig i perioden. Fra 1620 til 1635 finner vi således 3 fogder.
Stort sett ser det ut til at fogdene kom utenfra, tildels fra utlandet, som Hegelund fra Ebeltoft i Danmark. Noen synes å ha hatt tilknytning til Trondheim, som Mads Pedersen og brødrene Henrik og Lorents Frantzen. Flere av fogdene var utvilsomt av høy ætt, og flere ble inngiftet i norske overklasseslekter som Lorck, Bloch og Myhlenphort.
Mads hadde tidligere vært kongelig skriver.
Hans sønn, Erich Madsen Lorck (ca. 1647-1717), vokste opp på Reinsvoll hos sin svigerbror, Christen Knudsen. Han var marinekaptein og ble amtmann i Finnmark fra 1701 hvor han etterfulgte amtmannen Lillienskiold. Kort etter at han overtok sitt nye embete, sendte han kongen en ytterst skarp klage over de traffiquerende i Findmarchen og deres tjenere. Hans ord kom som en bekreftelse på og understrekning av det Lillienskiold hadde kjempet for i hele sin amtmannstid, og som var et hovedpunkt i hans Speculum Boreale: Det bergenske handelsmonopolet var en ulykke for amtet. Kjøpmennenes fullmektiger foruretter almuen med falske vare, med falskt vegt og mål, item med hug og slag og anden hård medfart.
Om de enkelte fogders embetsførsel vet vi ikke så mye. Det ble stilt store krav til stillingen, spesielt etter at fogden ved statsomveltningen i 1660 ble lagt mer direkte under statsadministrasjonen i Kjøbenhavn. Det kan synes som om ikke alle fogdene klarte å tilfredsstille disse krav. Heller ikke var lokale konflikter alltid mulig å unngå.
I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med gevalt (makt) tok all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom fogd og sogneprest.
Fogdestillingen var den viktigste i den lokale lensadministrasjonen. Fogden var fritatt for
leidang, og av den grunn er det vanskelig å holde rede på deres boplasser. De fleste bygslet
også en rekke gårder rundt omkring, især i Langsund, og det er da ikke klart om de har vært
bosatt på en av gårdene, eller bare har brukt gården som «avlsgård». Fogdene ble også
ofte utskiftet, især tidlig i perioden. Fra 1620 til 1635 finner vi således 3 fogder.
Stort sett ser det ut til at fogdene kom utenfra, tildels fra utlandet, som Hegelund fra
Ebeltoft i Danmark. Noen synes å ha hatt tilknytning til Trondheim, som Mads Pedersen og
brødrene Henrik og Lorents Frantzen. Flere av fogdene var utvilsomt av høy ætt, og flere ble
inngiftet i norske overklasseslekter som Lorck, Bloch og Myhlenphort.
Mads hadde tidligere vært kongelig skriver.
Hans sønn, Erich Madsen Lorck (ca. 1647-1717), vokste opp på Reinsvoll hos sin
svigerbror, Christen Knudsen. Han var marinekaptein og ble amtmann i Finnmark fra 1701 hvor
han etterfulgte amtmannen Lillienskiold. Kort etter at han overtok sitt nye embete, sendte han
kongen en ytterst skarp klage over «de traffiquerende i Findmarchen» og deres tjenere. Hans
ord kom som en bekreftelse på og understrekning av det Lillienskiold hadde kjempet for i hele
sin amtmannstid, og som var et hovedpunkt i hans «Speculum Boreale»: Det bergenske
handelsmonopolet var en ulykke for amtet. Kjøpmennenes fullmektiger «foruretter almuen med
falske vare, med falskt vegt og mål, item med hug og slag og anden hård medfart».
Om de enkelte fogders embetsførsel vet vi ikke så mye. Det ble stilt store krav til
stillingen, spesielt etter at fogden ved statsomveltningen i 1660 ble lagt mer direkte under
statsadministrasjonen i Kjøbenhavn. Det kan synes som om ikke alle fogdene klarte å
tilfredsstille disse krav. Heller ikke var lokale konflikter alltid mulig å unngå.
I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og
klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og
jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med «gevalt» (makt) tok
all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom
fogd og sogneprest.
Før 1630 - 1716 (86 år)
