I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl for å verge Norges rikeÐ.
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs sveitungerÐ ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager på steile og hjulÐ ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.
Var først hertug over SØ-Norge med sete i Oslo, fra 1299 også konge, og i hans tid ble administrasjonssenteret flyttet fra Bergen til Oslo
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i Kjøbenhavn.
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson. Han ble gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje.
Bygde Akershus slott og flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo.
Jomfru Agnes var Kong Håkon V.s eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke. Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
En rask titt i Regesta Norvegica og Diplomatarium Norvegicum viser bl. a.
at:
1) Håkon V's datter Agnes ble gift med Havtore Jonsson før 9/1 1312 og at
de da enda ikke hadde noen barn. (RN III 756 og 757)
I "Norges Historie " Cappelens forlag b. 5 s. 11-12,kan en lese at folk
nordafjells foreslo drottseten Sigurd Jonsson som ny konge i Norge etter at
Kristoffer av Bayerns var død.Her blir det videre nevnt at Sigurd Jonsson
var Håkon 5.
s dattersønn dattersønn gjennom kongens uekte datter Agnes som
ble gift med Havtore Jonsson til Sudrheim.Denne slektsforbindelsen gav
forøvrig ikke Sigurd Jonsson arvekrav på tronen.Det nevnes ikke hvilke
kilder forfatter av "Norges Historie " ,Ole Jørgen Bendictow har brukt .Men
slik det blir skrevet forstår jeg som om dette er en kjent sak.Videre
nevnes det i en ikke oppgitt kilde at kona til Sigurd ;Filippa datter av
grev Hans av Neugarden og Eberstein var i slekt med kongen (Håkon. 5 ).
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. HavtoresønneneÐ sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong MagnusÐ, men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og UlvÐ.
Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
Sigurd Havtoresson (Sørum-ætten [rose]), sender ut brev på Huseby i øystre Skaun på Romerike der han kunngjør salg av 2 øresbol jord i Hårekstad i Hofs sogn på Fet på Romerike til Gudmund Kolbeinsson. Sighurdr Hafthores sunar har Tord Jonsson som lensmann i vitnebrev sendt ut på Tembe på Skogebygden 1358 mai 25 (DN II nr. 342). Har Arne Torleivsson som sin lensmann i større eiendomssak på Romerike 1376 januar 29 (DN V nr. 286).
Sigurd Havtoreson hadde en sønn Håkon og en datter Agnes. (DN I 448).
10. Anna Jonsdatter Haard ble født 1500 , Gjersvik, Tysnes, , Nordland, Norway; døde 27 Nov 1569, Bergen, Hordaland, Norway; ble begravet , Bergen domkirke.
Benkestokk-slekta skal ha fått sitt navn ved at stamfaren, Tord, reddet livet til kong Erik, da han var forfulgt av fiender, ved å velte en benkestokk over ham. Til takk herfor ble han adlet med navnet Benkestok. Hans sønn Trond Benkestok var herre til Talgø i Ryfylke og ble riksråd 1444. Siste gang nevnt 1472. Han var gift med Brynhild, datter av Torleif av Melø og hustru Ingeborg. Hennes far er ikke nevnt, men hennes mor, Ulfhild, var datter av adelsmannen Jon Smør, som var kongelig ombudsman i Bergen. Han var sønn av Hallvard Jonsen Smør, fehirde (skattmester) i Oslo, død 1391, sønn av Jon Ragnvaldsen Smør, riksråd og ridder, død 1305. Trond Benkestok, fødd 1490, herre til Meløy i Nordland, Jordanger i Sogn og Hananger i Ryfylke, ble 1523 forlenet med Lærdal, 1529 med Herjedalen og 1547 med Sunnmøre len, 1555 fogd i Bergenhus, d. 14 februar 1558. G m Anna Jonsdatter Haar, f 1510, d 27 november 1569. Sønnen Jon Benkestok var gift med Birgitte Nilsdatter, d 1592. Hun var uadelig og Jon mistet således sitt adelspatent.
"Anders Benkestok til Melø (myndig 1593), han levede endnu 1630, og
udstedte da "et Pandtebref paa 5 voger Jordegods i Meløen.
* - formentlig - med en Datter av Peder Ambjørnsen Gran. Deres Efterslægt
kjendes ikke"
Anders er en av ni søsken - og det utelukkes ikke at Birgitte kan være datter av en av de andre søsknene.