2. Haftore Jonson Sudrheim ble født 1275 , Sudrheim, Romerike, Norway; døde 1319, Borregård, , Østfold, Norway.
Generasjon: 2
2.
Haftore Jonson Sudrheim (1.Jon1) ble født 1275 , Sudrheim, Romerike, Norway; døde 1319, Borregård, , Østfold, Norway.
Andre Hendelser og Egenskaper:
Yrke: sysselmann og riksråd
_UID: 5EE9D842DD7146EAAEB32E7C3E0F1F3D9353
Notater:
Av hr. Jon Ivarssons barn var formodentlig hr. Havtore den eldste. Han ble trolovet med kongedatteren Agnes Håkonsdatter i 1302. Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel slik at ekteskapet mellom dem derfor først kan være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.06.1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.03.1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quemÐ også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.06.1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron (lendmann)-titelen for framtiden ikke skulle utdeles.
Trolovelsen med jomfru Agnes hadde sikkert sin politiske mening som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokratiet. Trolovelsen fant sted samtidig med at kongens ektefødte datter Ingebjørg ble trolovet med den svenske hertug Erik, og samtidig med vedtaket om nye regler for den kongelige arvefølge og for formynderstyrelsen. Etter de nye regler ble det mulig at også en uektefødt kongsdatters sønn kunne arve tronen.
Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.
Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse. I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.01.1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerikeÐ hr. Havtore fikk med hustruen. Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev av 13.01.1312 (DN III 97), skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan tilÐ. Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksrådsdom av 01.02.1474 (DN III 903) fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.06.1312 (DN IV 95) og 03.05.1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon 5. på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.04.1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommerÐ at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndigÐ. Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 08.05.1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og 08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.06.1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.
Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).
Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.Ð Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2. februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noeÐ.
Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.
Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. HavtoresønneneÐ sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong MagnusÐ, men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og UlvÐ.
Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
Sigurd Havtoresson (Sørum-ætten [rose]), sender ut brev på Huseby i øystre Skaun på Romerike der han kunngjør salg av 2 øresbol jord i Hårekstad i Hofs sogn på Fet på Romerike til Gudmund Kolbeinsson. Sighurdr Hafthores sunar har Tord Jonsson som lensmann i vitnebrev sendt ut på Tembe på Skogebygden 1358 mai 25 (DN II nr. 342). Har Arne Torleivsson som sin lensmann i større eiendomssak på Romerike 1376 januar 29 (DN V nr. 286).
Sigurd Havtoreson hadde en sønn Håkon og en datter Agnes. (DN I 448).
9. Anna Jonsdatter Haard ble født 1500 , Gjersvik, Tysnes, , Nordland, Norway; døde 27 Nov 1569, Bergen, Hordaland, Norway; ble begravet , Bergen domkirke.
Benkestokk-slekta skal ha fått sitt navn ved at stamfaren, Tord, reddet livet til kong Erik, da han var forfulgt av fiender, ved å velte en benkestokk over ham. Til takk herfor ble han adlet med navnet Benkestok. Hans sønn Trond Benkestok var herre til Talgø i Ryfylke og ble riksråd 1444. Siste gang nevnt 1472. Han var gift med Brynhild, datter av Torleif av Melø og hustru Ingeborg. Hennes far er ikke nevnt, men hennes mor, Ulfhild, var datter av adelsmannen Jon Smør, som var kongelig ombudsman i Bergen. Han var sønn av Hallvard Jonsen Smør, fehirde (skattmester) i Oslo, død 1391, sønn av Jon Ragnvaldsen Smør, riksråd og ridder, død 1305. Trond Benkestok, fødd 1490, herre til Meløy i Nordland, Jordanger i Sogn og Hananger i Ryfylke, ble 1523 forlenet med Lærdal, 1529 med Herjedalen og 1547 med Sunnmøre len, 1555 fogd i Bergenhus, d. 14 februar 1558. G m Anna Jonsdatter Haar, f 1510, d 27 november 1569. Sønnen Jon Benkestok var gift med Birgitte Nilsdatter, d 1592. Hun var uadelig og Jon mistet således sitt adelspatent.
"Anders Benkestok til Melø (myndig 1593), han levede endnu 1630, og
udstedte da "et Pandtebref paa 5 voger Jordegods i Meløen.
* - formentlig - med en Datter av Peder Ambjørnsen Gran. Deres Efterslægt
kjendes ikke"
Anders er en av ni søsken - og det utelukkes ikke at Birgitte kan være datter av en av de andre søsknene.
I rapporten frå Benkestokk-seminaret i haust (Vigerust (1999)) står det m.a. oppført ein tabell (tavle 13, 38) over De Benkestokkers Meløylinje. Her er Birgitte Andersdatter ført opp som ei mulig dotter av Anders Benkestok.
Yrke:
Han var gårdbruker på Tjøtta og drev gården sammen sin mor. Han bygde sitt eget våningshus like ved gården. Han drev også jektebruk og bygdefaret for Tjøtta. Han drev også stort med fiske og hadde båter i Lofoten, Gjeslingene og sansynligvis også i Finnmark. I 1701 hadde han 11 mannlige tjenere i huset. Jacob var meget velstående og i 1706 var han ikke dårligere enn å låne kongen penger. Etter sin mor og far overtok han som verge for Tjøtta og Vefsen kirke. Han hadde disposisjonrett over kirkens midler. Mens han var på tur til Bergen i 1707 brant gården ned og alt gikk tapt. Han var ruinert og greide aldri å reise seg etter dette tapet. Kirkens midler som han hadde ansvaret for gikk også tapt i brannen, men dette fikk han tilslutt ettergitt.
1246 - Ja, ukjent dato
