Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
«Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav. [5, 7]
963 - 1024 (61 år)
