Da sønnene vokste til ble det ufred mellom dem. På sine gamle dager visste ikke Harald bedre enn å gi dem del i riksstyringen. Det vil i virkeligheten si: Han delte landet opp på ny, stykket det ut som en privatmanns arv, i en rekke småriker. Vel gjorde han et forsøk på å bevare enheten, slik at den skulle bestå også når han selv var borte. Eirik, den gjeveste, den eneste blant dem som var av kongsætt også på morssiden, skulle være overkonge etter ham selv. Dette tiltaket viser at idéen om Norge som ett rike faktisk har eksistert for Harald. Men det var et halvhjertet tiltak, som ikke kunne føre fram. Det var enten for meget - eller for lite.
Eirik var neppe fornøyd med tildelingen av småriker til hans brødre. Alt mens faren satt ved makten, begynte han å desimere kongeflokken. Han var en stor viking, og dro tidlig ut, med fem langskip som han hadde fått av faren. Sju år ble han borte i hærferd. Vel tilbake i Norge følte han seg provosert til å ta livet av Ragnvald Rettilbeine fordi han drev med trolldom. Så var det Bjørn Farmanns tur.
Fra Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga:
44. ... Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Konen hans, Gunnhild, var en framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse her: Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfred, Ragnhild, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.
Eldste kjente aner
Farslinje: Odin , f. 100 f.Kr. d. Sigtuna, , Stockholms län, Sweden Morslinje: Gisela Haraldsdotter, f. 840, Jylland, Denmark d. 870, Jylland, Denmark
895 - 954 (59 år)
