Magnus the Gode, 1024-1047, was King of Norway from about 1035, in Denmark from about 1042, son of St. Olav and his mistress, Alvhild. He was brought from Russia as an opponent to Svein Alfivason, who was driven away. When Svein shortly after died, his half brother, the Danish King, Hardeknut, demanded Norway. To avoid war the two leaders made an agreement that the one of them who outlived the other, would inherit the other's kingdom. When Hardknut died (about 1042), the Danes accepted Magnus as King to gain Norwegian support in the fight against the Vendes (Wends). But after these were beaten on the plains of Lyrskog, the Danes went against him, lead by Svend Estridssøn, and the rest of his life Magnus was at war with the Danish rebels. He died during a war-raid to Denmark. The year before he died, he had seen himself forced to leave to his uncle, Harald Hardråde, the most of Eastern Norway.
Magnus 1 den gode, ca. 1024-1047, konge i Norge ca. 1035, iDanmark ca. 1042, sønn av Olav den hellige og frillen Alvhild;hente tfra Gardarike som motkonge mot Svein Alfivason, som blefordrevet. Da Svein kort etter døde, gjorde halvbroren, dendanske konge Hardeknut, krav på Norge. For å unngå krig komstormennene i de to land overens om at den av kongene som levdelengst, skulle arve den andres rike. Da Hardeknut døde (omkr.1042), godtok danskene Magnus som konge for å få norsk støtte ikampen mot vendene ;men etter at disse var slått på Lyrskoghede, reiste danskene seg mot ham under Svend Estridssøn, ogresten av sin levetid tilbrakte Magnus i kamp mot de danskeopprørerne. Han døde under et krigstokt til Danmark. Året førsin død hadde han sett seg nødt til å overlate farbroren, Harald Hardråde, storparten av Øst-Norge.
Årene under Svein og Alfiva var harde og tunge for det norske folket. Skaldene forteller om uår og elendige avlinger. I tillegg la det danske styret mange nye skatter og plikter på folk. Misnøyen vokste, og mange lengtet tilbake til Olav den Helliges tid, da årene var gode. Det var trønderne som hadde felt Olav. Nu gikk de i spissen for å få sønnen hans, Magnus, som konge.
De mektigste høvdingene var Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve. De to dro til Gardarike og hentet kongesønnen, som da var 11 år. De fikk god hærhjelp av svenskekongen, som likte dårlig at danskene var blitt så mektige. Trønderne var også på Magnus' side. Svein hadde ikke annet å gjøre enn å rømme. Magnus ble tatt til konge på Øyretinget, og etter hvert på ting over hele landet. For å bli valgt måtte Magnus love å oppheve mange av de skattene og pliktene som Svein og Alfiva hadde innført. Allikevel ble de første årene under Magnus tunge for svært mange. Bøndene klaget over at Magnus styrte like hardt som Svein og Alfiva hadde gjort.
Da steg den gamle Sigvat skald frem og sa rett ut det han og mange andre mente. Magnus måtte holde løftene sine, slutte med å slakte ned buskapen for bøndene, og vise måtehold i straffer. Men Sigvat ga ikke Magnus hele ansvaret. Magnus er ung, og Sigvat spør hvem som har gitt ham dårlige råd. Andre skalder nevner at det er Kalv, den megtigste mannen i landet, som står bak.
Magnus tok klagen alvorlig, og etter hvert brøt han med Kalv Arnesson, den fremste rådgiveren sin. Snorre forteller at det skjedde på Stiklestad, dit Magnus hadde tvunget Kalv til å bli med og anklaget hem nu for drapet på Olav. Kalv måtte rømme landet, og nu ble Einar Tambarskjelve, som ikke hadde vært med på Stiklestad, den fremste rådgiveren for Magnus.
Det samme året som Magnus ble konge, døde Knut den mektige i England. Det ble strid mellom sønnene hans, og ingen av dem kunne lenger holde Norge. I Danmark hersket Harde-Knut, og han og Magnus forberedte seg til krig mot hverandre. Det endte med forlik, og kongene ble enige om at den som levde lengst, skulle arve riket etter den andre. Harde-Knut døde i 1042. Magnus seilte til Danmark og ble tatt til konge av danskene, som trengte hjelp fordi vendene rustet seg mot dem. Magnus rykket sydover, og vant en overveldene seier på Lyrskogheien ved Hedeby. Skaldene nevner at dyngene med venderlik var så høye at ulvene ikke kom opp på dem.
Magnus satte Sven Estridsson til jarl over Danmark, men han gjorde flere opprør, så Magnus måtte gang på gang till Danmark for å forsvare interessene sine. Kort etter at Magnus hadde vunnet Danmark, kom farbroren hans, Harald Sigurdsson, til Norge og krevde kongemakt. Det kom til forlik, og Magnus og Harald delte makten. Magnus døde på en hærferd til Danmark i 1047. Magnus var den første norske kongen som la andre land under norsk styre. Han blir husket som stor kriger og en god
konge, noe tilnavnet hans viser.
Ca 1024 - 1047 (23 år)
