31/8 1678 framträder Erich första gången, vid ett hammarting i Lerbäcks bergslag, vid Lassåna bruk, Ramundeboda sn: ...Erich Birhaat berättar... Han anges då vara hammarsmed och vittnar i ett mål om järnstölder vid Långstorps hammar under Lerbäcks/Skyllbergs bruk i Lerbäck sn.
1690-98 smider han vid Skagerholms bruk, Finnerödja sn.
11/5 1697 stäms han vid den senare hammaren för att han sålt järn samt skurit in för stora kolleveranser på vissa bönders skärstockar. Han döms därvid betala järnet (Finnerödja dödbok 1698, bland de sist uppräknade det året); "personer som blefwo döda 1698 /.../ Erich Berhat Söra Welwatnit". Södra Välevattnet är ett torp under Skagersholm.
15/6 1699 är Erich ånyo instämd till hammartinget angående en skuld till bruket, som han delar med sonen Johan, på 210 Dr 6 öre Kmt. Han är då redan död sedan drygt ett halvår tillbaka. Av protokollet framgår att änkan är Catharina Taberman.
326. Tord Foleson
Merkesmann. Død 29.07.1030 på Stiklestad.
Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertiddatter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Hanmå derfor selv også ha vært ættestorÐ.
Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav.Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann oggikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han faltunder merket.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:
212. Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i denarvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen omSkapelsen.
Tord vet jeg, dengang styrket Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter jamsies. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen, det var fullgjort mannsverk.Ð
226. ... Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst,hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikkbaketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og håndøkser ogkastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på beggesider. I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafasteog hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før defalt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongensmerke. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merketog likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Detvar de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.Ð
227. Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fraKvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert overansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvdnedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Toreir falt, sa kongen: Bledet ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi tomøttes?Ð I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangenble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket.Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått påGissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.Ð
6 uker gammel
Faddere: Hans Pedersen Brevigen, Jens Andersen Langnæs, Jon Rasmussen Beensjorden, Anne Simonsdatter Berg, Anne Andersdatter og Ellen Nilsdatter Tromsøe.
6 uker gammel
Faddere: Hans Pedersen Brevigen, Jens Andersen Langnæs, Jon Rasmussen Beensjorden, Anne Simonsdatter Berg, Anne Andersdatter og Ellen Nilsdatter Tromsøe.
Levde 1012.
Ragnhild kalles også Astrid den aarbaarneÐ. I 1025 var hennes sønn,Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans iOrkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein(Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendtedet at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tokveien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, ogom kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bødStein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter.Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre innkornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med dennereisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagensyntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.Ð Steinsa: Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal detlikevel være annerledes med trellene hans.Ð Han dro sverdet, og sådrepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den,Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte helenatten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikkde seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikkenoe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk godhjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; hanvar ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til ErlingSkjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandregodt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein komfra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giskeog la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt forhenne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller.Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prestombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fravestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli medtil huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visstehvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord innhos presten og ba ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blirmed meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.Ð Stein sa at detskulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var.Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Sådøpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henneTora. Stein ga henne en gullfingerring.
Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dittil henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sasom så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltesde med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild omvennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var hankommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på åhjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torbergkom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin;han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han varnokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Steinhadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torbergsa: Jeg har hørt,Ð sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnetting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen erså sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av enutlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bortherfra på timen.Ð Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reisebåde hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunnereise hvor hun ville. Jeg tenker nok det,Ð sa han, at om du reiser, såkommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her.Ð Dagikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikkebli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt såpåståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at derekommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men duslekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr derestort om hva kong Olav sier.Ð Ragnhild sa: Om du synes det blir altformye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, farmin, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.Ð Torberg sa athan ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel somkongen er misnøyd med.Ð Stein ble der om vinteren.
Alt. namn: Astrid Erlingsdatter Sola
655. Bergljot Håkonsdtr
datter av Håkon Ladejarl og g.m. Einar Tambarskjelve, søkte åfortsette Ladejarlenes selvstendighetspolitikk overfor rikskongemakten.
Født før 990. Levde 1050.
Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun tilkongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem,rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte budtil Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, menble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikkMagnus den Godes datter, Ragnhild.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter tilSkage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne.Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble sidengift med Einar Tambarskjelve. ...Ð
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene iTrondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, menEinar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kongMagnus levde.
Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter tilHåkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nåfullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild,som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker sommorsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einarhadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremforandre menn. Han var en svært vennesæl mann.Ð
