Storslett ligger på Kvaløya nord-vest for Kvitfjellet nær Hillesøy kirke.
O. Rygh skriver om Storslett i «Norske Gaardnavne»:
«Gård nr. 9 Storsletten, skrives Storsletten i 1610, Storslette i 1614 og Storslet i 1723.
Det kan ikke let afgjøres, om sidste Led er «slétta» f., Slette, eller Slætt f., Slaatteland,
Slaatteng. Det sidste er vel det sandsynligste. I den sidste Matr. skrevet Storsletta.»
Første gang gården blir omtalt, er i fogderegnskapet for 1609-10. Da betalte Effuert
Nielsen 1½ rdl., og husmann Jon Persen 3 mark i skatt.
Peder var antagelig sønnen til Joen Persøn.
Skattelistene viser:
1614-15: Effuert Nielsøn og Thomas Efferdtzsøn betalte 2 pund fisk i landvare.
De betalte også leidangsskatten med ½ våg fisk hver. Det samme gjorde
Joenn Persønn.
1619-20: Thommes Effuertsenn, Lauridtz Jennsen og Effuerdt Nielsen betalte ½ våg
hver i leidang,
mens Peder Joennsen svarte 18 merker. Thommes betalte også
husfrelse med 2 pund.
1624-25: Thommes Effuerdtzenn og Peder Joennsenn betalte leidangen med ½ våg
hver.
Thommes svarte i tillegg 2 pund fisk i landvare.
Landskatt til Martini i 1624 viser:
«Hillisøe Tinngstedtt - Husmend Eller Ringere Strandsider:
Store Sletten.
Peder Joensen - 3 mark 18 sh.
Thomas Effu.... - 3 mark 18 sh».
1629-30: Thommes Effuerdtsøn betalte leidangen med ½ våg, og landvare med 2 pund.
Strømsgaarden ble kalt «Strømmen», skrives «Strømmen med Strømsfiord» i 1723.
Stedet har navn etter «Rystrømmen», det trange seilløp mellom Ryøya og Kvaløya. I følge O.
Rygh brukes Strømmen også som grendenavn for gnr. 57 - 62. Strømsfjord som nevnes i 1723
har vel egentlig betegnet bukten i Kvaløya hvor Voldelven renner ut.
Kiel var antagelig sønn til Torleif Pedersen på Storslett som ligger på Kvaløya nord-vest
for Kvitfjellet nær Hillesøy kirke. «Kield Tolefsøn - 18 Aar» føres under Storslett som sønn til
«Enchen Marith Christophersd:».
Manntallet i 1701 oppgir:
«Ellers findes Effterskrefne J Hillisøe Tingsted som Hører Til Tromsøe Menighed:
...
Opsidernis eller Leyl: Stand og Vilk:
Hielper Sig Noggenlunde af Sin Jord: med Noggen Credit fra Bergen:
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Strømmen med Strømsfiord.
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
Kiel Torlufs: - 62.
Sønnernis Nafne: - Deris Alder:
Christopher Kiels: - 12.
Lars Kiels: - 10.
Simen Kiels: - 3.
Torluf Kiels: - 6.»
I tillegg til sønnene var det fire drenger på gården, 28, 25, 22 og 20 år gamle.
Kiel døde antagelig før 1708. Ved skiftet etter hans hustrus 2. mann som ble avholdt på
Strømsjord 17.07.1713 ble det henvist til et skiftebrev oppsatt etter Kiels bortgang. Dette
er ikke funnet i skifteprotokollen for tidsrummet 21.05.1690 - 19.05.1713. I protokollen
er det imidlertid tilføyet på tittelbladet:
«Intet Skifte indført i tiden 1700 ?/5 - 1707 23/5».
-->>«Enkemand Erland Kielsen Strømmen» døde i 1808, 79 år gammel, og var altså født
ca. 1729.
Student i Uppsala 1628. Prästvigd och adjunkt i Kils församl. i Karlstads stift 1637-01-17. Kapellan i Sunne och Emtervik 1643 samt fick sedan jämväl Gräsmarks kapell och Västra Emtervik, allt i samma stift. Bodde i Östanås i Sunne socken. Orator på prästmötet i Karlstad 1659.
Student i Uppsala 1758-03-14. Auskultant i Göta hovrätt 1758-12-18. Vice notarie vid Göta hovrätt 1758. Hovjunkare 1758. Brukspatron. Bodde först på Sällboda, sedan på Björnö.
Student i Upsala; Kammarskrifvare i Kammar-kollegium 1708; Kornett vid Lifreg:tet till Häst 1709; Löjtnant derst. 1711; Ryttmästare 1718; Adlad 1720 3/1 och Adopterad på sin broders adel. namn (med honom introd. s. å. under N:o 1643); † 1733 13/1 utan söner och slöt således sjelf pä svärdssidan sin adel. ättegren. — Gift med «i»Anna Dorothea Anrep«/i», i hennes 2:a gifte; dotter af Majoren Reinhold Anrep, N:o 236, till Åkerby och Lekeberga, med Brita Graan, N:o 326, samt enka efter Brukspatronen på Åkers och Länna bruk Johan Jacob Wattrang, N:o 848.
Student i Upsala; Kanslist i Kongl. Kansliet 1702; Kommissions-Sekreterare i Berlin 1701; Resident i Cassel 1719; Adlad s. å. 21/8 (introd. 1720 under N:o 1643); Hof-Råd 1723; Kansli-Råd samt Minister-Plenipotentiaire till Danmark 1728; † barnlös 1734 18/4 i Köpenhamn och slöt såväl sin egen ättegren som hela ätten. — Gift i Berlin med «i»Sophia Hedvig von Bromberg«/i»; dotter af Direktören vid Tullväsendet och Öfver-Kommissarien i Berlin, Geheime-Rådet Daniel von Bromberg.
Studerade i skolorna i Karlstad och Skara och slutligen inskriven i Västerås skola, där han var lärjunge bl.a. 1632 och 1635, student i Uppsala 1635 30/11, där han 1638 16/9 höll en oration.
Står antecknad som barnhusbarn utan kända föräldrar. Man kan ju misstänka att detta är parets son med tanke på hans namn. När han dör har ahn efternamnet Hansson. Han dör som ogift man.
Subtitled: "The Hidden Lineage of Jesus Revealed". Lots of detailed genealogy charts, some of lines around Jesus Christ are very questionable - legendary.
Survivors include her husband, Robert L. of Rockford; daughters, Leann Sackett of Freeport, Linda J. Van Cleave of Belvidere and Lonna L. (Patrick) Converso of Loves Park; grandchildren, Marisa L. Moran, Jeramie L. Dahlhauser, Janna B. (Patrick) Sutherland, Stacia M. Sackett, Laura A. Converso and Kelli D. Converso; great grandchildren, Kierstyn L. Van Cleave, Noah P. Sutherland and Hailee A. Hagemann; sisters-in-law, Eunice Gernader, Gloria V. Stone and Carol Van Cleave; numerous nieces, nephews and cousins and loving friends, Debara Preston, Roberta Clark and many more cherished friends.
Preceded in death by her parents, brother, Jerry Gernander; granddaughter, Alyssa M. Converso and aunts, Verna Sloan and Eleanor Gardner.
Susanna og Anders hadde følgende barn (minst):
Ca. 1729: Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
Ca. 1741: Johannes, overtok Markenæs, gift med Elen Hansdatter.
Maria, gift med Mathis Mathiasen.
Susanna, gift med Hans Hansen Sandøren, død 1772.
Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
Ca. 1755: Anders, gift med Guren Pedersdatter, død i 1812, 60½ år gammel.
Ca. 1759: Hendrich.
Ca. 1762: Mathis.
Utover i 1770-årene ble en rekke personer trukket fram for tinget og anklaget for ulovlig
brennevinsbrenning og omsetning. Susanna ble dømt i 1777 etter forordningen av 1757, til
tross for at hun til sitt forsvar hevdet «at hun særdeles i afleden Vinter ikke har haft andet
Middel til at Freldse Livet paa Creaturene end Drank». Det hjalp ikke, kjelen ble konfiskert og
Susanna bøtelagt.
Susanna døde i 1794:
«5te S (Faste søndag) Susanna Johannesdtr. Marchenæs 77 aar gl».
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.
Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den Store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i tolv år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England. Han var også velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland
Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.
Hans ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift tre ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora. Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons «rettmessige dronning». Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora. Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d. e. Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svend synes ikke å ha etterlatt seg «ekte» sønner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:
«22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han tale også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.»
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svend skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svend og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. Svend beholdt deretter tronen så lenge han levde.
Svend ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum). Om hans dødsår har det hersket uenighet.
Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av kristendommen under kong Harald, hadde kommet så sterkt under innflytelse av erkebispsetet i Bremen. Den ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom spenningen til utbrudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i Vengland), hvoretter Svend ble konge.
Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 - 1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir at denne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere er derfor av den mening at Sigrid er en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste kone.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«34. Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip, og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark.
Dengang var Sigvalde jarl over Jomsborg i Vendland, han var sønn av kong Strut-Harald, som hadde rådd for Skåne før. Heming og Torkjel Høye var brødre til Sigvalde. Bue Digre fra Bornholm var også en av høvdingene for jomsvikingene, og bror hans som het Sigurd; Vagn var også med der, sønn til Åke og Torgunna, søstersønn til Bue. Sigvalde jarl hadde engang tatt kong Svein til fange og tatt ham med til Jomsborg i Vendland og tvunget ham til å slutte fred med Burislav, venderkongen, og til å la Sigvalde sette vilkårene for freden. Sigvalde var gift med Astrid, datter til kong Burislav. Og hvis kong Svein ikke gikk med på dette, sa Sigvalde, ville han overgi ham til venderne. Kongen visste at da ville de pine ham til døde, og derfor ga han samtykke til at Sigvalde skulle sette vilkårene for forliket. Jarlen dømte at Svein skulle gifte seg med Gunnhild, datter til kong Burislav, og Burislav skulle få Tyra, datter til Harald og søster til kong Svein; begge skulle få ha hver sitt rike, og det skulle være fred mellom landene. Så dro kong Svein hjem til Danmark med Gunnhild, sin kone. Sønnene deres var Harald og Knut den mektige. Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.»
«91. Svein Tjugeskjegg, danekonge, var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble syk og døde. Og litt senere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.»
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tiden. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald (Blåtann) Gormsson, farfar til Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. ...»
Ethelred II «den Rådville» var konge av England fra 978 til 1016. På hans tid ble England hjemsøkt av den senere norske kongen Olav Tryggvasson og andre vikinger, og Ethelred måtte flere ganger ut med svære pengesummer til dem. Angrepene ble fortsatt av Olavs våpenbror, Svein Tjugeskjegg, og engelskmennene måtte på ny finne seg i å kjøpe seg fri for vikingenes herjinger. Pengene som skulle til, ble innkrevet som skatt, den såkalte «danegeld».
Men i 1002 gikk den uberegnelige Ethelred til det grusomme og troløse skritt å la alle dansker i den angelsaksiske delen av England drepe. Grunnen var et rykte om at danskene pønsket på å rydde ham selv og hele hans ætt av veien. Da tok Svend en forferdelig hevn ved år etter år å sette i gang plyndringstog som ble fulgt av nye utpressinger. Sammen med ham kom også den senere norske kongen Olav Haraldsson, som etter sin død fikk navnet Olav «den Hellige». Til slutt måtte Ethelred flykte ut av landet, og Svend lot seg utrope til konge av England.
He was King of Denmark 985-1014. He was also King of England and Norway. His raids on England were some of the most massive, and were helped by all the bad decisions made by Athelred the Unready, King of England. In 1013 the Danes of the Danelaw (in England) as well as Mercia submitted to Svend. He marched to Winchester and Wessex submitted. The English had been devasted by years of war with the Danes. On Christmas day 1013, he was recognized as King of England, but died only 6 weeks later, leaving his large kingdom to his son Canute the Great. (In the battle of Svolder in the year 1000, where King Olav Tryggvason died, the Earl Svein mentioned is the same as Svein Tjugeskjegg.)
According to Rupert Alen, Svend and Sigird did not get along, so they parted and Svend then married Gunhild, the previous wife of Erik Segersell. Gunhilda was a daughter of Mieszko I Piast, King of Poland and Dubrawka. Sven received his nickname because he had a long beard coming down to two points.
Han var Konge i Danmark 985-1014. Han vart Konge i England og iNorge. Me minnest Jarlane Eirik og Svein og slaget ved Svolderi år 1000, der Kong Olav Trygveson fall. Jarlen Svein er densamme som Svein Tjugeskjegg.
Svend Tveskjegg Haraldsson. Født ca. 960. Død 03.02.1014, i Gainsborough i England. Han ble døpt i 976, med keiser Otto I. som fadder. Svend Tveskjegg var konge i Danmark i årene 985-1014. Han var gift to ganger. Første gang med Gunhild, datter av Mieszko I., som var hertug i Polen (født 931, død 25.05.992). Gunhild var søster av kong Burislav I. Chrobry (den tapre) i Vendland (Pommern). Født 967. Død 17.06.1025. Han var også den første konge i Polen. Ekteskapet mellom kong Svend Tveskjegg og Gunhild kom i stand som en del av en fredsavtale mellom Polen og Danmark. Som følge av denne fredsavtalen ble Svend Tveskjegg også tvunget til å gifte bort sin søster, Tyra Haraldsdatter, til Burislav, som var konge i Vendland. Svend Tveskjegg og Gunhild fikk en sønn og to døtre. Sønnen Harald II., født ca. 989, ble senere konge i Danmark i årene 1014-1018. Datteren Estrid Svendsdatter ble gift med Ulf Torgilsson Jarl, og den andre datteren Gyda ble i 996 gift med Eirik Håkonsson Jarl (død 1024), sønn til Håkon Sigurdsson Jarl. I sitt andre ekteskap var Svend Tveskjegg gift med Sigrid Storråde, datter av Skoglar-Toste, som var en mektig sjøkriger. De fikk sønnen Knut den store (den mektige), født ca. år 1000. Han var konge i England i årene 1014-1035, samt konge i Danmark i årene 1018-1035. Sigrid Storråde hadde fra tidligere sønnen Olav Skøtkonung (Svenske), som senere ble konge i Sverige. Svend Tveskjegg Haraldsson angrep Norge i år 1000. Han drepte sin svoger, kong Olav Trygvasson, som var gift med Tyra, Svend Tveskjegg sin søster. Svend Tveskjegg Haraldsson ble så konge over Syd-Norge, og innsatte her sin svigersønn Eirik Jarl til å styre. Allerede i ungdomsårene utrustet Svend Tveskjegg flere vikingtog til England. Disse togene fikk etter hvert større og større omfang, og i året 1013 erobret Svend Tveskjegg landet. Den engelske kongefamilien måtte gå i landflyktighet.
Svitjod ble ofte overfalt av danske og norske sjøkonger med stort mannskap og uten land. Øystein ble overfalt av Solve Hogneson fra Nærøy under veitsle i Lovund. Solve kringsatte huset og brente ham inne sammen med hele hirden. Solve reiste til Sigtuna og krevde kongsnavn og landet., svearne samlet hær og slaget varte i elleve dager før Solve seiret.
