Magnus the Gode, 1024-1047, was King of Norway from about 1035, in Denmark from about 1042, son of St. Olav and his mistress, Alvhild. He was brought from Russia as an opponent to Svein Alfivason, who was driven away. When Svein shortly after died, his half brother, the Danish King, Hardeknut, demanded Norway. To avoid war the two leaders made an agreement that the one of them who outlived the other, would inherit the other's kingdom. When Hardknut died (about 1042), the Danes accepted Magnus as King to gain Norwegian support in the fight against the Vendes (Wends). But after these were beaten on the plains of Lyrskog, the Danes went against him, lead by Svend Estridssøn, and the rest of his life Magnus was at war with the Danish rebels. He died during a war-raid to Denmark. The year before he died, he had seen himself forced to leave to his uncle, Harald Hardråde, the most of Eastern Norway.
Magnus 1 den gode, ca. 1024-1047, konge i Norge ca. 1035, iDanmark ca. 1042, sønn av Olav den hellige og frillen Alvhild;hente tfra Gardarike som motkonge mot Svein Alfivason, som blefordrevet. Da Svein kort etter døde, gjorde halvbroren, dendanske konge Hardeknut, krav på Norge. For å unngå krig komstormennene i de to land overens om at den av kongene som levdelengst, skulle arve den andres rike. Da Hardeknut døde (omkr.1042), godtok danskene Magnus som konge for å få norsk støtte ikampen mot vendene ;men etter at disse var slått på Lyrskoghede, reiste danskene seg mot ham under Svend Estridssøn, ogresten av sin levetid tilbrakte Magnus i kamp mot de danskeopprørerne. Han døde under et krigstokt til Danmark. Året førsin død hadde han sett seg nødt til å overlate farbroren, Harald Hardråde, storparten av Øst-Norge.
Årene under Svein og Alfiva var harde og tunge for det norske folket. Skaldene forteller om uår og elendige avlinger. I tillegg la det danske styret mange nye skatter og plikter på folk. Misnøyen vokste, og mange lengtet tilbake til Olav den Helliges tid, da årene var gode. Det var trønderne som hadde felt Olav. Nu gikk de i spissen for å få sønnen hans, Magnus, som konge.
De mektigste høvdingene var Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve. De to dro til Gardarike og hentet kongesønnen, som da var 11 år. De fikk god hærhjelp av svenskekongen, som likte dårlig at danskene var blitt så mektige. Trønderne var også på Magnus' side. Svein hadde ikke annet å gjøre enn å rømme. Magnus ble tatt til konge på Øyretinget, og etter hvert på ting over hele landet. For å bli valgt måtte Magnus love å oppheve mange av de skattene og pliktene som Svein og Alfiva hadde innført. Allikevel ble de første årene under Magnus tunge for svært mange. Bøndene klaget over at Magnus styrte like hardt som Svein og Alfiva hadde gjort.
Da steg den gamle Sigvat skald frem og sa rett ut det han og mange andre mente. Magnus måtte holde løftene sine, slutte med å slakte ned buskapen for bøndene, og vise måtehold i straffer. Men Sigvat ga ikke Magnus hele ansvaret. Magnus er ung, og Sigvat spør hvem som har gitt ham dårlige råd. Andre skalder nevner at det er Kalv, den megtigste mannen i landet, som står bak.
Magnus tok klagen alvorlig, og etter hvert brøt han med Kalv Arnesson, den fremste rådgiveren sin. Snorre forteller at det skjedde på Stiklestad, dit Magnus hadde tvunget Kalv til å bli med og anklaget hem nu for drapet på Olav. Kalv måtte rømme landet, og nu ble Einar Tambarskjelve, som ikke hadde vært med på Stiklestad, den fremste rådgiveren for Magnus.
Det samme året som Magnus ble konge, døde Knut den mektige i England. Det ble strid mellom sønnene hans, og ingen av dem kunne lenger holde Norge. I Danmark hersket Harde-Knut, og han og Magnus forberedte seg til krig mot hverandre. Det endte med forlik, og kongene ble enige om at den som levde lengst, skulle arve riket etter den andre. Harde-Knut døde i 1042. Magnus seilte til Danmark og ble tatt til konge av danskene, som trengte hjelp fordi vendene rustet seg mot dem. Magnus rykket sydover, og vant en overveldene seier på Lyrskogheien ved Hedeby. Skaldene nevner at dyngene med venderlik var så høye at ulvene ikke kom opp på dem.
Magnus satte Sven Estridsson til jarl over Danmark, men han gjorde flere opprør, så Magnus måtte gang på gang till Danmark for å forsvare interessene sine. Kort etter at Magnus hadde vunnet Danmark, kom farbroren hans, Harald Sigurdsson, til Norge og krevde kongemakt. Det kom til forlik, og Magnus og Harald delte makten. Magnus døde på en hærferd til Danmark i 1047. Magnus var den første norske kongen som la andre land under norsk styre. Han blir husket som stor kriger og en god
konge, noe tilnavnet hans viser.
Makarna Maria och Magnus Olsson uppförde 1907 nya ekonomibyggnader på Gärdet, vilka påbyggdes och förbättrades 1924. 1910 lät de uppföra ny manbyggnad därstädes, varvid Per Jonsson (Ste-Per) lade grunden. Olof Torén, Kollerud, Per Olsson, Nyback och hans son
Olof timrade och snickarmästare Johannes Olsson, Hagaberg, Byn, gjorde dörrar, fönster, trappa m. fl. snickerier. Elektrisk belysning installerades på Gärdet 1919 och strömmen till Årbotten
påkopplades den 26/11 samma år. Strömleveranserna ombesörjdes av Elektricitetsföreningen Rex. Telefon inkopplades i augusti 1939. Vid 10 års ålder förlorade hon sin mor. Hennes morbror Olof Persson, Nordtomta, var sedan hennes förmyndare till dess hon blev myndig. Hon ägde 30 öre 9 106/216 penningar Stora Årbotten 1:47 och inköpte sedan under äktenskapet av Anders Danielsson, Lilla Årbotten 10 öre av samma hemman. En 3 hästkrafters tröskning, stickspikning, vedkapning o. d.
Malcolm's first attempt to gain the kingship came in 1054, when he invaded Scotland with an English army and fought a battle on 27 July. It was not a decisive battle for either side; higher Scottish losses were reported, but Earl Siward's son was killed, and Macbeth remained king. Macbeth does, however, appear to have been seriously weakened by the battle. In 1057, Malcolm made his second attempt on the throne. He was defeated by Macbeth on 15 August 1057, but Macbeth was mortally wounded, and died the next day. Macbeth was succeeded by Lulach son of Gillacomgain. Lulach proved to be less stern opposition, and Malcolm defeated and killed him on 17 March 1058, and took the kingship. Malcolm soon turned on his English allies, and invaded Northumbria in 1061.
Another invasion in 1070 was not well received by William the Conqueror, who invaded Scotland in 1072, and forced Malcolm to give up his son Duncan as a hostage. Malcolm successfully dealt with internal opposition in 1077, when he defeated an attempt by Lulach's son Maelsnetchai to seize the kingship. A raid on England in 1079 was defeated, but a successful raid in 1091 set off the chain of events which lead to Malcolm's death. William Rufus refused to respond to overtures from Malcolm in 1093, and Malcolm invaded England for the last time. During the siege of Alnwick Castle in Northumbria, Malcolm was ambushed and killed along with his son Edward. He was succeeded by his brother Donald Ban.
Three children with Ingeborg; at least 8 children with Margaret.
Malene var datter til Hans Tommesen. Hennes tilknytning til Bratbergslekta ser vi ved at
hun og hennes bror, Tomas, begge brukte «Skjøtt» som familienavn, vistnok det samme som
faren brukte.
Malene og Jon hadde følgende barn:
Ca. 1667: Hans, gift med Ingeborg Andersdatter Moursund.
Elen.
Hun døde i 1687.
Utdrag av skifteprotokoll nr. 2 for Trondheim er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift
i 1958:
«Skifte åpnet 24.01.1687, arvekontrakt mellem Jon Steffensen Kil og barn etter
avdøde hustru Malene Hansdatter Skjøt (hvis bror var Thomas Hansen).
Barn: Hans 28, Ellen 20.
Barna fikk løfte på gratis festerøl, bryllup og opredd seng eller 60 Rd. og hver i arv 250
Rd.»
Sønnen Hans Jonsen Kiil drev i 1690-årene også noe borgerhandel på Karlsøy.
Man vet ikke sikkert hvem som var mor til Agnes Håkonsdatter. Det er imidlertid trolig at den var den Gro eller Groa som var abbedisse i Nonnesæter Kloster i Oslo. Uten å kunne føre bevis har det blitt ført frem at hun kan være av Bolt-slekten eller en datter på Rein.
Noen mener at mora er datter av Sigurd Lodinson og Baugeid Steinarsdatter.
Mansfaddrar: Lars Olsson i Fjäll, Kristoffer Jönsson ibidem, drängen Anders Knutsson och Pål Månsson i Tobyn.
Kvinnofaddrar: h. Karin Bryngelsdotter i Fjäll, h. Ellika Mattesdotter ibid, pigan Sigri Olsdotter i Slobyn och Elin Knutsdotter i Fjäll.
Mansfaddrar: Olof Eriksson i ... - Jon Bryntesson i Åsnäset, Ingmar Jönsson i Lövnäs . Torbiör Andersson i Fjäll.
Kvinnofaddrar: hustru Britta Brunell i Åmot, hustru Annika i Grytterud, Kristin Olofsdotter i Grytterud, Karin Månsdotter i Berga.
Mansfaddrar: Olof Matsson i Ö. Furtan, Arne Joensson i W. Furtan, Måns Cnutsson i Barns, Sven Persson i By...., Halvard Arnesson ibidem
Qvinnsfaddrar: h. Ingiel Andersdotter i Gryttom, h. Dordi Olofsdotter ibidem, piga Ingiel Andersdotter ibidem, Dordi Eriksdotter ibidem.
Margrethe var 17 år ved skiftet etter hennes mor i 1749.
Margrethe og Haagen hadde følgende barn (minst):
1759: Haagen, konfirmert 1779 20 år gammel, død på Kalsletten 1783 i Halse Syge
(difteri) 25 år gammel.
1762: Peder, (Per) konfirmert 1780, 18 år gammel. Han døde i 1805, 46 år gammel.
1764: Villum, død før 1805.
1767: Anders, født på Kalsletten, gift med Maren Pedersdatter,
død på Thomasiord i 1805 av «Rodesyghen», 40 år gammel.
1769: Jens, født på Kalsletten, bodde på Andersdal i 1801 og 1805.
1770: Lisbeth Haagensen Scharsfiord, død i 1805 av «Rodesyghen», 36 år gammel.
1772: Zebulon, død før 1805.
1774: Ide, født på Kalsletten, gift med Anders Jensen, på Schulgam i 1801, død før
1805.
1777: Elen Margreth. Hun døde i 1782, 5 år og 7 måneder gammel.
Hagen Hogensen Kalslets Barn Nom: Haagen (Hogen) ble døpt 2. juledag i 1759.
Faddere var Hans Hansen Berg, Hans Haagensen Balsnæs, Anders Jonsen Balsnæs, Aleth
Kihl Bensjorden og Margaretha Johannsdatter Schulgamen (Kirkebok 1753-78, folio 44).
Villum ble født på Kalsletten og døpt 8. søndag etter Trefoldighet i 1764. Faddere var
Peder Hansen Kalsletten, Peder Bergvardsen Troms, Lars Pedersen Kragnæs, Md. Jrgens og
Kirsten Hansdatter Aaser (Kirkebok 1753-78, folio 51).
Anders ble døpt «Dom. Invocávit» (1. søndag i fasten) i 1767. Faddere var Jens
Willumsen, Hans Hansen Berg, Thomas Hogensen, Md. Jrgens og Adelus Thomædatter
Kalsletten (Kirkebok 1753-78, folio 54). Anders døde samtidig med sin søster Lisbeth av
«Rodesyghen» i 1805, 40 år gammel.
Jens ble døpt 14. søndag etter Trefoldighet i 1769. Faddere var H. Beri..., Hans Kiil
Langnæs, Hans Hogensen, Md. Jrgens og Barbroe Thomædatter (Kirkebok 1753-78, folio 56).
1770: «Fest: Mar: Pacific: Johannes Anders: D: N: Lisbeth». Faddere var Anders
Andersen, Hans Hansen Sandøre, Boletha Schiortes, Golla Erichsdatter og Sølvie Hansdatter
(Kirkebok 1753-78, folio 57).
Zebulon ble født på Kalsletten og døpt «Esto Mihi» (Fastelavensøndag) i 1772. Faddere
var Hr. Jrgens, Monsr. Jrgens, Jens Villumsen, Mad. Jrgens, Jomfr. Schiorter og Barbroe
Thomædatter (Kirkebok 1753-78, folio 59).
Idde (Ide) ble født på Kalsletten og døpt 15. søndag etter Trefoldighet i 1774. Faddere
var Thomas Hogensen, Søren Monsen, Maren Zem, Berith Sølfestersdatter og Adelus
Thomædatter (Kirkebok 1753-78, folio 23).
Elen Margreth ble født på Kalsletten i 1777 og døpt 15. søndag etter Trefoldighet.
Faddere var Thomas Hogensen, Hogen Thomesen, Provst: Jrgens, Karen Kristophersen og
Adelus Thomædatter (Kirkebok 1753-78, folio 27).
Margrethe døde i 1783:
Die 1ma advent: Margrethe Pedersdtr. Kalslette 50 aar Sotdød».
Skifte etter Margrethe ble avholdt 03.12.1785:
«Anno 1785 d: 3 December Sluttet Skifte efter Afgl: Magrethe Pedersd: Haagen
Haagensens hustrue Kalsletten i Helgøe Tinglaug. Dette Fallit Boe er Registreret d. 25. sept.
1784 og Auctioneret d: 4 Jul: 1785 som følger:
Huuse
....
1 Stabuur - Vurdering: 1 Rd: - Auction: 1 Rd: 12 sh: - Kjøberen: Haagen Haagens:
Kalsletten.
....
Kreature
1 Koe Kaldet Havna - Vurdering: 3 Rd: - Auction: 3 Rd: 10 sh: - Kjøberen: Hertel.
1 ditto Kaldet Sponglie - Vurdering: 3 Rd: - Auction: 3 Rd: 5 sh: - Kjøberen: Haagen
Haagensen.
....
Summa Auktionens Beløb: 82 Rd: 2 mark 9 sh:
De usolgte Effecter beløber til: 13 Rd: 4 mark.
Den udestaaende Gield hos Lensmand Stabel: 3 Rd:
Summa Stervboets Heele Indtægt: 99 Rd: 9 sh:
Der imod er Gield og Beswær følgende:
1. Til Skiftes Omkostninger.
...
2. Tieniste Pigen Anna ...
Naar disse prioriterte Fordringer 19 Rd: 2 mark 4 sh: fradras ... Sterwboets Indtægt 99
Rd: 9 sh:
Bliver igien til De øvrige og u-prioriterte Fordringer 79 Rd: 4 mark 5 sh:
Enmeldte, Sterwboens u-prioriterte Fordringer er i alt 171 Rd: 13 sh:
Altsaa kan for Huer Rd: som fordres pro qvota faa.. 44 11812/16429 sh: som følger:
...».
Marith og Lars hadde følgende barn (minst):
Ca. 1699: 1. Jacob, til gården Skittenelv i Vågnes, gift med Kirsten Endresdatter fra
Ulsfjord.
Ca. 1701: 2. Baard, overtok en del av Seljelvnes i 1749.
Ca. 1703: 3. Anne.
Ca. 1709: 4. Malene, gift med Anders Andersen Tennæs Gammelgaard.
5. Gertrud.
Ca. 1715: 6. Kirsten, gift med Nils Haldorsen Tennæs Indre.
Det ble avholdt skifte etter Marit på Tennæs i Helgøy tinglag 23.11.1751, alle
barna var da myndige og gifte. Skiftet, som bl.a. nevner hus, fe, og gangklær, hadde en netto
på 15 daler, 2 ort, og 12 shilling til deling mellom enkemannen Lars og barna:
«Sal: Marit Baarsdaatter Tennes i Balsfj:
Ao 1751 dend 23 Novembr: skede Registering og Vurdering efter Sal: Marit
Baarsdaatter, som Boede paa Tennes i Balsfiorden til paafølgende Skifte og Deeling imellem
Hendis efterladte Mand Lars Olsen og med Sammen havende Børn, neml:
Jacob Larsen,
Baard Larsen,
Anne Larsdr:
Mallene Larsdr:
Giertrud Larsdr: og
Kirsten Larsdr:
som ere alle gifte og myndige,
Dette Stervboe Befandtes som følger:....
Naar foreskrevne udlæg fragaar dette Boes Beløb, bliver i Behold 15 rd: 2 mark 1 sh:,
deraf tager Enkemanden Lars Olsen den Halve Deel som er 7 rd: 4 mark 6 sh: hvor tilsammen
er udlagt:
....
Den anden Halve Deel som og er 7 rd: 4 mark 6 sh: deles imellem samtl: Børn, hvoraf
kommer paa en Broderlod 1 rd: 5 mark 8 sh: og en Systerl: 5 mark 12 sh: hvortil enhver er
udlagt:
....».
Marith og Nils hadde følgende barn (minst):
Ca. 1691: Berith, gift med Mogens Urbanusen Andsnes.
1693: Christopher.
1696: Nils.
1699: Erich.
1700: Peder, på Andsnes i 1769.
Marith døde før 1723, da hennes bror, Frans, døde. Hun nevnes da i skiftet som død:
«Anno = 1723 d = 4de: Augusti, vare Sorenskriver Asmus Rosenfeldt, med 2de:
Vurderingsmend Nafnlig Jørgen Thommesen Bachebye og Jachob Olsen Sand, forsamlede
paa bemelte Sand der at holde Registrering Samt Skifte og deeling efter dend Nu døde Mand,
Frans Pedersen, som sammesteds boede og døede; ved samme forRetning overværende
hans efterlevende Enche, Maren Pedersdatter. Og som da dend Sal: Mand hafte ingen livs
arfvinger efterladet sig, forbliver hans Brøder og Søster eller i deris stæd deris børn, hans Rette
arvinger, Hvilke er disse:
1. Jachob Pedersen boende paa Spilderen.
2. Michel Peders: boende ibid.
3. Ifver Peders: boet Udj yter Sennien, er død og efterladt Sig 5 barn.
4. Peer Peers: Er død og Efterladt Sig 2de: Sønner.
5. Marrit Pedersdatter boende paa Ansnes, Er død og Efterladt Sig 3de børn.
Forskrifne Arfwinger var til Skiftes holdes varslet, mens ingen indfandt Sig, uden oven
bemelte Michel Pedersen, udj Hvis Nerværelse med Enchen, boet blev foretaget, og med
SkifteforRetningen førdt fa.t, som derom er saaledis passeret som følger:
....».
Marith og Torleif hadde antagelig følgende barn:
Ca. 1639: Kiel, oppgitt å være 18 år i 1664, gift med Barbra Larsdatter.
Ca. 1651: Elias, gift med Maren Joensdatter.
Det er imidlertid 12 års aldersforskjell mellom Kiel og Elias samtidig som Marith ikke
nevnes i koppskatten fra 1645. Der er derfor mulig at Kiel er Torleifs sønn i et tidligere
ekteskap, at denne tidligere hustru døde før 1645, og at han så har giftet seg igjen før 1651.
På den annen side oppgis Kiel som Mariths sønn i manntallet fra 1663-66.
Digitalarkivets utskrift fra manntallet for 1663-66 viser for Senien provsti, Trudenes
præstegield og Bergs Tingsted:
«Gaarde:
Storslette - 2 Pd. [fisk].
Opsiddere:
Enchen Marith Christophersd:
Sønner:
Ole Tolefsøn (fostersøn) - 7 Aar.
Kield Tolefsøn - 18 Aar.
Elias Tolefsøn - 12 Aar».
«Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Hillesøe Tingsted»:
«Storsetter - 2 Pd. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker].
Encken Maritte.
Landschyld: 2 Pd.
Leeding: ½ W.
Ostetiende: 1 Bz.
Føder:
Kiør: 6.
Smaller: 12.
Heste: 1.
Intet Brendefang ej heller Andre tilfelde».
I jordeboken nevnes også at «enken Maritte» bruker gården Torsnes til gressleie. Den
kan gi fôr til 2 kyr og 6 smaler. Hun betaler ingen leidang, men gir 6 merker i ostetiende. Marith
brukte også indre og ytre Buvik til høsting av fôr.
I 1680-årene var en ny mann, Elias Christensen, bosatt på Storslett. Han brukte 2 pund
av gården.
Sønnen Elias overtok gården. Det ble avholdt skifte etter hans hustru i 1696:
«Kongl: Tilforordnede Soren Skriver J Tromsøen Søfren Peders: Boyøe med Christen
Jørgens: og Daniel Jacobs: giør Witterligt at Ao 1696 d 29 Julj war Wi Paa Rettens Weiner
forsamlede Paa Storslet J Hillesøe Tingl: ... nu Sl: Quinde Maren Joensdatter Efterlatte Arfboe
som Haver efter Ladt Sig 3 u-myndige Børn Nafnlig Joen og Beniamen Eliassønner og Anne
Eliasdatter, Hvis Formynder Deris Fader Elias Tollefs: Efter Loven er tilforordnet at ...».
Skiftet viser at Elias var en ganske velstående mann. Det regnes opp en mengde
effekter. Gården hadde to tømmerstuer, fehus, lade og stabbur. Videre flere buer og sjåer,
sjøhus og kvernstue med møllestener. Husdyrbestanden var 5 melkekyr, 1 halvmarknaut, 1
stor kalv, 6 sauer, 6 geiter og 1 hest. Da gjelden var dekket, ble det en liten morsarv til barna.
På «berget ved sjøen» sto en sjå, verdsatt til 2 Rdl. Av dette vet vi hvordan «Sjåberget» på
Naustvollen har fått sitt navn.
Manntallet i 1701 oppgir:
«End og findes Effterskrefne J Hillisøe Tingsted som Hører Til Hillesøe Menighed og
Kirche:
...
Opsidernis eller Leylend: Stand og Vilkor:
Vilkorene er Ringe ... - Debitor af Bergen.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Storslet:
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
Elias Torlufs: - 50.
Sønnernis Nafne: - Deris Alder:
Jon Elias: - 12.
Benjamin Elias: - 5.
Drengis Nafne - Deris Alder:
Foster Dreng Hans Niels: - 10».
Maritte og Anders hadde følgende barn (minst):
Anders, nordlandshandler, gift med Vivicke Nilsdatter Røst (ca. 1677-1771), død ca.
1738.
Ingeborg, gift med Hans Jonsen Kiil på Bensjord.
Martin Edvard og Ane Pauline var tvillinger. Ved døpen var følgende faddere: Adrian
Larsen Skjærret, Hans Karlsen Tennæs, Ane og Kirsten Larsdatter, Christen Carlsen Tennæs,
Anna Johannesdatter Grønaas, Johannes Johannesen Finkj..bakken.
I 1865 var Martin Edvard 1 år gammel og bodde hjemme hos sine foreldre på
Grønaasen.
Martin Edvard døde i 1870 av «halsesyge», kun 4½ år gammel.
Martinus Laurentii (1563-1610), var 1563 kyrkoherde i Torp. I anledning av det samma år utbrutna kriget mot Danmark-Norge rapporterar fogden Mats Michelsson i brev 1563 till kung Eriks beryktade prokurator, Göran Persson, att han tagit del av den skrivelse, som kyrkoprästen i Torp, Mårten Larsson, utfärdat till sina grannar, innehållande de underrättelser denne erhållit av prästerna i Jämtland om, att 2000 jutar och ändå flere nalkades i avsikt att bränna och härja. Själv blev kyrkoherden så svårt betungad med inkvarteringar, då de svenska trupperna drogo upp till Jämtland, att den kunglige krigsöversten Claudius Gallus fann sig föranlåten att befria honom från den gärd till krigsfolkets behov, han liksom andra präster bort utgöra, belöpande sig i fetalier till 10 pund 1 fjerd. (brev dat. Torp 5 febr. 1564). Jämte övriga Medelpadspastorer avgav herr Martinus i Torp trohetsförsäkran åt kung Johan III på Landstinget i Njurunda 3 nov. 1568. Genom kgl. brev 6 apr. 1569 erhöll herr Mårten ½ pundläst spanmål (6 pd) i vederlag för en socken, som han mist (Haverö) och är lagd under Hoodall prästegäll i Hälsingland. Till Älfsborgs lösen 1571 utgav han 40 mk 6 öre, utgörande 1/10 af värdet på hans lösegendom, som angavs vara: silver 60 lod, koppar 2 pund, kor 10, får 9, svin 5, ungnöt 4, getter 3, bock 1, 1 häst för 10 mark, 1 sto för 4 mark. I brev 1572 till kgl. kamreraren Peder Håkansson, vilken kyrkoherden kallar sin skolebroder, omtalar han, att under hans antecessors tid avgick Haffre från Torps pastorat. Själv hade han beflitat sig att få det under Torp igen, men som kung Erik ej ville rygga sin salig faders brev, förunte han honom en halvpundläst. Ej längesedan hade detta vederlag blivit återkallat, och nu beder han, att Peder Håkansson må förfordra hans ärende att återfå detta vederlag, eftersom han under krigsoroligheterna haft stor gästning af konungens krigsfolk, såsom herr Hans Kyle, Jesper Larsson, Johan Siggesson, herr Knut Soop och Mats Torne, Claudius Gallus m. fl. För besväret ville han skänka brevmottagaren ett gott björnskinn. (Orig. i Medelpads handl. 1585 KA.) Genom kung Johans brev 4 mars 1585 återfick kyrkoherden vederlagsspanmålen, vilken då liksom förut skulle utgå med 6 pd. Han underskrev 16 febr 1577 liturgiens antagande, 1593 Upsala mötes beslut, prästerskapets försäkran 19 febr 1594 och riksdagsbeslutet i Upsala 23 februari samma år samt Söderköpings riksdagsbeslut 22 okt. 1595. Torde ha dött 1610, ty följande års tiondelängd är bevittnad av efterträdaren. Kyrkoherden var ägare till flera hemman och Medelpads dombok för år 1618 meddelar åtskilligt om arvskiftet mellan barnen. (Härnösands stifts herdaminne)
Martinus Laurenti var son till Lars, Mårtensson, bonde i Gästa 3, Njurunda (Y) 1535, 1543 och 1580, nämndeman 1560-73. Lars var en formögen bonde i Gästa i Njurunda, Medelpad. (Skanke ätten:39, Robelin)
Master of Aquitaine. Davidic Sovereign of Jewish State of Septimania. Second Comte de Toulouse (suceeded first Comte Chorfin/Thursin). Peer of France. Founded Judaic Academy at Gellone: Saint Guilhem-le-Désert 791. Some believe that he is the same person as "Isaac the Jew". His wife, Witburga, was a daughter of Lambert, Lord of Hornbach (shown elsewhere in this genealogy).
Matthias og Dorothea var kvener.
Mathias Hansen på Kierrisnæs var i følge militærrullene for Lenvik fra 1801 født i
Sverige. Det samme gjelder sønnen Mathias, født i 1757, mens sønnen Ole ble født på
Kierrisnæs i 1765 i følge militærrullene for 1801 og 1804. Familien flyttet altså fra Sverige
til Målselv mellom 1757 og 1765.
O. Rygh skriver om Kierrisnæs i «Norske Gaardsnavne»:
75. 76. Kjærresnes øvre og nedre.
«1ste Led er Kjærre m., liden Skov eller Lund, især af smaa Træer. Jfr. GN. 67,9».
På 1700-tallet fant det sted en uvanlig sterk innflytting av svenske samer til de
nordnorske bygdene, især i distriktene fra Salten og nordover. De fleste var vel reinsamer, som
det hadde gått ut for, ved ulykker, uår eller på annen måte. Især synes en reinpest, som ved
midten av århundret raste blant reinflokkene i Nord-Sverige, å ha bevirket at svært mange
svenske reinsamer måtte oppgi reindriften og flytte ned til «Vestersjøen». I annen halvdel av
1700-tallet gikk folketallet i et samesokn som «Jukkas järvi» i Torne lappmark på 25 år ned fra
omkring 1300 til omtrent 800.
Disse samene - eller markefinner som de gjerne ble kalt - slo seg ned i strøk hvor
de kunne ha håp om å få være i fred for de fastboende, i fjerne utmarkstrøk, ikke så sjelden i
områder som hadde forblitt ubebodde på grunn av at de ikke egnet seg til jordbruksdrift - her
var det gjerne skrinn og dårlig eller vassyk jord, steinet lyngmark med stranten og vantreven
lauvskog. Her slo de seg igjennom som best de kunne. Noen hadde kanskje noen få reiner i
behold, helst i andre samers reinflokker. Ellers måtte de livberge seg med neverløyping, fangst
og fiske og med et kummerlig jordbruk. De som var verst stillet, måtte gripe til tiggerstaven.
Omkring 1750 hørtes samstemmige klager fra mange bygder i Nordland over
østlappene som «dynget seg ned» i utmarkene. Også mange embetsmenn så med stor uvilje
på denne invasjonen. Det som bekymret dem mest, var at skogen skulle bli ødelagt, fordi
mange av innflytterne førte en halvnomadiserende tilværelse og flyttet gammene sine fra sted til
sted. De var store skogtynere, hevdet embetsmennene, både ved neverløypingen, og fordi de
ikke utnyttet skogen på en sparsommelig og skikkelig måte. Det kom mange klager over
markefinnene til kollegiene i Kjøbenhavn i disse årene.
At enkelte strøk ovenfor Målsnes nå blir bebygd, faller i tid sammen med
innvandringen av markefinner i andre bygder i Nordland og kan til dels ha de samme årsaker.
Vi kjenner ikke nøyaktige årstall for når de som vi kan kalle rydningsmenn, satte seg ned her.
Busamene pleide ikke å skaffe seg rydningssedler. Så de kan ha sittet på sine
finnerydningsplasser nokså lenge før myndighetene fikk nyss om det.
Men i 1760-årene hadde iallfall strøket omkring Hollendernes med Grunnes og
Kjerresnes fått fast bosetning. Noen av de samene som slo seg ned her og ble bumenn, bar
kjente samiske ættenavn som Omma (Åma) og Landa. Senere flyttet også busamer fra plasser
lengre ute i fjorden opp til nyrydningene i Målselv.
Snart kom også andre innvandrere til disse plassene. Det var enkelte
kvenfamilier. De kvenske rydningsmenn synes å ha kommet hit i 1760-årene, for om enkelte
av sønnene som var født i 1750-årene, blir det senere opplyst at de var født i Sverige.
Sommeren 1775 hadde øyensynlig rydningsmennene sittet sine friår, slik at
sorenskriver og lagrettemenn kunne legge plassene for landskyld, og nå ble plassene
Sandnes, Kjerresnes og Hollendernes skyldsatt.
Om Hollendernes heter det i skyldsetningsforretningen at den hadde vært
«besiddet af Finner som har fløttet til og fra, men nu beboes af Hans Hansen Landa». Gården
fikk en skyld av 9 mark. Tidligere hadde en Henrich Omma bodd på Hollendernes.
Om Kjerresnes sies det at Erich Hansen hadde forbedret den med dyrkning, så
den kunne skyldsettes for 1 pund. Erich, som senere ble skogfogd, var svensk. Han ble
visstnok gift med en kvenpike, Elen Mikkelsdatter.
Om begge plassene står det at man der bare kunne fø noen få kreaturer, med
høy som måtte bæres i hus, på Hollendernes på grunn av uføre, og med skog og brom på
Kjerresnes. Til korndyrking var ikke plassene særlig egnet. Fiske kunne ikke beboerne drive,
for de var innefrosne om vinteren.
På Kjerresnes begynte omtrent på samme tid «vår» kven, Matthias Hansen og
kone Dorothea Henrichsdatter som rydningsfolk.
På Hollendernes, eller kanskje på Grunnes, var det også en kven, Hans Larsen
med kone Maria Henrichsdatter, som tok opp rydningsarbeid. De og deres barn kom også hit
fra Nord-Sverige og ble fast bosatt i Målselvdalen.
Ellers var det flere same- og kvenfamilier som holdt til på disse plassene omkring
1770, men ikke alle ble rotfaste på disse stedene.
Folketellingen fra 1801 viser for Kierrisnæs:
Matthias Matthiassen, 47 år, Bonde og gaardbruger, gift med Anne Hansdatter, 33 år,
«Han i andet og hun i første ægteskab».
...
Matthias Hansen, 83 år, «Underholdes af sønnen Matthias Matthiasen»,
gift med Dorothea Henrichsdatter, 85 år, «Begge i første ægdeskab».
Matthias døde i 1802:
«19. Januar Kaarmand Matthias Hansen Kierrisnæs. Død af Alderdomb Sengsot - Alder:
84».
Matts Uddsson köpte, tillsammans med sin far Odd Brudsson, Glottra i Runtuna Rönö hd 1296 av Knut Abjörnsson som senare blev svärfader till Matts. Odd Brudsson nämns som Magister.
