Lagmannen Halvard Agmundsson, känd 1303-1347.
(Källa: Skanke ätten, Roger de Robelin)
Vid mitten av 1300-talet drabbades Europa och Asien av den svåraste och kanske mest kända farsoten, vilken i Sverige kom att benämnas digerdöden. Enligt de nordiska traditionerna inkom pesten till oss via ett engelskt fartyg, som anlände till Bergen i Norge år 1349. Härifrån spreds den sedan till det övriga Norden. Bortemot hälften av dåtidens norrmän skall ha avlidit som en följd av pesten och följdepidemierna. Inga jämtländska brev nämner pesten. Nils Ahnlund har emellertid pekat på indirekta bevis för digerdödens härjningar i landskapet, dels det faktum att de jämtländska breven drastiskt avtar efter år 1350, dels att de jämtländska lagmännen Jörund och Halvard, som nämns i brev år 1349, tycks ha avlidit.
I alla landskap finns det folkliga sägner, som berättar om digerdödens härjningar. I exempelvis Ragunda skall rök ha kommit ur endast sju skorstenar, i Alsen ur en enda. I Lockne skall endast fyra människor ha överlevt, medan bara två yngligar skulle ha blivit i livet i Hede, Härjedalen. Från Hammerdal berättas, att då man inte längre orkade med att föra liken till kyrkogården, lade man dem helt sonika på marken med stockar tvärsöver, som skydd mot rovdjur. Naturligtvis har man också satt landskapets ödesbölen i samband med digerdöden.
(Källa: Jämten 1993, sid 51 - ff, Stefan Brink)
För att det skulle finnas någon form av rättssäkerhet i landet, uppkom redan på ett tidigt stadium ett ämbete, som skulle sätta upp och hålla reda på vissa rättsregler eller lagar. Detta ämbete kom att beklädas av lagmannen, som av ålder, allt sedan heden tid, var den främste ämbetsmannen i landet. Innan lagarna blev nedtecknade, vilket skedde först i början av 1300-talet, måste han kunna lagarna utantill. Lagmannen valdes ursprungligen av bönderna för att leda det stora tinget på Frösön. Där behandlades inte bara rättsfrågor utan även allmänna ärenden, och det var där man en gång, omkring år 1050, beslöt att Jämtland skulle kristnas. Lagmannen hade länge ingen egen domsrätt, han skulle endast försvara och föreläsa lagen och besvara frågor i rättssaker. Längre fram tillsattes lagmannen av kungen och hans uppgift begränsades till att leda lagtinget, som nu endast behandlade rättstvister.
(Källa: Hammerdals och Gåxsjös historia, Gunnar Englund)
Langnes skrives Langenes i 1567 og 1610, Lanngnes i 1614 og Søer Langenes i 1723.
Langanes betyr «Det lange neset».
Jens kom nordover før 1701, og han og Dorothea bodde på Sør-Langnes. Jens var
klokker i kirken, og i tillegg til dette var han postfører, dvs. han førte posten mellom Tromsøya
og Andsnes.
Manntallet for 1701 viser:
«Endog findes Effterskrefne Udj Helgøe Tingsted og hører til Tromsøe Sogn og
Menighed:
...
Opsidernis eller Leylend Stand og Vilkor:
Klocher.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Sør Langenes.
Opsidernes eller Leilend: Navne: - Deris Alder:
Jens Willums: - 34.
Sønnernis Nafne: - Deris Alder:
Willum Jens: - 1.
Drengis Nafne: - Deris Alder:
Lars Olsen - 30».
Alvin Andreassen skriver i sin artikkel «Litt mer om den første bosetningen på Tennes i
Balsfjorden» bl.a.:
«Jens Villumsen Ebeltoft «Klokker» kom til Tromsø omkring 1696 og bodde på
Sør-Langnes.
På gården Sandnes bodde Hemming Rynildsen. Han var ca. 20 år i 1700 og
sønn til Rynild Hemmingsen. I noen år i 1720-årene delte han bygselen med sin bror Rasmus
Rynildsen. Denne Hemming ser ut til å ha vært en notorisk bråkmaker. I en del år er han årlig
stevnet for Tinget for slagsmål, overfall, beskyldninger, leiermål og skatte- og
avgiftsunndragelser(!), som tydeligvis ikke var ukjent den gangen. Til overmål møtte han ikke
på tinget til tross for lovlig stevning. Til slutt mistet man tålmodigheten med ham og han ble
stevnet for ringeakt for retten. I 1724 ble han dømt til «anseelige bøder at utrede» og om han
ikke klarte det, ble han henvist «til festningens arbejde». Muligens betalte han, for i 1726 er
han oppe i en ny leiermålssak. Etter 1728 hører vi ikke mer om ham, kanskje satt han da
innenfor festningsmurene.
Til Sommertinget i Grundfjord i 1721 ble Hemming innstevnet av Jens Klokker for
grove beskyldninger. Hemming hadde vært innkalt til prosten på grunn av avgifter han ikke
hadde betalt. Hemming benyttet da anledningen til, i andres nærvær, å beskylde Jens Klokker
for å ha stjålet to værer 20 år tidligere, og han kalte Jens en «reinspil og værfad», hva det nå
måtte bety. Dette kunne ikke klokkeren ha sittende på seg. Hemming møtte ikke opp på
tinget, så saken ble utsatt til neste ting. På neste ting ble saken behandlet selv om Hemming
glimret med sitt fravær. Det ble en stor sak av det, selve klokkeren var jo innvolvert, og en
rekke vitner ble innkalt slik at vi får kjennskap til en rekke personer.
Jens Klokker vant rettsaken og fikk oppreisning. Det hører med til saken at da
Jens var med og forkynte dommen for Hemming, overfalt den gode Hemming like godt
klokkeren. Så for dette forelå det fra Jens ny anmeldelse på Hemming ved Sommertinget i
1723, men Hemming møtte ikke.»
Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for «Helgøe Tingsted»:
«Nummer:
76.
Gaarde Nafne:
Søer-Langenes.
Opsidders Tall:
1 opsider.
Proprietairs og Bøxel-Raadig:
Tromsøe Præsteboels Jord.
Huusmands Pladser:
Ingen Huusmands plads.
Schoug og Setter:
Fornøden Brendeved.
Qvern og Fischerie:
Ingen Fiskerie.
Situation og Beleilighed:
Lætvunden. Har Soellie.
Sæd:
Har begynt at optage ½ tn. Byg Sæd.
Korn aufling:
1 tn.
Hæste og Creature:
1 Hæst - 10 Kiør - 14 Sourer - 4 Geder.
Taxt effter Gamble Matricul [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker]:
1 - 0 - 0.
Forhøied:
0 - 1 - 12».
Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:
«Opsiddernes Nafne:
Jens Willums:
Taxt effter Gl: Matricul [W: - Pd: - Mark]:
1 - 0 - 0
Gl: Leilending Schat [rDr: - Shilling]:
0 - 48».
Mistet i 1460 sin arv i strid med Flemmingene, fordi hans mor ikke var av adel. Han måtte selv også oppgi sitt adelskap, og både i en dom han i 1469 avsa i Randers og som tingvitne ved Mariager Birketing i 1479 betegnes han uttrykkelig som bonde. I 1484 beseglet han et vitnemål ved Halds Herredsting med et bumerke. De gamle, adelige Bugger var utdødd, og den stolte Hald hadde falt i grus.
f. omk. 1420, Danmark. Han bodde i True. Oppført i dansk adelskalender. "Han blev etter Domb dømt fra arv, med de Flemminger, A:o 1460, for hand var bleven ufri gift, anden aarsag nefnes icke." (NST XIV, s. 164). Nevnt som bonde med bumerke i sitt segl 1464, 1479 og 1484.
Lars gjorde i sin ungdom tjeneste i den kongelige dansk-norske marine, som han fikk avskjed fra i 1769:
«Hans Kongelige Majestets til Dannemark og Norge etc. etc. etc.
Bestalte Justice-Raad og Amtmand over Nordlandene
Jeg Peter Holm
Giør hermed vitterligt, at eftersom Lars Hanssøn Sannes af Tromsens Fogderi og Do. Fierding i Do. Præstegield, som under No. 92 har staaet i Hans Kongelig Majestets Tieneste enroulleret, er allerede over de Aar at Han ikke længere til Tienesten kan ansees duelig, saa bliver Han herved fra Allerhøystbemelte Kongelig Majestets Tieneste for Eftertiden befriet; Dog skal Han fremdeles i Nordlands Amt forblive, og ikke derfra paa nogen Langvarighed forrejse, med mindre Han dertil min som Amtmands Tilladelse og Rejse-Pass har erholdet.
Dette til Bekræftelse under min Haand og hostrøkte Signete.
Sannes den 19 July 1769.
P. Holm (L. S.)
Anvist den 2den Juny 1774.
Knagenhielm.»
Sandøra kalles Sannes i de eldste dokumentene.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser at Lars da bodde hjemme hos sine foreldre på Sandøre:
«Gaardernes Nafne:
Sandøre
....
«Brukarar og koner:
Hans Lars. - 70 [år] og Hst. Anne Olsd. [feilskrift for Jonsd.] - 72
Born:
Lars Hans. - 36, Anne - 40, Solvie - 23
Tenarar:
Hendrich Ols. - 13».
Lars og Golla forlovet seg 26.12.1775. Deres fedre, Hans Larsen og Søren Hansen forlovere. I kirkeboken er kun forlovelsen funnet, ikke tidspunket for når de giftet seg.
Utover i 1770-årene ble en rekke personer trukket fram for tinget og anklaget for ulovlig brennevinsbrenning og omsetning. Lars hadde også en brennevinspanne som ble funnet da lensmannen reiste i distriktet og gjorde husundersøkelser. Lars fortalte at «den arresterte
Pande, som er uden Hatt og Piber og sønderhugget i bunden» ble kjøpt fra en senjaværing for 3 til 4 år siden. Navnet husket han imidlertid ikke.
Da hans far, Hans Larsen, døde i 1780 overtok Lars 8 merker av bruket mens hans bror, Hans fikk 4 merker. De er begge brukere i 1787.
Ved folketellingen i 1801 var Lars 64 år gammel. Han var fæstebonde og fisker, og bodde på Sandøren med hustru Golla og barna: Ane (21 år og ugift), Hans (20 år og ugift), Søren (12 år), Golla (9 år), Johanna (5 år) og Lars (2 år).
Da Lars døde på Sandøre i 1810, var han gardmand og 69 år gammel.
Skifte etter Lars ble avholdt 22.08.1811:
«Johannes Henrich Aas Kongelig Mayestæts Sorenskriver og Skifteforvalter over Senjens og Tromsøe Fogderi under Finmarkens Amt, samt Ridder av Dannebrogen Giør Witterligt at Aar 1811 Torsdagen den 22de August blev paa Skifteforvalterens Boepæl gaarden Storstænnæs i Tromsøe Sogn og Fogderie i Overværelse av de 2de Skifte og Witterlighedes Widner, nemlig: Jon Grønberg og Ole Hallen, samt ifølge foregaaende under 27de Julü sidst leden udstædet og for Tromsøe kirkebakke bekiendtgiorte Plakat med Indkaldelse til alle vedkommende, en Skifte Ret Sadt og fremholden i Stervboet efter en paa gaarden Sandøren beliggende i Tromsøe og Helgøe Tinglaug og Tromsøe Fogderie - med Døden afgaaet Mand nemlig: Lars Hansen; alt til.Reglighed ....
samt til paafølgende Lovlig Skifte og Deeling imellem den afdøde Mands efterladte igienlevende Enke ved Navn Golla Sørensdatter, og D... afdødes med denne i lovlig Egteskab tilsammen avlede Børn og Arvinger, som med opgi.. at ... 3 sønner og 2 døtre af Myndig Alder og O..standige, som følger
1. Sønnen Hans Larsen, 30 Aar gammel,
2. Sønnen Søren Larsen, 21 Aar gammel,
3. Lars Andreas Larsen 14 aar gammel,
4. Datteren Ane Larsdatter givt med Effraim Knudsen Tønsviig,
5. Datteren Galla Larsdatter 20 aar gammel,
... arvinger samtlige opholder Sig paa Arvetomten hos Moderen undtagen Den givte Datter, der boer paa Gaarden Tønsviigen.
....»
Lars og Barbro hadde følgende barn som var i live ved skiftet 1732;
«tab»Gulbrand Larsen c.1717-, 16 år ved skiftet 1732, ble høsten 1736 konfirmert 19 år gml. og blir da kalt "søn fra Grøttum". Ellers ukjent.
«tab»Berte Larsdtr 1720-1784, født på Grøttum. Om det er korrekt at faren Lars Andersen var sønn av Anders Larsen og Birgitte Zachariasdtr så må Berte være oppkalt etter farmoren Birgitte Zachariasdtr [Berte=Birgitte]. Berte var 12 år ved skiftet etter moren på Grøttum 1732. Hun er trolig identisk med den Berte Larsdtr som ble gm.1) Nils Arnesen 1715-1752, sønn av Arne Olsen og Berte Nilsdtr «u»Løkeberg«/u» u/Lyse (Berte var datter av Nils Gjerdsen [Jordsen] «u»Brenna«/u». Antagelsen om at det var Berte fra Grøttum som ble gm. Nils Arnesen styrkes av at flere av hennes søsken fra Grøttum, samt andre med tilknytning til Grøttum, ofte var faddere ved deres barns dåp. Nils og Berte bodde 1746 på Hullet, 1748 på Aamodt (som kan bety Hullet u/Aamodt) og 1751-52 på «u»Svartorsæter,«/u» der Nils og yngstesønnen Gulbrand begge døde 1752. Dagen etter at skiftet etter Nils ble avholdt på Brenna 9.4.1753 ble Berte gm.2) Erik Brynildsen. De var på «u»Kjelsaas«/u» i Sørkedalen 1753-56, på «u»Østre Hullet «/u» 1760, på «u»Aasen «/u» u/Østre Hullet ved manntallet 1762 og i 1764, og fra 1765 på «u»Aspeskogen «/u» u/Øvre Lyse. Berte døde 64 år gml. på Aspeskogen 1784.
«tab»Jens Larsen c.1721-1755, 10 år ved skiftet 1732, ble 1744 gm. Kirsti Olsdtr 1720-c.1756, datter av Ole Johannesen «u»Gran «/u» og Gjertrud Nilsdtr (datter av Nils Gjertsen ). «i»Det betyr at Jens og søsteren Berte begge ble "gift inn" i den store "slekten" som etterkommerne til Nils Gjertsen Brenna utgjorde (Ole Nilsen , Gulbrand Nilsen «u»Lyse nedre «/u», Peder Nilsen «u»Lyse øvre «/u» - ikke verifisert -, Marte Nilsdtr «u»Kjelsaas «/u» - senere , og Jens og Bertes ektefellers mødre Berte Nilsdtr «u»Løkeberg «/u» - tidligere «u»Kjelsaas «/u» og Gjertrud Nilsdtr «u»Gran øvre «/u», samt trolig også Gjerd/Jord/Iver Nilsen på «u»Østre Hullet «/u»). «/i»Jens og Kirsti var på Aamodt-eie på begynnelsen av 1750-tallet, trolig «u»Pipenhus «/u» (som var Aamodt-eie) da skiftet etter begge to ble holdt der i årene 1755-1759. Se «u»Pipenhus «/u» for mer informasjon.
«tab»Jon Larsen c.1725-1749, 5 år ved skiftet 1732, var 20 år og bodde på Grøttum da han ble konfirmert våren 1746. Også nevnt til Grøttum ved forlovelsen/vielsen 1747/48 med Mari Olsdtr, datter av Ole Pedersen . Ekteskapet ble imidlertid kort; Jon Larsen døde på bare 24 1/2 år gml. sommeren 1749. Hans unge enke ble året etter forlovet - senere gm. - Ole Nilsen «u»Slora «/u» og flyttet ditt med sine to døtre fra ekteskapet med Jon; Barbro (Barbara) Jonsdtr 1747- og Inger Jonsdtr 1749-. Barbro ble senere gm. Hans Andersen «u»Dølebraaten «/u» og Inger med Iver Nilsen «u»Slora «/u» (de bodde mange plasser før de til slutt kom til «u»Bergendal «/u»).
«tab»Kari Larsdtr c.1728-1809, 4 år ved skiftet 1732 og 18 år og bosatt på Grøttum ved konfirmasjonen våren 1746. Kari er trolig identisk med den Kari Larsdtr som ble Morten Zachariassen c.1724-1801 (fra "hovedbruket" på Grøttum) sin 3.kone i 1762 (forlovelse 1762). Se «u»Grøttum«/u» for mer informasjon
Levde 1020.
Hennes kirkelige navn var Margrethe.
Samtidig med at Estrids bror Knud ble tatt til konge i England og giftet seg med dronning Emma, søster til hertug Rikard II av Normandie, ble det antagelig sluttet en avtale om ekteskap mellom Estrid og hertugens sønn, Robert. Derfor ble Estrid etter tidens skikk sendt til Normandie for å oppdras der, inntil hun ble gifteferdig. Da dette inntraff, nektet Robert å inngå ekteskapet og Estrid ble sendt tilbake til England. I disse hendelser får man antagelig søke forklaringen til beskrivning i utenlandske kilder om at Estrid hadde vært gift med den normannske hertug, men at han avviste henne.
Estrid (Astrid) ble gift med Ulv som hadde deltatt i Knuds hærtog til England og fikk av denne høye poster. Men i 1026 ble han på Knuds befaling myrdet i St. Lucie Kirke i Roskilde.
Knud forsonet seg med Estrid ved å gi henne betydelige jordegods, som hun i sin tur skjenket til kirken. Roskilde Domkirke fikk 50 Bol i Gjønge Herred i Skåne. Estrid bygde også en stenkirke i stedet for den gamle trekirken.
Estrid må ha nådd en høy alder, og hun har således i en årrekke kunnet nyde stillingen som kongsmoder.
Levde 1185.
Erling tilhørte stormannsætten på Kviden i øverste del av Valdres.
Bård Guttormssons sønner Guttorm og Skule, Inge Bårdssons halvbrødre, ble oppfostret hos sin morfar Erling. Biskop Nicolas sendte folk opp til Valdres for å bemektige seg guttene. Erling fikk nyss om dette og sendte dem straks til en avsides skogsbygd hvor de var trygge så lenge baglerne var der oppe. Deretter sendte Erling dem til kong Inge, hvor de siden oppholdt seg.
Erling kalles Erling Bonde, Det er angitt at han har vært lendermann, men dette er tvilsomt.
Levde 1247.
Ragnhild ble siste gang nevnt i 1247. Hennes avstamning er usikker
I «Rosensverdslektens forfedre» av Bent og Vidar Billing Hansen antas at hun var datter til Nikolas Kuvung (Nokkve Pålsson), lendmann på Giske, som døde i 1217.
I «Våre forfedre» av Mogens Bugge antas at hun var datter til Jon Torbergsson av Randaberg og Ragnhild Erlingsdatter som igjen var datter til jarlen Erling Skakke (1115-79) og Kristina Sigurdsdatter (død 1178), datter til kong Sigurd Jorsalfare (1090-1130).
Levde ca. 965.
Adam av Bremen forteller at kong Harald mottok dåpen sammen med sin hustru, GunhildÐ, og at minnet om kongen og hans hustru GunhildÐ skal leve evig i Bremen. Ut over dette kjenner vi ikke det minste til Gunhild, men det er sannsynlig at kong Haralds datter Gunhild er oppkalt etter sin mor. I så fall har vi en bekreftelse på dronning Gunhilds eksistens.
Gunhild var antagelig mor til Svend Tjugeskjegg.
Levde fra 1135 til 1160.
Sverres mor, Gunhild, var norsk og av god bondeætt på Vestlandet. I «Norges Historie» av Ebbe Hertzberg og Alexander Bugge antas hun å være fra Sylte i Norddalen ved utløpet av Valdalselven. Hennes bror het Nikulas Sultan (fra Sultar?, rimeligvis Sylte).
Gunhild var Sigurd Munds frille. Hun ble senere gift med en mann fra Færøyene som het Unås Kammaker. Hun dro etter hans død på pilgrimsferd, og da hun kom hjem fortalte hun Sverre, etter pavens befaling, at Sigurd Mund var hans far.
