I rapporten frå Benkestokk-seminaret i haust (Vigerust (1999)) står det m.a. oppført ein tabell (tavle 13, 38) over De Benkestokkers Meløylinje. Her er Birgitte Andersdatter ført opp som ei mulig dotter av Anders Benkestok.
I Snorre Sturlassons saga om Magnussønnene, avsnitt 20, kalles Mstislav Kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson.
I «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid oppgis:
«1730-årene ble det tiåret da de første nordmenn for alvor flyttet inn i
Balsfjorden. I løpet av dette tiåret fikk vi en norsk bosetning på Svartnes, Seljelvnes, Tennes
og Sandnes (Sandøra).
Det begynte sommeren 1731 ved at det kom et helt følge nordover fra
Trøndelagen. De kom fra «Vannvigen», rett overfor Trondheim. Hvor mange som kom, er
vanskelig å si helt nøyaktig, men de har vært en 10-12 personer i følge. Det var Lars Olsen
med familie, kone og seks barn. Den ene dattera, Malene, var sannsynligvis nygift og var
enten gravid eller hun hadde nettopp nedkommet med en sønn, Lars. Faren til gutten, Anders
Andersen hadde også bror sin med i følget, Carl Andersen. Den siste var mest sannsynlig
ungkar.
Sammen hadde disse forlatt heimplassen langt der sør og begitt seg nordover til
Finnmarken. Det er trolig at de hadde ordnet seg plass med ei av jektene på tur nordover fra
Bergensstevne.
Av prost Henning Junghans på Tromsø ble de rådet til å søke inn i Balsfjorden,
som nærmest lå ubebodd. På den tid kan Junghans ha ment at fjorden var å betrakte som ei
utmark eller almenning som tilhørte kirken og presten.»
Et «Bidrag til Balsfjordens historie» ved sogneprest N. S. Magelssen, «Samlet og
nedskrevet før aar 1900», utgitt som en del av «Balsfjords bygdebok» av N. S. Magelssen og
Peter A. Larssen i 1925, kan imidlertid forstås slik at Lars og Anders ikke kom fra samme sted:
«Tennes er først ryddet av nordmennene Lars Olsen og Anders Andersen, som
nedsatte sig der aar 1731, den første ifølge tillatelse av fogd Andreas Tønder, den annen, der
var fra Salten, ifølge tillatelse av hr. Michel Hvid. Skyldsætningsforretning holtes 24de august
1741. Grenseskjellet blev satt fra Ingerberget (Jægerberget) til Holmenelven. Jorden blev
befunnen aa være skrind og myret - ansaaes dog med tiden aa kunne forbedres til gressvekst,
men ingen kornsæd. Med tilhjelp av skav og muldfôr kunne der fødes 5 kjør. Der var
tilstrekkelig birkeskog, men intet fiskeri uten «en kokfisk undertiden». Bruket blev skyllsatt for 1
pund 12 merker. Disse to første rydningsmenn paa Tennes har antagelig begge bodd paa det
saakalte «Gammelgaard», den nuværende kirkesangergaard, og de synes aa ha brukt jorden
i fellesskap, eftersom der i skyldsætningsforretningen av 1741 kun nevnes 1 bruk.
Om denne Anders Andersen fortelles, at han var «døl fra sørlandet», og at han
var reist nordover for aa bosette sig i Finmarken. En prest paa Tromsø fortalte ham imidlertid, at
innenfor byen laa en stor ubebodd fjord, og tilraadet ham aa prøve ditinn. Han drog inn til
Balsfjorden og bosatte sig først paa «Gammelgaard», men flyttet senere til yttre Tennes.»
Hva de mente med «Finmarken» i Vanvikan i 1731 kan selvsagt diskuteres.
Alvin Andreassen har funnet ytterligere fakta om disse familiene:
«Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
Balsfjorden. De eldste barna til Anders og Malena må være født før 1731.
Hva viser så kildene og hva vet vi i dag?
Ved Sommertinget på Elvevold i Langsund i 1752 var bl.a. Anders Andersen fra
Tennes og hans bror Carl Andersen fra Svartnes lagrettemenn. Enka Karen Toresdatter
fremsto på tinget og ba om en tingattest. Hun var enke etter Rasmus Rynildsen på Sandnes
gård på Tromsøya. Rasmus hadde i 1721 overtatt bygselen på bruket etter sin far Rynild
Hemmingsen, en tid delte Rasmus gården med sin bror Hemming. Karen selv døde i 1756, 72
år gammel. Hun fortalte at hun var fra en gård Ørset i Klæbo sør for Trondheim og at hennes
foreldre var Tore Joensen og Oliva Joensdatter. De hadde vært 5 søsken som hun navngir
og hvor de hadde bodd. En avdød søster, Berith hadde vært gift med Erich Nielsen på
Kaldsletta. Hos seg her i Tromsø hadde hun en brordatter Olo Olsdatter, som hadde vært her i
8 år. Olo's avdøde far var Ole Toresen og mora Ane. Disse hadde drevet gården Reinlie, som
ligger nær Vanvikan. Ytterligere en bror, Joen Toresen, hadde vært «snedker i Trundheim».
Han var nå død og søsknene var arveberettigede. Derfor måtte Karen ha en tingattest som
beviste slektskapet. Og den ene etter den andre av tingalmuen sto opp og fortalte at de
kjente familien, bl.a. Madame Bergithe Røst, kona til Anders Moursund. Dette viser den nære
forbindelsen det var mellom folk i Tromsø og lenger sør den gangen. Når det gjelder Olo fra
Randlie og hennes familieforhold, står det i Tingboka:
«Herom var vidne tvende Eedsoerne Laugrettes-mend Cal Anders: og Anders Anders:
som kiender dem af familie, siiden disse tvende Mend der just nu sidder i laugreet er føed i
Vanvig 1½ miil fra Trundheim».
Så takk være ung-jenta Olo som reiste opp til sine tanter i Tromsø, vet vi nå
sikkert at Anders Andersen kom fra Vanvikan.
Vanvikan er et strandsted på den andre siden av fjorden rett ovenfor
Trondheim. Det ligger helt sør i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Grensen mot
Sør-Trøndelag ligger bare noen kilometer lenger sør. Leksvik var eget prestegjeld alt i 1666.
Dessverre mangler manntallet for 1701 over Leksvik og nabodistriktene. Den første kirkeboka
for Leksvik prestegjeld begynner først i 1717 og går til 1731, så er det lacune [mangler] til
1738. Således mangler kirkebok for den perioden vi kunne være interessert i. Kommunen
hørte til «Stjør- og Værdalens Fogderi». Skiftebøker finnes for 1689-1701, deretter lacune til
1727, altså igjen i den perioden som vi kunne ha interesse av. Det finnes noen få skifter under
«Vanvig», men ingen av interesse så langt jeg kunne se. I preste- og fogdemanntallet 1664/66
finner jeg umiddelbart ingen i Vanvik som ser ut til å være av interesse, men tidsspranget frem
til 1700-årene er langt. I hele Leksvik fantes da 12 fullgårder, 18 halvgårder, hele 34 ødegårder
og 43 «halvfødde». Ødegård betyr vel her ikke en gård som ligger øde, men er mer en
skatteteknisk betegnelse, med rot helt tilbake til Svartedauen. «Halvfødde» er sannsynligvis
halv-ødegårder, som kan være rydningsplasser. I en «reiseberetning» fra 1774 er
det nevnt 5 bønder i Vanvikan. Det kan vel være vanskelig å finne mer om Anders Andersen i
Vanvikan, da mye sentralt kildemateriale mangler.»
I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. Anders kunne ikke
vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i fjorden. Han henviste til
en muntlig tillatelse fra fogden Anders Tønder, og fikk lov til å bli, og plassen ble skyldlagt i
august 1741.
På Gammelgård bygget Anders og Malene opp en betydelig gård som sønnene senere
utvidet og delte mellom seg.
Alvin Andreassen skriver videre:
«I min tidligere omtale av Tennes i Yggdrasil hevdet jeg at også Ole Andersen på
Langnesøra var sønn av den første Anders Andersen, og begrunnet dette. Jeg har nå også
funnet mer som bestyrker dette. Almuen hadde plikt til å stille mannskap på bygdefarsjektene
som gikk til Bergen og Trondheim, disse ble gjerne kalt føringsfolk, seilkarer eller håsetekarer.
De fungerte som mellommenn mellom handelsmennene og de hjemme. De kunne jo ikke lese
eller skrive, så det var ikke alltid så lett å holde rede på hva som hørte til de forskjellige. Det ble
mangler og kluss med regningene, og ofte endte saken på tinget. Anders Andersen «den
gamle» på Tennes tok en slik sak opp på Sommertinget i 1759. Han hadde noe kluss med
noen varer som han «for nogle aar siden» hadde kjøpt til sine «tvende sønner Ole Anders: og
Anders Anders:». Her ser vi at Ole er hans sønn. Det kan nevnes at varene som han hadde
kjøpt til sønnene sine var:
«12 mark blade tobak og 12 mark skruv [skrå] tobak»!».
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Tennes
Brukarar og koner:
Nils Haldors. - 55 [år] og H. Kirsten Larsd. - 54
Born:
Hans Nils. - 17, Elias Nils. - 9, Susanna Nilsd. - 16
Brukarar og koner:
Ole Nils. - 37 og Hst. Berith Nilsd. - 36
Brukarar og koner:
Ole Anders. - 48 og H. Else Mathisd. - 34
Born:
Anders Ols. - 5, Lars - 1, Martha - 8, Maria - 6, Ingebor - 4
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 30 og Hst. Anne Andersd. - 27
Born:
Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
Tenarar:
Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
«Brukarar og koner:
Anders Anders. - 72 og H. Malena Larsd. - 69
Born:
Lars Anders. - 39, Morten - 36
Tenarar:
Margreth Olsd. - 22, Martha Jacobsd. - 23, Karen Pedersd. - 9, Malena Fransd. -
5».
Anders døde i 1777:
«Ao 1777: Dom: p: Epiph: 2 Anders Andersen Tennes 71».
Iflg Caplex: d. ca. 850, datter av kong Harald i Agder, gift med Gudrød Veidekonge i Vestfold, mor til Halvdan Svarte.
Osebergfunnet fra en stor gravhaug på gården Oseberg, nordøst for Tønsberg, Vestfold, stammer fra ca. 850 e.Kr. Inneholder bl.a. et skip, ca. 22 m langt og ca. 5 m bredt; praktskip brukt som lystbåt. I tømret gravkammer i skipet var gravlagt en høyættet kvinne (men neppe som tidligere antatt Åsa, Harald Hårfagres bestemor) og hennes trellkvinne. Rikt gravutstyr (vogn, 3 sleder, redskap og husgeråd, tøyer med innvevde figurer m.m.). Utsmykning av skip og gjenstander i praktfull dyreornamentikk. Utgravd 1904 av professor Gabriel Gustafson; nå i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Likrestene atter gravlagt i haugen 1948.
Osebergsgraven är en stor och påkostad grav. Själva graven bestod av ett skepp som förts till platsen via en å, dragits upp på land och placerats cirka 400 meter från ån. Midskepps fanns själv gravkammaren och i för och akter hade olika föremål placerats. Hela skeppet var täckt med stora stenar och grästuvor. En ny datering av fyndet med modern teknik säger att fyndet är från år 834. Graven upptäcktes år 1903. Vilka kvinnorna i Osebergsgraven var lär vi aldrig få veta. I graven fanns en mängd föremål som har med hemmet att göra; verktyg för textiltillverkning, möbler och köksutrustning. Men där fanns också saker som tidigare förknippats med manlig verksamhet; en sadel, hästbroddar, matlagningskärl för fältbruk, slädar, vagnar samt skelett efter femton hästar, fyra hundar och två oxar. I slutet av 1940-talet restaurerades graven och skeletten efter de två kvinnorna återbegravdes under högtidliga former. Det blev en uppmärksammad folkfest och på minnesstenen, som restes, kan man läsa att det här vilar en 'Vestfoldrottning'. (Källa: Populär Historia nr 7/1999).
iflg. Snorre sønn av kong Halvdan den gavmilde og konge over Vestfold og Romerike. Etter sin dronning Alvhilds død lot han drepe kong Harald Granraude i Agder og tok datteren hans, Åsa, til ekte. Med henne fikk han sønnen Halvdan Svarte. Ble drept av Åsas skosvein.
Ifølge Oslo Adressebok bodde Alf hjemme hos sine foreldre i 1935. Han var da elektriker. I 1936 ble han trukket med i den store arbeidskonflikten, og ble utsatt for lock-out i ett helt år med liten eller ingen inntekt.
Ifølge vitnebrev datert 14. januar 1331 er Brigida datter av Peter på Sandven og Ingebjørg.
There is some confusion surrounding Brigita. It seems this daughter of Peter Jonson or Petersen was married to Arnbjørn Eindridesson, but was she also the wife of Karlshovud?
Igor är en rysk form av det nordiska namnet Ingvar. När furst Oleg dog år 912 kunde Igor, den rättmätige arvtagaren till riket, äntligen sätta sig på tronen. En Ibn Fadlan reste i riket och skrev noggrant ner sina iakttagelser i en reseskildring. Rusernas kung, säger han, har i sitt slott 400 av sina tappraste män, som stupar med honom och låter sig dödas för honom. De har alla sin plats under hans tron, som är mycket stor och prydd med ädelstenar. Där finns också 400 slavinnor, och ofta har han samlag med en av dem i närvaro av sina vapenbröder. Kungen stiger aldrig ner från tronen och när han har naturbehov förrättar han dem i en skål. När han vill rida förs en häst fram till tronen så att han kan stiga upp direkt på den och rida bort. Ibn Fadlan beskriver också rusernas utseende, 'jag har aldrig sett så fulländade kroppar, de var som palmträd, blonda och rödlätta. De har varken jackor eller kaftaner, utan mannen bär en dräkt som täcker ena sidan av kroppen men lämnar en hand fri. Var och en har med sig en yxa, ett svärd och en kniv, och dessa redskap lämnar de aldrig ifrån sig. Deras svärd är breda, räfflade, av frankisk tillverkning. Från naveln till halsen är de tatuerade i grönt med träd och andra bilder. Alla deras kvinnor har över bröstet en dosa fastgjord, som är av järn, silver, koppar eller guld, efter mannens förmögenhet och inkomst'. Berättaren kritiserar rusernas dåliga hygien och omåttliga öldrickande. (Källa: Vikingar i österled, Mats G. Larsson).
In his childhood he was in England. Later he went to Sweden, where his mother Estrid, Svend Tjugeskjeggs daughter, owned much property. Hardeknud made him the earl in Denmark over Jylland (Jutland). Sven organized the Danish church, installed the bishops in Ribe, Viborg, Århus and Vestervig (Børglum). Much of his reign he fought with Harald Hårdråde of Norway.
He was married several times and had many children with friller (concubines) and perhaps with his wife. Stammtafeln does not show Thora as a wife. Heimskringla does not show many of the children which mainly came from Stammtafeln. Otto Brenner says born about 988. Svend became King of Denmark in 1047.
Fra VF. Sven Estridsson (Ulvsson) ble født 1018 og døde den 29. april 1076. Han var dansk konge 1047 til 1075. Barndommen tilbragte han i England. Senere dro han til Sverige, hvor hans mor Estrid, Svend Tjugeskjeggs datter, eiet meget gods. Hardeknud gjorde ham til jarl i Danmark over Jylland. Han antok kongsnavn, men ble først anerkjent etter at kong Magnus Olavsson var død i 1047. Sven ga den danske kirke fast organisasjon, innsatte bisper i Ribe, Viborg, Århus og Vestervig (Børglum). Det hersker uenighet om hans dødsår. Han var flere ganger gift og fikk mange barn med friller og muligens med sine hustruer. Ranveig Tordsdtr. Aurland var en av frillene.
In what was probably a shrewd political move, Malcolm II married his daughter Bethoc to a representative of the other major centre of political power in Scotland, the church. Considering the close ties between ruling dynasties and the offices of major abbacies throughout Ireland and Scotland, it is also possible that Crinan was descended from a king of the Scots, which would completely legitimize his son's rule. The only notice of Crinan or Bethoc in the sources is Crinan's death in 1045, which was probably the result of an unsuccessful attempt to oust Macbeth.
Införd i mantalslängden med fullt namn 1699 och 1700. 1702 är bara sonen Nils Eriksson införd med namn.
1691: Erik och Per Mårtensson
1693-1694-1695: Per Mårtensson och hustrun, Erik och hustrun, son Nils
Inga skal ha vært meget vakker. Hun gjorde Håkon Sverressons bekjentskap i Sarpsborg høsten 1203 under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste menn i Borg.
Mens hun var fruktsommelig ble hun sveket av sine frender, måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun bodde på nabogården Falkenborg da hun fødte Håkon. I 1205 måtte hun dra med gutten til Hamar på julaften, men av frykt for sin frende, biskop Ivar, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro hun nordover gjennom Østerdalen, ble forfulgt av biskop Nikulas og baglerne, men kom lykkelig frem til Nidaros.
Hun hørte åpenbart til en god bondeslekt i Østfold og ble, etter rimelige konstruksjoner av moderne historikere, kort etter kongesønnens fødsel i 1204 gift med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet hadde hun visstnok en sønn, Olav. På den annen side er dette ikke til hinder for at hun i 1217-18, etter en del vanskeligheter, «bærer jern» for sannheten av at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer.
Inga er antagelig begravet i St. Halvards kirke.
Inge var en ivrig kristen. Han er den første svenske konge som nevnes i brevmaterialet. Den 04.10.1080 skrev pave Gregorius VII til svenskenes (suetonum) kong Inge - navnet i det pavelige registraturet kun markert med initial - at han hadde hørt at kristne predikanter hadde kommet til dennes land. Han ville derfor at kongen skulle sende en biskop eller annen lempelig prest til Roma får å underrette paven om landets forhold samt motta instruksjoner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
12. Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt. Håkon het den kongen som rådde for Svitjod (Russland) etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge. ...Ð
Inge tapte kongemakten til Blot-Sven i 1084, da han dømte ut avgudsoffringen i Svithiod og bød alt folket at kristnes. Den bortdrevne Inge kom imidlertid tilbake til Svithiod (Svealand) tre år senere. Han kom over Blot-Sven som var uforbredt, tente ild på huset og brendte alt folket inne. Sven kom ut og ble da drept.
Inge førte krig med den norske kongen Magnus II Barfot som fikk dette navnet da han på sine krigståg til Skottland brukte de skotske highlenderes drakt. Magnus krevde at landet mellom Vänern, Götaälv og havet skulle tilhøre Norge, men måtte avstå fra disse krav. På et personlig møte mellom alle tre nordens konger, den danske kongen Erik Ejegod var også tilstede, ble freden i Konghäll sluttet i 1101. Forlikningen ble bekreftet ved giftemål mellom Magnus og Inges datter Margareta, som derfor ble kalt FridkullaÐ. En annen av Inges døtre, Christina, ble gift med en russisk storfyrste.
Inge var gift med Ragnhild eller Helene.
Ingeborg skulle möjligen vara helsyster till Kanik Vämund. Det skulle då innebära att de tillhörde Sparresläkten eftersom de hade egendom i Norrvidinge. Nils Gusas moders släkt är känd genom ett brev skrivet på Toftnäs, Bolmsö 1339 och beseglat av Gustaf Nilsson Bielke, son till Nils Kettilsson (151:330), och Vämund Nilsson. Kanik Vämund upplåter, med bifall av sin moder Kristina, sina mostrar Ingeborg och Elene samt sin syster Ingeborg, en "intaga" vid Sporryda i Gårdsby socken till hustru Kristina Lindormsdotter.
Ingeborg var datter til Anders Nielsen fra Trøndelag som lå som uteliggerborger i
Moursund i Skjervøy et par måneder i året.
Ingeborg og Hans hadde følgende barn (minst):
Anders, gift med Ahlet Mortensdatter Hegelund, på Bakkeby i 1728.
Marte Malene, voksen og hjemmeværende i 1728, gift med Rasmus Andersen
Schjelderup,
oppgis å være født 1697 i Trondheim, død på Skjervøy.
Friderich, voksen og hjemmeværende i 1728.
Hun mistet livet på sjøen sammen med sin mann 04.10.1728.
Skifte etter begge ble påbegynt allerede 11.10.1728 og avsluttet 19.10.1729.
Ingen hærmann, måtte flykte for røverbande ledet av Tunne, en trell som Aun hadde og Egil overtatt. Egil rømte til Danmark hvor han fikk hjelp av Frode den frøkne med løfte om skatt av svearne. Egil vant og tok igjen riket og styrte i tre år, da han ble stanget ihjel av en mannevond graokse. Egil er hauglagt i Uppsala.
Inger Margrethe og Andreas ble trolovet i Trondheim i 1719 og giftet seg antagelig
samme år. Forlovere var Hans Neilson Mederfardt og Christopher Heerford.
I 1721 noteres Andreas Boisen som «Ny tillkommende Paruquemager» i Trondheim.
Etter at Inger Margrethe døde ved årsskiftet 1728-29, giftet han seg med Bolette (Boel,
Bodel) Friderichsdatter Helkan (Heelkand, Helchand).
Bolette og Andreas hadde følgende barn (minst):
1729: Nikolai.
1731: Kirsten.
1732: Serina.
1734: Peder Goosche.
1736: Andreas Borch.
1738: Niels Christian.
1740: Friderich Friis.
Barnas faddere er stort sett fra de kondisjonerte, og gir således lite slektsopplysninger.
Men Anna Helkan er fadder til Serina, Madam Broer Boysen til Andreas Borch og Martha
Helkan til Niels Christian.
Det ble avholdt skifte etter Andreas i desember 1743,
«som den 13. November sidst afvigte med Døden afg.».
Han er imidlertid ikke inført som død i kirkebøkene.
I skiftet nevnes hans enke med navn. Fra hans 1. ekteskap nevnes alle barna unntatt
Andreas, med navn og alder. Fra hans 2. ekteskap nevnes alle barna med navn og alder.
Inger Catharine var da i tjeneste i Molde og Anna Margretha var i tjeneste på Inderøy.
Inger og Andreas hadde følgende barn (minst):
Broer(?), gift med Elsebe Maria Rasmusdatter Hagen.
1705: Nicolai.
Andreas, til Trondheim, gift med Inger Margrethe Ibsdatter.
Inger er fadder til sin sønnedatter, Inger Cathrine, i 1720.
Inger og Mads datter Allet var gift med Christen Knudsen bosatt på Reinsvold og
Nordeidet. To andre døtre var gift med brødrene Peder og Jørgen Gram.
Inger var visstnok søster til styrmann Otte Ottesen fra Trondheim som satt på Nordeidet
og var gift med Anne Block i hennes 2. ekteskap.
Inger var datter til Christen Knudsen og Allet Madsdatter Lorck på Reinsvoll.
Det har ikke kunnet bevises at Inger var mor til Ahlet. I skiftet etter Morten angis:
«... Ved denne forRetning var da overværende den Sørgende Enche Inger
Christensdatter Lorch,
Saa og den Sal: mands Efterlevende Børn Nemlig ...»
Mortens eldste sønn het imidlertid Christen som Ingers far, slik at det er grunn til å tro at
hun var deres mor.
I såfall hadde Inger og Morten følgende barn:
Ca. 1694: Anne Margrethe, gift med Morten Hansen på Jægervatten,
død på Jægervatten i 1765, 71 år gammel.
Christen, på Oldervigen i Hillesøy tingsted i 1733.
Søren, på Vandstuen i Helgøy tingsted i 1733, gift med Katrine Mikkelsdatter Hegelund,
død på Vandstuen i 1734.
Morten, ugift og hjemme på gården i 1733, gift med Margrethe Torbensdatter Gamst,
skifte på Hamnes i Skjervøy 29.05.1752.
Ca. 1703: Ahlet, gift med Anders Kihl på Bensjord i Hillesøy tingsted, død ca. 1788.
Inger døde i 1748:
«Maria Bebudelses Dag Kirkt: i Carlsøe:
Jordet Inger Christensd: Bakkebye 78 aar 8 uger 4 dager».
Ingrid var allerede enke i 1521 for da står hun oppført som Ingrid på Lødve. Mittzow nevner Ingrid Ormsdtr som søster av Sira Ivar Ormssønn, men den sistnevnte er ikke nevnt under skiftet i 1497. (Kanskje død eller en halvbror?)Derimot kaller han Ingrid på Lødves datter for Gyrid på Lødve. Senere i et brev fra 1564 i Dipkl.Norv. blir Gyrid og hennes to søstre Sigvor og Gunnhild nevnt som Ivarsdøtre.
