Håkon var sin fars annen uekte sønn.
På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon hyldet av Birkebeinerne og tatt til konge over Norge på Øreting. I Sverres tid hadde endel biskoper gått i landflyktighet. Nå kalte Håkon bispene hjem og innledet forliksforhandlinger. Bispene var øyensynlig ivrige nok etter å vende tilbake til ombudene fra landsflyktigheten.
Resultatet av tautrekkingen mellom partene går tilstrekkelig klart fram av et brev som Håkon alene lot utstede om det forliket som kom i stand. Brevet viser at Håkon gjør seg stor møye med å rettferdiggjøre at han går til forlik:
«Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
Allerede i 1204 døde imidlertid Håkon plutselig i Bergen, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218
Hårek of Tjøtta lived at Tjøtta near Alstadhaug. He was a nobleman of Olav Trygvasson and obtained large properties. He was baptized a Christian. After Olav's death he allied himself with earl Erik and Svein and Olav Haraldsson. Hårek participated no doubt on the king's side in the battle at Helgåen in 1027. But he acclaimed king Knut, when in the subsequent year he came to Norway. In 1030 was Hårek one of the farm holders leaders at the Battle of Stiklestad. Later he traveled to Nidaros to seek propitiation with Olav's son Magnus, as he had become king. Hårek was killed by an old enemy Åsmund Grankelsson. Håreks son, Einar Fluga, avenged hes father's death. Hårek's wife, Ragnhild is a daughter of Arne Arnmodsson Giske.
Hårek på Tjøtta bodde på øya Tjøtta like ved Alstadhaug. Han ble lendermann hos Olav Trygvasson og fikk store forleninger, men måtte til gjengjeld oppgi sin motstand mot kristendommen og motta dåpen. Etter Olavs fall sluttet han seg til jarlene Erik og Svein og senere til Olav Haraldsson, men da denne overførte en del av Håreks forleninger til Åsmund Grankelsson, ble Hårek kongens uvenn. Hårek deltok visstnok på kongens side i slaget ved Helgåen i 1027, men forlot ham straks etter og hyllet kong Knut, da denne det følgende år kom til Norge. I 1030 var Hårek en av bondehærens førere på Stiklestad. Da han flere år senere reiste til Nidaros for å søke forsoning med Olavs sønn Magnus, som nu var blitt konge, ble han drept av sin gamle uvenn Åsmund Grankelsson. Håreks sønn, Einar Fluga, hevnet senere sin fars drap.
Häradsdomare, nämnd 1615-1650.
Var 1631 "en gammal gråhårig nämndeman" [domb], var nämndeman i Karlskoga bergslag redan 1615 [ÄL], häradsdomare 9 mars 1648, sexman.
Inlöste 28 juni 1631 Gälleråsen från kronan till skatte för 60 riksdaler silver.
Häradsrätten
1630 Utnämnd till gästgivare, 1631 Bråk och okvädinsord, 1632 Tvist om äng, 1634 Oljud på tinget
1646 Tvist om en äng
1651 Skuld till en piga
Näst kändes Anders Enarsson i Bredgårstorp skyldig att betala Brita Bertilsdotter i Agen 13 daler kmt för det hon tjänte honom i fem veckor
1654 Återbetalning av lån
1661 Arvstvist
I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl for å verge Norges rikeÐ.
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs sveitungerÐ ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager på steile og hjulÐ ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.
I 1645 har Michel Olsen overlatt halve Spildra til sin sønn Peder samtidig som sønnen
Oluf er bruker på Bakkeby:
«Kop skat Eller Hoffuit Pengis Register Offuer Trumsø Lehnn
som Er Taxherit Effter Hans Exelens Her StatHolder Och General Kongl. Commesarier
Deris Anordningh Anno 1645:
Hillisø Thingstedt.
Spilderen.
Michel Oels: - 1 Ort.
Hans Quinde - 1 Ort.
Hans Sønn - 8 sh.
Hans Daatter 8 sh.
Thieniste Pige - 8 sh.
Noch Een Thieniste Pige - 8 sh.
Peder Michels: - 1 Ort.
Hans Quinde - 1 Ort.
Hans Thieniste Pige - 8 sh.
Backeby.
....
Olluff Michels: - 8 sh.
Hans Quinde - 8 sh.
Hans Thieniste Pige - 8 sh.»
I 1650 har imidlertid Peder flyttet til Sand, og broren Oluf har overtatt både farens og
Peders part, slik at han sitter med hele gården. Dessuten har han ½ våg i Bakkeby, så han må
ha vært en holden mann.
Av et tingsvitnedokument datert 04.07.1662 ser vi at Peder Michelsen var
lensmann i Hillesøy tinglag.
Ved manntallet i 1666 er Oluf død. Peder har skilt seg med sin del av Sand og har igjen
overtatt Spildra som han bruker alene. Han er 55 år gammel og har en rekke sønner:
«Gaarde.
1. Spildra 2 pd. f. [fisk].
Opsiddere.
Peder Michels: - 55 Aar - Bruger ald jorden.
Sønner.
Jacob P. - 20 Aar.
Michel P. - 14 Aar.
Iver Pedersen - 12 Aar.
Olle Pedersen - 11 Aar.
Hans P. - 5½ Aar.
Frantz - 2 Aar.
Drenge.
Niels ...».
I 1667 ble gården pålagt ett pund, dvs. den økte sin skatteverdi med 50%. Bakgrunnen
for dette var at jorden var «forbedret til quegets opphold». Forøvrig var det godt brendefang på
gården. Brukeren skattet 1 vog i landskyld, ½ vog i leding og 18 merker i ostetiende, noe som
hadde sitt grunnlag i 6 kyr og 18 smaler. Det at Peder hadde hest, kan tyde på at
jorddyrkingen var kommet så langt at det også ble sådd og høstet korn på plassen, men dette
er ikke nevnt i matrikkelen:
«Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Hillesøe Tingsted»:
«Spilderen - 2 Pd. - Paalagt 1 Pd. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker].
Peder Michelsen.
Landschyld: 1 W.
Leeding: ½ W.
Ostetiende: 18 Mark.
Føder:
Kiør: 6.
Smaller: 18.
Heste: 1.
Goed Brendefang och ellers Jorden at forbedris med Gres til Quegets ophold,
derfor dørchet [utøket?] 1 Pd.»
Peder hadde følgende barn (minst):
Ca. 1648: Jacob, overtok Spildernes i 1670, skifte 12.05.1713.
Ca. 1652: Michel, overtok Spilderbukt, gift med Anne Joensdatter.
Ca. 1654: Iver, til ytre Senjen, død før 1723.
Ca. 1655: Olle, død uten barn før 1723.
Ca. 1660: Hans, død uten barn før 1723.
Ca. 1660: Marith, gift med Nils Pedersen Andsnes, død før 1723.
Ca. 1664: Frans, skifte avholdt på Sand 04.08.1723.
Per, død før 1723.
Det er ikke kjent når Peder døde.
Senere blir hans eiendom igjen delt i to, og fra på av forblir det alltid to adskilte gårder,
gård nr. 3 Spildernes og gård nr. 4 Spilderbukt. Hans sønn Jacob satt med Spildernes fra 1670
til 1720 og sønnen Michel med Spilderbukt på samme tid. Manntallet for 1701 viser for
Spilderen:
«Jacob Peders: LendMand - 65.
Michel Peders: - 48».
Siden Peder var lensmann kan det være av interesse å se nærmere på de juridiske
forhold i Malangen på denne tiden:
Mens storparten av Malangen i eldre tid sognet til Tromsø kirke, lå det i juridisk
henseende under Hillesøy tinglag. Grunnlaget for sogne-ordningen var at de ytterste gårdene
på nordsiden tilhørte Tromsø kirkegods, men når det gjaldt verdslige forhold var det en naturlig
sammenheng mellom Ytre og Indre Malangen. Fra gårdene ute mot havet og langs leia hadde
bebyggelsen bredt seg innover fjorden, og malangsværingene hadde sin naturlige næring på
havet ute i Senja og Hillesøy. Likeledes hadde folk i Malangen ikke bare forbindelse med
handlende i Tromsø og der omkring, men i eldre tid like mye med jekteskippere og kremmere
ute i Tussøy og Hekkingen, eller på Laukvik, Gibostad og Bentsjord.
Grensen for Hillesøy tinglag gikk mellom Perhansanes og Navaren, slik at
Navaren-Målsnesgårdene hørte til Gisunds tinglag og sognet til Lenvik kirke. Imidlertid var
Hillesøy og Gisunds tinglag til sine tider forenet.
Inndelingen i tinglag kan vi føre tilbake til den gamle ledingsordningen fra
Haakon den Godes dager. Landet var da delt i skipreider, som hvert enkelt skulle ruste ut et
langskip med folk og proviant, og sørge for vaktholdet langs kysten. Derfor var det også varder
på steder som Spildernes, og visstnok også ved Torsnes og andre steder ute i Hillesøy.
Da den gamle ledingen forsvant, gikk verneplikten over til en skatt, som fra først
av ble oppkrevd «in natura», men fra 1600- til 1700-tallet lagt i rede penger. Disse skattene ble
da oppkrevd på tinget, hvor det samtidig ble holdt rett. Derfor tales det om «det sedvanlige
sake- og skatteting». Skattene ble oppkrevd av fogden eller hans fullmektig, og i retten satt
sorenskriveren med 8 lagrettesmenn som var utvalgt blant skattebøndene. Lensmannen var
underordnet fogden, han utførte stevninger o. l. og overvåket lov og rett i tinglaget utenom
tingtidene.
Ting ble fra først av bare avholdt én gang årlig, men ut på 1700-tallet og senere
gjerne to ganger, et vår- eller sommerting og et høstting. Det siste var som regel mest besøkt,
fordi folk da hadde best tid. Men ellers var det alltid stor tilstrømning av almue til tingstedene,
og tingene varte gjerne to-tre dager. Ble det uvær og vanskelig å komme av landet, kunne folk
bli liggende værfast en ukes tid på utsatte steder. Det var naturligvis ikke bare skattemennene
som møtte på tingstedene, men også kvinner og andre som kom av nysgjerrighet eller for å
utrette ett eller annet ærende. Tingene kunne, især på 1600- og 1700-tallet, ha et visst preg
av marked. Hit kom jekteskippere og trondhjemsborgere for å holde avregning med sine
skyldmenn, og de hadde plikt til å skaffe dem de nødvendige kontanter til skattene. På tinget
møtte også godsforpakteren, og fra slutten av 1700-årene gjerne godseieren selv, for å ivareta
sine interesser. Fogd og sorenskriver overvåket at alle oppgjør foregikk etter lands lov og rett,
og kunne kreve framlagt karvestokker og kontrabøker som bevis for det hver bonde skyldte til
kremmer eller proprietær. Men når trondhjemsborgerne først var på stedet, nyttet man ofte
høvet til å slå av en handel eller få seg et glass. Fra midten av 1700-årene søkte øvrigheten å
hindre dette, men da gjestgiveriene kom opp, ble det gjerne slik at de overtok tingholdet. Her
var som regel best med mat og drikke, husvære og annet stell, både for embetsfolk og almue.
Hillesøy ting ble i begynnelsen av 1700-tallet ofte holdt på fogdegården Vang,
der fogden Tønder bodde. Da sorenskriver Asmus Rosenfeldt bodde på Greipstad, ble tinget
ofte holdt her. Senere på 1700-tallet finner vi igjen tinget på Vang, men etter hvert fikk
Bentsjord overta tingholdet her, og var da fra omkring år 1800 samlingsstedet for Hillesøy
tinglag, så lenge dette besto. Senere ble det i mange år holdt ting i selve Malangen, og da
gjerne på gården Haugen.Retten besto i gamle dager av sorenskriveren og 8 lagrettesmenn. Blant disse
finner vi ofte malangsværinger, iblant svært mange. Et tingsvitne fra 1662 er beseglet bl. a. av
lensmann Peder Michelsen Spildra og Odmund Jonssen Bakkeby. De samme finner vi som
underskrivere av matrikkelprotokollen i 1667. Lensmannen er så pass skrivekyndig at han kan
sette sine forbokstaven under, riktignok i bakvendt orden, mens Odmund bare bruker sitt segl.
På et tingsvitnedokument fra 1716 finner vi seglene til Jørgen Thomessen Bakkeby og Frans
Perssen Sand, mens Ole Knudsen Aursfjord har undertegnet med sine forbokstaver.
Hillesøy tinglag var fra gammel tid av det sydligste i Tromsø fogderi. Før 1660
hadde Senjen og Tromsø vært særskilte len og forble siden å være to atskilte fogderier til kort
tid etter 1700, da de ble slått sammen til Senjen og Tromsø fogderi. Fogdegården var i Tønders
tid (1709-43) på Vang i Senja, senere under Jørgen Hansen Wang og Rynning (1770-81) på
Kasnes i Dyrøy. Her bodde også fogden Jens Holmboe til gården brant i 1783, og et par år
senere flyttet han til Ervik i Trondenes. Så ble embetet fra 1794 bestyrt ved konstitusjon, og et
par nye fogder ble bare noen år her, inntil fogden Jacob Thullin Thams bosatte seg i Tromsø i
1803. Fra 1813 ble Tomasjord i Tromsøysund fogdegård, men fogdene ble senere for det
meste boende i byen.
Senjen og Tromsø hadde hver sin sorenskriver like til 1755, da de ble slått
sammen til ett. Ved manntallet i 1701 bodde daværende sorenskriver i Tromsø, Søren
Pedersen Bogøe, på Skittenelv i Tromsøysund (1689-1709). Han ble avløst av Asmus
Rosenfeldt (1709-44), som bodde på Greipstad og var dommer dengang Birte Olsdatter og
hennes bror Benjamin ble dømt til døden. Etter ham kom Wilhelm Mauritz Thomæsøn
(1744-1781). Han bodde først på Finnkroken, men flyttet ca. 1760 til Sandnes bak på
Tromsøya. Under ham ble Senjen og Tromsø ett sorenskriveri i 1755. Den neste
sorenskriveren, Ole Bornemann Heiberg (1781-91), bodde på Lilleskog i Astafjord. Etter ham
kom sorenskriver Gunder Hammer, som visstnok ikke hadde fast bopel (1792-1800). Hans
slektning, Peter Henning Hammer, ble da sorenskriver (1801-02) og bygde skrivergården på
Storsteinnes ved Tromsø. Her bodde også hans ettermann, kanselliråd Johannes Henrich Aas
(1802-22). Da ble skrivergården på Storsteinnes revet og oppført som prestegård i byen. De
senere sorenskrivere bodde i Tromsø. I nyere tid er sorenskriveriet atter delt, nå i 4 deler,
hvorav den ene heter Malangen sorenskriveri.
Fra 1770-årene hadde Hillesøy felles lensmann med Gisund. Hillesøy tinglag ble
opphevd 16.07.1845. De gårdene som sognet til Tromsø kirke, ble lagt til Tromsø tinglag,
og de som hørte til Lenvik prestegjeld, ble lagt til Gisunds tinglag. I 1860 ble Grønaas utskilt til
Balsfjord, og i 1870 Navarengårdene overført fra Lenviks (tidligere Gisunds) tinglag til
Tromsøsundet og Balsfjordens tinglag, som det het etter 1863. Kort etter at Balsfjord og
Malangen i 1870 var blitt særskilte herreder, ble Tromsøysundet og Balsfjord 24.11.1871
delt i to særskilte tinglag og lensmannsdistrikter. Fra begynnelsen av 1873 ble Bentsjord,
Brokskar, Bakkejord, Kvalnes, Laukslett og Mjelde overført til Tromsø tinglag. Resten av
Malangen har senere tilhørt Balsfjord lensmannsdistrikt.
Lensmennene har bodd på forskjellige steder i tinglaget. En av de første vi
kjenner, er Peder Michelsen som bodde på Spildra i Malangen. Han er nevnt i 1662 og 1667.
I 1710 var Joen Jonsen i Tussøy lensmann, og fra omkring 1720 er det Ole Larsen på
Greipstad. Han og sorenskriver Rosenfeldt hadde da hver sin halvdel av gården, og han var
lensmann da mordsaken mot Birte og Benjamin ble ført i årene 1733-39. Disse to satt da som
fanger på Greipstad. I 1750 og 1760 nevnes Anders Jensen, Sommarøy, som lensmann i
tinglaget, og omkring 1770 en Lars Andersen, muligens hans sønn. Etter at Hillesøy og Gisund
hadde fått felles lensmann, var A. T. Kiergaard på Gibostad omkring 1780 lensmann for begge
tinglag. Hans far, Jørgen Kiergaard, var sorenskriver i Senja og bodde på Gibostad samtidig
med Rosenfeldt på Greipstad. Omkring 1800 var Jacob Bastian Friis lensmann. Han bodde på
Sletnes og hadde først vært fullmektig hos fogd Holmboe, senere en tid gjestgiver. Senere
nevnes Tollef Arnestad omkring 1810, og til slutt i en årrekke Carl Møller på Gibostad, død i
1853.
I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med «gevalt» (makt) tok all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom fogd og sogneprest.
I 1683 nemnes en ung, innflytta Bergenser som klokker i Helgøy, Adam Lambertsen. Han overtok da etter Erland Erlandsen. I 1710 flytta han over til Karlsøy, der han overtok etter Jakob Pedersen Klokker, bosatt på Reinsvoll. Også Adam bosatte seg på Reinsvoll, der han trulig har gitt namn til Adamvollen. Han virka til 1743. Da hadde han vært klokker i 60 år.
I 1690 får vi en ny skatteliste over handelsfolket, store som små, bortsett fra
byborgerne. Blandt nyetableringene var noen knoppskytninger fra eldre handelshus. Morten,
sønnen til Søren Mortensen Hegelund i Nord-Grunnfjord, hadde nå etablert seg på Bakkeby,
det første kjente eksempel med handel på fastlandet. I 1693 bygslet han gården her, fra 1699
også Breivik tvers over fjorden.
I tiden 1700-1708 hadde Morten jekt sammen med sin far, Søren Mortensen Hegelund i
Nordre Grunnfjord. I 1720 eller litt før hadde Morten rådd seg til ny jekt, og denne var i drift like
til 1734, den siste tiden under hans enkes ledelse. Styrmann var en tid Axel Rambø. I 1735 var
bygdefarjekta gått over til Jegervann, der Mortens svigersønn, Morten Hansen Horsens fra
Stakkvik, var skipper. I 1742 opphørte jektefarten, og i 1744 var jekta forlengst oppråtnet,
opphugget og brent. I 1763 sto fortsatt den gamle jektevengen på land. Senere kom det ikke
noen jekt her.
Jekteturene ble viktige deler av årets innhold for mange Karlsøyværinger på 1700-tallet.
Selv om det oftest bare var tale om en tur årlig, ble det mange Karlsøyværinger som gjennom
årene fikk stifte bekjentskap med Bergen by, og den lange kyststripen fra Karlsøy til Bergen.
Dette var en strekning på ca. 140 eller kanskje 150 mil, når vi tar hensyn til alle krokene på
leia!Fra årene 1731 og 1733 er det bevart tollbøker fra Bergen, og vi får nå for første gang
opplysninger om i alt 9 anløp der disse 2 årene av de 4 Karlsøyjektene fra Kvitnes, Bakkeby og
de 2 fra Hansnes. Bakkebyjekta gikk 2 turer i 1733.
Endel av den gamle handelsoverklasse levde nå som velstående utredere og
fiskerbønder, tildels med stort tjenerskap, og med store gårder. Utredergruppen besto i stor
grad av slekter som var utgått fra eller inngiftet i Figenschou- og Hegelundslektene. Disse to
slektene, som var «grunnlagt» på slutten av 1600-tallet, ble i det følgende århundre og enda litt
lenger fullstendig dominerende i Karlsøy sogns økonomiske og sosiale struktur. Slektenes
medlemmer giftet seg med hverandre, og de opptok i seg mesteparten av det som ellers var i
området av sosialt og økonomiskt fremstående slekter. Tilsammen utgjorde disse slektene
nærmest et integrert sosialt system, som vi kanskje kunne kalle en «klan».
Skattematrikkelsen av 1647 viser:
«Bachebye 2 pd.
Peder Halduorsen 2 pd.
Kongens gresleige.»
Morten etablerte seg på Bachebye ca. 1693.
Manntallet i 1701 oppgir for Bachebye:
«Carlsøe Sogn og Meenighed J Helgøe Tingsted.
Opsidernis eller Leil: Stand og Vilkor:
Raar Sig meget Vel. Hafer Sin Handel af Bergen og holder half Jeytefache med
Søfren Mortens: Sin fader.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Bachebye.
Opsidernis eller Leil: Nafne:
Morten Sørenssen, Alder: 42.
Sønnernis Nafne:
Christen Mortenssen, Alder: 5½.»
Han hadde 10 drenger på gården.
Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for «Helgøe Tingsted»:
«Nummer:
12.
Gaarde Nafne:
Bachebye.
Opsidders Tall:
1 opsider
Proprietairs og Bøxel-Raadig:
Baron de Pettersen.
Huusmands Pladser:
Ingen Huusmands plads.
Schoug og Setter:
Brendeved.
Qvern og Fischerie:
Fiskerie er der.
Situation og Beleilighed:
Lætvunden.
Sæd:
Ingen Sæd.
Korn aufling:
Ingen Aufling.
Hæste og Creature:
1 Hæst - 2 Kiør - 6 Sourer - 10 Geder.
Taxt effter Gamble Matricul [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker]:
0 - 2 - 0».
Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:
«Opsiddernes Nafne:
Morten Sørens:
Taxt effter Gl: Matricul [W: - Pd: - Mark]:
0 - 2 - 0.
Gl: Leilending Schat [rDr: - Shilling]:
0 - 32».
Morten døde i 1732:
«2 Juledag: Liig Prediken over Morten S: Hegelund».
Skifte etter Morten, som ble avholdt 04.07.1733, viser at han var en rik
handelsmann:
«Kongl: May.ts. Sorenskriver Asmus Rosenfeldt tilligemed Johan Nils: Svensbye og
Jachob Arnts: ibm. begge siste som vurderingsmænd Giør Vitterligt at Anno = 1733 d = 4de
July vaer de forsamlede paa Bachebye udj Ulsfiorden, for der at holde Registrering, Skifte og
deeling efter agtbahre Mand den Sal: Morten Sørensen Hegelund, som sammested boede og
døde. Ved denne forRetning var da overværende den Sørgende Enche Inger Christensdatter
Lorch, Saa og den Sal: mands Efterlevende Børn Nemlig
Christen Mortens: Hegel: Nu Boende paa Oldervigen udj Hillisøe tingstæd,
Søren Mortens: Boende paa Vandstuen her i tingstædet,
Morten Mortensen ugift og hiemme,
Anne Margrethe Mortensdatter gift med Hr. Morten Hansen paa Jægervatten,
Allet Mortensdatter gift med Hr. Anders Kihl og boer paa Bensjord udj Hillisøe
tingstæd.
Alle fuldmyndige og for skifteforretningen tilstæde, undtagen Anders Kihl, som hafde
Undskyldt Sig iche at havt leilighed Nu at møde, og foretningen Dog iche derfor at og holdes.
Saa var ej heller Sønnen Søren Mortensen her til stæde, mens Var dog og hans Med arfvinger
Lovligen varslet, at bivære forRetningen. Dernest forregar Enchen, at eftersom Ingen andre
var at bekomme vachun Begierende sin Svoger Hr. Morten Hans: ville paatage sig det Møye
at være hendes Lauvwærge, hvilches hendis Begier hand og Enhenteret hende. Och blev
saa dernest Jndbemelte forRetning udj bemte. til stædeværende arfvingers Nærværende
forretaget og dermed for d.faret Saaledes som følger.
Registrering.
...
Forretningens ganske boens saa til den Summa 734 rdr. 2 ort 9 sh.
...
Meere krav og afgang Befands icke att være og løber sig saa forskrefne afgang ...
alt til den Summa 108 rdr. 2 ort 7 sh.
hvilket alt fra den Skifteboens Meedel afgaar og bliver Saa igien Udj behold 626 rdr. 2
ort
af hvilchen Beholdning Enchen tilkommer 313 rdr. 1 ort.
...
var det sluttet og paa Retteste maader til Endelighed udførdt och har da Enhver
fordelende saa vel som Arfvingene der var alle myndige sig derefter at Rette og Sit tilkommede
til sig at Annamme, det Enchen med sin Lougverge, haver til Enhver at levere Naar ...
....
hvilket at og Samtlige arfvinger efter Loven tilligemed har at underskrive og forseyle.
Datum Grebstad Ut Supra».
Store deler av de utestående foredringer hos handelsmannen var uviss eller
uerholdelig, og gjelden fungerte dermed som en handelstvang. Den sikret samhandelen for
utrederen, og bandt fiskerbonden til sin kreditor, både i Bergen og lokalt. Selv om gjelden
stadig steg og til slutt måtte avskrives, må det likevel ha vært innkalkulert adskillig fortjeneste til
handelsmannen. I boet etter Morten ble debitorenes samlede gjeld til boet avskrevet med ikke
mindre enn 55 %.
I 1701 er han 39 år og residerende kapellan på Karlsøy prestegård.
Ble suspendert fra embetet 1703, og fradømt embetet 1706, for at han hadde tatt i sin varetekt en jente som hadde drept barnet sitt. Men fruen hans dro til København og fikk dommen opphevet.
I 1701 var Endre dreng hos Morten Sørensen Hegelund på Bakkeby som da tilsammen hadde 10 drenger:
«Carlsøe Sogn og Meenighed J Helgøe Tingsted.
Opsidernis eller Leil: Stand og Vilkor:
Raar Sig meget Vel. Hafer Sin Handel af Bergen og holder half Jeytefache med Søfren Mortens: Sin fader.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Bachebye.
Opsidernis eller Leil: Nafne:
Morten Sørens: Alder: 42.
...
Drengis Nafne:
Endre Isachs: Alder 24.
...»
I 1770 sa enken etter Hans Pedersen opp bygselen av Nord-Vågnes og Adam Jacobsen overtok mot kår til enka. Hans Pedersen kom også fra Skorøy, og hadde bygslet halve Vågnes- eiendommsen siden 1733. Sør-Vågnes var bygslet av Jacob Larsen. Det var altså en stor eiendom Adam bygslet.
I 1801 bor han med sine foreldre, «Bonde og gaardbeboer» Andreas Hansen og hans
kone Sophia Matthiasdatter, begge 45 år gamle, på gården Navaren i Lenvigs prestegjeld. De
hadde barna Lars (17 år), Karen (14 år), Hans (13 år), Andreas (10 år), Christian (7 år) og
Antonette (5 år).
Hans søster, «Kone Antonette Andreasdatter Bakkebye» [i Malangen], er fadder da
Peter Christian døper sønnen Bertheus Lorentz i 1827.
Pigen Berthe Nilsdatter Guldhav [i Målselv] er fadder da sønnen Andreas Kildal ble døpt i 1825. Berthe var 1 år i 1801 og datter til Niels Halsteensen (38 år), «Beboer en af ham selv oppryddet jord» på Guldhave og Anne Oudensdatter (36 år).
