Han kom att överta fädernegården och var också bosatt där under alla år, förutom åren 1971-73 då han bodde i Säffle. Under några år tillhörde han Föreningsbankens styrelse i Säffle. Han tillhörde sedan ungdomen Kila missionsförsamling, och hade där ett flertal
engagemang, bl. a. som kassör från 1988, styrelseledamot, söndagsskollärare, ungdomsledare. Han var från 1987 kassör i Kommittén för Nysätersmötet.
Han kom til Norge omkring 1660 og ble da beskikket til tollforvalter over Nordmøre og Romsdal tollsteder. Han er nevnt som toller i Fosna i perioden 1662-1680. Før han kom til Norge var han Rittmester i Hertugen av Sachsen's tjeneste.
Han ligger begravet nord for kirken. På hans gravsten fantes følgende innskrift: " Her ligger begrafven erlig, vis och völforstandige mand Jacob Persøn, fordum lagmand i Trondhiem, som døde anno 1633, med sin kiere hustrue Margrete Peters Dotter, som døde anno 1622, den 12. desember. Hendes ølder 66 are". Denne stenen skal fortsatt være oppbevart i Domkirken.
Han overtok bykselen til Jøvik etter sin svigerfar som forbeholdt seg 18 merkelag (kår) for sin og hustruens levetid. Brose Krag fikk gjestebevilling den 8. juni 1781.
Han ska ha varit över 220 cm lång, haft skostorlek 62 och vägt minst 160 kg. Han ska ha ådragit sig en svår ryggskada när han räddade livet på sju män från en fallande bergvägg i gruvan. Han ska då ha hållit emot denna vägg med sin egen rygg. Efter denna olycka var han "enbart" 213 cm lång.
Vid ett tillfälle klagade hamnchefen i Oxelösund och sa att man skickade för stora malmblock från Grängesberg. Han hänvisade till att det skulle vara handlastad malm. Grängesbergsbolaget svarade att hade man lastat malmen för hand i Grängesberg så skulle man också kunna lossa den för hand. Och så skickade man ner Ställbergsjätten till Oxelösund och där lastade han av de bergblock som han själv lastat på tågsättet i Grängesberg. Efter det besöket kom det inga flera klagomål.
Han skildres som en fredsommelig mann som best likte å stelle på gården. Derfor fikk ha navnet Syr, dvs. so eller purke. Forøvrig var han forstandig, sindig og måteholden. Han hjalp sin stesønn Olav den Hellige til å vinne overherredømmet etter slaget ved Nesjar.
Han synes själv ha kallat sig blott Sveno Andreæ och nämnes ibland med tillägget Nericius, medan barnen antog namnet Wibelius efter den närkesocken, varifrån fadern var kommen. (Detta namn har blivit namnkunnit genom hans bror Lars Andersson i Bulltorp, Viby sn sonsons sonson Olof Wibelius, landshövding i Savolax, Finland, och sedermera i Värmlands län, förevigad i Johan Ludvig Runebergs dikt Landshövdingen i Fänrik Ståls sägner). Sveno Andreæ bodde under sin komministertid i Brårud, Sunne sn enligt ett vittnes berättelse inför Frykdals häradsrätt 1689 21/2. Enligt detta hade S. A. på sin tid berättat, att han vid ett tillfälle blivit "hårt tilltalt" av kyrkoherde Sveno Camænius i Sunne, emedan han vid timmerhugge skulle ha överskridit delet mellan Brårud och Sunne prästgård. Gift 1:o med N.N. Hon var död före makens utnämning till kyrkoherde i Brunskog, och torde ha varit från Viby (T), Örebro län, ty hon hade arvjord i Via gård, Viby (T). Denna, kallad barnens mödernejord, hade S. A. 1652 sålt till en bror och brorson. Gift 2:o 1643.
Han upptog hemmanet Tomasbråten, vid hans första hustrus död var det ett åttondels stubbehemman, som senare utvecklades till ett fjärdedels skattehemman.
Han var borgermester iTrondheim. Han ble utnevn ca. 1540. Byen hadde den gang 2 borgermestre, og da den andre døde i 1554, ble Adrian eldste borgermester og hadde embedet til 1594 da han tok avskjed for "alders og skrøbelighets skyld." Borgermester Adrian hadde flere eiendommer i Trondheim og eide dessuten et par landsgårder. Under syvårskrigen støttet han svenskene da de i 1564 inntok Steinviksholmen og underla seg Trøndelag. Han var en god venn av den svenske kommandanten, Claude Collart. De sies at han sendte han vin i gave under beleiringen av Steinviksholmen. Årsaken til at han støttet svenskene ser ut til å være kun økonomiske. Han hadde store fordeler av sitt vennskap med Claude. Han mottok bl.a. mye verdisaker som var beslaglagt fra rikfolk som var motstandere.
Da Erik Munk igjen fordrev svenskene, forstod Adrian å manøvrere slik at han fikk beholde ikke bare livet, men også sine eiendommer og sin stilling. I 1567 var han Trondheims største skipsreder med bl.a. to skip som han seilte på Finnmarken med. Han hadde hus på Brattøra (eller nedre allmenning). Ved Skansen hadde han en stor tomt med stall. Denne ble kaldt Adriansløkken. Navnet har sendere endrets seg til Arildsløkken. Tradisjonen forteller at Adrian var borgermester og rådmann i Trondheim i tilsammen 70 år. Han skal ha etterlatt seg 18 sønner og 6 dødtre og levde til han var 120 år.
Han var gårdbruker på Tjøtta og drev gården sammen sin mor. Han bygde sitt eget våningshus like ved gården. Han drev også jektebruk og bygdefaret for Tjøtta. Han drev også stort med fiske og hadde båter i Lofoten, Gjeslingene og sansynligvis også i Finnmark. I 1701 hadde han 11 mannlige tjenere i huset. Jacob var meget velstående og i 1706 var han ikke dårligere enn å låne kongen penger. Etter sin mor og far overtok han som verge for Tjøtta og Vefsen kirke. Han hadde disposisjonrett over kirkens midler. Mens han var på tur til Bergen i 1707 brant gården ned og alt gikk tapt. Han var ruinert og greide aldri å reise seg etter dette tapet. Kirkens midler som han hadde ansvaret for gikk også tapt i brannen, men dette fikk han tilslutt ettergitt.
Han var gårdbruker. Han drev en tredjedel av Tjøtta. De mange uår rundt 1730 gjørde at velstanden etterhvert smuldret bort. Bygdefaret som var lagt til gården mistet han i 1730 til fordel for Fratz Nilsen (Vinter) på Vevelstad. I 1733 søkte Peder om å få kjøpe den del av Tjøtta som han drev, men det ble avslått. Gårdsdriften gikk ikke som planlagt, husene forfalt og Tjøtta gård var i ferd med å gå til grunne. Peder ble en gammel og bitter mann. I 1768 kjøpte sorenskriver Nils G. Brodkorb Tjøtta og flyttet til gården. Samtidig fikk Nils Vinter som var gift med Brodkorbs datter bevilgning til å overta Falch'enes gravkammer i Tjøtta Kirke. Levningene etter Falch-familien ble flyttet ut og begravd på kirkegården. Prestisjetapet var stort og Peder flyttet til sin datter Rebecha på Steinsjøen, Sømna.
Han är den förste svenske kung som man vet något bestämt om«u»[4] «/u» och han är den förste kung som man tror sig veta behärskade hela det område som idag utgör «u»Svealand «/u», «u»Västergötland «/u» och «u»Östergötland «/u», det vill säga större delen av det område som skulle komma att utgöra det tidigmedeltida Sverige.
Hane studerade vid Betelseminariet i Stockholm 1895-1898 och blev sedan baptistpastor i Västerås, Ekeby och Nyköping innan han blev resepredikant för en tid och sedan pastor i Luleå Pingstförsamling innan han återgick till att bli resepredikant.
Hans ble født på gården Findnes på Kvaløya i Sandnessundet. Ved manntallet i 1701
var han 10 år gammel.
Da han giftet seg med Doreth ble de boende på hans farsgård.
I 1723 var det 2 brukere på Findnes som hadde en samlet landskyld på 1 våg. Hans
brukte halvparten, dvs. 1 bismerpund 12 merker.
Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for «Helgøe Tingsted»:
«Nummer:
33.
Gaarde Nafne:
Findsnes med Riberbye.
Opsidders Tall:
2 opsider.
Proprietairs og Bøxel-Raadig:
Baron de Pettersen.
Huusmands Pladser:
Ingen Huusmænd.
Schoug og Setter:
Fornøden Brendeved.
Qvern og Fischerie:
Ingen fiskerie.
Situation og Beleilighed:
Lætvunden.
Sæd:
Saaer icke.
Korn aufling:
Aufler icke.
Hæste og Creature:
2 Heste - 9 Kiør - 20 Sourer - 10 Geder.
Taxt effter Gamble Matricul [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker]:
1 - 0 - 0.
Forhøied:
0 - 1 - 12».
Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:
«Opsiddernes Nafne:
[1]: Olle Edies:
[2]: Hans Bents:
Taxt effter Gl: Matricul [W: - Pd: - Mark]:
[1]: 0 - 1 -12.
[2]: 0 - 1 -12.
[Sum]: 1 - 0 - 0.
Gl: Leilending Schat [rDr: - Shilling]:
[1]: 0 - 24.
[2]: 0 - 24.
[Sum]: 0 - 48».
Hans døde i begynnelsen av 1750-åra.
Skiftet etter Hans ble avholdt på Findnes i Helgøy tinglag 21.09.1752:
«Sal Hans Bensen Finnes.
Anno 1752 dend 21 Septembr: indfandt ieg mit i Sterboen efter afdøede Hans Bentsen
som Boede og Døede paa Gaarden Findnes i Tromsøe fogderie, for at Skifte og Deele imellem
hans efterladte Enke Doreth Jensdr: og Hans efterladte Børn, som ere
1 Bent, er gift og Boer paa Kalslet,
2 Jon, er gift og boer i Huitøen,
3 Søren, som Boer paa Telnes,
4 Ole, er myndig og tiener i Tromsen,
5 Svend, er myndig og Hiemme,
6 Peder, iligemaade myndig og Hiemme,
7 Doreth, som er gift med Peder Carlsen,
8 Karen, er gift med Peder Andersen og
9 Ingebor, som er gift med Søeren Hansen Selnes.
Disse Arwinger ware alle ved denne Forretning nærværende, saavel som og Enken selv,
til hvis Lowærge Hun haver udkoret sin Broder, Willum Jenssen, Klokkeren til Tromsen.
Boets eiendele blev anvist af Enken og Børnene, og Vurderis af de twende Mænd
Hans Svends: Aasen og Torlev Eriksen Biigen som følger:
....
Naar denne afgang fradrages Boets Summa bliver i Behold - 167 rd: 3 mark -.
Deraf tager Enken Dorete den halve Deel som er 83 rd: 4 mark 8 sh:, og den andre
halve Deel kommer til Deeling imellem Børnene hvoraf en Broderlod bliver = 11 rd: 1 mark og
en Søsterlod 5 rd: 3 mark 8 sh:, hvorefter enhvers udlæg følger:
....
Givet Beskreven paa Stemplen papir».
I skiftet nevnes bl.a. sølv, tinn, kobber, båter, fe, hus og bøker. Boets aktiva var 167
daler og 3 ort.
Hans er nevnt på Bratberg enkelte år i tiden 1622-35, og på Karlsøy 1631-33. Han
betalte ikke husfrelse på Karlsøy, og vi vet ikke hva slags virksomhet han drev.Hans er nevnt som borger i Trondheim i 1645, hvor han hadde eget hus. Han var sønn til
Tomas Jensen Skjøtter på Bratberg i Langsund.
Vi møter Hans igjen først i 1666-67, da som Trondheimsborger sammen med sønnen
Tomas og Mathias Jørgensen, alle med egne hus på Karlsøy.
Sønnen Tomas leide ca. 1660-62 hus hos faren i Trondheim, men hadde senere eget
hus med sjøbrygge, beliggende til Sjøgata og Gautbekkveita. Enda i 1697 nevnes han som
kreditor i et bo på Karlsøy. Det er uklart hvilken tilknytning Mathias Jørgensen hadde til Hans
og Tomas. Han leide i 1674 hus hos enka til Hans og nevnes fortsatt i 1682 som borger på
Karlsøy. De 3 borgerne har i alle fall hatt et nært samarbeide og hadde antagelig en felles jekt.
Hans hadde også datteren Malene som var gift med Trondheimsborgeren Jon
Steffensen Kiil på Bensjord. Hun døde i 1687, og etterlot seg sønnen Hans Jonsen Kiil, som i
1690-årene også drev noe borgerhandel på Karlsøy. At Malene og Tomas var knyttet til
Bratbergslekta, fremgår av at begge brukte «Skjøtt» som familienavn, vistnok det samme som
faren brukte.
Hans døde i 1674.
Det er trolig at han mesteparten av tiden frem til sin død drev som sommerborger på
Karlsøy.
Hans far, Nils Holdersen, var fadder da deres eldste sønn Niels ble døpt i 1776.
Hans ble konfirmert 20. søndag etter Trefoldighet i 1769, 17 år gammel. Det angis ikke hvilken gård han kommer fra.
Hans og Kirsten giftet seg på Karlsøy i 1775: «13: Søndag efter Trefoldighed.
Trolovet Ungkarl Hans Nielsen af Tromsøe Sogn med Pige Kirsten Nielsdt. af Ulfsfjord.
Sponsores: Anders Andersen Tennes og Hans Sørensen Bakebye».
«22: Søndag efter Trefoldighed.
Ægteviet Ungkarl Hans Niels: af Tromsøe Sogn med Pige Kirsten Nielsd: af Ulfsfjorden».
Hans bodde på Indre Tennes og hans bruk skattet av 6 merker. Han beholdt sitt bruk udelt til 1801, da han overlot halve bruket (3 merker) til sønnen Nils.
Ved folketellingen i 1801 oppgis for gården Tennæs: Hans Nilsen - husbonde - 52 år - Fæstebonde, jægdebygger og fisker.
På gården bodde da også hans hustru Kirsten Nilsdatter - 50 år - begge i 1. ægteskab - og barna:
Niels (22 år og ugift), Kristiana (16 år og ugift), Hans Peder (12 år), Kristen (9 år) og Sølvie (8 år).
Dertil Ane Hinricsdatter, ett fosterbarn 4 år gammelt.
Gårdmand Hans Nilsen Tennæs døde i 1812, 59 år gammel.
Skiftet etter Hans ble avholdt 01.12.1813:
«Johannes Henrich Aas, Kongelig Majstedts virkelig Kanulliraad Sorenskriver og Skifteforvalter over Senjens og Tromsøe Fogderie under Finmarkens Amt, samt Ridder av Dannebrogen Giør Vitterligt at Aar 1813 Onsdagen den 1. December, blev paa kifteforvalterens
Boepel Gaarden Storsteennesset i Tromsøe Sogn og Fogderi, i Overvær af de 2de Vidner Jon Grønberg og Ole Hallen, samt efter bekiendtgiorte Placat af 6 Novbr: fødsteleden en Skifteret sadt og fremmet i Stervboet efter afgangne Hans Nilsen af Gaarden Tennes i Tromsøe Tinglaug; alt til Rigtighed for Boets retmæssige Kreditorer, samt til paafølgende lovlig Skifte og Deeling imellem den afdødes Enke Kiersten Nilsdatter, samt Børn der er opgiven at være 2 Sønner og 3 Døtrer, Nemligen:
1. Sønnen Hans P Hansen, myndig, boende paa Gaarden Erichsjord.
2. Sønnen Christen Hansen, 22 Aar gammel.
3. Datteren Ane Maria Hansdatter, gift med Andreas Larsen Tennes.
4. Datteren Christiana, gift med Henrich Larsen Tennes.
5. Datteren Sølvie Hansdatter, 20 Aar gammel, Ugift.
....».
Hans var jektebygger ved siden av å være festebonde og fisker. Det som blant annet preget hans etterlatte bo, var den lange rekken av håndverksredskaper. I tilknytning til smiehuset med et gammelt og nytt smiested, smiebelg og skrusted, fantes en rekke hammere,
smietenger og økser, foruten boreredskaper, høvler av ulike slag og andre hjelpemidler som Hans har brukt i forbindelse med jektebygging. Det er godt mulig at Hans og hans bror bygde jekten til Elias sammen med Peder Christensen, fagmannen som var hentet opp fra Salten og som bosatte seg i Lodbukt til sin død. Det er åpenbart at disse representerte et visst båtbyggermiljø i Balsfjorden. Det er ikke usannsynlig at dette miljøet har hatt sin tilknytning til Tennes hvor styrmannen Daniel Normand også holdt til omkring år 1800, også han med en del redskaper, sag, høvler og øks i sitt etterlatte bo fra 1807. Adrian Hemmingen på Gammelgaard
var også jektebygger.
Hans hustru Sigrid som efterlever, al inrit för mellankommen osämja i några år från mannen skild. Länge sjuk av varjehanda bräckligheter, ålder, innliga lott, avled han äntl, d. 7. juni, efter en trätgirig levnad i 77 år, 3 mån. och 23 dagar.
Hans opphav er usikkert men det kan virke som om hans far kom som falkefanger fra Holland til Bergen. Andre kilder tyder på at han kom fra København. Sansynligvis flyttet familien til Trondheim i 1520-årene.
Hans skøyte Fanny ble rekvirert av tyskerne, og han var med som skipper en stund, men var lengste tiden hjemme. Omkom da "Fanny" gikk på en mine i Varangerfjord.
Har vid 1839 års Ting varit dömd för arbets(?) brott, knifstyng och slagsmål och vid 1844 års Ting dömd för snatteri och därför undergått bruklig kyrkoplikt.
Harald 2 Gråfell, ca. 935-ca. 970, sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild. Etter at Eirikssønnene hadde felt HåkonAdalsteinsfostre (den gode), ble H. konge i spissen forbrødrene. Hans rike omfatte tVestlandet, Trøndelag ogHålogaland. H. kjempet mot hedendomme nog brøt ned hovene. Påkrigstog nordover nådde han helt frem ti lKvitsjøen. Ble dreptav Håkon Ladejarl, som hadde lokket ham til Jylland i forståelsemed den danske konge Harald Blåtann.
Harald 2 Gråfell (grey-hide), ca 935-970, son of Eirik Blodøks and Gunnhild. After Eirik's sons had killed Håkon Adalsteinsfostre (the good), Harald became king as leader of his brothers. His kingdom was western Norway, Trøndelag and Hålogaland. Harald fought the non-christians and broke down their religious symbols. On his raids he reached as far as the white sea. Was killed by Håkon Ladejarl (earl from Lade), who had tricked him into coming to Jylland, conspiring with the Danish king, Harald Blåtann (Blue tooth).
Harald 3 Hardråde (Hard-ruler), 1015-1066, son of King Sigurd Syr in Ringerike and Åsta Gudbrandsdatter. Participated in the battle of Stiklestad on his half brother King Olav's side. Fled afterwards to Russia. From 1034 he entered the Greek emperor's service as chief of the "vaerings" (Varangians) in Miklagard (Istanbul). Married Grand Prince Jaroslav's daughter, Ellisiv, in Russia. 1045 he returned to Norway with a big fortune and got half of the kingdom by trading his gold for King Magnus. When Magnus died, H. became sole King of Norway and Denmark. In 1062 Harald marched against the Danish King Svend, and defeated him at Nissan in Halland. But the fight went on, and in 1064 Harald acknowledged Svend's kingdom in Denmark. Harald was the first to really gather the whole country. He was a very firm and brutal leader, and several of the great men went against him. Among others: Einar Tambarskjelve, who he had killed together with Einar's son Eindride. Harald started building the Maria-church in Oslo and Nidaros, both in stone. He is said to be the founder of Oslo. Harald had a strong interest for the western ocean, and the Orkneys and Hjaltland developed strong bonds to Norway.1066 Harald went to England to support the English Earl, Toste Godwinsson, who claimed the right to the throne there. He met the English King, Harald Godwinsson, in the battle of Stamford Bridge. Harald died there, and left behind two sons with his mistress, Tora Torbergsdotter: Magnus and Olav. Harald Godwinsson, English King 1066, defeated Harald Hardråde at Stamford Bridge (Sept. 1066), died in October same year in the battle of Hastings against Wilhelm the Conquerer.
Harald's wife, Tora, was a daughter of Torberg Arnesson Giske.
Harald III "Hardråde" Sigurdsson 246,607
Born: 1015, Ringerike, Buskerud, Norway.
Married (1): Cir 1044
Married (2): 1047 or 1048
Died: 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England
General Notes:
Det var trønderne og deres norske forbundsfeller som vant over kongOlav, men det var danskene som høstet fruktene av seieren. Kong Knutinnsatte sin sønn Svein, ennå bare barnet, til lydkonge i Norge, underformynderskap av moren, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennenekalte Alfiva.
Nordmennene fikk snart merke at de var kommet fra asken i ilden.Danskene innførte nye lovbud, skatter og tyngsler av forskjellig oguhørt slag. En grusom hungersnød hjemsøkte Europa i begynnelsen av1030-årene, og den rammet også Norge. De nye lovbudene gjorde danskeneforhatt, bøndene oppnådde ikke den friheten de hadde kjempet for,høvdingene fikk ikke de fordelene de var blitt lovet, og harde nødsårfestnet inntrykket av et ulykkebringende styre. I denne situasjonkunne helgenkongen i Trondheimen bli også et nasjonalt samlingsmerke -det han aldri hadde greid i levende live. Danskene ble jaget avlandet, og med allmenn tilslutning ble Olavs sønn Magnus («den Gode»)hentet fra Russland, hvor han var til fostring, og satt i kongesetet.Heretter var opposisjonen mot rikskongedømmet minimal. Etter ti årmåtte Magnus finne seg i å dele kongemakten med onkelen Harald. Hanhadde gjort krigerkarriere i Bysants. Magnus døde kort etter (i 1047),og Harald sto for riket alene i et snes år, helt til han falt underforsøket på å erobre England i 1066. Han ble fulgt av sønnen OlavKyrre (1066 - 1093), sønnesønnen Magnus Barfot (1093 - 1103) ogBarfotsønnene Øystein, Sigurd Jorsalfare og Olav.
HARALD THE RUTHLESS, Norwegian HARALD HARDRAADE, OR HARDRÅDE, king ofNorway (1045-66). His harsh suppression of lesser Norwegian chieftainscost him their military support in his unsuccessful struggle toconquer Denmark (1045-62).
The son of Sigurd Sow (Syr), a chieftain in eastern Norway, and ofEstrid, mother of the Norwegian king Olaf II Haraldsson (St. Olaf),Harald fought at the age of 15 against the Danes with Olaf II in thecelebrated Battle of Stiklestad (1030) in which Olaf was killed. Hethen fled to Russia, where he served under the grand prince of Kiev,Yaroslav I the Wise, whose daughter Elizabeth he later married. Afterenlisting in the military service of the Byzantine emperor Michael IV(reigned 1034-41), he fought with the imperial armies in Sicily andBulgaria and is said to have made a pilgrimage to Jerusalem. Hismilitary exploits under Michael IV were described by both Byzantineand Norse medieval historians.
When Harald returned to Norway in 1045, he agreed to share theNorwegian throne with the reigning king, his nephew Magnus I Olafsson.Harald became sole ruler in 1047, when Magnus died in a militaryexpedition that the two rulers had launched against Denmark. He spentthe next 15 years attempting to wrest the Danish throne from Sweyn(Svein) II. After Sweyn's defeat in the Battle of Niz (1062), the tworulers recognized each other as sovereign in their respectivecountries. Harald also quarreled with Pope Alexander II and Adalbert,the archbishop of Bremen and the Holy Roman emperor's vicar for theScandinavian countries. Harald antagonized the two prelates bymaintaining the independence of the Norwegian church.
Harald expanded Norway's colonial possessions in the Orkney, Shetland,and Hebrides islands and in 1066 attempted to conquer England, allyinghimself with the rebel earl Tostig against the new English king,Harold II. After gaining initial victories, Harald's forces wererouted by the English king in September 1066 at Stamford Bridge, whereHarald was killed. His son Magnus (c. 1048-69) succeeded him and ruledjointly with Olaf III, another of Harald's sons, until Magnus' deathin 1069.
Events:
1. Acceded; 1046. King of Norway.
Marriage Information:
Hardråde married Ellisif of Gårdarike, daughter of Jaroslav I the Wiseof Novgorod and Ingegjerd Olavsdatter, circa 1044. (Ellisif ofGårdarike was born circa 1032.)
Marriage Information:
Hardråde also married Tora Torbergsdatter of Giske, daughter ofTorberg Arnesson på Giske and Ragnhild Erlingsdatter, 1047 or 1048.
------
Harald Hardråde Sigurdsson. Født 1015. Død 25.09.1066, da han falt i slaget ved Stamford Bru, 51 år gammel. Harald Hardråde var konge i årene 1047-1066. Han var halvbror til kong Olav den hellige. Harald Hardråde Sigurdsson var gift to ganger. Første gang med Ellisiv, datter av den gardarikske storfyrsten Jaroslav. Annen gang med Tora Torbergsdatter, datter av Torberg Arnesson av Arnungætten på Giske, og hustru Ragnhild Erlingsdatter, som var datter av Erling Skjalgsson. Harald Hardråde fikk to sønner i siste ekteskap. Den eldste het Magnus og den yngste Olav (Kyrre). Sagaen forteller at kong Harald Hardråde var herskesyk, noe som økte etter hvert som han fikk større makt i landet. Det gikk til sist ille for de som talte ham imot - eller la frem saker han ikke likte. Derfor fikk han snart tilnavnet Hardråde. Det heter seg også at han og halvbroren kong Olav den hellige hærtog træller i sine kriger.
Som halvvoksen (ca. 15 år) hadde Harald Hardråde vært med i slaget på Stiklestad - i år 1030. Etter nederlaget rømte han østover sammen med noen venner. Fra Sverige dro han videre til Gardarike, hvor Jaroslav var storfyrste. Der gikk han noen år i krigstjeneste. Men denne tjenesten ser det ikke ut til at han var fornøyd med, for noen år senere dro han videre til Miklegard (Konstantinopel), for å gå inn i væringekorpset hos den greske keiser. Denne "fremmedlegionen" i Byzants - nordboernes Miklegard - var blitt dannet kort tid i forveien - av den kraftfulle greske keiser Basilios II., til bruk både som
livvakt i hovedstaden og til krigene mot bulgarerne. "Fremmedlegionen", væringene, bestod for det meste av svensker fra Gardarike og Sverige. Bare en og annen skjelden gang har eventyrlystne nordmenn og islendinger våget seg til å gå i denne tjenesten. Harald Hardråde fór vide omkring i de
forskjellige krigene, og samlet seg etterhvert store rikdommer, noe som førte til at han fikk kongsdatteren Ellisiv (Elisabeth), datter av kong Jaroslav i Holmgard, med seg til Norden. Samme vinteren giftet Harald Hardråde seg med henne, som ble hans dronning. Ellisivs morfar var sveakongen Olav Svenske. Dronning Ellisiv og Harald Hardråde fikk døtrene Maria og Ingegjerd. Datteren Maria døde forøvrig på samme tid - samme dag - som sin far. Harald Hardråde hadde med seg store rikdommer til landet fra oppholdet i Byzants. Det var Harald Hardråde Sigurdsson som grunnla Oslo i 1048. En av Harald Hardrådes viktigste menn var Håkon Ivarsson Jarl på Opplandene, en dattersønn til Håkon Ladejarl. Håkon Ivarsson ble gift med Ragnhild Magnusdatter, datter av Magnus den gode Olavsson. De fikk sønnen Ivar Håkonsson (Sudrheim), født ca. 1070, som bodde på Sudrheim (Sørum på Romerike).
Harald 3 Hardråde, 1015-1066, sønn av kong Sigurd Syr på Ringerike og Åsta Gudbrandsdatter. Deltok i slaget på Stiklestad på si nhalvbror kong Olavs side. Flyktet deretter til Gardarike. Fra 1034 kom han i den greske keisers tjeneste som høvding blanti Miklagard. G.m. storfyrst Jaroslavs datter
Ellisiv i Gardarike. 1045 vendte H. tilbake til Norge med en stor formueog fikk halvdelen av riket mot å skifte sitt gull med kong Magnus. Ved Magnus'død 1047 ble H. enekonge i Norge og Danmark. 1062 gjorde H. etstort hærtog mot den danske konge Svend, og slo ham ved Nissan iHalland. Men striden fortsatte, og 1064 anerkjente H. Svendskongedømme i Danmark. Først med H. kan man si at rikssamlingenvar fullbyrdet. Han styrte med stor hardhet og kom i motsetningtil flere stormenn, bl.a. til Einar Tambarskjelve, som han lotdrepe sm.m. sønnen Eindride. H. begynte å bygge Mariakirkene i Oslo og Nidaros, begge i stein. Etter tradisjonen anla han Oslo.H. drev en kraftig Vesterhavspolitikk, og Orknøyene og Hjaltlandble fast knyttet til Norge. 1066 drog H. på hærtog til Englandfor å støtte den eng. tronkrever, jarlen Toste Godwinsson. Hanmøtte den eng. konge Harald Godwinsson i slaget ved Stamford Bridge; H. falt. - H. etterlot to sønner med sin frille ToraTorbergsdotter, Magnus og Olav. Harald Godwinsson, engelsk konge 1066, slo Harald Hårdråde ved Stamford Bridge(sept. 1066), falt okt. samme år i slaget ved Hastings motVilhelm Erobreren.
