Efter studier vid Örebro läroverk, blef B. student i Uppsala 1866, fil. kand. 1872 och fil. doktor 1877. Han ägnade sig därefter åt juridiska studier, blef juris kandidat 1880, v. häradshöfding 1882 och juris doktor 1884 efter försvaret af en alhandling: »Om tiltsynen af omyndigs egendom samt om förmyndarekamrar enligt svensk rätt». Han befordrades kort därefter till assessor i skånska hofrätten 1886 blef konstit. revisionssekreterare 1889 och utnämndes till häradshöfding i Norra Åsbo domsaga i Skåne 1892. Härifrån kallades han 1898 till justitieombudsman efter lottning med platsens förutvarande innehafvare, och en till visshet gränsande förmodan hur uppstått, att på B. härvid fallit alla rösterna från Andra kammarens elektorer, hvilka. voro missnöjda med den afgåendes ståndpunkt i ett mål om offentliga handlingars tillgänglighet. Den goda tanke, de åter hyste om B., grundad på hans uppträdande i hemorten, har åter visat sig fullt berättigad, ty här om någonsin kan man säga, att »rätta mannen kommit på rätta platsen». Ej nog med, att han med sällsynt drift och oväld beifrat missbruk och öfvergrepp inom den civila och militära ämbetsmannavärlden, har han äfven uppfyllt en annan, under de senare decennierna åsidosatt, skyldighet, som åligger detta ämbete, nämligen »att utreda lagskipningens tillstånd i riket, anmärka lagarnas och författningarnas brister samt afgifva förslag till deras förbättring». De af honom afgifna förslagen vittna om en med godt omdöme parad vaken blick och en nobel humanitet, liksom de af honom påpekade bristerna i lagskipningen, trots det skri, de väckt hos dem, det vederbör, (såsom t. ex. i fråga om öfveråriga domhafvandes tjänstledighet), näppeligen kunna af någon opartisk förnekas. Också har B., trots den mot honom oblida stämningen i Första kammaren, för hvarje år haft att fröjda sig åt ett stigande röstetal bland elektorerna.
Eighth King of all Britain, claimed title of Bretwalda. Reigned 802-839. In 800 at the decease of King Brithric, Egbert was called by the voice of his countrymen to assume the Government of Wessex, and he subsequently succeeded in reducing all the Kingdoms of the Heptarchy under his sway. His reign, a long and glorious one, is memorable for the great victories he achieved over the Danes. (See Europäisch Stammtafeln Bund II tafel 58.)
Egbert laid the foundations for the ascendancy of Wessex among the English kingdoms. At first an unsuccessful claimant to the Wessex crown, he finally became King in 802. Egbert defeated the Mercian King Beornwulf at Ellandune (825) and briefly (828-29) held the kingdom of Mercia itself. He was also recognized as King in Kent, Surrey, Sussex,and Essex and received the nominal submission of Northumbria. The later years of his reign were marked by frequent Danish raids on England. The male line of kings descend from him to Edward theConfessor and the female line to the present time.
The official male line of descent for the British Royalty begins with Egbert and concludes with Edward the Confessor. The female line extends to the present time. Egbert's wife, Eadburh, was a daughter of Theodoric IV (Makhir) Aymeri of Autun, shown elsewhere in this genealogy.
The death of Egbert looks like it took place in 839, as there are many ref. refering to his reign from 802-839. "Egbert dies leaving a greater Wessex 839". King Egbert of Wessex has died, ending a 37-year reign in which he reshaped...
Stewart Baldwin says: The "orthodox" genealogy of Egbert makes him a son of Ealhmund, son of Eafa, son of Eoppa, son of Ingild, brother of king Ine of Wessex (688-726). The generations prior to Ine are a separate matter, and this posting will be concerned with the generations listed above. Egbert's father Ealhmund is not otherwise identified in any source from the ninth century, but it has been frequently noted that there was a king of Kent of that name (ruling ca. 784) who would make a chronologically plausible father. If you make the reasonable assumption that the two Ealhmunds were one and the same, this gives Egbert a known (but extremely obscure) father. Although this assumption cannot be considered certain, it does seem at least probable, so let us assume this identity for the remainder of the posting.
Some believe that the pedigree back to a brother of Ine has been fabricated. It must be admitted that the evidence for Egbert's pedigree is not so good as we would prefer to have. However, in my opinion, the case for a fabricated pedigree has been overstated. If the pedigree is fabricated, what evidence is there that this was the case? The argument that Ealhmund was a king of Kent (and therefore not of the West Saxon dynasty) is not a good one, for the Kentish monarchy was very unstable during the entire period, and had a succession of kings that were either of obscure origin, or were princes from foreign dynasties. During the same period, the dynasties of both Essex and Mercia had supplied kings to Kent. If Essex and Mercia could do it, why not Wessex? A prince from Wessex obtaining the Kentish throne would just be one more example of what was going on there, both before and after the reign of Ealhmund.
WAS THE PEDIGREE FABRICATED?
So, what direct evidence is there that the generations between Egbert and Ingild (or some of them) were fabricated? To my knowledge, there isn't any. The well known fact that SOME of the generations (i.e.,
pre-Cerdic) in this genealogy were fabricated does not constitute evidence that THESE generations were. However, for the sake of argument, let us assume for the moment that the generations back to Ingild were fabricated, in order to give Egbert a relationship to Ine that he did not have, and let us see where such an argument would lead.
The first question would then be, when was the pedigree written down for the first time? In principle, it could have been written down any time between the accession of Egbert in 802 (since it would be unlikely to have been written down earlier), and the reign of Egbert's grandson Alfred the great (the age of the earliest manuscripts giving the genealogy). Now, 802 is only 76 years after the death of Ine, which is pretty close to living memory. One of the basic facts about the fabrication of genealogies is that the earlier the fabricated generations are, the easier it is to get by with it without being caught. Fabricating such a link during the time of Egbert without being caught would have been very difficult, so if the genealogy is fabricated, then we would almost have to assume that it was written much later, say in the reign of Alfred, and even then, it would not be that far outside living memory.
If we make that assumption, we run into another problem, that of motive. The obvious motive for a phony genealogy is to strengthen claims to the throne on the face of possible opposition. However, by the time of Alfred, the dynasty of Egbert was already quite secure on the throne. Of course, they were in danger from the Danes, but that was an external threat. By the time of Alfred, Egbert and his sons and four grandsons had occupied the throne of Wessex for six consecutive reigns, and the only other claimants to the throne who are known were also descendants of Egbert. (Faking a genealogy only helps if the other claimants don't have the same descent.) Of course, these arguments do not prove that the pedigree is genuine, but they do serve to illustrate how inconclusive the argument for fabrication is.
WHAT WAS THE KENTISH CONNECTION?
In addition to the probability that Egbert's father was king of Kent, the other evidence of a Kentish connection is onomastic, as there were two kings of Kent named Egbert. In what one might call the "revised orthodox" genealogy of Egbert, his patrilineal line of descent is kept exactly as in the orthodox genealogy, and a marriage with a Kentish princess is hypothsised (with differences in the details, depending on who is doing the hypothsising), in order to explain Ealhmund's reign as king of Kent and Egbert's first name.
Another possibility that has been mentioned is a patrilineal Kentish descent for Egbert (abandoning the "orthodox" genealogy). If this is supposed to mean a patrilineal descent from the kings who ruled Kent in the seventh and early eighth centuries, then I think that this can be considered very unlikely. The reason for this (in addition to the lack of supporting evidence) is that if it were true, it would make Egbert (and Alfred) a direct male line descendant of both Aethelbert, the first Christian Anglo-Saxon king, and Hengist, the mythical (but real to people of the ninth century) first Anglo-Saxon invader of Britain. I consider it unlikely in the extreme that Alfred would have abandoned such a politically useful genealogy if there were any truth to it.
So, what of the "revised orthodox" genealogy. It is plausible enough, but there are other possibilities. Given the chronology of his reign, Egbert of Wessex was probably born during the reign of Egbert II of Kent (764-79). If Ealhmund had been an exiled West Saxon prince seeking his fortune in the turbulent Kentish politics of the time, naming his son after the king of Kent might be a politically astute move, even if there were no genealogical reason for doing so. (If this is true, Egbert II of Kent might have even been the Godfather of Egbert of Wessex.) (In fact, we see something similar a couple of generations later, when Aethelwulf of Wessex gave two of his sons, Aethelbald and Aethelred, the names of previous Mercian kings, despite the fact that there is no evidence for a Mercian descent. Could Aethelwulf have been giving his sons names which would be acceptable to the people of Mercia?) This is admittedly speculative, but it does show that there is a plausible scenario which has no genealogical connection to the earlier kings of Kent.
CONCLUSIONS
The following two conclusions are my main opinions on the matter. Given the sometimes heated arguments which have been made on this subject in the past, I suspect that others may have different opinions.
1. The "orthodox" genealogy of Egbert back to Ingild is most likely correct, although it would certainly be nice if we had better evidence to that effect.
2. The suggestion that Egbert was a descendant of the kings of Kent in the female line, while plausible enough, is too weakly supported to be regarded as anything more than one possibility.
Einar Tambarskjelve was Norwegian Chieftan from Trøndelag, and was an exceptional delegate for the nobleman opposition against the King's authority. He was a son of Eindride Styrkarsson of Gimse in Gauldalen, and obtained his nickname after his bow Tamb, as he used it with unusual skill. At 18 years of age he fought side by side with King Olav Trygvassons in the battle of Svolder in the year 1000, but was reconciled with the victors, earl Erik and Svein of Lade, and married their sister, Bergljot, a daughter of Earl Håkon the Great. At one time, he was in sharp opposition to King Olav Haraldsson and then he had to leave Norway. A reconciliation was entered in 1022.
654. Einar Tambarsjelve
ca. 9721050, stormann fra Trøndelag. Skal ha kjempet med OlavTryggvason i slaget ved Svolder. Stod i opposisjon til Olav denhellige. Deltok ikke i slaget på Stiklestad og var med på å innkalleOlavs sønn Magnus
(den gode).
Einar Tambarskjelve var norsk stormann fra Trøndelag, og var en fremragende representant for lendermannsopposisjonen mot kongemakten. Han var sønn a Eindride Styrkarsson av Gimse i Gauldalen, og fikk navnet sitt etter buen Tamb, som han brukte med usedvanlig dyktighet. I 18-års alderen kjempet han ved kong Olav Trygvassons side i slaget ved Svolder i år 1000, men forsonet seg senere med seierherrene, jarlene Erik og Svein av Lade, og giftet seg med deres søster, Bergljot. Han sto i skarp opposisjon til kong Olav Haraldsson og måtte for en tid forlate Norge. Et forlik som ble inngått i 1022 førte ikke til noe vennskap, for i 1023 dro Einar sammen med andre misfornøyde til kong Knut og oppfordret ham til å underlegge seg Norge. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre var Einar tilfreds, antagelig fordi han selv ikke ble jarl. Han roste seg senere av at han ikke hadde deltatt i slaget ved Stiklestad, og var en av de første til å anerkjenne Olavs hellighet. I 1035 innkalte han sammen med Kalv Arnesson Olavs sønn, Magnus den gode, som da oppholdt seg i Gardarike, og ble deretter denne konges trofaste følgesvein og rådgiver. Derimot kom han fra første stund av i et spendt forhold til Harald Hardråde - samkonge med Magnus og dennes halvbror. Tilslutt lot Harald ham snikmyrde sammen med sønnen Eindride (1055). Deres lik ble begravet i Nidaros ved siden av Magnus den godes gravsted.
Eirik 1 Blodøks, ca. 895-954, eldste sønn av Harald Hårfagre.Etter farens død representerte Eirik riksenheten overfor brødrene,hvorav flere ble drept. Det lyktes den yngste av dem, Håkon Adalsteinsfostre, å fordrive Eirik, som så senere ble konge i Northumberland.
Eirik 1 Blodøks (blood-axe), ca. 895-954, oldest son of Harald Fair-Hair. Followed his father on the throne, ruling over his brothers, whereof several were killed. The youngest, Håkon Adalsteinforstre, succeeded in running Eirik out of the country, and Eirik later became king in Northumberland.
Elair Le Grand är kolare vid Fada och Bränn-Ekeby 1628--29 och anställs 12/5 1629 för ytterligare två år vid Nyköpingsverken (Leufstaarkivet RA).I domboken för Värmlands bergslag 24/3 1634 sägs att:Ellert Legrand een fransos kolare hade slaget och hugget een kollare dreng, Nills Peerson widh nambn ...Hans vistelse i Värmland är bara tillfällig, redan året därpå är han engagerad av Jacob de la Gardie och återfinns vid Julita bruk, Iler de Gran, kolare (roteringslängd 1635).Jacob de la Gardie låter honom sedan deltaga i arbetet vid Västersilfberget 1637--38, varefter han tjänstgör vid Gyttorp 1638--48. Slutligen finner vi honom vid Hammarby bruk i Nora 1654--57.
Elin flyttar 1925 till Näverviken Lungsund AIIa:4 (1914-1928) Bild 3460 / sid 310 där hon arbetar som tjänarinna i ett år innan hon flyttar 1926 till samma adress som sin bror Carl Wilhelm. Hon är troligen vid det tillfället redan med barn. Lungsund AIIa:4 (1914-1928) Bild 2810 / sid 245
Elin Toresdatter til Leikum i Eidsberg. I 1349 kom sortedøden til Norge og sagnet fortæller, at Elin og Erling tog familien med til udlandet. I 1351 er Erling sammen med Abbed Olav fra Nidarholm i Avignong for at anmode Paven om Palium, som var et hvidt bånd, som ærkebiskoppen fik af paven som tegn på sit lovlige valg som ærkebiskop. Hun er også nok den Elin, som i det Herrens år 1352 testamenterede til søster Elisabeth i Oslo et "Agnus Dei" - medaljong. Elisabeth, som var nonne, var nok søster til Elin. Dette arvestykke var ikke en mynt eller myntstykke, men snarere et pilgrimsmærke, som var lavet i Rom af voks til påskeljosa til paven i symboler som Guds lam, Kristushoved og andre kristne symboler. Senere blev disse symboler båret i en sølvkapsel, som var forsynet med Agnus Dei billedet. De trodede på, at de herfor var beskyttet mod sygdom og andet ondt. Senere bar de mærkerne i halskæde og særlig vigtigt var det for en barselskone. Over døren i kapellet på Giske er der instøbt et Angus Dei, som er Guds lam. Elins søster fik af sin mor Ingeborg Erlingsdatter et Psaterium, som er en billede med 3 motiver: Kong David spiller på harpe. Kong David bliver kronet. David bliver dræbt. Dette billede var frem til 1425 i Giske-slægtens eje. Elin og Erling havde på Giske en håndskrevet bog indeholdende de gældende love, ligesom der i bogen var en liste over dødsdagene til familien Hendes far, Tore Haakonson på Leknes var rigskansler og søn til Håkon Bisp
Ellen og Haagen hadde antagelig følgende barn, her oppført i samme rekkefølge som
ved skiftet etter Haagen 30.07.1753. De fire eldste oppgis da å være myndige. De
forskjellige kilder ved vurdering av når barna ble født er skiftet etter deres far i 1753,
opplysningene i et «Siele Register» i 1769, manntallet i 1801 og alder oppgitt ved deres
begravelser. Disse kilder gir tildels sterkt motstridende aldersopplysninger, men det må kunne
antas at i alle fall de umyndiges alder ved skiftet er korrekt:
Ca. 1720: Hans, gift med Karen Andersdatter, 50 år i 1769, død på Balsnes i 1773, 53 år
gammel.
Ca. 1718: Thomas, gift med Adelus Thomædatter, død på Kalsletten i 1790, 72 år
gammel «af alderdom».
Ca. 1720: Anders, død på Kalsletten i 1757, 37 år gammel.
Ca. 1732: Hemming, gift med Marrit Hansdatter Sandøre,
oppgis å være 37 år i 1769, 80 år da han døde på Thomasjord i 1799!
Ca. 1735: Knud, 18 år ved skiftet i 1753, gift med Pernilla Jonsdatter,
oppgis å være 75 år i 1801!
Ca. 1737: Lars, 16 år ved skiftet i 1753, gift med I Else Nielsdatter II Sara
Hendrichsdatter,
på Storstennæs i 1801, oppgitt alder 69 år.
Ca. 1738: Haagen, 15 år ved skiftet i 1753, gift med Margrethe Pedersdatter Kragnæs,
oppgis å være 67 år i 1801 og 71 år da han døde på Kalslettten i 1805!
Da Hans Haagensen Balsnæs døpte sønnene Haagen i 1755 og Cornelius i 1757, var
Thomas fadder. Hans døde i 1773, 53 år gammel.
Thomas giftet seg med Adelus Thomædatter og fikk sønnen Thomas i 1756. Thomas
Haagensen Kalsletten døde i 1790 «af alderdom», 72 år gammel. Datteren Marith døde i 1780,
21 år gammel.
Da Anders Hogensen Treslet døpte sin datter Elen i 1755 var Thomas fadder. Anders
Haagensen Kalslet døde i 1757, 37 år gammel. Han ble begravet 26.12.1757. Samtidig
ble Margrete Christophersdatter Kalslet begravet, 66 år gammel.
Hemming bodde på Kalsletten da han forlovet seg i 1759. Han flyttet så til
Tommesjorden. Da han giftet seg i 1759 og fikk sine barn fra 1760 er det vel rimelig å legge
hans alder i «Siele Registeret» fra 1769 til grunn og ikke den oppgitte alder da han døde.
Knud fikk en sønn i 1774. Da han fikk datteren Elen i 1781, var Haagen fadder. Ved
manntallet i 1801 oppgis han å være 75 år gammel.
Faddere ved dåpen til flere av Haagens barn var Hans Haagensen Balsnæs, Thomas
Hogensen og Hogen Thomesen. Haagen døde på Kalsletten i 1805, 71 år gammel.
Lars Haagensen Kalslett giftet seg med Else Nielsdatter i 1756. Han giftet seg igjen som
enkemann med Sara Hendrichsdatter i 1775.
Et «Skatte Mandtal over Tromsøe og Helgøe Menigheder» fra 01.09.1767 viser:
«Matr: N: og Gaardenis Nafne:
No 25 Kalsletten.
Mænd og Hu: Nafne:
Peternilla Hemingsd.
Børn og tienstefolk som ikke faar løn:
Heming Bents.
Johannes Bents.
Jacob Bents.
Contribuernes Antal: 1.
De fattige:
Hogen Hogensen og Hu: Margreth Peders:
Elen Hansd:
Børn og tienstefolk som ikke faar løn:
Knud Hogens:
Marith Pedersd:
Contribuernes Antal: 1.
Thomas Hogens: og Hu: Adelin Thomæsd:
Børn og tienstefolk som ikke faar løn:
Barbro Thomasd:
Contribuernes Antal: 2».
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser at Ellen bodde på Kalsletten sammen med sønnen
Haagen:
«Gaardernes Nafne:
Kalslette
Brukarar og koner:
Peternilla Hemmingsd. Enke - 64 [år]
Born:
Hemming Bens. - 34, Johannes Bens. - 30, Jacob Bens. - 20
Brukarar og koner:
Peder Hans. o.h. - 70, Anne Kirstina Olsd. - 60
Tenarar:
Peternilla Olsd. - 24
Brukarar og koner:
Hogen Hogens. o.h. - 36, Margreth Pedersd. - 35
Born:
Hogen Hogens. - 10, Peder - 8, Villum - 6, Anders - 4, Jens - ½
Tenarar:
Knud Hogens. - 39, Anne Andersd. - 20, Ingebor Andersd. - 15, Elen Hansd.
Enke - 78
Brukarar og koner:
Thomas Hogens. - 50, Adelus Thomæd. - 32
Born:
Hogen Hogens. - 15, Thomas Thomas. - 13, Anders - 11, Hans - 8, Antonius - 3,
Barbroe - 22
Tenarar:
Elen Andersd. - 10».
