Confict here as to the parentage of Gunhild. Three sources indicate she was the daughter of Mieszko of Poland, rather than Burislaw. Gunhild was also a sister to Boleslav I, Poland's first king. Rupert Alen, p 178.
Conflict on father of Solmund. However, it could be explained if Mearrdha or Eckmarcach was female and these two were married to each other. Both are indicated as male.
Da Ane Viviche og Hans giftet seg bodde Ane i Strømmen. Hans bodde fortsatt på Sandøre da han giftet seg med Anne Viviche i 1812. Forlovere var Christopher Kielsen, Strømmen, og Villum Jensen, Langnes.
Da Bernhard Julius ble døpt var følgende faddere: Peter Mikaelsen, ungkar Ingebrigt
Hansen Rakfjord og pige Josefine Johannesdatter Heimgren(?).
Han bodde på Kragnæs da han ble konfirmert 04.10.1896. Presten ga ham
karakteren «Maadeligt».
Bernhard var fadder da Paul Kristian Bernhard, sønnen til hans bror Petter, ble døpt i
1904. Det oppgis da at han bodde i Tromsø.
Da Carl Fredrik og Ane giftet seg i 1857 var Nicolai Johannesen og Ole Sivert Zakariassen forlovere.
Carl Fredrik og Ane var søskenbarn, da deres mødre, Ane Viviche og Alethe Kiel, var søstre! Kirkeboken har ingen anførsel om dette når de gifter seg.
Da Christopher og Berrit forlovet seg «3 P T» (06.07.1783) var Taalew Ediæsen og Tharald Ediæsen (52 år i 1801), begge fra Tisnæs, forlovere. De giftet seg «8 P Trin» (8. søndag etter Trefoldighet).
Da det her ikke synes å være noen elv, står første ledd i Tennæs sannsynligvis for
fuglenavnet «Tenna» (gammelnorsk Þerna).
I følge «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid,
kom Lars og Marit nordover fra Trøndelag sammen med sin datter og svigersønn i 1731, og slo
seg ned på Indre Tennes.
Alvin Andreassen påviser i sin artikkel «Litt mer om den første bosetningen på Tennes i
Balsfjorden» at dette ikke er korrekt:
«Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
Balsfjorden.
Jens Villumsen Ebeltoft «Klokker» kom til Tromsø omkring 1696 og bodde på
Sør-Langnes. En søndags ettermiddag ca. 1702 vandret han oppover bakkene fra «byen» på
vei hjem. Det gikk noe tregt da han dro på to ung-værer; og den som har prøvet det, vet hvor
gjenstridige de karene kan være. Bak ham kom et yngre ektepar. Mannen ba kona si hjelpe
Jens litt med å jage på ungdyra. Kanskje bar han selv på noe tungt siden han ba henne hjelpe
Jens. De fulgte klokkeren til hans hjem og gikk så selv til sitt, så de måtte bo på Langnes. En
helt hverdagslig hendelse som i grunnen slutter her. Og årene gikk, hele 20 år, og
sauebukkene var nok for lengst oppspist.
På gården Sandnes [Tromsøya] bodde Hemming Rynildsen. Han var ca. 20 år i
1700 og sønn til Rynild Hemmingsen. I noen år i 1720-årene delte han bygselen med sin bror
Rasmus Rynildsen. Denne Hemming ser ut til å ha vært en notorisk bråkmaker. I en del år er
han årlig stevnet for Tinget for slagsmål, overfall, beskyldninger, leiermål og skatte- og
avgiftsunndragelser(!), som tydeligvis ikke var ukjent den gangen. Til overmål møtte han ikke
på tinget til tross for lovlig stevning. Til slutt mistet man tålmodigheten med ham og han ble
stevnet for ringeakt for retten. I 1724 ble han dømt til «anseelige bøder at utrede» og om han
ikke klarte det, ble han henvist «til festningens arbejde». Muligens betalte han, for i 1726 er
han oppe i en ny leiermålssak. Etter 1728 hører vi ikke mer om ham, kanskje satt han da
innenfor festningsmurene.
Til Sommertinget i Grundfjord i 1721 ble Hemming innstevnet av Jens Klokker for
grove beskyldninger. Hemming hadde vært innkalt til prosten på grunn av avgifter han ikke
hadde betalt. Hemming benyttet da anledningen til, i andres nærvær, å beskylde Jens Klokker
for å ha stjålet disse to værene 20 år tidligere, og han kalte Jens en «reinspil og værfad», hva
det nå måtte bety. Dette kunne ikke klokkeren ha sittende på seg. Hemming møtte ikke opp
på tinget, så saken ble utsatt til neste ting. På neste ting ble saken behandlet selv om
Hemming glimret med sitt fravær. Det ble en stor sak av det, selve klokkeren var jo innvolvert,
og en rekke vitner ble innkalt slik at vi får kjennskap til en rekke personer. Og først nå i
1721-22, hele 20 år senere og takket være to gjenstridige ung-værer, får vi vite hvem det
unge ekteparet var som vandret sammen med Jens Klokker over til Langnes den søndags
ettermiddagen: Det var Lars Olsen og Marith Baardsdatter!
Marith blir spurt av retten hvor lenge det var siden dette hendte. Hun tenker
seg om: «Mitt eldste barn er 23 år gammelt nå, nr. 2 er 21 år - og nr. 3 er 19 år». «Jo», sier hun,
«det hendte mellom 2. og 3. barn, altså for 20 år siden». Lars kunne bare stadfeste det som
kona hadde fortalt. De oppgitte aldrene passer på de eldste barna til Lars og Marith, som vi
senere finner på Tennes i Balsfjorden. I 1702 er en Lars Olsen 30 år gammel og oppført som
dreng/tienestekarl hos Jens Villumsen på Langnes. Det kan neppe være noen andre enn
«våre» Lars og Marith det er snakk om, og de bodde altså i Tromsø hele 30 år tidligere enn
vi har antatt. Det kan forklare hvorfor sønnen deres, Jacob Larsen, kom til Vågnes alt i 1733,
han var jo lokalkjent i området helt fra barndommen av. Datteren Anna var vel aldri med inn til
Tennes, men kanskje alt da gift og bosatt annet sted. Disse forholdene kan kanskje også
forklare de nære giftermålene som man ser mellom Tennes og Langnes i de etterfølgende år.
En del år senere er det en Lars Olsen på Langnes som blir tiltalt for leiermål med sitt
nest-søskenbarn Golla, men han blir gift med henne og senere bosatt eller tilholdene på Tisnes,
så det er ikke vår Lars.
Navnet Baard er det lite av i Tromsø-distriket omkring 1700. Ca. 1704 kom en
Baard Nielsen som bruker til Tønsnes, men han var av samme alder som vår Marith
Baardsdatter.
Anders Andersen kom nok fra Vanvikan, men nok noen år tidligere enn vi
trodde. Han ble gift med Malene Larsdatter i Tromsø og der fikk de sine første barn. Og at
presten i Tromsø har nevnt for ham de gode muligheter for nyrydning i Balsfjorden er meget
sannsynlig. Så jeg tror nok at da Lars Olsen og hans svigersønn Anders Andersen dro inn til
Tennes omkring 1732, var de vel kjent i dette området. De hadde sikkert vært inne i fjorden
tidligere for å orientere seg litt om forholdene.
Jens Klokker vant rettsaken og fikk oppreisning. Det hører med til saken at da
Jens var med og forkynte dommen for Hemming, overfalt den gode Hemming like godt
klokkeren. Så for dette forelå det fra Jens ny anmeldelse på Hemming ved Sommertinget i
1723, men Hemming møtte ikke.»
Manntallet fra 1701 viser:
«Endog findes Efter Skrefne Udj Helgøe Tingsted og Hører til Tromsøe Sogn og
Menighed:
Opsidernis eller Leilend. Stand og Vilkor:
Klocher:
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Sør Langenes.
Opsidernis eller Leylend: Nafne:
Jens Willums: 34 Aar.
Sønnernis Nafne:
Willum Jens: 1 Aar.
Drengis Nafne:
Lars Olsen 30 Aar».
På gården bodde også Jacob Larsen, 80 år gammel, «Af ringe tilstand».
I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. På Tennes ble
skyldsetningsforretning avholdt 24.08.1741. Grenseskillet ble satt fra Ingerberget
(Jegerberget) til Holmenelven. Jorden ble funnet å være skrind og myret, men ble ansett med
tiden å kunne forbedres til gressvekst, men ikke til kornsed. Ved hjelp av skav og muldfôr
kunne det fødes 5 kyr. Det var tilstrekkelig bjørkeskog, men intet fiskeri bortsett fra «en kokfisk
undertiden». Bruket ble skyldsatt for 1 pund 12 merker.
Lars kunne ikke vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i
fjorden. Han henviste til muntlig tillatelse fra godsforvalterens fullmektig (Michel Hvid?), og også
de fikk fortsatt sitte på den jorda som de hadde ryddet.
Disse to første rydningsmenn på Tennes, Lars og svigersønnen Anders Andersen,
bodde ifølge Magelsen antagelig begge på den såkalte «Gammelgaard», og synes å ha brukt
jorden i fellesskap da det i skyldsetningsforretningen av 1741 kun nevnes et bruk. I henhold til
Anders Ole Hauglid slo imidlertid Lars og kona Marit seg ned på Indre Tennæs. Her ble yngste
datteren, Kirsten, gift med Nils Haldorsen som fortsatte jordbruket etter svigerforeldrenes død.
Lars døde i 1759, det er vanskelig å lese kirkeboken for dette året da skriften er meget
svak:
«Maria Die [Maria bebudelsedag] blev Lars Ols: Tennes i sin Alder 96½ aar begravet».
Da han var atten år dro han på finnmarksfiske sammen med Ludvig Pedersen. Der fikk han høre om en kar på en annen båt som skulle ligne han svært mye. Det viste seg å være hans egen far, Odin. Odins bror, Hagbart, som bodde i Tromsø og som drev jakt og fiske i Nordishavet, lot seg overtale til å gi Otto hyre på båten sin. Otto tjente ganske bra på disse turene nord i ishavet, og da han kom tilbake til Tromsø, giftet han seg med Hanna som var tyve år eldre enn han og dameskredder. De slo seg ned i Skogsfjord. Otto arbeidet på forskjellige bygg og fortsatte som fisker. Hagbart, Ottos onkel, ble ganske velstående. Han hadde to sønner som hette Alfdan og Halfdan.
Da Karela ble døpt var følgende faddere: Kaarmand Karl Pettersen Kragnæs med kone,
Gardbruker Bord Nilsen Bredstrand med kone.
Hun bodde på Kragnæs da hun ble konfirmert 24.06.1900. Presten ga henne
karakteren «Temmelig godt».
I 1906 bodde Karela på Kragnæs da hun var fadder ved dåpen til Johan Ferdinand,
sønnen til hennes bror Petter, sammen med fisker Ole Olsen fra Tromsø. Det er mulig at disse
giftet seg senere.
Da Nanna ble døpt var følgende faddere: O. Aslaksen med kone, Andreas
Henriksen Futigelv, pige Lorentius Larsen Stangnes, Johan Karl Rakfjord og
Anna Henriksen Futigelv.
Da Nikoline ble døpt var følgende faddere: Gårdbruker Peder Edvard Hansen og enke
Nikoline Jensdatter Skulfjord, Johan Nilsen Rakfjord og Ingebrigt Hansen Kragnæs.
Hun bodde på Kragnæs da hun ble konfirmert 27.06.1897. Presten ga henne
karakteren «N. temmelig godt».
Nikoline var fadder da Paul Kristian Bernhard, sønnen til hennes bror Petter, ble døpt i
1904. Det oppgis da at hun bodde i Tromsø.
Da Nikoline Sofie ble døpt var følgende faddere: Morten Johanessen Sørkjos, Peter
Johannesen Grønaas, Ingeborg og Ane Larsdatter Skjæret.
I 1865 var Nikoline Sofie 3 år gammel og bodde hjemme hos sine foreldre på
Grønaasen.
Da Petter ble døpt var følgende faddere: Hans Peder Nilsen Rakfjord med kone, Karl
Pettersen med kone.
Han ble konfirmert 06.10.1895. Presten ga ham karakteren «N. godt».
Petter giftet seg 16.09.1901 med Jensine Elvine Henriette Pedersen, født 1881 i
Skulfiord, som datter til Peder Hansen. Forlovere var Nils Nilsen og Johan Olsen.
Jensine og Petter hadde følgende barn (minst):
1903: Nilly Amunda. Hun døde i difteri 06.03.1904, kun ett år gammel.
1904: Paul Kristian Bernhard.
1906: Johan Ferdinand.
????: Hjørdis.
????: Elsa.
????: Astrid.
Nilly Amunda ble født på Kragnæs 02.03.1903 og døpt 30.04.1903. Faddere
var Jens Jensen og Kone Tromsø, Kristian Petersen og Kone Kragnæs, Bernhard Nilsen
Kragnæs og Emma Pedersen Skulfjord (Kirkebok 6, folio 78, nr. 6).
Paul Kristian Bernhard ble født på Kragnæs 29.09.1904 og døpt 16.10.1904.
Faddere var Nils Nilsen og Kone Tromsø, Peder Hansen og Kone Skulfjord, Bernhard Nilsen
og Nikoline Nilsen Tromsø (Kirkebok 6, folio 98, nr. 65).
Johan Ferdinand ble født på Kragnæs 05.05.1906 og døpt 29.07.1906.
Faddere var Gbr. Andreas Henriksen Futrikelv og hustru, Fisker Ole Olsen Tromsø og pige
Karella Nilsen Kragnæs, Ungkar og fisker Hilmar Hansen Skulfjord og Pige Hilda Pedersen
Skulfjord (Kirkebok 6, folio 118, nr. 26).
Da sønnene vokste til ble det ufred mellom dem. På sine gamle dager visste ikke Harald bedre enn å gi dem del i riksstyringen. Det vil i virkeligheten si: Han delte landet opp på ny, stykket det ut som en privatmanns arv, i en rekke småriker. Vel gjorde han et forsøk på å bevare enheten, slik at den skulle bestå også når han selv var borte. Eirik, den gjeveste, den eneste blant dem som var av kongsætt også på morssiden, skulle være overkonge etter ham selv. Dette tiltaket viser at idéen om Norge som ett rike faktisk har eksistert for Harald. Men det var et halvhjertet tiltak, som ikke kunne føre fram. Det var enten for meget - eller for lite.
Eirik var neppe fornøyd med tildelingen av småriker til hans brødre. Alt mens faren satt ved makten, begynte han å desimere kongeflokken. Han var en stor viking, og dro tidlig ut, med fem langskip som han hadde fått av faren. Sju år ble han borte i hærferd. Vel tilbake i Norge følte han seg provosert til å ta livet av Ragnvald Rettilbeine fordi han drev med trolldom. Så var det Bjørn Farmanns tur.
Fra Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga:
44. ... Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Konen hans, Gunnhild, var en framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse her: Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfred, Ragnhild, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.
Da «Emilie Josefine» ble døpt var følgende faddere: Hans Peder Nilsen Rakfjord,
Johan Johannessen Rakfjord, Ole Jensen Tronjord (16 år i 1875), Berntine Jensdatter Skulfjord
(Tromsøysund, 13 år i 1865), Johanne Andreasdatter Kragnæs (14 år i 1875) og Petra
Hansdatter Tronjord.
Josefine Emilia bodde i Rakfjord da hun ble konfirmert 26.06.1887. Presten ga
henne karakteren meget godt+. Han har tilføyd følgende: «Paa Daapsregisteret staar Navnene
i omvendt Orden, men Pigen selv paastaar, at ovenanførte Orden er den rette. B.M.»
Database sent to Ira J Lund Oct-2000. An earlier database was sent in 1997, with fewer names. Updated database sent in 2000. See Document titled "Source: Markhus, Bjørn" for a full listing of his sources.
Datteren Gunnhild ble gift med Kjetil Kalv på Ringnes, og de fikk datteren Sigrid Kjetilsdatter, som ble gift med Eindride Einarsson, sønn til Einar Tambarskjelve. Gunnhild Sigurdsdatter og Kjetil Kalv hadde også sønnene Guttorm Gunnhildsson og Finn Gunnhildsson. Halvdan Sigurdsson fikk datteren Bergljot, som ble gift med Finn Arnesson på Austråt. Ingerid Sigurdsdatter var gift med Nevstein Bårdsson, nevø til Brynjulv Ulvalde på Vättlanda i Skee i Bohuslän, og de ble foreldrene til Gudrun Nevsteinsdatter (en frenke til kong Olav den hellige), som ble gift med Skule Tostensson "Kongsfostre", som er stamfar til ætten Rein i Trøndelag. Sigurd Syr bodde på gården Stein i Kile på Ringerike. Han var en fredsommelig mann og likte best å stelle gården, derav kommer navnet Syr.
Datteren til hennes sønn Adrian het Marrit, antagelig oppkalt etter sin farmor.
Marrit og Hemming hadde følgende barn (minst):
1760: Haagen, død i 1814, 69½ år gammel.
1762: Anne Chatrina, født på Thomasjorden, gift med I Morten Andersen Tennes, II
Lars Johannesen Tennes.
1764: Elen, ugift og hjemme hos moren i 1799.
1764: Ingeborg, gift med Ole Willumsen Eijde, død i Mallangseidet i 1814, 50 år gammel.
1766: Hans, født i Balsfjord, død i 1771, 5 år gammel.
1769: Adrian, gift med Anne Andersdatter Tennæs, død i 1832.
1771: Hans, gift med Kirsten Olsdatter, på Hugøen i 1801.
1774: Golla, gift med Israel Johannesen Nordtiosen i Balsfjord.
1776: N. N. Må være identisk med Lars, død i 1778, 2 år gammel.
Haagen ble døpt i 1760, men teksten er meget utydelig (Kirkebok 1753-78, folio 45).
Anne Chatrina ble født på Thomasjorden 01.03.1762 og døpt «Dom Palmar»
(Palmesøndag). Faddere var Anders Andersen Tennes, Hans Haagensen Balsnes, Lea
Hendrichdatter Troms, Anne Andersdatter Tennes og Maria Stephensdatter Tromsen
(Kirkebok 1753-78, folio 48).
Elen ble døpt 7. søndag etter Trefoldighet i 1764. Faddere var Anders Jensen Balsnæs,
Hans Jensen Troms, Anne Torolsdatter Bro.., Karen Hemmingsdatter H..den og Elen
Hendrichdatter ibid (Kirkebok 1753-78, folio 51).
Elens tvillingsøster ble døpt samtidig:
«Ditt: N: Ingeborg. Teft Johan Lars: Tørsnes, Peder Hansen Svartnes, Barbro .. ibid,
Berrith Sølfesterd..., Mar.a Pedersd. Selnes» (Kirkebok 1753-78, folio 51).
Hans ble døpt 17. søndag etter Trefoldighet i 1766. Faddere var Hans Hogensen
Balsnæs, Lars Sølfestersen Svartnæs, Sølfester Larsen Balsfjord, Berith Sølfesterdatter
Balsfjord og Elen Hansdatter Sandøre. Han døde i 1771, 5 år gammel (Kirkebok 1753-78, folio
53 og 176).
Hans ble døpt 3. søndag etter Trefoldighet i 1771. Faddere var Lars Andersen, Anders
Andersen, Hans Hansen, Kirsten Larsdatter og Anne Andersdatter Tennæs (Kirkebok
1753-78, folio 58).
Golla ble døpt 1. søndag etter Påske i 1774. Faddere var Ole Andersen, Lars Fransen,
Sølvie Hansdatter, Barbro Thomasdatter og Elen Hansdatter (Kirkebok 1753-78, folio 23).
Hemming fikk en sønn som ble døpt 17. søndag etter Trefoldighet i 1776. Sønnens
navn er ikke angitt. Faddere var Johannes Monsen, Lars Hansen, Morten Andersen, Anne
Hansdatter og Golla Sørensdatter. Han må være identisk med Lars Hemmingsen som døde i
1778, 2 år gammel (Kirkebok 1753-78, folio 26 og 179).
Marrit var 60 år, husmoder og enke ved folketellingen i 1801. Hun bodde på
Thomasjorden med sin datter Else Margrete Hemmingsdatter (24 år og ugift) og et tienste barn,
Malena Hansdatter, 13 år gammelt.
Etter at Hemming døde, antagelig i 1802, ble bruket delt. Marrit beholdt 8 merker, mens
sønnen Haagen fikk 16 merker. Marrit satt med sin del av bruket til og med 1805.
Delen ble så overtatt av Ole Jakobsen fra 1806 til 1810. Hans enke, Elise Margrethe
Hemmingsdatter, satt med bruket til 1814, da hun giftet seg påny med Morten Andersen. Han
ble ved ekstrarett 14.12.1818 sammen med sin hustru forvist til Finnmarken som straff for å
ha forsømt sine stesønners, Jakob og Hans Olssønners, oppdragelse samt gjort seg delaktig
sammen med dem i tyveri av en sau fra naboen Jermund Halvorsen. Dommen ble at de skulle
arbeide i Vestfinnmarkens fogderi for kost og lønn, han i 1 år, hans hustru i ½ år og stesønnen
Jakob Olsen i 1 år. Den annen stesønn, Hans Olsen, skulle straffes med ris under fogdens
oppsikt. Familien vendte senere ikke tilbake fra Finnmarken.
Dca Misericordias Dominus beledsagades till sin hwilo, (Sa)mmon
i lijffstijden ähreborne och gudf. Matrona, Men nu hoos
Gudh sal. Karin Kååsa, född aff ädelt blod på Ooß-
hult i piättery Sochn, berömel: Arendatoreska
öffwer 30 åhr på Toftaholm med sin sl. man, och äffwen, i sitt änkio-
stånd, och affled i holegården, då hon sin wandrings-
lopp beprijseligen hade utfört något öffwer 60 åhr.
