Antagelig var Doreth Olsdatter, som døde på Hamnvaag samme år som Anders, hans
hustru.
En «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser at sønnen Erich hadde en datter som het Doareth:
«Gaardernes Nafne:
Havnevog
Brukarar og koner:
Nils Mons: - 51 [år] og Hst. Anne Andersd. - 58 [på Lanes under Hamnvaag]
Born:
Ole Kiels: - 24, Mons Nils: - 15, Anders - 13, Kirsten - 19, Berith - 11,
Alexander Nils: f:B: [fosterbarn] - 7
Tenarar:
Ingebor Nilsd: - 58
Brukarar og koner:
Mangnel Olsd. Enke - 59
Born:
Golla Erichsd. - 27, Doareth - 20, Elen - 18, Berith Pedersd. f.B. - 4
Brukarar og koner:
Elias Ingbrigts: - 52, Elen Andersd. - 46
Born:
Anders Elias: - 20, Ingbrigt - 14, Johannes - 12, Hans - 3, Aleth - 18
Brukarar og koner:
Kristen Ingebrigts: - 48 og Hst: Margreth Haldorsd. - 40
Born:
Ingbrigt Kristens: 16 - Haldor - 15, Kristen - 4, Ingebor - 6, Berith - 3».Doreth [antagelig] og Anders hadde følgende barn (minst):
Ca. 1711: Anne, gift med Niels Mogensen Lanes, døde på Lanes i 1786.
Ca. 1716: Erich, gift med Mangnel Olsdatter, døde på Havnevog i 1769, 53 år gammel.
Doreth døde i 1764:
«Fer: Pentecost 2 [2. pinsedag]. Doreth Olsd: Havnevog 84 Aar».
Antagen som timmerkarl vid kyrkobygget 1705 mot en lön av 36 daler kmt och befrielse från dagsverken sä länge
timringen och resningen pågick. I juli beviljades ytterligare 7 daler " efter de nedertogo kyrkan".
Antogs till ryttare vid kavallerikompaniet den 29 november 1723 och får avsked på grund av köldskador 1735 (GMR 1728).Efter det arbetar han i Lockne som kyrkvaktare, enligt kyrkräkenskaperna till och med 1762.
Antonetta ble hjemmedøpt 20.02.1725 og døpt (hjemmedåpens konfirmasjon) i
Trondhjems Domkirke 19.04.1725. Hennes foreldre var parykkmaker Andreas Boisen og
Inger Margrethe Ibsdatter. Faddere var: Oberst Møllenfort, Madam Bernt Sommer,
Mademoiselle Collin og Monsieur Morten Sommer.
Hun ble konfirmert i Domkirken i Trondheim i 1743.
Samme år døde hennes far, og hennes stemor, Bolette, ble sittende igjen med en stor
barneflokk av mindreårige. De økonomiske forholdene ble sikkert bistre og barna måtte nok ut
i arbeid. Man må kunne tro at Antonetta har kommet nordover i tjeneste av et eller annet slag
hos kondisjonerte familier som prester, andre embetsmenn eller handlende.
I 1756 bodde Antonetta på Nord-Strømmen i Lenvig. Hun var nå 31 år gammel, så det
er trolig at hun hadde kommet nordover atskillig tidligere. Hun fikk der sønnen Andreas
utenfor ekteskap som ble døpt midtfastesøndagen det året. 2. søndag i advent samme år måtte
hun derfor avlegge skriftemål for å bli offentlig tilgitt:
«Dom: Adv: 2. Publ: Absol: Antonetta Andersd: Bøysen, hvis Barnefader var Hans Hans:
Strømmen».
Til tross for at hun ble konfirmert i Trondheim i 1743, føres Antonetta tidligere samme år
blandt konfirmantene i Lenvik:
«Dom. p. Trinit 18. Confirm: ... Antonetta Bousd: ...».
Antonetta og Hans hadde følgende barn (minst):
1756: Andreas, gift med Sophia Matthiasdatter Kierrisnæs, til Naveren.
Ca. 1766: Margrethe Maria, gift med Lars Larsen Nord-Strømmen.
Anders(?)
Hans.
Berte,
de tre siste i henhold til folketellingen i 1770.
Manntallet fra 1801 viser for Strømmen Nord i Lenvig:
«Lars Larsen - Mand - Husbonde - 63 - Begge i første ægteskab - Bonde og
gaardbruger - ældre.
Berith Erichsdtr. - Hans kone - 70.
Lars Larsen - Mand - 31 - Begge i første ægteskab - Husmand med jord - yngre.
Margrethe Maria Hansdtr. - Hans kone - 35.
Berith Larsdtr. - Deres barn - 2.
Antonetta Bøyesdtr. - Konens moder - 64 - Enke efter første ægteskab».
Alvin Andreassen, Billingstad har gjort et imponerende forskningsarbeide vedrørende
Antonetta og hennes bakgrunn. Nedenfor gjengis hans forskningsrapport som Nils Johan Fosli
har fått fra Birger Nytrøen i Bodø:
«Antonette Andreasdatter Boisen (Boisen, Boyesdatter etc.) på gården Nord-Strømmen
i Lenvika.
Midtfaste Søndagen (28. mars) i 1756 ble Andreas Boisen døpt i Tromsø Kirke
som uekte barn. Barnefaderen var Hans Hansen i Strømmen "udi Lenvigs Sogn", og barnets
moder var Antonetta. De øvrige kirkelige handlinger i saken foregår så i Lenvika Kirke.
Fadderne var fra Aursfjorden, Sultenvika og Strømmen.
2. søndag i Fasten (14. mars) i 1756 måtte Hans Hansen i Strømmen gjøre
skriftemål (Publique Absolution) i Kirken pga. "hor". Og 17. s. e. T. (10. oktober) i 1756 ble
Antonetta Andreasdatter Boisen konfirmert. Som vi senere skal se, er dette litt merkelig da
Antonetta alt var konfirmert. Og videre 2. s. i Advent (5. desember) i 1756 måtte også
Antonetta gjøre skriftemål i Kirken på grunn av samme sak som Hans. Barnets fader ble da
oppgitt å være Hans Hansen i Strømmen.
Hans og Antonetta ble trolovet 4. s. i Advent (19. desember) i 1756 og gift 4.
januar i 1757.
Man legger merke til at da Hans og Antonetta døpte sine barn, hadde de flere
såkalte "finere faddere", noe som kvengutten Hans neppe ville ha kunnet stable på bena.
Min 3-tippoldemoder Antonetta har gitt meg mye arbeid gjennom årene, og et tak
hadde jeg vel nærmest oppgitt håpet om å finne noe mer ut om henne.
Strømmen i Rossfjorden var på hennes tid nærmest helt kvensk/lappisk. Navnet
Andreas kunne være lappisk. Men dette navnet Boisen (Boysen) kunne ikke plasseres. Det at
hun brukte -sen navnet i stedet for -datter navnet, kunne vel tyde på at hun kom fra mer
sentrale eller urbaniserte strøk. Kunne hun være datter av en prest eller handelsmann?.
I Lenvika finner vi helt tilfeldig i 1770 en Anne Margrethe Bøyesen nevnt som
fadder, og i 1775 en Cathrina Boisen, Men disse kan ikke følges videre. Var det søstre av
Antonetta som var på besøk?
Og i skiftet etter sin mann Hans Hansen i 1785 finner vi så et egenhendig
skrevet brev fra Antonetta med opplysninger om hvem som skylte penger til boet. Brevet slutter
med "skrevet Af Mig Antonet Strømmen". Hun var altså litt skrivekyndig, og det selv etter å ha
bodd blant en finsk og lappisk talende befolkning i over 25 år! Hun må en gang ha lært å
skrive ganske godt.
Antonetta het egentlig Andrea Antonetta og ble døpt (hjemmedåpens
konfirmasjon) i Trondhjems Domkirke 19. april 1725 etter først å ha vært hjemmedøpt 20.
februar 1725. Hennes foreldre var parykkmaker Andreas Boisen og Inger Margrethe lbsdatter.
Disse trolovet seg, og vel giftet seg i Trondheim i 1719, (etter dette er det en del mindre
lacuner i Kirkeboka). Forlovere var en Hans Neilson Medelfardt og Christopher Heerford. Og
Andreas Boisen er notert som "Ny tillkommende Paruquemager" i Trondheim i 1721.
Men straks etter at de giftet seg i 1719, må de ha tatt seg en "snartur" til
Christiania. For 25. juni 1720 døpte de sitt første barn datteren Inger Cathrine i Domkirken i
nåværende Oslo, Inger Margrethe brukte da bare navnet Ibsdatter. Blant fadderne merker vi
oss en Inger Bøyesen.
Alle deres senere barn ble døpt i Domkirken i Trondhjem
Det kan nevnes at det i Oslo i slutten av 1600-tallet var flere med etternavnet
Ibsen.
I Oslo merker vi oss at en "Parøekmager" Bøyesen og hustruen Inger Bøyesen
døper en sønn Nicolai i 1705. Denne "parøckmageren" het også Andreas. Så vidt jeg kan
forstå, må disse siste være foreldrene til vår Andreas i Trondheim Og Inger Bøyesen som døpte
sin sønn Nicolai i 1705, er fadder til sin sønnedatter i 1720. Litt merkelig er det jo at kona til
både far og sønn het Inger
I Trondheim skal vi merke oss at en Broer Boysen og kona Elsebe Maria
Rasmusdatter Hagen døper et barn i 1718, og deretter flere frem til 1732 da Elsebe døde. Og i
1718 døpte også en Rasmus Boysen og kona Johanna et barn. Var det slektskap mellom
desse Boysen'er?
Inger Margrethe og Andreas hadde disse barna:
1. Inger Catharine - født 1720, døpt i Christiania
2. Anna Margrethe - født 1722
3. Morten - født 1724
4. Andrea Antonetta - født 1725
5. Anna Fridericha - født 1727? (Lacune i Kirkeboka)
6. Andreas født 1728
Det er flere lacuner (sider som mangler) i Kirkeboka. Men døde er ført frem til 4.
oktober 1728, og i dette tidsrommet er Inger ikke ført som død. Sønnen 6. Andreas ble
hjemmedøpt 29. januar 1728 og dåpen konfirmert i Kirken 2. mars. Da står rubrikken for morens
navn tom.
Sønn av 2. ekteskap 7. Nicolai (sml. Nicolai døpt i 1705!) ble døpt 1. juli 1729.
Så i overgangen 1728/29 døde Inger Margrethe og Andreas ble gift med Bolette (Boel, Bodel)
Friderichsdatter Helkan (Heelkand, Helchand).
Bolette og Andreas hadde disse barna:
7. Nikolai - født 1729
8. Kirsten - født 1731
9. Serina - født 1732
10. Peder Goosche - født 1734
Il. Andreas Borch - født 1736
12. Niels Christian - født 1738
13. Friderich Friis - født 1740
Fadderne til barna er stort sett fra de kondisjonerte, og gir således lite
slektopplyminger. Men vi merker oss Anna Helkan blant fadderne til nr. 9, Madam Broer
Boysen til nr. l1, og Martha Helkan til nr. 12.
Da Andrea Antonette ble døpt i Kirken 19 april 1725, var hennes faddere:
Oberst Møllenfort, Madam Bernt Sommer, Mademoiselle Collin og Monsieur Morten Sommer.
(Man far ta med seg det man finner av "fint" i slekta!). Lite ante vel foreldrene eller fadderne at
lille Antonetta skulle bli gardkjerring blant kvenene langt nord i Rossfjorden i Troms. Antonetta
ble konfirmert i Domkirken i Trondheim i 1743, det er derfor merkelig at hun også er oppført
blant konfirmantene i Lenvika i 1756.
Det er skifte i Trondheim etter Andreas Boysen i desember 1743, "som den 13.
November sidst afvigte med Døden afg." Men det merkelige er at man finner han ikke innført
som død i kirkebøkene.
I skiftet nevnes hans enke med navn. Og fra hans 1. ekteskap nevnes alle
barna unntatt nr. 6. Andreas, med navn og alder. Og fra hans 2. ekteskap nevnes alle barna
med navn og alder.
Den eldste Inger Catharine, var da i tjeneste i Molde, og den nest eldste Anna
Margrethe var i tjeneste på Inderøy. De hadde neppe jobb som budeier. Barnepiker,
guvernanter, lærerinner i bedre satte familier må man tro. Det er jo også disse to eldste
søstrene som nevnes i Lenvika i 1770-årene. Sønnen Morten nevnes som bakersvenn. Bolette
døde visstnok i 1784, og en sønn skulle da være parykkmaker i Flensburg i Tyskland.
Da Andreas døde i 1743, ble enka Bolette sittende igjen med en stor barneflokk
av mindreårige. De økonomiske forholdene ble nok bistre. Barna måtte nok ut i arbeid. Man må
kunne tro at Antonetta har kommet nordover i tjeneste av et eller annet slag hos kondisjonerte
familier som prester, andre embetsmenn eller handlende. I 1756 var hun 31 år gammel så det er
trolig at hun hadde kommet nordover atskillig tidligere.
Har hun så kommet i "uløkka" med kvendrengen Hans fra Rossflorden. Hun har
så valgt å gifte seg med han. Og egentlig hadde hun vel ikke noe annet valg der hun stod på
et fremmed sted, 31 år gammel og med et nyfødt barn. Hun hadde vel intet håp om å kunne
gifte seg inn i sin "egen stand".
Den formelle måten det er gått frem på med skriftemål og konfirmasjon før
forlovelse og ekteskap, tyder nok også på forbindelse med "bedre familier".
Er det noen som vet noe mer om søsknene til Antonetta?»
Arne Arnesson was born in 1000 AD and was alive in 1030. He was probably his father's youngest son and lived in Romsdal. He was of the famous Arnmødlinge family. In 1026 concluded together with his brother Torberg an agreement with St. Olav. In 1028 he was a "lendermann" (nobleman) or "hirdmann" (king or earl retainer or body guard). He was in the battle of Stiklestad and bore Olav's mark after Tord Folesson was fallen.
------
Fra VF. Arne Arnesson ble født år 1000, levde i 1030. Han var antagelig sin fars yngste sønn og bodde muligens i Romsdal. I 1026 sluttet han sammen med sin bror Torberg forlik med Olav den Hellige, og er ham tro i 1028, da han dro til Sverige. Var i 1028 lendermann eller hirdmann. Var med i slaget ved Stiklestad og bar Olavs merke etter at Tord Folesson var falt. Ble selv såret men overlevde slaget. Senere er det intet vi hører om ham.
Av den kjente Arnmødlinge-slekta. Of the famous Arnmødlinge family.
Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
«Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav.
As with many monarchs of the Middle Ages, when a father died and the kingdom became split amongst the sons, this always caused many problems. As each son died the rule was for the other sons to obtain their rulership of the part of the kingdom. This always led to fratriced, each vying to outlive the other and gain their share of the kingdom. Izyaslav was not a popular ruler because he was unable to protect the people from the Polovtsy, a powerful Turkish tribe that lived in the area of the Pechenegs (near the Black Sea). He was expelled by his subjects and his kingdom taken over by his brother, Vsevolod.
Ashley shows that Edward had two daughters by the name of Edith - not one. One was a daughter of Egwina and married Sitric Caech. The other was a daughter of Elfleda and married Otto I.
Assar Normark var Medicine Doktor, och chef för lasarettet i Västerås. Under en tid verkade han även som ansvarig för att skapa nya sjukvårdskliniker i Kelibia, Tunisien.
Att Dr. Sven Bengtsson och Pig. Pernilla Larsd-r i Hörlinge, i anseende till slägtskap, trolofning med annan, svågerlag, samt vederbörandes samtycke m m. äro alldeles hinderslöse att med hvarandra träda i ägtenskap, det kunna vi intyga vid ansvar efter lag. Finja d. 25 Maji 1858. - Tp. Lars Bethén i Mjölkalånga, Pernilla Larsdotters fader, har med sin namnteckning å detta blad bifallit ägtenskapet. Lars Bethen.
