Adrian ble døpt «Invocávit (1. søndag i fasten) i 1769: «Hemming Hogensens søn, N:
Adrian». Faddere var Hans Larsen, Lars Hansen, Nils Haldorsen, Anne Hansdatter og Berith
Nielsdatter. 3 uker senere døpes Lars, en sønn til Ole Andersen Tennes. Faddere er Hans
Larsen, Hans Hogersen, Heming Hogersen og Berith Nilsdatter.
Hans mor var Marrit Hansdatter på Thomasjord, enke etter Hemming (Haagensen) ved
folketellingen i 1801. Adrian bodde selv på Thomasjord når han ble trolovet.
Adrian ble konfirmert i 1787, 16 år gammel.
13.11.1794 ble Ongkar Adrian Hemmengsen Tommesjorden trolovet med Pigen
Ane Andersdatter Tennæs. «Cautionisterne» var Hans Nielsen Tennæs og Frans Hansen
Sandøren.
I 1796 avga hans svigerfar, Anders Andersen Tennæs, halve Gammelgaard (3 merker)
til Adrian. I 1802 overtok han 1½ mark av Graaberget etter Annes farbror, Nils.
Ved folketellingen i 1801 oppgis Adrian å være 30 år gammel. Han var fæstebonde,
jægtebygger og fisker og bodde på Tennæs med hustru Ane Andersdatter. Følgende barn
bodde da hjemme: Hemming (4 år), Ane (3 år) og Marrit (2 år). I husholdet bodde også en
«tieneste dræng», Andreas Andersen, 17 år og ugift.
Adrian var gårdmand på «Tenæs» da han døde i 1832, 63 år gammel.
Skiftet etter Adrian ble avholdt 02.07.1832:
«Johan Roland Nilsen Sorenskriver vit
Giør vitterligt at Aar 1832, Mandagen 2de Juli, da det almindelige Sage og Skatteting for
Tromsø Thinglaug, fremholden paa Thinghuset i Tromsø blev sammesteds i nærvær af Vidner
N. J. Nilsen og O. P. Schølberg, en Skiftesamling sadt og fremholdt i boet efter en paa
Gaarden Tennes i Tromsø Thinglaug ved døden den 19 febru: d. A. afgangene H...mand
Adrian Hemmingsen. Alt til Rigtighed for boets retmæsige Kreditorer og til paafølgende Skifte
og Deeling mellem den afdødes igienlevende Enke Anne Andersd: og hendes i Ægteskab med
den afdøde Sammenavlede Børn, der var:
1. Sønnen Anders Adriansen, myndig.
2. Sønnen Johan Morten Adriansen, ligel:
3. Sønnen Lars Adriansen, 20 Aar gl.
4. Sønnen Adrian Adriansen, 18 Aar gl.
5. Sønnen Søren Adriansen, 16 Aar gl.
6. Hemming Adriansen, død men efterladt Sig
....
7. Datteren Anne Adriansd: givt med Johannes Abrahamsen Nordkios.
8. Datteren Malen Adriansd: givt med Nils Andreas Nilsen Svartnes.
Flere Arvinger har den afdøde ikke efterladt sig.
....».
Da han døde var Adrian en meget velstående mann, en velstand som i første rekke
skyldtes hans dyktighet på fiske. Han hadde en stor og veldrevet gård, mange kyr, store hus,
flere båter og godt fiskeutstyr. Skiftet etter Adrian på Ytre Tennes (Gammmelgaard)
representerte en bruttoverdi på hele 554 spesiedaler, 2 ort og 14 skilling. Dette var blant det
meste i Balsfjorden. Han hadde 1 fembøring, 1 åttring, 1 kobromsbåt og 1 seksring. Av
fiskeutstyr hadde han 4 seigarn, 6 sildegarn, men også 1 dragenot, 6 «bøgler» line, 1
håkjerringslenke og 2 dypsagn.
Adrian var også jektebygger. Blant skifteetterlatenskapene som angikk båt- og
jektebyggingen kan nevnes 4 små båtskruer, 2 store båtskruer, 1 villingsnaver, 1 okshøvel, 4
flathøvler, 1 langhøvel og 1 holhammer. Dessuten var det 1 tylft sagbord og en
«åttringsbåtved» i Sørkjosen for 10 spesiedaler som skulle være til båt for Peder Olsen «den
store». Han etterlot seg også et smiehus med belg, sted og utstyr, foruten en rekke andre
redskaper. Dette gir oss bilde av en mer allsidig håndverker enn bare en jektebygger.
Dragnota eller kastenota var en landnot som også ble omtalt som stenge- eller låsnot.
Den var som en rett vegg, og ble vel mest brukt til å stenge sild med. Vi kan vel regne med at
de fleste eldre nøtene som har vært nevnt i skiftene, har vært slike nøter og til dette formål.
Imidlertid er nøter for fangst av sild og torsk i form og bruksmåte nokså like, men med ulik
maskevidde. Det er således ikke uten videre gitt at de nøtene som er nevnt som dragnøter var
laget til å stenge sild med.Søkkenota ble regnet som typisk for fiske om sommeren og da som regel etter sei,
muligens også etter torsk. Redskapet ble brukt på forholdsvis grunt vann. Søkkenota er et
firkantet notredskap forsynt med telner i kantene som hver er omlag 25 favner lange. Man
måtte være fire båter på hvert notlag. Nota ble ført med strøm eller ved roing inn under
seistimen som når fisken ble skremt, ble halt opp raskest mulig. Fisken samles da som i en pose
og kleppes.
Søkkenota ble mer vanlig i bruk fra omkring i 1840 i Nordland. Seinota eller søkkenota
som Christen Christophersen på Sand hadde en part i, og som befant seg på Hekkingen, vitner
om en svært tidlig bruk av slik redskap. Skiftet hans var fra 1786, likeledes var søkkenota til
Johannes Josephsen på Bomstad fra samme år. Foruten disse to omtales bare to synkenøter
til, Maria Andersdatters fra 1820 og Adrians fra 1832. Fisket med not var forbudt i Nord-Norge
fra 1808 til 1845, forekomsten av slike nøter i skiftene tyder imidlertid på at forbudet ikke har
vært håndhevet.
Flere sønner fulgte i hans fotspor som dyktige fiskere.
After her first husband, Koll's death, she wanted to travel and left Iceland for Norway, where she married Herjolf, a respected land owner. After Herjolf died, she left her son Hrut Herjolfson in Norway and went to Iceland to see her older son, Hoskuld. There she died and was buried.
After the death of his father, Thorstein, during a battle with the scots, Olav's grandmother, Aud, gathered up certain friends and family from the Hebrides where they lived and set sail for Iceland. Olav became the ancestor of many in Iceland.
Alfred, succeeded his brother Æthelred as King of Wessex in April 871. Both he and his brother were sons of King Æthelwulf. The only English King called "The Great," Alfred is renowned both for his ability as a war leader and for his love of learning. He can be counted with Charlemagne, as one of the two most outstanding rulers of the 9th century. Alfred was crowned king at Winchester, 871; founded the British Navy, organized the militia, compiled a code of laws, built schools and monasteries, and invited scholars to live at his court. He was a good scholar and translated many books.
Alfred was the first English monarch to plan systematically for the defense of his realm against the Danes, with whom he was almost constantly at war from 876 until the end of his life. He was also the first monarch of an English Kingdom to become a symbol and focus of national unity. Although effective ruler only of Wessex and English Mercia, he was regarded as the protector of all the English living under Danish rule.
At that time, the Vikings, or Danes, who had invaded England in 793, were pushing to take Wessex. They had already defeated East Anglia, Northumbria and Mercia. However, Alfred was successful in his bid to defeat the Vikings at the battle of Edington, and Wessex did not fall under Danish rule. He prevented the Danish conquest of England, defeating them at Edington (878) after a campaign of guerrilla warfare. After his victory he allowed the Danes to keep their conquests in Mercia and East Anglia provided that Guthrum, their King, was converted to Christianity. Alfred built a navy of Warships to defend the south coast against further Danish invasions (885-86 ;892-96) and protected Wessex with a chain of fortifications. He took London (886), this gaining control of all England except the Danish areas. This led to general English recognition of his leadership. After his death, however, Wessex and Mercia were still unable to expel the Danes from England.
A learned layman, Alfred tried to ensure that his country men had the opportunity to become literate. To that end, he relied upon the bishops of the Anglo-Saxon church both to teach and to seek out students. Alfred himself translated into Anglo-Saxon the Pastoral Care of Pope Gregory I, Orosius' Seven Books of History against the Pagans, Boethius' Consolation of Philosophy, (possibly) the Ecclesiastical History of the Venerable Bede, and part of St. Augustine of Hippo's Soliloquies. To each of these except the fourth he added his own commentary. Alfred's military victories saved English culture and national identity from destruction, and his intellectual activities began the education of his people in the Latin heritage.Ref: Academic American Encyclopedia RASC 1-15. (ASC 853,871,891,894,897,901;DNB, I 153-162; Asser:Life of Alfred).
During his reign, Alfred bettered his kingdom and the lives of his subjects. He originated the system of burhs which emerged in England: fortified towns were located such that no one lived more than 20 miles from one, meaning that they could reach safety in a day's marching. Thirty burhs existed during the time, and many of them still survive today. A total of 27,000 men were required to defend the burhs, and the fact that they did defend them is a testament to Alfred's organizational and military skills. The army was also revamped under him, and Alfred had new ships built in order to meet the Danes at sea.
One of Alfred's greatest contributions to his people was his interest in educating them. To this end he issued a law-code, he brought scholars to Wessex, he translated books, himself, from Latin to (Old) English, and he likely ordered the writing of the Anglo-Saxon Chronicle, a history of the Anglo-Saxons which would be updated each year. One of Alfred's laws reads as follows:
"If anyone ties up an innocent ceorl, he is to pay him 10 shillings compensation. If anyone whips him he is to pay him 20 shillings compensation. If he places him in the stocks, he is to pay him 30 shillings compensation."
Allmänna Wallborgsmässo Sockenstämma:
§8
Åt framlidne soldat Rejnhold Holms efterlemnade Enka Johanna Pettersdotter med 6 ouppfostrade barn begärdes och beviljades fattigunderstöd.
Alt. namn: Erik VII Segersäll Björnsson
Erik Segersel, King of Sweden, was in a struggle with his nephew, Styrbjørn, who escaped to Denmark. Here Styrbjørn became chieftain in Jomsborg and obtained the help of Harald Blåtann (Bluetooth) against his uncle, but was defeated in a bloody battle where Styrbjørn fell (982). After this Erik Bjørnsson obtained the nickname 'Segersel' (meaning Victorious), and he maintained the offense in Denmark, as Sven Forkbeard was forced to leave. Erik then ruled over Denmark. His son finally made peace with Sven Forkbeard. Erik was married with Sigrid Storråde, whom later married with Sven Tjugeskjegg (Forkbeard). Erik's wife, Sigrid was a daughter of Skögul Toste.
Fra VF. Erik Segersel lå i strid med sin brorsønn, Styrbjørn, som måtte flykte til Danmark. Her ble Styrbjørn høvding i Jomsborg og fikk hjelp av Harald Blåtann, slik at han i spissen for en mektig hær kunne dra mot sin farbror, som tilføyet ham et fryktelig nederlag i et blodig slag hvor Styrbjørn falt (982). Etter denne bedriften fikk Erik Bjørnsson tilnavnet 'Segersel', og nu angrep han Danmark, som Sven Tjugeskjegg ble tvunget til å forlate. Erik syntes nu å være herre også over Danmark. Hans sønn sluttet fred med Sven. Erik var gift med Sigrid Storråde, som senere ble forskutt og gift med Sven Tjugeskjegg.
Alternativt fødselssted er haraldseid..skjold Rogaland ca 1487
Rådøy Prestegjeld i Helgeland, Joranger i Hafslo og Hannanger i Vanse. Trond var 1555 fogd på Bergenshus.
Trond Tordsson Benkestok var mest truleg ikkje født på Meløy, etter
som han i vaksen alder, som den fyrste i ætta fikk brev på Meløy. Før dette
hadde ætta (og han sjølv) tilhald i Sogn.
Trond Tordsson var ikkje son av Tord Benkestok og Anna
Flemming "Bosdatter". Dette er ein gammel konstruksjon som vart
tilbakevist allerede i 1932 av den kjente genealogen Henning Sollied.
> Barn: Jon, Tord, Adelise, Kristine, Brynnilda.
>* Kristine Trondsdtr. Benkestok (ca.1530-21.02.1572) var gift med Aksel
>Henrikson Güntersberg (-1588).
> Barn: Margrethe, Sofie, Magdalena, Anna, Inger, Sidsele, Henrik,
> Henrik, Trond, Trond.
Although Ashley does show his father as Ragnall (as shown here), he does hedge this saying that his ancestry is uncertain. Margad was first established as King fo Dublin in 1035. He later claimed the kingdoms of Man and Galloway, after being deposed in Dublin.
Although Yaroslav had to fight some battles to consolate his rule, his reign is best remembered for peace and scholarly achievements. He gathered a large library and ordered many texts to be translated into Slavic. he codified the legal system. He also carried out his religious duties, built the Church of St. Sophia (in Kiev) and the monastry of St. George. His marriage to Ingegerd, solidified alliances with the Swedish. As other rulers he had his daughters and sisters married to other Eueopean monarchs to solidify alliances.
Alv Haraldsson Bolt og Håkon Ogmundsson Bolt førte begge våpen med en halv
lilje og to sparrer (Bolt-våpenet).
Ifølge Henning Sollied:"Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen
middelalderslekter, Bolt II", tabell II, kan Håkon Ogmundsson Bolt ha vært
bror av av Alv Haraldssons farmor. (Et spørsmålstegn foran viser at han
anser dette sannsynlig, men med forbehold.)
Disse slektene er nå behandlet på nytt av Geir I Leistad i årsskrift fra
Asker og Bærum historielag, ca 1997.
Alv var fåmælt, maktsyk og uvennlig. Styrte hjemme mens broren var på hærferder, gift med den vakre Bera som hadde et godt øye til Yngve. Fikk banesår av Yngve etter å ha stukket ham i hjel med sverdet. Hauglagt sammen med broren.
Anders Andersen Tennes og Anne Andersdatter ble trolovet «F Pentecost 3» (F =
Féria, 3. pinsedag, dvs. 01.06.1762). Forlovere var deres foreldre, Anders Andersen
Tennes og Lars Larsen Sandøre. De ble «Copulert Dom. p Trinit 5», dsv. 5. søndag etter
Trefoldighet.
Anders bodde på «Gammelgaard» under Tennæs og bruket skattet av 6 merker. Han
avga i 1796 halve bruket til Adrian Hemmingsen som var gift med hans datter Anne. Senere
ble den annen halvdel overtatt av sønnen Anders.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Tennes
....
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 30 [år] og Hst. Anne Andersd. - 27
Born:
Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
Tenarar:
Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
....».
Ved folketellingen i 1801 bodde Anders på Tennæs. Han var «Husmand med jord og
fisker» og oppgis å være 75 år gammel. På gården bodde også hans kone, Ane Andersdatter
som var 63 år gammel og en tjenestekone, Ane Margrete, som var enke og 49 år gammel.
«Danmand» Anders Andersen Tennæs døde i 1803, 74½ år gammel.
«Siele»-registeret fra 1769 oppgir at Anders da er 30 år gammel, dvs. at han skulle
være født i 1739. Folketellingen av 1801 oppgir motsvarende at han da er 75 år gammel, dvs.
født ca. 1726.
Anders Gustaf Bergfalk 1810-1867, ordinarie diligenspostiljon, grundade Bergfalk & Co år 1840. På sina resor runt om i Sverige sålde han delikatesser i form av ostron och hummer. Lyxvarorna från västkusten levererade Bergfalk till olika rörelser längs vägen hem till Stockholm och på Stora Gråmunkegränd 5 i Gamla Stan skötte fru Anna Christina Bergfalk en delikatessbutik. 1846 köpte AG Bergfalk huset där rörelsen inrymdes.
(http://www.bergfalk.se/omoss.php)
Anders og Malene hadde 5 sønner, og en datter, dertil muligens to døttre til, men det er
noe mer usikkert om det virkelig var deres barn:
Ca. 1729: Ole, død på Tennes i 1810, 90 år gammel.
Ca. 1732: Anders, til Gammelgaard, Tennæs.
Ca. 1735: Lars.
Ca. 1738: Ane.
Ca. 1739: Niels, til Graaberget, Tennæs.
Ca. 1743: Morten, gift med Catharina Hemmingsdatter,
død på Ytre Tennes 46 år gammel
i 1789 «af Brystsyge».
Elen Margrethe. ?
Karen. ?
Malene døde i 1789:
«1te Søndag i fasten Malene Larsdt. Tennes 80 aar, død af alderdom».
ANDERS SIMONSSON kom in i de historiska annalerna, då han den 13 juni 1637 sökte och fick “torpsedel” att slå sig ned i Norra Lekvattnet. ANDERS SIMONSSON utnyttjade dock icke det erhållna tillståndet, utan begav sig till Örebro, där Varmlands och Närkes landshövding, GUSTAF LEIJONHUFFWUD, fanns. Om ANDERS sökte eller blev rekommenderad av någon vet ingen, men han fick i alla fall den 5 december 1637 landshövdingens brev att vara “Cronskytt i Wermmelandh”. Brevet lyder:
“Jagh GUSTAFF LEIJONHUFFWUD till Hjalmarsbärg och Årnäs, Ståthållare uppå Örebro Slott, Landshöfdinge uti Närkies och Wermmelands medh Noora och Lindes Bergslag samt Fällensbro Nääsby och Seffuella Sochnar Giör witterligit migh haffua antaget denna passwisar ANDERS SIMONSSON för skytte i trij åhr att bruka låta i Wermmelandh. Och skall honom ej wara tillstådt några flere på skogarna medh sigh taga än Sjelff, annan widh straff tillgiörande. Begeres för den skuldh venligen af almogen the honom att inga hinder eller förfång tillfoga.Resan ähr honom beforderligh der han them om någon förtäring, antingen till mat eller annadt, tillijtandes uthbeder, sådant jagh uthi all venlighet alltidh giema forskyller, till wissoo medh egen handh underskriffuit och Signete försegladt.
Datum ÖREBRO thenn 5 Decembris 1637
GUSTAFF LEIJONHUFFWUDH
Lagm. Landshöffdingh
Anders Simonsson och hans broder Jøran Simonsson köpte omkring 1640 hela Slobyn i Mangskog sn och det var ingen liten jordbit, det handlade om 2500 hektar mark.
Det stora jordinnehavet i Slobyn avvecklades till hälften då bröderna sålde Salungen till finnen Jöns Bengtsson Jurmoinen.
Anders slekt var fra Trøndelag. han var den første som kom nordover. Anders lå som
uteliggerborger i Moursund på Skjervøy og selv om han bare bodde her nord i et par måneder i
året, tok han Moursund til slektsnavn. Han var gift med Marith Andersdatter.
Han ble etterfulgt av sønn og sønnesønn i borgerleiet Moursund hvor familien satt i tre
kvart hundre år. Handelsstedet Moursund gikk i 1750 over til hans Petter Gjævers som var
inngiftet i familien.
I en artikkel om «Moursund-folk i Trondheim» i Håløygminne, har Halvdan Koht omtalt
Anders og hans brødre:
«I tillegg til det innhaldsrike og interessante stykket om «Moursund-folket i Berg
og Torsken» av Arthur Brox i hefte 2-4 av Håløygminne 1955, kan det kanskje ha interesse å
gi nokre opplysningar om Moursund-folk som frå same tida slo seg ned i Trondheim. Eg må
straks seia frå at eg har ikkje gjort nokoslag systematisk ettergransking etter desse
Moursund-folka; eg bygger berre på nokre lause notat som eg har gjort: kyrkebøker og
stiftsprotokollar som eg studerte for andre formål.
Arthur Brox børjar si ættehistorie med presten Peder Nielsen Moursund i Mefjord,
som vart student frå Bergen i 1662, var residerande kapellan seinast frå 1680 og døydde i
1691. «Foreldra og fødestaden hans har ein ikkje greie på», seier Brox. Men det er vel ikkje for
vågelig å gå ut ifrå at han var komen ifrå Moursund i Skjervøy prestegjeld. Og da blir det rimelig
at det var bror hans, den Axel Nielsen frå Moursund som vi finn nemnt der i folketeljinga 1702,
og som da var 68 år gamal. Om han heiter det elles i folketeljinga:
«Postbonde, tilstanden ringe med næring af søen».
Han hadde fire søner, Niels, 27 år, Anders 15 år, Tomas 13 år, og Ole, 8 år. Om denne
yngste sonen blir det lagt attåt: «i Trondhiem». Og det vil da seia at han var hos skyldfolka sine
i Trondheim. For der finn vi ein mann som truleg var bror til presten Peder Nielsen, han òg:
Denne mannen var Anders Nielsen Moursunr, som det var haldi skifte etter 17.
novbr. 1700. Alle dei tre Niels-sønene frå Moursund var såleis på nokolunde same alderen, så
det gjer det sers rimelig å ta dem for brør.»
Utdrag av skifteprotokoll nr. 5 for Trondheim er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift
i 1972:
«Skifte åpnet 17.11.1700, avdødes navn: Anders Nielsen Moursund.
Enke: Maritte Andersdatter.
Barn: Anders myndig og gift, Niels 23, Ingeborg gift med Hans Joensen Kihl, Gundele 29
og Margrethe 15 år.
Sølv 86 Rd. (merket FAS, NNS, ANS), kramgods, leiet Moursund i Troms 47 Rd., jekt
240 Rd.,
ialt 572 Rd., ingen gjeld.»
Av skifteprotokollen fremgår det altså at Anders etterlot seg enka Maritte Andersdotter
og dertil to sønner og tre døtre. Etter skikken den gang ble sønnene nevnt først, her angis
barna etter deres alder:
Ingeborg, alder ikke oppgitt, gift med Hans Jonsen Kiil.
Gundel, 29 år.
Anders, «myndig og gift, omtr. 25 år».
Niels, «omtr. 23 år».
Margrete, 15 år.
Deres eldste sønn Anders, som døde ca. 1738, var nordlandshandler og gift med
Vivicke Nilsdatter Røst (1677-1771).
Anders og Vivickes eldste sønn, Anders Andersen Moursund (1703-1760) som
også var nordlandshandler, var gift med Birgithe Hansdatter Røst.
Deres tredje sønn var Hans Andreas Moursund (1738-1802), proprietær på
Bentsjord, jekteskipper og sagbruker. Han var gift med I. Maren Margrethe Reener (født 1739),
II. Elisabeth Wasmuth (født 1749) og III. Judith Catrine Wahl (født 1751).
Bortsett fra gårdene ytterst på den østre siden fra Stornes til Tømmernes, var hele
Balsfjorden prorietærgods. Bøndene, såvel rydningsmenn som senere brukere, satt på sine
gårder som leilendinger (bygselsmenn). Selv eide de alltid husene. Bygselen eller bruksretten
gjaldt for bygselmannens og hans enkes levetid. Ved bygselbrevets opprettelse ble det betalt
en «innfestningssum» på 25 til 50 spesiedaler, alt efter eiendommens beskaffenhet, deretter 1
spesiedaler eller noe mer i årlig avgift (landsskyld). Alle skatter og avgifter ble lagt på
bygselmannen. Av skogen fikk han kun hugge til brendsel på gården, med mindre han fikk
«tiendeseddel» hos proprietæren, slik at han kunne hugge og drive ut til salg ett bestemt antall
favner ved mot en viss «tiende» av hver favn.
Kong Fredrik III pantsatte i sin tid hele Helgeland, Salten, Vesterålen samt Senjen
fogderi til Joacim Irgens for 100.000 riksdaler. Irgens enke, Cornelia Bikker, overdro
01.10.1677 godset til sin svoger, baron Jacob de Pettersen, for mer en 80.000 gylden,
som han fra tid til annen hadde lånt ut.
Godset i Helgeland ble først administrert med avgift og forpaktning av Jørgen Sverdrup,
fra 1712 av hans enke frem til 01.08.1751. Godset i Tromsø ble i samme tid administrert av
stiftsskriver Michael Hviid til Mjølnes. Jacob de Pettersens arvinger i Holland solgte i 1751
godset til Johan Chr. Hviid i Trondheim for 20.000 caroli gylden hollandsk courant. Hviid skulle
overta godset fra 01.08.1751. Han kjøpte utløsningsretten av staten for 1.505 riksdaler og
almenningene i Tromsø fogderi for 200 riksdaler i 1760. I 1764 solgte Johan Chr. Hviid godset i
Tromsø fogderi for 6.000 riksdaler til Johan Hysing (skjøte datert Vevelstad 02.01.1764). I
1770 kjøpte kammerråd og fogde i Salten, Ahlert Hysing, godset ved auksjon i sin bror Johans
dødsbo for 6.600 riksdaler (skjøte 29.07.1771).
Ahlert Hysing solgte 07.01.1772 godset for 7.000 riksdaler dansk courant til sin
svoger Andreas Røst «udi omstendigheter kommen ved fatal handel til hans opreisning».
Andreas Røst solgte ved kontrakt 11.06.1777 den søndre halvdel av godset til
regimentsfeltskjær Georg Wasmuth. Røsts arvinger solgte i 1781 også den nordre halvdel til
Wasmuth med overtagelse fra 01.01.1782.
Ved kontrakt datert Bensjorden 10.06.1783 ble Georg Wasmuth, Hans Andreas
Moursund (Anders Nilsens sønnesønn) og Johan Hysing på faren Ahlert Hysings vegne, enige
om at hele godset skulle deles mellom dem. Godset utgjorde 139 voger, 2 bismerpund og 12
mark og kjøpesummen ble satt til 8.600 riksdaler. Hans Andreas fikk Hillesø og Tromsø sogn
som utgjorde 46 voger, 1 bismerpund og 12 mark for 2.859 riksdaler 4 mark 14 skilling.
Overenskomsten gjaldt fra 1784 og ble inngått for å unngå en prosess. Ved auksjon i Hans
Andreas dødsbo i 1804 kjøpte major og kjøpmann Christian Ameln i Bergen hans gods for
10.050 riksdaler dansk courant og han solgte det i 1805 til Andreas Røst Moursund, sønnen til
Hans Andreas.
Anders var sønnesønn til Jon Steffensen Kiil som hadde slått seg ned på kremmerleiet
ved Bensjord. Han var neppe født i 1701.
Hans foreldre, Hans Jonsen Kiil og Ingeborg Andersdatter Moursund, omkom på sjøen i
1728. Selv bodde han da på Bakkeby i Ulsfjorden hos sine svigerforeldre, Morten Sørensen
Hegelund og Inger Christensdatter Lorck. Skiftet etter foreldrene, som viste et stort
underskudd, ble avsluttet 19.10.1729. Det fremgår av skiftet at han uten tillatelse hadde
flyttet inn på Bensjord:
«Och saasom Sønnen Anders Kihl der haver befoget uden vedkommendis tilladelse, at
indfløttet Sig udj indbemlt: Sine Sal: forældris Huuser, hvor boens Eiendeeler der udj var
Nedsadt. Haver hand derfore Naas af vedkommende deris Søgning scheer, Enhver Efter
schiftebrevit Sit tilkommende at overlevere imod qvitering til hvilchen En ... forretning efter
loven til Skifte ... indlevering, alt til Enhver vedkommendis Efterretning».
Anders overtok i 1740-årene jekta og bygdefarretten etter prosten, Henning Junghans
d. e.
Nordsiden av Malangen med Balsfjorden hørte til Tromsø prestegjelds hovedkirke.
Jektene som fór sydover til Bergen kom fra bestemte distrikter, enten deler av et prestegjeld
eller hele prestegjeldet, avhengig av fiskemengden. Et slikt område ble kalt «bygdefar» og
jekta omtalt som «bygdefarjekt». Organiseringen av bygdefar hadde lange tradisjoner. Da
«Articler for Jægtebruget i Nord-Landene» ble utarbeidet i slutten av 1730-årene, lå det mer
enn 300 års tradisjoner bak dem. De 12 artiklene ble ført i pennen av amtmann Ove
Scheldrup, datert i Vågan i Lofoten i 1738 og godkjent ved Kongelig reskript 06.03.1739.
I en oversikt som finnes for 1631-32 da fogdene begynte å innkreve jekteskatt, var det
100 jekter i hele Nord-Norge. Av disse var 12 jekter fra Tromsø len, altså fra området mellom
Malangen og Brynilden. Til sammenligning var det 19 bygdefarjekter i Senja len samt 2
borgerjekter som tilhørte Bergensborgere som hadde vært og handlet i Senja len. 20 år senere
var antallet jekter i hele Nord-Norge redustert til 79, noe som skyldtes tunge skatter og magrere
vilkår for alle. Lensherren over nordlandene, Preben von Ahnen, var i 1648 bekymret for at
«den gemene mand» ville få vanskelig med «at faa deres fisk (til Bergen) og hvad de have at
forhandle tilbage». Skipper- og styrmansskatten falt så tungt for mange at jektene gikk til
opphugging, og lensherren fant det nødvendig å si ifra. Antallet jekter fortsatte å gå tilbake. I
Senja len, senere fogderi, var antallet jekter redusert til 15 i 1725, til 11 i 1745, og i 1808 var
det bare 8 jekter tilbake. Utviklingen i Tromsø fogderi var den samme. I et «Pro Memoria»
datert Karanes (i Lyngen) 28.05.1785, tok proprietæren, Georg Ulrich Wedel Wasmuth,
opp disse problemene:
I Lyngen var det ingen jekt siden Johan Hysings død.
I Kjosen holdt gjestgiveren jekt.
I Carlsøy hovedsogn var det 3 jekter.
I Helgøy anneks var det 1 jekt, mens det i Tromsø sogn var
«2de Jægter een Skipper tilhørende, og samme er Gjæstgiver, og
Proprietær».
I «Hillesøy Aneks under Lenvigen, men Tromsø gods tilhørende» var det «Een
Jægt».
Tilsammen var det da i 1785 igjen 8 jekter i fogderiet. Det var de 3 siste jektene,
Tussøyjekta og Bensjordjektene, som våre forfedre først og fremst var knyttet til. Ifølge N. A.
Ytreberg benyttet malangsværingene Tussøyjekta, men det må ha vært på et tidlig tidspunkt.
På 1700-tallet vet vi at malangsværingene hørte inn under bygdefaret i Tromsø Hovedkirkes
sogn.
Jekteartiklene sa at jektebruket skulle være et bondebruk. Embedsmennene skulle
således ikke ha noen generell adgang til å drive jektefart. Virkeligheten viste imidlertid at det
ikke var slik. Både fogder, prester og sorenskrivere drev med jektebruk. Således hadde
fogden, Jørgen Wang, to jekter. Det samme hadde Andreas Tønder da han var fogd. Presten
Henning Junghans var også jekteskipper som de kaltes, disse som eide jekter og som drev
jektefart.Henning Junghans satt med bygdefarretten i Tromsødistriktet (hovedsognet). Ved skjøte
datert 05.10.1744 solgte Junhans jekta og bygdefarretten til Andreas Hansen Kiil for 298
Rd. Curant. Skjøtet ble lest på tinget 16.06.1745, og da ble også bygdefarretten som
Andreas Kiil hadde fått «overdratt i skjøtet, fredlyst», men med følgende tilføyelse: «saa fremt
ingen andre har lovligere adkomst dertil end hand.» Nå hadde altså bygdefarretten og
fortjenestemulighetene havnet på Bensjord.
Etter at jekta og bygdefaret ble overtatt av Anders i 1744, ble Bensjord jekteleie og
skipningssted for både malangsværinger og balsfjordinger. Det kan vi også se av
skiftematerialet. Etter at Anders døde i 1751 overtok hans enke en tid før Moursund kom til og
overtok. Fra 1770-årene av og utover til 1802 stammer samtlige registrerte jektekladder fra
Hans Moursunds jekter på Bensjord. Hans Andreas Moursund døde forøvrig i 1802.
I 1748 stevnet Anders Kiil på Bensjord noen av håseterne som hadde seilt med ham til
siste stevne i Bergen for tyveri av fisk. Anders hadde mistanke om at håsetterne sto bak
tyveriene, som angivelig skulle ha skjedd på Bryggen i Bergen. To av håsetterne som er nevnt,
var fra Malangen, Lars Jensen Spildra og Ole Mogensen fra Andsnes. Ordet «håsete» kommer
av det gammelnorske ordet «Hàseti» som betyr rorskar, mannskap.
En Jakob Olsen vitnet i saken. Jakob hadde reist med Daniel Hansen
Langesunds jekt til siste stevne forleden år. Kiils jekt lå Daniels jekt «tætt hos i baugen» og
etter at Daniels jekt var losset, så håsetterne der at det lå endel «ukjent fisk» ombord på
denne jekta. Denne kom ei kone og hentet i sitt forkle. Det var mistanke om at fisken var
kommet fra Kiils jekt. Ingen hadde imidlertid sett hvor fisken kom fra. Deres jekt var losset for
fisk og andre fiskejekter lå ikke i nærheten.
En Ole Bastiansen vitnet også i saken, han hadde vært håsetter på Kiils jekt og
kunne fortelle:
«Da de havde opskibet en del fisk af Kiils Jægt, blev der noget overvægt paa nogle
partier fisk, men hand veed ikke hvor meeget, men Kield Christophersen som og var en
Haasetter leverede hand noget Kiils fisk som hand solte i byen til en god øl hos Jokums Giestz,
hvorfor hand bekom én mark, en annen dag Leverede Hans Simons som og var med Kiil, en ½
vog fisk omtrent, hvor for han fik en mark hos en kone i Byen, og de andre Haasettere sagde
hand og at have solt saa megen fisk af overvægt paa partier at det beløb 8 mark, som blev
byttet imellom 8te Haasettere, og bekommet 1 mark til mands, viidere opplysning kunde man
ikke faae om denne handel denne gang.»
Anders sa at han hos Daniel Hansens tjener, en dreng som hadde vært
håsetter, ville få flere opplysninger. Derfor ville han la denne innstevne til første ting i
Langesund, «for at faa hans oplysning». Her kom ikke saken opp, da Anders uteble fra tinget.
Heller ikke senere er saken fulgt opp, antageligvis fordi Anders ble syk og døde.
Skiftet etter Anders ble avholdt 15.10.1751:
«Anno 1751 d 15de octobr. mødte udi Sterv boet efter Sal: Anders Hansen Kiil, som
boede paa Gaarden Bentzjord i Tromsøe fogderie, Sorenskriver Thomæsøn, med tiltagne
mænd Hans Simonsen Grønberg og Christopher Kieldsen Strømmen, for at Registrere og
Wurdere i Bemt. Sterr boe, bmt. afdøede Sal: Kiil har .. efterladt Sig Enke Ahlet Mortensd.
Heggelund og med hende havende børn neml.
1. Inger Margrethe er gift med Peder Amundsen i Christiansund.
2. Ellen er 20 aar gammel.
3. Anna er 18 aar gammel.
4. Hans, er 17 aar.
5. Morten, er 15 aar og
6. Aleth Catrina er 13 aar.
...
Disse børn vare vid denne forretning nærværende, undtagen den ældste, som var i
Christiansund, og skal dens Ret blive i agttagen ved lovl: tilsatte formynderskab, saafremt
noget dennem i arv tilfalder, ligesom og paa de fraværendes veigne blev beskikket den her
ved forretningen nærværende Frideriik Kiil, som deres Farbroder at være deres fuldmægtig og
deres beste i-agtage. Enken bemt. Ahlet Heggelund samt udkaaret til Laugværge hendes
Svoger Morten Heggelund som og var nærværende; Enken og tilstedeværende børn giorde
anviisning paa boets Effecter og befandtes som følger:
...
1 Jægt, 2 aar gammel, dertil er ny Mast, For-Seigl med 4 Bonett og 1 wadmels Dito, 2
andre- touer, 2 aar gammel, 1 nyere Dito, 1 brugelig Dito, 1 ny tøve(?) troste, 1 dito halv brugt,
1 liden gl. dito, 1 Land Rub(?) noget brugt, 1 gl. Land tønne, ...
for 620 Rdl.
...
Summa boets beløb 1031 Rdl 1 sh 13 ort.
...
Boets udgield og ... som følge
Kiøbmanden i Bergen Hr. Jochum Gerdes fordrer ... Rdl. 492-1-12.
...
Naar alt forstaa ... afgang fradragen boets beløb bliver i Behold 233 Rdl. 4 sh. 5 ort.
Deraf tilkommer Enken Ahlet Heggelund den halve deel som ero 116 Rdl. 5 sh. 2½ ort.
Den andre halve deel af det beholdne boe deeles imellem børnene hvoraf en broderlod bliver =
29 Rdl. 1 sh. 4 5/8 ort og en Søsterlod = 14 Rdl. 3 sh. 5/16 ort.
Anlangende formynder skal for børnene, siden de ugifte børn kunde behøre sammen,
da endskiønt ikke noget arfenligt er dennem tilfaldene i arv, hvorover Formynder kunde og
maatte anordene, Saa dog skulle det vel ikke være børnene utieneligt, i mueligens
forekommende .uationer, at dennem en Kurator anordnet, der kunde observere deres beste:
Thi er ingen dertil nærmere efter Loven end Friederik Kiil, som baade er deres Faderbroder, saa
og nærværende, hvorfor hand bør lade Sig deres Tarv ... angelegen.
Angaaende Indtægten af Stervboets Jægt, afr(?) 1751 aars sidste Stevne, da den var
befragtet til Bergen, efter at Sal: Anders Kiil var ved døeden afgangen, da blev der.. af mig ved
Registreringen tilspurt Enken, hvad deraf af den indkommet fragt kunde være i behold at ligge
til boets indtægt? Men hun berettede, at da folkene og Styremandens hyre af Fragten var
betalt, og anden bekostning paa Jægten var aflagt, med meere udgift som dertil hører, var
kund i behold af fragten til 40 Rdl., hvilke Penge hun var saa ulykklig at blive frastaalen i
Bergen, da de stoed i Jægte-Vængen paa et bord og ingen folk var i Vængen, men dørren var
lugt i laas og tyve har ... pengene ud af et vindue bag paa Jægten, og saaledes blev hun
disse Penge frastaalen, uden at kunde faa at vide hvem samme onde gierning giorde. Enken
var selv med Jægten til Bergen bemt. Stevne, altsaa var intet i saamaade at legge til boets
indtægt.
...»
Anders ble den siste Kiil på Bentsjord. Anders Andersen Moursund (ca. 1703 - 1760),
som etter hvert overtok handelen på Bentsjord, var fetter til Anders og gift med sin kusine,
Birgitte Hansdatter Røst. Etter at Anders var død, overtok enka Birgitte og sønnen Hans
Andreas Moursund, hele Bentsjord med handel og jektebruk. 02.06.1770 fikk Hans
Andreas bevilling som gjestgiver og dermed rett til å drive handel. Hans var gift tre ganger,
andre gang med Elisabeth, datter til den berømte og beryktede regimentsfeltskjær Georg
Henrich Ulrich Wedich Wasmuth, godseieren. Det var dette ekteskapet som brakte Hans
Andreas fram ved delingen av godset i juni 1783. Dette skjedde på Bentsjord hvor Hans
Andreas nå i en alder av 45 år var blitt en ganske vestående mann med handel og to jekter,
«Concordia» og «Haaabet».
-->> Enkemand Hans Sørensen Kiil Langnæs døde i 1808, 80 år gammel.
-->> Pige Ingebor Sørensdatter Kiil Berg døde i 1811, 60 år gammel.
-->> 1763: Dom Epiph Mih.: Fridrich Kiel 53 aar (Kirkebok 1753-78, folio 175).
-->> 1770: Theft .. annis: Aleth Kiil 15 aar (Kirkebok 1753-78, folio 176).
