| 1. | Matthias Hansen Kierrisnæs døde 1802, Kierrisnæs, Målselv, Troms, Norway; ble begravet 19 Jan 1802, Lenvik, Troms, Norway. Andre Hendelser og Egenskaper:
- _UID: 1BDF3488DA404B838B952143FBF4A106B892
- Emigrasjon: Mellom 1757 og 1765, Sweden
- Immigrasjon: Mellom 1757 og 1765, Kierrisnæs, Målselv, Troms, Norway
Notater:
Matthias og Dorothea var kvener.
Mathias Hansen på Kierrisnæs var i følge militærrullene for Lenvik fra 1801 født i
Sverige. Det samme gjelder sønnen Mathias, født i 1757, mens sønnen Ole ble født på
Kierrisnæs i 1765 i følge militærrullene for 1801 og 1804. Familien flyttet altså fra Sverige
til Målselv mellom 1757 og 1765.
O. Rygh skriver om Kierrisnæs i «Norske Gaardsnavne»:
75. 76. Kjærresnes øvre og nedre.
«1ste Led er Kjærre m., liden Skov eller Lund, især af smaa Træer. Jfr. GN. 67,9».
På 1700-tallet fant det sted en uvanlig sterk innflytting av svenske samer til de
nordnorske bygdene, især i distriktene fra Salten og nordover. De fleste var vel reinsamer, som
det hadde gått ut for, ved ulykker, uår eller på annen måte. Især synes en reinpest, som ved
midten av århundret raste blant reinflokkene i Nord-Sverige, å ha bevirket at svært mange
svenske reinsamer måtte oppgi reindriften og flytte ned til «Vestersjøen». I annen halvdel av
1700-tallet gikk folketallet i et samesokn som «Jukkas järvi» i Torne lappmark på 25 år ned fra
omkring 1300 til omtrent 800.
Disse samene - eller markefinner som de gjerne ble kalt - slo seg ned i strøk hvor
de kunne ha håp om å få være i fred for de fastboende, i fjerne utmarkstrøk, ikke så sjelden i
områder som hadde forblitt ubebodde på grunn av at de ikke egnet seg til jordbruksdrift - her
var det gjerne skrinn og dårlig eller vassyk jord, steinet lyngmark med stranten og vantreven
lauvskog. Her slo de seg igjennom som best de kunne. Noen hadde kanskje noen få reiner i
behold, helst i andre samers reinflokker. Ellers måtte de livberge seg med neverløyping, fangst
og fiske og med et kummerlig jordbruk. De som var verst stillet, måtte gripe til tiggerstaven.
Omkring 1750 hørtes samstemmige klager fra mange bygder i Nordland over
østlappene som «dynget seg ned» i utmarkene. Også mange embetsmenn så med stor uvilje
på denne invasjonen. Det som bekymret dem mest, var at skogen skulle bli ødelagt, fordi
mange av innflytterne førte en halvnomadiserende tilværelse og flyttet gammene sine fra sted til
sted. De var store skogtynere, hevdet embetsmennene, både ved neverløypingen, og fordi de
ikke utnyttet skogen på en sparsommelig og skikkelig måte. Det kom mange klager over
markefinnene til kollegiene i Kjøbenhavn i disse årene.
At enkelte strøk ovenfor Målsnes nå blir bebygd, faller i tid sammen med
innvandringen av markefinner i andre bygder i Nordland og kan til dels ha de samme årsaker.
Vi kjenner ikke nøyaktige årstall for når de som vi kan kalle rydningsmenn, satte seg ned her.
Busamene pleide ikke å skaffe seg rydningssedler. Så de kan ha sittet på sine
finnerydningsplasser nokså lenge før myndighetene fikk nyss om det.
Men i 1760-årene hadde iallfall strøket omkring Hollendernes med Grunnes og
Kjerresnes fått fast bosetning. Noen av de samene som slo seg ned her og ble bumenn, bar
kjente samiske ættenavn som Omma (Åma) og Landa. Senere flyttet også busamer fra plasser
lengre ute i fjorden opp til nyrydningene i Målselv.
Snart kom også andre innvandrere til disse plassene. Det var enkelte
kvenfamilier. De kvenske rydningsmenn synes å ha kommet hit i 1760-årene, for om enkelte
av sønnene som var født i 1750-årene, blir det senere opplyst at de var født i Sverige.
Sommeren 1775 hadde øyensynlig rydningsmennene sittet sine friår, slik at
sorenskriver og lagrettemenn kunne legge plassene for landskyld, og nå ble plassene
Sandnes, Kjerresnes og Hollendernes skyldsatt.
Om Hollendernes heter det i skyldsetningsforretningen at den hadde vært
«besiddet af Finner som har fløttet til og fra, men nu beboes af Hans Hansen Landa». Gården
fikk en skyld av 9 mark. Tidligere hadde en Henrich Omma bodd på Hollendernes.
Om Kjerresnes sies det at Erich Hansen hadde forbedret den med dyrkning, så
den kunne skyldsettes for 1 pund. Erich, som senere ble skogfogd, var svensk. Han ble
visstnok gift med en kvenpike, Elen Mikkelsdatter.
Om begge plassene står det at man der bare kunne fø noen få kreaturer, med
høy som måtte bæres i hus, på Hollendernes på grunn av uføre, og med skog og brom på
Kjerresnes. Til korndyrking var ikke plassene særlig egnet. Fiske kunne ikke beboerne drive,
for de var innefrosne om vinteren.
På Kjerresnes begynte omtrent på samme tid «vår» kven, Matthias Hansen og
kone Dorothea Henrichsdatter som rydningsfolk.
På Hollendernes, eller kanskje på Grunnes, var det også en kven, Hans Larsen
med kone Maria Henrichsdatter, som tok opp rydningsarbeid. De og deres barn kom også hit
fra Nord-Sverige og ble fast bosatt i Målselvdalen.
Ellers var det flere same- og kvenfamilier som holdt til på disse plassene omkring
1770, men ikke alle ble rotfaste på disse stedene.
Folketellingen fra 1801 viser for Kierrisnæs:
Matthias Matthiassen, 47 år, Bonde og gaardbruger, gift med Anne Hansdatter, 33 år,
«Han i andet og hun i første ægteskab».
...
Matthias Hansen, 83 år, «Underholdes af sønnen Matthias Matthiasen»,
gift med Dorothea Henrichsdatter, 85 år, «Begge i første ægdeskab».
Matthias døde i 1802:
«19. Januar Kaarmand Matthias Hansen Kierrisnæs. Død af Alderdomb Sengsot - Alder:
84».
Familie/Ektefelle/partner: Dorothea Henrichsdatter. Dorothea døde 1803, Kierrisnæs, Målselv, Troms, Norway; ble begravet 11 Des 1803, Lenvik, Troms, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]
Barn:
- Sophia Matthiasdatter Kierrisnæs døde 29 Aug 1824, Navaren Ytre, Lenvik, Troms, Norway; ble begravet 11 Sep 1824, Lenvik, Troms, Norway.
|
- 1802