I 1666 drev Christens mor, Trine Henriksdatter Hofnagel, vistnok noe handel, og det
samme gjorde Christen på Reinsvoll. Senere finner vi Christen på Nordeidet.
Manntallet for 1663-66 viser:
«3. Reenswold - 1½ W.
Opsiddere: Christen Knuds: br: 1½ W. 33 Aar.
Sønner: Knud Christens: 1 Aar 8 uger.
NB: Den Residerendis Capellan på Kalfsøen klager, at bemelte Reenfvold er taget fra
hannem och klocheren,
og forundt fougdens Svoger. (Den fouget er nu død)».
Det var 3 drenger på gården. Klagen i manntallet gjaldt at fogden Mads Pedersen
Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt Christen,
som var hans svigersønn, etablere gård og jekteleie der.
«Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Helgøe Tingsted»:
«Reinsvold liggende paa Reinøe - 4 Pd. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker].
Blifuer nu 1 W.
Christenn Knudsenn.
Landschyld: 1 W.
Leeding: ½ W.
Ostetiende: 7 Mark.
Føder:
Kiør: 2.
Smaller: 10.
Heste: 1.
Lide StoedDefect(?) paa Brendefang och Jorden opgaves med mask(?) och U-føre».
Jekteleiet på Elvevoll (Hansnes) ble etablert i 1660-årene og eksisterte
sammenhengende frem til 1801-03, under Hegelundenes ledelse. Fra ca. 1700 satt Hans
Hegelunds enke, Ingeborg her, i jektesameie med Christen på Nordeidet.
En handelsskatt som ble pålagt fastboende handelsfolk i tiden 1670-79 viser at de
menn som i 1670 hadde «noe lite bruk», dvs. handel, og ble pålagt skatt, var få. Det var i
Karlsøy sogn Hans Mortensen Hegelund på Hansnes, som nå hadde overtatt jekta etter sin
mor, og i 1672 også overtok heimegården, og det var Christen Knudsen på Reinsvoll, som
senere delte jekta med Hans, og fra ca. 1689 var bosatt på Nordeidet. I Helgøy sogn var det
også to, Bertel Hansen, bosatt på Bårset ca. 1663-78, og Peder Ingebrigtsen i Torsvåg fra
1666, i Nordskar fra 1672. Ingen av de 4 synes å ha drevet noen stor handelsvirksomhet, og
bare en hadde jekt.
Lensmannsombudet var på denne tiden mest et tillitsverv, som helst ble gitt folk fra den
økonomiske overklasse. Dette var et forhold som skulle vare utover på 1700-tallet.
Lensmennene skulle være fogdens medhjelpere, men de opptrådte også på tinget som en del
av lagretten. Ved utstedelse av tingvitner sto lensmannen ofte i spissen for lagrettemennene.
Hvert tinglag hadde sin lensmann. Det var ingen inntekter lagt til stillingen utover en viss
skattefrihet. Fra 1694 fikk lensmannen 3 daler i godtgjørelse for å utføre 3 reiser i forbindelse
med inndriving av skatterestanser for fogden. Dette var begynnelse til et avlønningssystem.
Lensmennene var tydeligvis ikke pålagt tinghold, selv om tinget stundom ble avholdt på deres
gårder. De lensmenn vi kjenner var nesten alle jekteskippere. De var da utgått fra jekteleiene i
Nordskar-Lanes, Vannvåg, Karlsøy, Reinsvoll-Nordeidet (Christen) og Nord-Grunnfjord (Søren
Mortensen Hegelund). Tildels ser vi at lensmennene satt meget lenge i stillingen, spesielt etter
ca. 1650, opptil 20-30 år hver.
I 1690 får vi en ny skatteliste over handelsfolket, bortsett fra byborgerne. Handelsmann
Christen Knudsen på Nordeidet nevnes ikke i denne listen, til tross for at han eide part i
Hansnesjekta, noe som nok skyldes skattefrihet som lensmann. Hans sønn, Knud, satt nå med
handel på Søreidet.
Da «Gammellensmannen» Christen Knudsen på Nordeide døde i 1702 overtok Nils
Nilsen Lemming på Grågården ved Hansnes.
Manntallet for 1701 viser for Nord-Eide i «Carlsøe Sogn og Meenighed J Helgøe
Tingsted»:
«Opsidernis eller Leil: Stand og Vilkor:
Lensmand.
Holder half Jegtefahr med Sl: Hans Mortensens Enche,
Dog Bestaar Bege dissis Vilkor allene udj shyld og gield.
B... gir dog en liden Handel: med Credit fra Bergen.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Noreyde.
Opsidernis Nafne - Deris alder:
Christen Knuds: - 69.
Sønnernis Nafne - Deris alder:
Hans Christens: - 28.
Olle Christens: - 21.
Den første har Credit fra Bergen med en ringe Handel.»
De hadde 7 drenger på gården.
Fra det bevarte skiftemateriale fra 1690-årene og begynnelesn av 1700-tallet får vi et
godt innblikk i handelsforholdene, både fra debitorenes (fiskerbøndenes) og kreditorenes
(handelsmennenes) side. Det er særlig bevart godt med handelsskifter. Av de 14-15 som drev
lokalhandel ca. 1690 er det bare 4-5 vi ikke har skifter etter. Likeles savnes skiftet etter
Christen, men vi har boet etter hans enke fra 1712.
Vi kan fastslå at det ikke har vært drevet kontanthandel. Det eneste som er oppført i
skiftene, er 2 daler i sølvmynt hos Hans Guttormsen på Slettnes. Slikt har tydeligvis vært en
sjeldenhet. Heller ikke de store handelsmenn satt inne med penger, selv om det kanskje var
slikt som var lettest å stikke unna ved et bo-oppgjør. Dette gjelder også handelsskifter til midt
på 1700-tallet. At penger fantes, ser vi av det rike skiftet til «Skjærvøykongen» i 1694. Det kan
imidlertid se ut til at pengeflommen fra ca. 1520, nå var tørket inn.
Til ekstraskattene skulle riktignok skaffes mynt, men det har tydeligvis ikke vært mer
enn det som gikk til skatten. Forøvrig har man satt midlene i sølv, der det var noe overskudd.
Penger har heller ikke vært en verdimåler i samhandelen, det var tørrfisken. I almueskiftene er
all lokal gjeld ført opp i antall våger tørrfisk. Tallet ble hentet direkte fra handelsmannens
bokholderi og deretter omregnet til penger i skiftet (1 våg lik ½ daler). Det betyr at bokholderiet
har vært viktig i samhandelen. Her ble det ført opp hva som ble levert av produksjon
(fiskevarer, tran, februksprodukter etc.) og hva som ble tatt ut til utrustning og forbruk, alt notert
i tørrfiskverdi. At tørrfisk har vært regneenheten, viser hvor viktig denne varen var i det
økonomiske systemet. Penger var en vare man skaffet seg for å betale ekstraskattene.
Dette stilte store krav til et godt bokholderi, og det ser ut til at også de lokale
debitorbøkene har vært skikkelig ført. I Nord-Grunnfjord fantes f.eks. i 1717 «Den salige
manns vel kondisjonerte regnskapsbok». I booppgjørene måtte gjelden dokumenteres ved
fremlegging av hovedbøkene eller utskrift, med referanse til sidetall. På Helgøy var det hele 3
slike protokoller. Den eneste som kanskje slurvet litt, var fogden. Her sto gjelden i
«kladdebøker», men dette synes å ha sammenheng med at han mest drev med varebytte, ikke
kredittsalg. Der gjelden ikke var godt nok dokumentert, ble fordringen avvist av skifteretten.
Det ser ikke ut til at sikring av fordringer har vært særlig vanlig. Vi har ett eksempel på
at en fordring fra Bergen på en lokal handler delvis var sikret ved «revers» (gjeldsbevis). I noen
tilfeller ble det utstedt obligasjoner.
Den lokale handel har i stor grad vært konsentrert om stevnetidene, dvs. når jekta gikk
til Bergen, og når den kom tilbake. Det har ikke vært vanlig å sitte med store varebeholdninger
utover vinteren. Ingen av de større handelsmenn satt med handelsvarer av betydning, uansett
tidspunkt for skiftet. Ingen steder er det oppført lagerbrygger eller egne butikkbygninger. Man
har klart seg med en sjå, ei bu eller et naust. Det betyr at de fleste kunder har levert sine varer
når jekta lastet inn for Bergensturen, og hentet returvarene når jekta lossa inn om høsten.
Kundene har altså for en stor del selv sittet med den varebeholdning de trengte for et års
forbruk. Det eneste vi kan finne av varer er følgende: Helgsøy hadde i 1696 litt krutt, bly og
klede som kan ha vært butikkvarer. Nord-Grunnfjord hadde i 1714 litt vadmel og lerret
liggende, noen nye skjorter og fine halsduker, foruten litt pepper og ingefær. I Helgøy-boet
fantes noen huder og skinn som kan ha ligget i påvente av avskipning.
Små varebeholdninger hos handelsmennene har ført til et visst behov av å
komplettere i løpet av året. Vi har mange eksempler på at de lokale handelsmenn har lånt varer
hos hverandre som mel, tobakk, vin, tjære, snøre, malt, salt, foruten rede penger. Dette kan da
ha gått både til eget forbruk, og til kundene.
Det er klart av hovedmassen av omsetning og utredning har skjedd gjennom et lokalt
handelssystem, ikke ved direkte samhandel mellom fiskerne og Bryggekjøpmennene i Bergen,
slik den vanlige oppfatning har vært. Dette ser vi klart av de mange lokale
handelsmannsskifter vi har fra slutten av 1600- og tidlig 1700-tall, og av skiftene etter de
enkelte fiskere, der vi får oversikt over deres totale gjeldsforpliktelser.
Yrke:
Holder half Jegtefahr med sl Hansz Mortensens Enche, dog bestaar Disses Vilkaar alle udj schyld og gield Bruger dog en Liden Handel med Credit fra Bergen Leilending.
Allet var datter til Mads Pedersen Søegaard og Inger Ottesdatter Lorck.
Skiftet etter Allet ble avholdt 04.07.1712:
«Efter forhen Indstendige Begier Indfandt Sig Kungl: Maytr. Sorenskrifver Asmus
Rosenfeldt d = 4 July 1712 paa Norr Ejde for dend Zielerige qvinde Allet Matsdatter der at
eftersee Hendis Boes Meedel, samt og hvis vitbøsttighed, hun hos sine Creditorer monne
ihe..e, Saasom hun for hendis høye alder nu icke lenger kand holde vid Jorden, mens agter at
begive Sig udj Rolighed hos Sin Svoger [svigersønn] Velagte Morten Sørensen, som til denne
forretning og var tilstede, som hendis beskickede Laudverge. Efter hendis Sal: Mand ligeledis
var og denne sinde tilstæde hendis myndige Søn Christen Christens: boende paa Reinsvold,
Saa og begge hendis Svoger Nafnlig, Peder Gram og Jørgen Gram, og paa hendes Sal: sønns
barns Vejne var bmte Morten Sørensen deris tilbeskafede formynder, Saa blef da udj samtlige
deris Nærværende boet Samlet, og delet som følger:
Registering og Vordering.
....
Søebrug.
1 gl: Fembørring for 2 Dr.
1 gl: Ottrings Segl - 1 Dr.
Creatuer.
8te MelcheKior á 3 Dr.
6 voxen Gieder á 3 mark Er 3 Dr.
8 Søfre á 3 mark Er 4 Dr.
2 Buche á 3 mark 8 shilling er 1 Dr. 1 mark.
1 Svin for 4 mark.
Huuser.
1 Dagligstue med Kiøchen og Kammer saa og sammesteds med Boer og
Bencher
tilsammens for 18 Dr.
1 Stabur er af tømmer - 2 Dr.
Æt Nyst for 4 Dr. 3 mark.
1 gl: Fæhuus - 1 Dr. 3 mark.
1 liden Finn - 1 Dr.
1 Stoelade gl: - 1 Dr. 3 mark.
1 gl: Jldhuus for 4 mark.
...
Indtekt:
53 rdl. 4 ort 8 sh.
...
Tilstaaende gield:
....
Forskrefne fordringer bedrager Sig til 183 rdl. 4 ort 15 sh.
og som fordrende gield overstige boens indløbende saa blef da først udtag skeedt til det
som ansees prioriteret, Nemlig
....
Saa Er da Hermed denne forRetning til Endebragt hvor Efter Enhver VedKommende Sig
haver at Rette, imidlertid forrestillis velagte Morten Sørensen, Samtlige boens Ejendeler til Siu.,
Saa og drager dend omsorg at Creditorene Efter Skifte Forretningen vorder fyldigstgiordt. Dertil
fuldkommen Kraft Test.
Datum Ao Die et Loco ut Supra».
Skifte:
«Efter forhen Indstendige Begier Indfandt Sig Kungl: Maytr. Sorenskrifver Asmus Rosenfeldt d = 4 July 1712 paa Norr Ejde for dend Zielerige qvinde Allet Matsdatter der at eftersee Hendis Boes Meedel, samt og hvis vitbøsttighed, hun hos sine Creditorer monne ihe..e, Saasom hun for hendis høye alder nu icke lenger kand holde vid Jorden, mens agter at begive Sig udj Rolighed hos Sin Svoger [svigersønn] Velagte Morten Sørensen, som til denne forretning og var tilstede, som hendis beskickede Laudverge. Efter hendis Sal: Mand ligeledis var og denne sinde tilstæde hendis myndige Søn Christen Christens: boende paa Reinsvold, Saa og begge hendis Svoger Nafnlig, Peder Gram og Jørgen Gram, og paa hendes Sal: sønns barns Vejne var bmte Morten Sørensen deris tilbeskafede formynder, Saa blef da udj samtlige deris Nærværende boet Samlet, og delet som følger:
Registering og Vordering.
....
Søebrug.
1 gl: Fembørring for 2 Dr.
1 gl: Ottrings Segl - 1 Dr.
Creatuer.
8te MelcheKior á 3 Dr.
6 voxen Gieder á 3 mark Er 3 Dr.
8 Søfre á 3 mark Er 4 Dr.
2 Buche á 3 mark 8 shilling er 1 Dr. 1 mark.
1 Svin for 4 mark.
Huuser.
1 Dagligstue med Kiøchen og Kammer saa og sammesteds med Boer og Bencher
tilsammens for 18 Dr.
1 Stabur er af tømmer - 2 Dr.
Æt Nyst for 4 Dr. 3 mark.
1 gl: Fæhuus - 1 Dr. 3 mark.
1 liden Finn - 1 Dr.
1 Stoelade gl: - 1 Dr. 3 mark.
1 gl: Jldhuus for 4 mark.
...
Indtekt:
53 rdl. 4 ort 8 sh.
...
Tilstaaende gield:
....
Forskrefne fordringer bedrager Sig til 183 rdl. 4 ort 15 sh.
og som fordrende gield overstige boens indløbende saa blef da først udtag skeedt til det som ansees prioriteret, Nemlig
....
Saa Er da Hermed denne forRetning til Endebragt hvor Efter Enhver VedKommende Sig haver at Rette, imidlertid forrestillis velagte Morten Sørensen, Samtlige boens Ejendeler til Siu., Saa og drager dend omsorg at Creditorene Efter Skifte Forretningen vorder fyldigstgiordt. Dertil fuldkommen Kraft Test.
Datum Ao Die et Loco ut Supra»
Død:
Skiftet etter Allet ble avholdt 04.07.1712:
Efter forhen Indstendige Begier Indfandt Sig Kungl: Maytr. Sorenskrifver Asmus Rosenfeldt d = 4 July 1712 paa Norr Ejde for dend Zielerige qvinde Allet Matsdatter der at eftersee Hendis Boes Meedel, samt og hvis vitbø.ttighed, hun hos sine Creditorer ... .henye, Saasom hun for hendis høye alder nu icke lenger kand holde vid Jorden, mens agter at begive Sig udj Rolighed hos Sin Svoger [svigersønn] Velagte Morten Sørensen, som til denne forretning og var tilstede, som hendis beskickede Laudverge. Efter hendis Sal: Mand ligeledis var og denne sinde tilstæde hendis myndige Søn Christen Christens: boende paa Reinsvold, Saa og begge hendis Svoger ..f.lig, Peder Gram og Jørgen Gram, og ...sen, .is Sal: sønns barns ... Vejer var bmte Morten Sørensen deris tilbeskafede formynder, Saa blef de ... samtlige de .is Nærværende boet Samlet, og delet som følger:
...
Indtekt:
53 rdl. 4 ort 8 sh.
...
Tilstaaende gield:
....
Forskrefne fordringer bedrager Sig til 18 rdl. 4 ort 15 sh.
og som ... fordrende gield overstige boens indløsende ....
Barn:
Inger Christensdatter, Lorch ble født 1670 , Reinsvoll, Karlsøy, Troms, Norway; døde, Bakkeby, Ulsfjord, Karlsøy, Troms, Norway; ble begravet 25 Mar 1748, Karlsøy, Troms, Norway.
Alet Christensdatter Lorch ble født 1684 , Reinsvoll, Karlsøy, Troms, Norway; døde 1747, Nordeidet, Reinøy, Karlsøy, Troms, Norway.
Generasjon: 3
4.
Knud Hansen ble født før 1617 , Norway; døde cirka 1662, Reinsvoll, Reinøy, Karlsøy, Troms, Norway.
Notater:
Frem til 1631 var det et fast skipperleie på Karlsøy, og frem til 1628 drev tidligere fogd
Rostorp noe handel.På Karlsøy finner vi fra 1635 Knud Hansen, trolig identisk med Knud Bergenfar, vistnok etter et opphold på Nordeidet i 1620-årene. Mye kan tale for at Knud opprinnelig var byborger fra Bergen, kanskje med borgerskap fra 1620-22. Han ble i alle fall fastboende, bosatt på Karlsøy i egne hus til ca. 1662. Da fortsatte enka virksomheten en tid.
Fra ca. 1635 drev Knud og hans kone Trine handel, han var kanskje opprinnelig
Bergensborger. Etter at Knud døde i begynnelsen av 1660-årene, fortsatte Trine virksomheten
en tid.
Trine synes å ha hatt forbindelse med borgerslekta Hofnagel i Bergen. Etter all
sannsynlighet var Knud og Trine foreldre til sorenskriver Hans Knudsen på Karlsøy og
lensmann Christen Knudsen på Reinsvoll, som begge drev handel i 1660-70-årene.
For Karlsøy viser manntallet for 1663-66 at Trine vistnok drev noe handel, slik sønnen
Christen også gjorde på Reinsvoll:
«Gaarde:
No. 2 Reenøens Eide 1½ W.
Opsidere:
....
Thrine paa Kalfsøen bruger til græsleige 1 pd.»
Sønnen Hans, som var sorenskriver, drev handel i 1660- og 70-årene.
Barn:
2. Christen Knudsen ble født 1633 , Troms, Norway; døde cirka 1702, Nordeidet, Reinøy, Karlsøy, Troms, Norway.
Grethe Knudsdatter ble født , Karlsøy, Troms, Norway; døde 1693, Havnnes, Skjervøy, Troms, Norway.
Fogdestillingen var den viktigste i den lokale lensadministrasjonen. Fogden var fritatt for leidang, og av den grunn er det vanskelig å holde rede på deres boplasser. De fleste bygslet også en rekke gårder rundt omkring, især i Langsund, og det er da ikke klart om de har vært bosatt på en av gårdene, eller bare har brukt gården som avlsgård. Fogdene ble også ofte utskiftet, især tidlig i perioden. Fra 1620 til 1635 finner vi således 3 fogder.
Stort sett ser det ut til at fogdene kom utenfra, tildels fra utlandet, som Hegelund fra Ebeltoft i Danmark. Noen synes å ha hatt tilknytning til Trondheim, som Mads Pedersen og brødrene Henrik og Lorents Frantzen. Flere av fogdene var utvilsomt av høy ætt, og flere ble inngiftet i norske overklasseslekter som Lorck, Bloch og Myhlenphort.
Mads hadde tidligere vært kongelig skriver.
Hans sønn, Erich Madsen Lorck (ca. 1647-1717), vokste opp på Reinsvoll hos sin svigerbror, Christen Knudsen. Han var marinekaptein og ble amtmann i Finnmark fra 1701 hvor han etterfulgte amtmannen Lillienskiold. Kort etter at han overtok sitt nye embete, sendte han kongen en ytterst skarp klage over de traffiquerende i Findmarchen og deres tjenere. Hans ord kom som en bekreftelse på og understrekning av det Lillienskiold hadde kjempet for i hele sin amtmannstid, og som var et hovedpunkt i hans Speculum Boreale: Det bergenske handelsmonopolet var en ulykke for amtet. Kjøpmennenes fullmektiger foruretter almuen med falske vare, med falskt vegt og mål, item med hug og slag og anden hård medfart.
Om de enkelte fogders embetsførsel vet vi ikke så mye. Det ble stilt store krav til stillingen, spesielt etter at fogden ved statsomveltningen i 1660 ble lagt mer direkte under statsadministrasjonen i Kjøbenhavn. Det kan synes som om ikke alle fogdene klarte å tilfredsstille disse krav. Heller ikke var lokale konflikter alltid mulig å unngå.
I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med gevalt (makt) tok all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom fogd og sogneprest.
Fogdestillingen var den viktigste i den lokale lensadministrasjonen. Fogden var fritatt for
leidang, og av den grunn er det vanskelig å holde rede på deres boplasser. De fleste bygslet
også en rekke gårder rundt omkring, især i Langsund, og det er da ikke klart om de har vært
bosatt på en av gårdene, eller bare har brukt gården som «avlsgård». Fogdene ble også
ofte utskiftet, især tidlig i perioden. Fra 1620 til 1635 finner vi således 3 fogder.
Stort sett ser det ut til at fogdene kom utenfra, tildels fra utlandet, som Hegelund fra
Ebeltoft i Danmark. Noen synes å ha hatt tilknytning til Trondheim, som Mads Pedersen og
brødrene Henrik og Lorents Frantzen. Flere av fogdene var utvilsomt av høy ætt, og flere ble
inngiftet i norske overklasseslekter som Lorck, Bloch og Myhlenphort.
Mads hadde tidligere vært kongelig skriver.
Hans sønn, Erich Madsen Lorck (ca. 1647-1717), vokste opp på Reinsvoll hos sin
svigerbror, Christen Knudsen. Han var marinekaptein og ble amtmann i Finnmark fra 1701 hvor
han etterfulgte amtmannen Lillienskiold. Kort etter at han overtok sitt nye embete, sendte han
kongen en ytterst skarp klage over «de traffiquerende i Findmarchen» og deres tjenere. Hans
ord kom som en bekreftelse på og understrekning av det Lillienskiold hadde kjempet for i hele
sin amtmannstid, og som var et hovedpunkt i hans «Speculum Boreale»: Det bergenske
handelsmonopolet var en ulykke for amtet. Kjøpmennenes fullmektiger «foruretter almuen med
falske vare, med falskt vegt og mål, item med hug og slag og anden hård medfart».
Om de enkelte fogders embetsførsel vet vi ikke så mye. Det ble stilt store krav til
stillingen, spesielt etter at fogden ved statsomveltningen i 1660 ble lagt mer direkte under
statsadministrasjonen i Kjøbenhavn. Det kan synes som om ikke alle fogdene klarte å
tilfredsstille disse krav. Heller ikke var lokale konflikter alltid mulig å unngå.
I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og
klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og
jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med «gevalt» (makt) tok
all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom
fogd og sogneprest.
Yrke:
I 1666 klaget Karlsøypresten over at fogd Søegaard hadde tatt de jordene presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn, Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der. Samtidig klaget sognepresten i Tromsø over at fogden med «gevalt» (makt) tok all fisketiende som samene avga, til tross for at denne etter bestemmelsen skulle deles mellom fogd og sogneprest.
Inger og Mads datter Allet var gift med Christen Knudsen bosatt på Reinsvold og
Nordeidet. To andre døtre var gift med brødrene Peder og Jørgen Gram.
Inger var visstnok søster til styrmann Otte Ottesen fra Trondheim som satt på Nordeidet
og var gift med Anne Block i hennes 2. ekteskap.
3. Aleth Madsdatter Lorch ble født 1655 , Troms, Norway; døde 1712, Reinsvoll, Karlsøy, Troms, Norway.
Generasjon: 4
10.
Henrik Hofnagel ble født cirka 1565 , Bergen, Hordaland, Norway; døde 1645, Reinsvoll, Karlsøy, Troms, Norway.
Notater:
Slekten Hofnagel. Det sies å være en jødisk slekt som flyktet fra Antwerpen til Norge og Sverige på 1600-tallet (patrisierfamilie).
Det kan jo stemme i teorien, for det er rette tiden for forfølgelser og hekseprosesser i Europa.
Hofnagel betyr jo hestehov som kjent. Det er vel et tegn på styrke.
Fogde / Berghauptmann. Levde fra 1600 til 1646.
Allerede leidanglisten fra midt i 1500-årene viser at det var mange utenbys fra som søkte til Trondheim. Innflytning var en forutsetning for at folketallet i en by skulle øke, og det må vi tro Trondheim gjorde. En by som var henvist til sin egen naturlige folketilvekst, ville oppvise synkende innbyggertall. Innflytterne var nordmenn og svensker, få andre. Det er ikke trolig at de brakte med seg kapital, nytt initiativ eller annet som kan få oss til å se varige spor etter dem. Anderledes blir det med innvandringen fra 1600. Fra da av og til langt ut i 1800-årene skulle det bli innvandrere og deres etterkommere som satt sterkest preg på utviklingen i alle norske byer. Og de fleste av innvandrerne var tyskere og dansker. Svært mange kom fra de to hertugdømmene Slesvig og Holstein. Alle de som gjør seg mest gjeldende i trelasthandelen i Trondheim de første ti-årene av det nye hundreåret, er innvandrere.
Otte kom antagelig fra Syd-Jylland. Han startet, som brødrene Schøller, sin karriere som fogde. Det er all grunn til å tro at det er denne viktige stillingen som danner utganspunkt for den posisjon de kom til å få i Trondheim.
De varene borgerne i Trondheim hadde å utføre oppgis i listene som trelast og fisk - tørrfisk, saltfisk og sild. Dertil kom tjære og skinn, det siste fra Jämtland, ofte over Levanger marked. Eksportørene av fisk i alle former er mange. Derimot er det få som sender trelast ut av byen. Fra 20-årene samles eksporten av dette produkt gradvis på få hender. Ved siden av Noquer er det Otte Lorck, Caspar Schøller, Henrik Sommerschield, Alexander Samson og noen andre, i alt 8-9 navn går igjen. Fra 20-årene blir denne form for handel mindre vanlig. Befraktning avløses av direkte salg av trelast til hollenderne. Dette vitner først og fremst om at farten fra Trondheim til Holland med trelast kommer inn i mer faste former. Skutene leies fra Holland. Dermed må vi regne med at den primære delen av farten, trelasteksporten til Holland, er ordnet på forhånd. Men samtidig må vi søke etter grunnlag for dette i byen selv. En ting er at borgerne skaffer seg egne skip. Først Noquer i 1616, som da eier et skip på 45 lester. Det går i ballast til byen og fører ut trelast. To år etter har han et skip på 60 lester, samme år står også Otte Lorck og Alexander Samson oppført med hvert sitt.
Otte var fogde i Orkdal fra 1624. Ifølge Orkdalsboka var han nok den værste futen bygda hadde hatt.
I 1632 kom det melding om rike kopperfunn i Kvikne i Østerdalen. Denne vakte slik glede at kongen lot holde en takksigelsesdag for bergverkene, slik skikken var på den tiden. Det blir fortalt at funnet ble gjort i 1629, og tradisjonen i bygda vil vite at finneren var en Gammel-Nils som senere itte kunn' finne att romme. Kvikne var den gang et anneks til Tynset.
I 1634 ble inspektøren for jernverkene, den danske adelsmannen Iver Prip til Søgaard, styrer for Kvikne kopperverk med titelen berghauptmann for Norge. Den offentlige bergstyringen hadde vært uten håndhever etter 1632, da berghauptmann Johan Diegel døde. Nå var partisipantene ved Kongsberg Sølvverk lei av all den innblanding i verksdriften som den kongelige berghauptmannen tillot seg, som om han skulle være direktør ved verket. Noen av disse tilhørte høyadelen, og da kong Christian hadde tapt mye prestisje etter krigen i Tyskland, satt de seg nå imot utnevningen av en ny berghauptmann med bostad på Kongsberg. Kongen utnevnte derfor foreløpig en berghauptmann for Det Nordenfjellske, med bosted i Kvikne. Bergmesterembetet for Sør-Norge ble i mellomtiden styrt av geschworneren og bergskriveren ved sølvverket. Det var på den tiden 6 eller 7 bergverk, 1 sølvverk, 1 kopperverk og 4-5 jernverk.
Samme år ble Otte tilsatt som bergskriver ved verket. Fra 1632 hadde Hans Pedersen vært bergskriver, han reiste nå fra verket. Med stiger, kulbrennere, berggeseller, bergknekter, smeltere, hytteknekter, røstvendere med knekter og faste kjørekarer var det i 1634-35 i alt omkring 60 mann. Kvikneverket lå i Akershus len, men av praktiske grunner ble det fra 1639 regnet til Det Nordenfjellske, med lensherren i Trondheim som inspektør.
Alt i 1639 var skogen i Kvikne utsatt for slik rovdrift at det var tale om å bygge smeltehytte i andre og mer skogrike strøk. En mengde kongebrev til Urne, Parsberg og Prip handlet for det meste om hvordan man skulle skaffe røste- og kullved til bergverket Gabes Godes (Guds gave). Det var i det hele slik mangel på ved at selv en bygd så langt bort som Solør fikk leveringsplikt til kopperverket. Det var også på tale å bygge ei hytte i skogsstrøket nede mot Tynset, etter fremlegg fra Iver Prip. Dette ble vraket, i stedet godtok de et annet forslag fra bergskriver Lorck om å legge det nye hyttekomplekset ved gården Lille-Innset. Kongen var også misfornøyd med det overslag for driften som Prip kom med. Det nye hytteverket kom til å ligge 24 km. nord for det nåværende Yset, 30 km. fra gruva. Våren 1640 kom det ordre om at Breivadhytta og de andre hyttene skulle flyttes til Innset. Ved Innset ble det nå etter hvert bygd 3 smeltehytter og garhytte, røstehus, kullhus, kopperbu, materialhus osv. på begge sider av Orkla, med en dam med brygge tvers over elva.
Forholdet mellom berghauptmannen og bergskriveren var ikke det beste, de hadde begge ett og annet å si om hverandre. Prip dro seg derfor tilbake til sine jernverks-interesser. Bergskriver Otte Lorck ble nå utnevnt til berghauptmann Nordenfjells, og samtidig til styrer av Kvikne-verket fra 01.01.1640. Men han var alt i funksjon fra 22.10.1639, da Prip fikk ventebrev på Reins kloster ved Trondheimsfjorden. Otte gikk straks i gang med hytteanlegget i Innset og viste seg snart å være en virksom herre med mange ideer. Han bygde om gårdene Innset og Holte så de ble høvelige styrerbosteder og gruvedriften ble under hans styre intensivert. Han økte produksjonen til 800 skpd. i 1640, 700 i 1641 og 835 i 1642, i gjennomsnitt 778 skpd. årlig. Driftsutgiftene var under Prip i årene 1637-39 53.748 rdl. Under Otte steg de i årene 1640-42 til 98.823 rdl. Tar en hensyn til de 20.000 daler til Innset hytte, ga verket under Otte det samme rene nettooverskudd som tidligere, nemlig omkring 15.000 rdl. Otte gir selv et oversyn over 3-årsdriften. Gruven måtte bli dyrere etter hvert som en kom dypere ned i fjellet. Den primitive malmkjøringen og vannlensing med hester opp for et skråplan med en stigning på 1:2.7 ble dyr i en gruve uten skikkelig luft-tilførsel.
Det viste seg altså at Otte ikke fikk større overskudd selv om produksjonen var større. Iver Prip fikk derfor rett i sin vurdering av hovedgruva, og hva denne ved rasjonell drift ville yte. Kongen ga derfor den nye statholderen Hannibal Sehested ordre om å redusere kopperproduksjonen til 600 skpd. Senere på året 1642 oppnevnte han en kommisjon av høy embetsmenn som skulle gi en uttalelse om bergverkets stilling og den fremtidige driften. Denne ble fremlagt samme år og gikk ut på at et overskudd på 15.000 rdl, eller 36 % av bruttoinntekten, ved en produksjon på 600 skpd. var meget bra. Ville en ha større utbytte måtte produksjonen økes. Otte hadde forsøkt med en produksjon på 800 skpd. med dårlig resultat. Nå tilbød Prip seg å forsøke å få produksjonen opp i 800 skippund med et netto overskudd på 24.000 rdl. om de sikret ham et årlig innskudd på 24.000 rdl. Kommisjonen anbefalte dette og forslaget ble fulgt. Otte sluttet i sin stilling ved utgangen av året og ble borgermester i Trondheim.
Kongen var misfornøyd med Parsberg og Otte. Disse hadde nemlig seg imellom gjort en avtale for 10 år om levering av kull til verket. Overberghauptmann Lüttichau hadde gjort kongen oppmerksom på at denne avtalen fordyret hyttedriften. Den gamle kull-prisen som var 3 ort pr. læst levert ved hytta, kom nå opp i 3 ort, og denne nye prisen krevde nå også den største kull-leverandøren, presten Hans Lauritzen. Lensherren Oluf Parsberg kom derfor i unåde hos kongen, og ble i 1643 forflyttet til Båhuslen.
I 1630-årene fikk lensherren Oluf Parsberg og futene Caspar Schøller, Morten Lauritzen, Otte Lorck og Jens Friis brev på skattefrihet for fire år for et nytt kobberverk på Ytterøya i Nord-Trøndelag. De fire futene kalles i brevet borgere og innbyggere i Trondheim, så de er kanskje ikke futer lenger. Noen år tidligere ble Innset kobbergruver åpnet, men de gikk for kongens regning, og byens eneste fordel av verket var den økte handelen det må ha gitt opphav til. Vi vet lite om denne handel, men den førte i alle fall til markedet på Orkdalsøra fra midt i 30-årene.
I 1637 fikk Otte, som da var berghauptmann der, tillatelse til å starte en reperbane i Trondheim sammen med borgermester Anders Helkand. De skulle ha plikt til å forsyne byen med alt tauverk som trengtes for samme pris som ellers var gjengs. Anders Helkand ble tolder i Trondheim i 1631, byfogd i 1633, overformynder i 1637 og rådmann i 1639. I 1637 fikk han bevilgning på et sagbruk som hans hustrus søster hadde hatt. I 1639 fikk han bevilgning på kobberverk ved kobbergruvene i Singsås, Gauldal og Stjørna. I 1643 ble han kirkeverge ved Domkirken.
I 1640 fikk Otte og Anders Helkand tillatelse til å forsyne kirkene i Trondheim og lenet med vin og brød.
Når det gjelder borgernes tilegnelse av jord, står Caspar Christophersen Schøller i en særstilling. I 1646 har de øvrige borgere i byen ubetydelig mer jord i lenet enn de hadde i 20-årene, vel 90 spann. De to eneste menn som eier jord av betydning ved siden av Caspar var Lauritz Bastiansen Stabel med ca. 42 spann og Otte med vel 10 spann. Otte var nå en gammel mann.
Otte hadde følgende barn (minst):
Hans, Leutenant ved Trondhjems Nasjonale Infanteriregiment fra 01.05.1644 til 01.12.1649.
Inger, gift med fogden Mads Pedersen Søegaard.
Styrmann Otte Ottesen fra Trondheim, som satt på Nordeidet og var gift med Anne Block i hennes 2. ekteskap, var antagelig også en av hans sønner.
Allerede leidanglisten fra midt i 1500-årene viser at det var mange utenbys fra som
søkte til Trondheim. Innflytning var en forutsetning for at folketallet i en by skulle øke, og det
må vi tro Trondheim gjorde. En by som var henvist til sin egen naturlige folketilvekst, ville
oppvise synkende innbyggertall. Innflytterne var nordmenn og svensker, få andre. Det er ikke
trolig at de brakte med seg kapital, nytt initiativ eller annet som kan få oss til å se varige spor
etter dem. Anderledes blir det med innvandringen fra 1600. Fra da av og til langt ut i
1800-årene skulle det bli innvandrere og deres etterkommere som satt sterkest preg på
utviklingen i alle norske byer. Og de fleste av innvandrerne var tyskere og dansker. Svært
mange kom fra de to hertugdømmene Slesvig og Holstein. Alle de som gjør seg mest gjeldende
i trelasthandelen i Trondheim de første ti-årene av det nye hundreåret, er innvandrere.
Otte kom antagelig fra Syd-Jylland. Han startet, som brødrene Schøller, sin karriere som
fogde. Det er all grunn til å tro at det er denne viktige stillingen som danner utganspunkt for
den posisjon de kom til å få i Trondheim.
De varene borgerne i Trondheim hadde å utføre oppgis i listene som trelast og fisk -
tørrfisk, saltfisk og sild. Dertil kom tjære og skinn, det siste fra Jämtland, ofte over Levanger
marked. Eksportørene av fisk i alle former er mange. Derimot er det få som sender trelast ut av
byen. Fra 20-årene samles eksporten av dette produkt gradvis på få hender. Ved siden av
Noquer er det Otte Lorck, Caspar Schøller, Henrik Sommerschield, Alexander Samson og noen
andre, i alt 8-9 navn går igjen. Fra 20-årene blir denne form for handel mindre vanlig.
Befraktning avløses av direkte salg av trelast til hollenderne. Dette vitner først og fremst om at
farten fra Trondheim til Holland med trelast kommer inn i mer faste former. Skutene leies fra
Holland. Dermed må vi regne med at den primære delen av farten, trelasteksporten til Holland,
er ordnet på forhånd. Men samtidig må vi søke etter grunnlag for dette i byen selv. En ting er at
borgerne skaffer seg egne skip. Først Noquer i 1616, som da eier et skip på 45 lester. Det går i
ballast til byen og fører ut trelast. To år etter har han et skip på 60 lester, samme år står også
Otte Lorck og Alexander Samson oppført med hvert sitt.
Otte var fogde i Orkdal fra 1624. Ifølge Orkdalsboka var han nok den værste «futen»
bygda hadde hatt.
I 1632 kom det melding om rike kopperfunn i Kvikne i Østerdalen. Denne vakte slik
glede at kongen lot holde en «takksigelsesdag» for bergverkene, slik skikken var på den
tiden. Det blir fortalt at funnet ble gjort i 1629, og tradisjonen i bygda vil vite at finneren var en
«Gammel-Nils» som senere «itte kunn' finne att romme». Kvikne var den gang et anneks til
Tynset.
I 1634 ble inspektøren for jernverkene, den danske adelsmannen Iver Prip til Søgaard,
styrer for Kvikne kopperverk med titelen berghauptmann for Norge. Den offentlige
bergstyringen hadde vært uten håndhever etter 1632, da berghauptmann Johan Diegel døde.
Nå var partisipantene ved Kongsberg Sølvverk lei av all den innblanding i verksdriften som
den kongelige berghauptmannen tillot seg, som om han skulle være direktør ved verket. Noen
av disse tilhørte høyadelen, og da kong Christian hadde tapt mye prestisje etter krigen i
Tyskland, satt de seg nå imot utnevningen av en ny berghauptmann med bostad på
Kongsberg. Kongen utnevnte derfor foreløpig en berghauptmann for Det Nordenfjellske, med
bosted i Kvikne. Bergmesterembetet for Sør-Norge ble i mellomtiden styrt av geschworneren og
bergskriveren ved sølvverket. Det var på den tiden 6 eller 7 bergverk, 1 sølvverk, 1
kopperverk og 4-5 jernverk.
Samme år ble Otte tilsatt som bergskriver ved verket. Fra 1632 hadde Hans Pedersen
vært bergskriver, han reiste nå fra verket. Med stiger, kulbrennere, berggeseller, bergknekter,
smeltere, hytteknekter, røstvendere med knekter og faste kjørekarer var det i 1634-35 i alt
omkring 60 mann. Kvikneverket lå i Akershus len, men av praktiske grunner ble det fra 1639
regnet til Det Nordenfjellske, med lensherren i Trondheim som inspektør.
Alt i 1639 var skogen i Kvikne utsatt for slik rovdrift at det var tale om å bygge
smeltehytte i andre og mer skogrike strøk. En mengde kongebrev til Urne, Parsberg og Prip
handlet for det meste om hvordan man skulle skaffe røste- og kullved til bergverket «Gabes
Godes» (Guds gave). Det var i det hele slik mangel på ved at selv en bygd så langt bort som
Solør fikk leveringsplikt til kopperverket. Det var også på tale å bygge ei hytte i skogsstrøket
nede mot Tynset, etter fremlegg fra Iver Prip. Dette ble vraket, i stedet godtok de et annet
forslag fra bergskriver Lorck om å legge det nye hyttekomplekset ved gården Lille-Innset.
Kongen var også misfornøyd med det overslag for driften som Prip kom med. Det nye
hytteverket kom til å ligge 24 km. nord for det nåværende Yset, 30 km. fra gruva. Våren 1640
kom det ordre om at Breivadhytta og de andre hyttene skulle flyttes til Innset. Ved Innset ble
det nå etter hvert bygd 3 smeltehytter og garhytte, røstehus, kullhus, kopperbu, materialhus
osv. på begge sider av Orkla, med en dam med brygge tvers over elva.
Forholdet mellom berghauptmannen og bergskriveren var ikke det beste, de hadde
begge ett og annet å si om hverandre. Prip dro seg derfor tilbake til sine jernverks-interesser.
Bergskriver Otte Lorck ble nå utnevnt til berghauptmann Nordenfjells, og samtidig til styrer av
Kvikne-verket fra 01.01.1640. Men han var alt i funksjon fra 22.10.1639, da Prip fikk
ventebrev på Reins kloster ved Trondheimsfjorden. Otte gikk straks i gang med hytteanlegget i
Innset og viste seg snart å være en virksom herre med mange ideer. Han bygde om gårdene
Innset og Holte så de ble høvelige styrerbosteder og gruvedriften ble under hans styre
intensivert. Han økte produksjonen til 800 skpd. i 1640, 700 i 1641 og 835 i 1642, i
gjennomsnitt 778 skpd. årlig. Driftsutgiftene var under Prip i årene 1637-39 53.748 rdl. Under
Otte steg de i årene 1640-42 til 98.823 rdl. Tar en hensyn til de 20.000 daler til Innset hytte, ga
verket under Otte det samme rene nettooverskudd som tidligere, nemlig omkring 15.000 rdl.
Otte gir selv et oversyn over 3-årsdriften. Gruven måtte bli dyrere etter hvert som en kom
dypere ned i fjellet. Den primitive malmkjøringen og vannlensing med hester opp for et skråplan
med en stigning på 1:2.7 ble dyr i en gruve uten skikkelig luft-tilførsel.
Det viste seg altså at Otte ikke fikk større overskudd selv om produksjonen var større.
Iver Prip fikk derfor rett i sin vurdering av hovedgruva, og hva denne ved rasjonell drift ville yte.
Kongen ga derfor den nye statholderen Hannibal Sehested ordre om å redusere
kopperproduksjonen til 600 skpd. Senere på året 1642 oppnevnte han en kommisjon av høye
embetsmenn som skulle gi en uttalelse om bergverkets stilling og den fremtidige driften. Denne
ble fremlagt samme år og gikk ut på at et overskudd på 15.000 rdl, eller 36 % av
bruttoinntekten, ved en produksjon på 600 skpd. var meget bra. Ville en ha større utbytte
måtte produksjonen økes. Otte hadde forsøkt med en produksjon på 800 skpd. med dårlig
resultat. Nå tilbød Prip seg å forsøke å få produksjonen opp i 800 skippund med et netto
overskudd på 24.000 rdl. om de sikret ham et årlig innskudd på 24.000 rdl. Kommisjonen
anbefalte dette og forslaget ble fulgt. Otte sluttet i sin stilling ved utgangen av året og ble
borgermester i Trondheim.
Kongen var misfornøyd med Parsberg og Otte. Disse hadde nemlig seg imellom gjort en
avtale for 10 år om levering av kull til verket. Overberghauptmann Lüttichau hadde gjort
kongen oppmerksom på at denne avtalen fordyret hyttedriften. Den gamle kull-prisen som var
3 ort pr. læst levert ved hytta, kom nå opp i 3½ ort, og denne nye prisen krevde nå også den
største kull-leverandøren, presten Hans Lauritzen. Lensherren Oluf Parsberg kom derfor i
unåde hos kongen, og ble i 1643 forflyttet til Båhuslen.
I 1630-årene fikk lensherren Oluf Parsberg og futene Caspar Schøller, Morten
Lauritzen, Otte Lorck og Jens Friis brev på skattefrihet for fire år for et nytt kobberverk på
Ytterøya i Nord-Trøndelag. De fire futene kalles i brevet borgere og innbyggere i Trondheim, så
de er kanskje ikke futer lenger. Noen år tidligere ble Innset kobbergruver åpnet, men de gikk
for kongens regning, og byens eneste fordel av verket var den økte handelen det må ha gitt
opphav til. Vi vet lite om denne handel, men den førte i alle fall til markedet på Orkdalsøra fra
midt i 30-årene.
I 1637 fikk Otte, som da var berghauptmann der, tillatelse til å starte en reperbane i
Trondheim sammen med borgermester Anders Helkand. De skulle ha plikt til å forsyne byen
med alt tauverk som trengtes for samme pris som ellers var gjengs. Anders Helkand ble tolder i
Trondheim i 1631, byfogd i 1633, overformynder i 1637 og rådmann i 1639. I 1637 fikk han
bevilgning på et sagbruk som hans hustrus søster hadde hatt. I 1639 fikk han bevilgning på
kobberverk ved kobbergruvene i Singsås, Gauldal og Stjørna. I 1643 ble han kirkeverge ved
Domkirken.
I 1640 fikk Otte og Anders Helkand tillatelse til å forsyne kirkene i Trondheim og lenet
med vin og brød.
Når det gjelder borgernes tilegnelse av jord, står Caspar Christophersen Schøller i en
særstilling. I 1646 har de øvrige borgere i byen ubetydelig mer jord i lenet enn de hadde i
20-årene, vel 90 spann. De to eneste menn som eier jord av betydning ved siden av Caspar
var Lauritz Bastiansen Stabel med ca. 42 spann og Otte med vel 10 spann. Otte var nå en
gammel mann.
Otte hadde følgende barn (minst):
Hans, Leutenant ved Trondhjems Nasjonale Infanteriregiment fra 01.05.1644 til
01.12.1649.
Inger, gift med fogden Mads Pedersen Søegaard.
Styrmann Otte Ottesen fra Trondheim, som satt på Nordeidet og var gift med Anne
Block i hennes 2. ekteskap, var antagelig også en av hans sønner.
Ca 1673 - Ja, ukjent dato