Anders Andersen Tennæs

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Flyttade: Tennes Gammelgaard, Balsfjord, Troms, Norway
• _UID: 69591A33005A4813B142DFE6C9AE30B3D672

Notater:

I «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid oppgis:
«1730-årene ble det tiåret da de første nordmenn for alvor flyttet inn i
Balsfjorden. I løpet av dette tiåret fikk vi en norsk bosetning på Svartnes, Seljelvnes, Tennes
og Sandnes (Sandøra).
Det begynte sommeren 1731 ved at det kom et helt følge nordover fra
Trøndelagen. De kom fra «Vannvigen», rett overfor Trondheim. Hvor mange som kom, er
vanskelig å si helt nøyaktig, men de har vært en 10-12 personer i følge. Det var Lars Olsen
med familie, kone og seks barn. Den ene dattera, Malene, var sannsynligvis nygift og var
enten gravid eller hun hadde nettopp nedkommet med en sønn, Lars. Faren til gutten, Anders
Andersen hadde også bror sin med i følget, Carl Andersen. Den siste var mest sannsynlig
ungkar.
Sammen hadde disse forlatt heimplassen langt der sør og begitt seg nordover til
Finnmarken. Det er trolig at de hadde ordnet seg plass med ei av jektene på tur nordover fra
Bergensstevne.
Av prost Henning Junghans på Tromsø ble de rådet til å søke inn i Balsfjorden,
som nærmest lå ubebodd. På den tid kan Junghans ha ment at fjorden var å betrakte som ei
utmark eller almenning som tilhørte kirken og presten.»
Et «Bidrag til Balsfjordens historie» ved sogneprest N. S. Magelssen, «Samlet og
nedskrevet før aar 1900», utgitt som en del av «Balsfjords bygdebok» av N. S. Magelssen og
Peter A. Larssen i 1925, kan imidlertid forstås slik at Lars og Anders ikke kom fra samme sted:
«Tennes er først ryddet av nordmennene Lars Olsen og Anders Andersen, som
nedsatte sig der aar 1731, den første ifølge tillatelse av fogd Andreas Tønder, den annen, der
var fra Salten, ifølge tillatelse av hr. Michel Hvid. Skyldsætningsforretning holtes 24de august
1741. Grenseskjellet blev satt fra Ingerberget (Jægerberget) til Holmenelven. Jorden blev
befunnen aa være skrind og myret - ansaaes dog med tiden aa kunne forbedres til gressvekst,
men ingen kornsæd. Med tilhjelp av skav og muldfôr kunne der fødes 5 kjør. Der var
tilstrekkelig birkeskog, men intet fiskeri uten «en kokfisk undertiden». Bruket blev skyllsatt for 1
pund 12 merker. Disse to første rydningsmenn paa Tennes har antagelig begge bodd paa det
saakalte «Gammelgaard», den nuværende kirkesangergaard, og de synes aa ha brukt jorden
i fellesskap, eftersom der i skyldsætningsforretningen av 1741 kun nevnes 1 bruk.
Om denne Anders Andersen fortelles, at han var «døl fra sørlandet», og at han
var reist nordover for aa bosette sig i Finmarken. En prest paa Tromsø fortalte ham imidlertid, at
innenfor byen laa en stor ubebodd fjord, og tilraadet ham aa prøve ditinn. Han drog inn til
Balsfjorden og bosatte sig først paa «Gammelgaard», men flyttet senere til yttre Tennes.»
Hva de mente med «Finmarken» i Vanvikan i 1731 kan selvsagt diskuteres.
Alvin Andreassen har funnet ytterligere fakta om disse familiene:
«Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
Balsfjorden. De eldste barna til Anders og Malena må være født før 1731.
Hva viser så kildene og hva vet vi i dag?
Ved Sommertinget på Elvevold i Langsund i 1752 var bl.a. Anders Andersen fra
Tennes og hans bror Carl Andersen fra Svartnes lagrettemenn. Enka Karen Toresdatter
fremsto på tinget og ba om en tingattest. Hun var enke etter Rasmus Rynildsen på Sandnes
gård på Tromsøya. Rasmus hadde i 1721 overtatt bygselen på bruket etter sin far Rynild
Hemmingsen, en tid delte Rasmus gården med sin bror Hemming. Karen selv døde i 1756, 72
år gammel. Hun fortalte at hun var fra en gård Ørset i Klæbo sør for Trondheim og at hennes
foreldre var Tore Joensen og Oliva Joensdatter. De hadde vært 5 søsken som hun navngir
og hvor de hadde bodd. En avdød søster, Berith hadde vært gift med Erich Nielsen på
Kaldsletta. Hos seg her i Tromsø hadde hun en brordatter Olo Olsdatter, som hadde vært her i
8 år. Olo's avdøde far var Ole Toresen og mora Ane. Disse hadde drevet gården Reinlie, som
ligger nær Vanvikan. Ytterligere en bror, Joen Toresen, hadde vært «snedker i Trundheim».
Han var nå død og søsknene var arveberettigede. Derfor måtte Karen ha en tingattest som
beviste slektskapet. Og den ene etter den andre av tingalmuen sto opp og fortalte at de
kjente familien, bl.a. Madame Bergithe Røst, kona til Anders Moursund. Dette viser den nære
forbindelsen det var mellom folk i Tromsø og lenger sør den gangen. Når det gjelder Olo fra
Randlie og hennes familieforhold, står det i Tingboka:
«Herom var vidne tvende Eedsoerne Laugrettes-mend Cal Anders: og Anders Anders:
som kiender dem af familie, siiden disse tvende Mend der just nu sidder i laugreet er føed i
Vanvig 1½ miil fra Trundheim».
Så takk være ung-jenta Olo som reiste opp til sine tanter i Tromsø, vet vi nå
sikkert at Anders Andersen kom fra Vanvikan.
Vanvikan er et strandsted på den andre siden av fjorden rett ovenfor
Trondheim. Det ligger helt sør i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Grensen mot
Sør-Trøndelag ligger bare noen kilometer lenger sør. Leksvik var eget prestegjeld alt i 1666.
Dessverre mangler manntallet for 1701 over Leksvik og nabodistriktene. Den første kirkeboka
for Leksvik prestegjeld begynner først i 1717 og går til 1731, så er det lacune [mangler] til
1738. Således mangler kirkebok for den perioden vi kunne være interessert i. Kommunen
hørte til «Stjør- og Værdalens Fogderi». Skiftebøker finnes for 1689-1701, deretter lacune til
1727, altså igjen i den perioden som vi kunne ha interesse av. Det finnes noen få skifter under
«Vanvig», men ingen av interesse så langt jeg kunne se. I preste- og fogdemanntallet 1664/66
finner jeg umiddelbart ingen i Vanvik som ser ut til å være av interesse, men tidsspranget frem
til 1700-årene er langt. I hele Leksvik fantes da 12 fullgårder, 18 halvgårder, hele 34 ødegårder
og 43 «halvfødde». Ødegård betyr vel her ikke en gård som ligger øde, men er mer en
skatteteknisk betegnelse, med rot helt tilbake til Svartedauen. «Halvfødde» er sannsynligvis
halv-ødegårder, som kan være rydningsplasser. I en «reiseberetning» fra 1774 er
det nevnt 5 bønder i Vanvikan. Det kan vel være vanskelig å finne mer om Anders Andersen i
Vanvikan, da mye sentralt kildemateriale mangler.»
I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. Anders kunne ikke
vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i fjorden. Han henviste til
en muntlig tillatelse fra fogden Anders Tønder, og fikk lov til å bli, og plassen ble skyldlagt i
august 1741.
På Gammelgård bygget Anders og Malene opp en betydelig gård som sønnene senere
utvidet og delte mellom seg.
Alvin Andreassen skriver videre:
«I min tidligere omtale av Tennes i Yggdrasil hevdet jeg at også Ole Andersen på
Langnesøra var sønn av den første Anders Andersen, og begrunnet dette. Jeg har nå også
funnet mer som bestyrker dette. Almuen hadde plikt til å stille mannskap på bygdefarsjektene
som gikk til Bergen og Trondheim, disse ble gjerne kalt føringsfolk, seilkarer eller håsetekarer.
De fungerte som mellommenn mellom handelsmennene og de hjemme. De kunne jo ikke lese
eller skrive, så det var ikke alltid så lett å holde rede på hva som hørte til de forskjellige. Det ble
mangler og kluss med regningene, og ofte endte saken på tinget. Anders Andersen «den
gamle» på Tennes tok en slik sak opp på Sommertinget i 1759. Han hadde noe kluss med
noen varer som han «for nogle aar siden» hadde kjøpt til sine «tvende sønner Ole Anders: og
Anders Anders:». Her ser vi at Ole er hans sønn. Det kan nevnes at varene som han hadde
kjøpt til sønnene sine var:
«12 mark blade tobak og 12 mark skruv [skrå] tobak»!».
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Tennes
Brukarar og koner:
Nils Haldors. - 55 [år] og H. Kirsten Larsd. - 54
Born:
Hans Nils. - 17, Elias Nils. - 9, Susanna Nilsd. - 16
Brukarar og koner:
Ole Nils. - 37 og Hst. Berith Nilsd. - 36
Brukarar og koner:
Ole Anders. - 48 og H. Else Mathisd. - 34
Born:
Anders Ols. - 5, Lars - 1, Martha - 8, Maria - 6, Ingebor - 4
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 30 og Hst. Anne Andersd. - 27
Born:
Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
Tenarar:
Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
«Brukarar og koner:
Anders Anders. - 72 og H. Malena Larsd. - 69
Born:
Lars Anders. - 39, Morten - 36
Tenarar:
Margreth Olsd. - 22, Martha Jacobsd. - 23, Karen Pedersd. - 9, Malena Fransd. -
5».
Anders døde i 1777:
«Ao 1777: Dom: p: Epiph: 2 Anders Andersen Tennes 71».

Flyttade:
Bodde før dess i Vanvikan, Leksvik (NT).

Familie/Ektefelle/partner: Malene Larsdatter. Malene (datter av Lars Olsen Tennæs og Marith Baardsdatter) ble født cirka 1700; døde 1789, Tennes Ytre, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 1 Mar 1789, Balsfjord, Troms, Norway. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Anders Andersen Tennæs ble født cirka 1728; døde 1803, Tennes Gammelgaard, Balsfjord, Troms, Norway; ble begravet 21 Mai 1803, Balsfjord, Troms, Norway.