Yrke: Mellom 1125 og 1132, Novgorod, Kiev; storfyrste
Notater:
I Snorre Sturlassons saga om Magnussønnene, avsnitt 20, kalles Mstislav Kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson.
Snorre Sturlasson: Fra Magnussønnenes saga:
20. ... Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjelsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, ..
Fra Snorre Storlasson: Magnussønnenes saga:
20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. ...
Barn:
2. Mstislav ble født 1076 , Holmgard, Russia; døde 15 Apr 1132.
6.
Inge Stenkilsson ble født 1055 (sønn av Stenkil og Maria Anundsdotter); døde 1112, Ingatorps kungsgård vid Hornborgasjön, i Hångers socken i Västergötland; ble begravet , Vreta kloster, Ragnvald Knaphövdes gravkor.
Andre Hendelser og Egenskaper:
Yrke: Mellom 1079 og 1084, Sweden; kung
Yrke: Mellom 1087 og 1110, Sweden
Notater:
Inge var en ivrig kristen. Han er den første svenske konge som nevnes i brevmaterialet. Den 04.10.1080 skrev pave Gregorius VII til svenskenes (suetonum) kong Inge - navnet i det pavelige registraturet kun markert med initial - at han hadde hørt at kristne predikanter hadde kommet til dennes land. Han ville derfor at kongen skulle sende en biskop eller annen lempelig prest til Roma får å underrette paven om landets forhold samt motta instruksjoner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
12. Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt. Håkon het den kongen som rådde for Svitjod (Russland) etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge. ...Ð
Inge tapte kongemakten til Blot-Sven i 1084, da han dømte ut avgudsoffringen i Svithiod og bød alt folket at kristnes. Den bortdrevne Inge kom imidlertid tilbake til Svithiod (Svealand) tre år senere. Han kom over Blot-Sven som var uforbredt, tente ild på huset og brendte alt folket inne. Sven kom ut og ble da drept.
Inge førte krig med den norske kongen Magnus II Barfot som fikk dette navnet da han på sine krigståg til Skottland brukte de skotske highlenderes drakt. Magnus krevde at landet mellom Vänern, Götaälv og havet skulle tilhøre Norge, men måtte avstå fra disse krav. På et personlig møte mellom alle tre nordens konger, den danske kongen Erik Ejegod var også tilstede, ble freden i Konghäll sluttet i 1101. Forlikningen ble bekreftet ved giftemål mellom Magnus og Inges datter Margareta, som derfor ble kalt FridkullaÐ. En annen av Inges døtre, Christina, ble gift med en russisk storfyrste.
Inge var gift med Ragnhild eller Helene.
Død:
Varnhemsmunkarna flyttade hans benrester från Hångers kyrkogård (Kung Inges grav på Hångers ödekyrkogård 1 mil söder om Värnamo) till det kungliga gravkoret i Varnhem.
Yrke: Fra 1053, Wessex, , England; danskekongens jarl
Yrke: 1066, England; konge
Notater:
Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson. Kong Edvard Confessoren overlot ham riket 05.01.1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed.
Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og inten farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt. Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang.
Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selv nådde fram. Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stanford bro den 25.09.1066. Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten. Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget. Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster.
Edgyth var Haralds konkubine. Han ble ca. 1064 gift med Ealdgyth, datter til Elfgar og enke etter Griffits. Dette var et politisk ekteskap.
Harald var den siste anglosaksiske konge av England. Normannerhertugen ble hans arvtager.
Last Anglo-Saxon king of England (1066), the second son of Earl Godwin. By 1045 he was Earl of East Anglia, and in 1053 succeeded to his father's earldom of Wessex, becoming the right hand of Edward the Confessor. After Edward's death (Jan 1066), Harold, his nominee, was crowned as king. He defeated his brother Tostig and Harold Hardrada, King of Norway, at Stamford Bridge (Sep 1066), but Duke William of Normandy then invaded England, and defeated him near Hastings (14 Oct 1066), where he died, shot through the eye with an arrow.
Død:
Han avverget Harald Hardrådes invasjonsforsøk i slaget ved Stanford Bridge, hvor norskekongen falt, men tapte overfor Vilhelm Erobrerens invasjon ved Hastings, hvor han selv falt.
6. Inge Stenkilsson ble født 1055; døde 1112, Ingatorps kungsgård vid Hornborgasjön, i Hångers socken i Västergötland; ble begravet , Vreta kloster, Ragnvald Knaphövdes gravkor.