1723 består gården - som är ett helt hemman - av tre hushåll, 1: Bengt Månsson med hustru, 2: Sven Svensson med hustru och en dräng, 3: (änkan?) Margareta Svensdotter med en dräng. Svens hushåll har utökats med en piga 1724.
Faddrar: Ingvar Bengtsson i Ingvars Valunda, dräng Anders Svensson i Östra Valunda, hustru Margareta Svensdotter i Ingvars Valunda, pigan Maria Månsdotter och pigan Maria Eriksdotter begge ibidem.
Håkon var sin fars annen uekte sønn.
På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon hyldet av Birkebeinerne og tatt til konge over Norge på Øreting. I Sverres tid hadde endel biskoper gått i landflyktighet. Nå kalte Håkon bispene hjem og innledet forliksforhandlinger. Bispene var øyensynlig ivrige nok etter å vende tilbake til ombudene fra landsflyktigheten.
Resultatet av tautrekkingen mellom partene går tilstrekkelig klart fram av et brev som Håkon alene lot utstede om det forliket som kom i stand. Brevet viser at Håkon gjør seg stor møye med å rettferdiggjøre at han går til forlik:
«Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
Allerede i 1204 døde imidlertid Håkon plutselig i Bergen, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218
Snefrid var datter til finnen Svåse.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
25. En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplandene, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døren mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse ba ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra. Da han kom dit, sto Snefrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og hånden hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med én gang, samme natten. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snefrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg (langbein), Gudrød Ljome og Ragnvald Rettelbeine. Så døde Snefrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å levne opp igjen. Slik gikk det tre år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal. ...
Han skildres som en fredsommelig mann som best likte å stelle på gården. Derfor fikk ha navnet Syr, dvs. so eller purke. Forøvrig var han forstandig, sindig og måteholden. Han hjalp sin stesønn Olav den Hellige til å vinne overherredømmet etter slaget ved Nesjar.
Datteren Gunnhild ble gift med Kjetil Kalv på Ringnes, og de fikk datteren Sigrid Kjetilsdatter, som ble gift med Eindride Einarsson, sønn til Einar Tambarskjelve. Gunnhild Sigurdsdatter og Kjetil Kalv hadde også sønnene Guttorm Gunnhildsson og Finn Gunnhildsson. Halvdan Sigurdsson fikk datteren Bergljot, som ble gift med Finn Arnesson på Austråt. Ingerid Sigurdsdatter var gift med Nevstein Bårdsson, nevø til Brynjulv Ulvalde på Vättlanda i Skee i Bohuslän, og de ble foreldrene til Gudrun Nevsteinsdatter (en frenke til kong Olav den hellige), som ble gift med Skule Tostensson "Kongsfostre", som er stamfar til ætten Rein i Trøndelag. Sigurd Syr bodde på gården Stein i Kile på Ringerike. Han var en fredsommelig mann og likte best å stelle gården, derav kommer navnet Syr.
She is preceded in death by Roy Robinson (husband); Arthur "Butch" Robinson (son); Leonard, Fritz, Arthur "Tot" and Carl "Maggie" Soderberg (brothers) and Ruth Oaks (sister).
She is survived by daughter Darlene (Frank) Barney, Granddaughter Teresa (Dave) Guzman, Great grandson Max Guzman and many nieces, great nieces, nephews and great nephews.
