ANDERS SIMONSSON kom in i de historiska annalerna, då han den 13 juni 1637 sökte och fick “torpsedel” att slå sig ned i Norra Lekvattnet. ANDERS SIMONSSON utnyttjade dock icke det erhållna tillståndet, utan begav sig till Örebro, där Varmlands och Närkes landshövding, GUSTAF LEIJONHUFFWUD, fanns. Om ANDERS sökte eller blev rekommenderad av någon vet ingen, men han fick i alla fall den 5 december 1637 landshövdingens brev att vara “Cronskytt i Wermmelandh”. Brevet lyder:
“Jagh GUSTAFF LEIJONHUFFWUD till Hjalmarsbärg och Årnäs, Ståthållare uppå Örebro Slott, Landshöfdinge uti Närkies och Wermmelands medh Noora och Lindes Bergslag samt Fällensbro Nääsby och Seffuella Sochnar Giör witterligit migh haffua antaget denna passwisar ANDERS SIMONSSON för skytte i trij åhr att bruka låta i Wermmelandh. Och skall honom ej wara tillstådt några flere på skogarna medh sigh taga än Sjelff, annan widh straff tillgiörande. Begeres för den skuldh venligen af almogen the honom att inga hinder eller förfång tillfoga.Resan ähr honom beforderligh der han them om någon förtäring, antingen till mat eller annadt, tillijtandes uthbeder, sådant jagh uthi all venlighet alltidh giema forskyller, till wissoo medh egen handh underskriffuit och Signete försegladt.
Datum ÖREBRO thenn 5 Decembris 1637
GUSTAFF LEIJONHUFFWUDH
Lagm. Landshöffdingh
Anders Simonsson och hans broder Jøran Simonsson köpte omkring 1640 hela Slobyn i Mangskog sn och det var ingen liten jordbit, det handlade om 2500 hektar mark.
Det stora jordinnehavet i Slobyn avvecklades till hälften då bröderna sålde Salungen till finnen Jöns Bengtsson Jurmoinen.
Riddare, drots, riksråd i Salsta. Född omkring 1240. Död 1310 i Salsta, Tensta (C). Uppträder i urkunderna från 1295, troligen redan då riddare (brevet endast känt i sen avskrift), säkert 1296. Var riksråd 1297. Nämnd som hertig Eriks drots från 1302 och från 1307 även som hertig Valdemars. Mellan 1304 17/5 och 1307 8/1 är han försvunnen ur det svenska diplommaterialet på grund av landsflykt och godsindragning. Ägde Salsta, Lena sn (nu Tensta) i Norunda hd i Uppland och Ängsö, Ängsö sn i Yttertjurbo hd i Västmanland samt diverse gods i Bro, Norunda, Rasbo och Vallentuna hd och Åkers skplg i Uppland, i Västerrekarne hd i Södermanland, i Siende hd i Västmanland, i Sundbo hd i Närke, i Aska, Dals och Lösings samt Östkinds hd i Östergötland och på Själland i Danmark.
Sigill: en sparre och en sparre jämte tre rosor, två ovan och en nedan. Gift något av åren mellan 1289 och 1296 med Ingeborg Ulvsdotter Ulv
(SvA II s 481, Raneke s 118, ÄSF s 65, 84, 85, 138, 145, 187, 297, 323).
År 1953 tog Gunnar Skagerstrand över firman och ändrade namnet till Ortholms Eftr. Begravningsbyrå och flyttade år 1960 till Hantverkaregatan 77, där firman fortfarande är belägen.
Källa: https://ortholms.se/om-oss/historia/ (2019-12-22)
Bar hodet på skakke etter et sår i nakken fra en kamp med maurerne i Det hellige land. Stod på Inge Krokryggs side mot Harald Gilles sønner, og etter kong Inges død fikk han sin sønn Magnus valgt til konge.
Toralv skal ha vært sønnesønn til Horda-Kaare.
Han skal ha blitt innebrent av Ragnvald, sønn til Lodin på Ærvik ved Stad, fordi han, vistnok med rette, ble beskylt for å ha drept Lodin på forrederiskt vis.
Toralvs sønn, Erling, må da ha vært et barn. Ragnvald, som først etter drapet på Toralv overtok sin fedrenegård, nevnes under navnet Ragnvald på Ærvik som en av de fornemste deltagere i Jomsvikingeslaget. Dette fant sted i Hjørungavåg i 980-årene. Erling må derfor ha vært omtrent jevnaldrende med Snorre som ble født i 965.
Toralv må da ha levet ved år 965.
Ble drept av sin tremenning Aslak Fitjaskalle ca. 975—1028, "Rygekongen", herse og lendmann på Sola, Jæren. G.m. Olav Tryggvasons søster Astrid. Støttet Svein jarl mot Olav Haraldsson. Sluttet seg til kong Knut i England 1025 og fulgte denne til Norge. Drept av Olav Haraldssons menn.
Erling var en mektig herse over landet fra Sognefjord til Lindesnes og var den gjeveste av alle lendermenn i Norge. Han førte et stort hus med mange menn i sin tjeneste, såvel hjemme som i hærferd.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 54:
På Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjel, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten på Hordaland.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 22:
Det har alltid vært sagt at Erling var den gjeveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson.
Han var med kong Olav Trygvesson på toget til Vendland.
I begynnelsen kjempet han mot Olav Haraldsson, men etter slaget ved Nesjar kom det til forsoning, hvorved Erling måtte gi avkall på endel av sine len. Det ble senere brudd mellom ham og kongen. Erling reiste da til kong Knud i England. Da han kom hjem, prøvde han å overraske kongen da denne skulle fare fra Viken til Trondheim. Men Erling var uheldig og ble selv overrasket. I en trefning ved Tungeøyene ble Erling overvunnet og måtte overgi seg. Kongen hånte ham, og han ble drept av sin frende og fiende Aslak Fitjaskalle. Dette ble senere skjebnesvangert for kongen.
Hans er nevnt på Bratberg enkelte år i tiden 1622-35, og på Karlsøy 1631-33. Han
betalte ikke husfrelse på Karlsøy, og vi vet ikke hva slags virksomhet han drev.Hans er nevnt som borger i Trondheim i 1645, hvor han hadde eget hus. Han var sønn til
Tomas Jensen Skjøtter på Bratberg i Langsund.
Vi møter Hans igjen først i 1666-67, da som Trondheimsborger sammen med sønnen
Tomas og Mathias Jørgensen, alle med egne hus på Karlsøy.
Sønnen Tomas leide ca. 1660-62 hus hos faren i Trondheim, men hadde senere eget
hus med sjøbrygge, beliggende til Sjøgata og Gautbekkveita. Enda i 1697 nevnes han som
kreditor i et bo på Karlsøy. Det er uklart hvilken tilknytning Mathias Jørgensen hadde til Hans
og Tomas. Han leide i 1674 hus hos enka til Hans og nevnes fortsatt i 1682 som borger på
Karlsøy. De 3 borgerne har i alle fall hatt et nært samarbeide og hadde antagelig en felles jekt.
Hans hadde også datteren Malene som var gift med Trondheimsborgeren Jon
Steffensen Kiil på Bensjord. Hun døde i 1687, og etterlot seg sønnen Hans Jonsen Kiil, som i
1690-årene også drev noe borgerhandel på Karlsøy. At Malene og Tomas var knyttet til
Bratbergslekta, fremgår av at begge brukte «Skjøtt» som familienavn, vistnok det samme som
faren brukte.
Hans døde i 1674.
Det er trolig at han mesteparten av tiden frem til sin død drev som sommerborger på
Karlsøy.
Malene var datter til Hans Tommesen. Hennes tilknytning til Bratbergslekta ser vi ved at
hun og hennes bror, Tomas, begge brukte «Skjøtt» som familienavn, vistnok det samme som
faren brukte.
Malene og Jon hadde følgende barn:
Ca. 1667: Hans, gift med Ingeborg Andersdatter Moursund.
Elen.
Hun døde i 1687.
Utdrag av skifteprotokoll nr. 2 for Trondheim er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift
i 1958:
«Skifte åpnet 24.01.1687, arvekontrakt mellem Jon Steffensen Kil og barn etter
avdøde hustru Malene Hansdatter Skjøt (hvis bror var Thomas Hansen).
Barn: Hans 28, Ellen 20.
Barna fikk løfte på gratis festerøl, bryllup og opredd seng eller 60 Rd. og hver i arv 250
Rd.»
Sønnen Hans Jonsen Kiil drev i 1690-årene også noe borgerhandel på Karlsøy.
På Karlsøy var det både borgerhandel og annen handel, ikke minst knyttet til
embetsstanden. Den store sammenheng i handelen var det byborgerne som stod for. I
1620- og 30-årene var det her flere fastboende Bergensborgere. De siste ble borte for godt på
Karlsøy fra ca. 1650.
Men det ble ikke slutt med borgerhandelen med disse. Nå var det Trondheimsborgerne
som overtok. En av disse var Erik Jamt eller Erik Trondhjemsfar, nevnt på Karlsøy 1638-46.
Ca. 1663 er han nevnt som borger i Trondheim, men vi vet ikke hvor lenge han virket på
Karlsøy.
Omtrent samtidig med Erik Jamt møter vi også representanter for et helt dynasti borgere,
«Skjøtt-slekta». Det mest interessante er at denne borgerslekta synes å ha hatt sin basis i
Langsund, med Tomas Jensen Skjøtter på Bratberg som stamfar.
Tomas er nevnt på Bratberg i tiden 1610-28, og var tydeligvis en velstående mann med
høy leidang. Han hadde 3 sønner, Jens, Hans og Villum. Jens fortsatte virksomheten på
Bratberg, der han var bosatt fra 1618 til 1645. De to øvrige ble byborgere.
Villum nevnes på Bratberg i tiden 1625-35, tildels som «Bergensfar», tildels som
«Borger». Borgerskap i Bergen tok han i 1627, og er da omtalt som «fra Tromsø». Han flyttet til
Karlsøy ca. 1635, der han bodde fast og betalte husfrelse i tiden 1635-46. Ca. 1650 flyttet han
til Sørvær i Finnmark. Om hans virksomhet på Karlsøy vet vi at han drev noe februk, selv om
han ikke bygslet jord, at han drev utredning av drenger, og at han hadde økonomisk
mellomværende med utrederen Peder Jonsen på Kvitnes.
Var han sønn av lagmann i Trondheim Severin (Søren) Pedersen Skriver, utnevnt
til lagmann 18 mar 1551? Han fratrådte som lagmann på grunn av alder og
skrøpelighet i begynnelsen av 1561. Han var bror av Anne Pedersdatter, Absalon
Pedersen Beyers hustru. Absalon døde i Bergen 29 mar 1565.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
