Student i Uppsala 1628. Prästvigd och adjunkt i Kils församl. i Karlstads stift 1637-01-17. Kapellan i Sunne och Emtervik 1643 samt fick sedan jämväl Gräsmarks kapell och Västra Emtervik, allt i samma stift. Bodde i Östanås i Sunne socken. Orator på prästmötet i Karlstad 1659.
Havet tar – Havet gir (Minnesplate på Reinskar)
M/K «Harmon» Forliste på «Nygrunnen» ved Sørøya den 25. januar 1950 Av mannskapet på 10 var fire fra Karlsøy.
Den 1 juli 1828 observerades en liten gosse vid Östra Slussgatan som besvärades de förbigående med "tiggeri". Vid förhör sade han sig heta Anders Reinhold Sedervall och varken äga fader eller moder. Han blev medtagen till stadshushäktet för visitation, Sedervall hade sex riksdaler på sig. Han intogs på barnhuset 2 juli 1828 och utlämnades för uppfostring 15 juli 1828 till bonden Anders Eliasson i Backe Fjällsjö Socken.
Han är den förste svenske kung som man vet något bestämt om«u»[4] «/u» och han är den förste kung som man tror sig veta behärskade hela det område som idag utgör «u»Svealand «/u», «u»Västergötland «/u» och «u»Östergötland «/u», det vill säga större delen av det område som skulle komma att utgöra det tidigmedeltida Sverige.
Alt. namn: Erik VII Segersäll Björnsson
Erik Segersel, King of Sweden, was in a struggle with his nephew, Styrbjørn, who escaped to Denmark. Here Styrbjørn became chieftain in Jomsborg and obtained the help of Harald Blåtann (Bluetooth) against his uncle, but was defeated in a bloody battle where Styrbjørn fell (982). After this Erik Bjørnsson obtained the nickname 'Segersel' (meaning Victorious), and he maintained the offense in Denmark, as Sven Forkbeard was forced to leave. Erik then ruled over Denmark. His son finally made peace with Sven Forkbeard. Erik was married with Sigrid Storråde, whom later married with Sven Tjugeskjegg (Forkbeard). Erik's wife, Sigrid was a daughter of Skögul Toste.
Fra VF. Erik Segersel lå i strid med sin brorsønn, Styrbjørn, som måtte flykte til Danmark. Her ble Styrbjørn høvding i Jomsborg og fikk hjelp av Harald Blåtann, slik at han i spissen for en mektig hær kunne dra mot sin farbror, som tilføyet ham et fryktelig nederlag i et blodig slag hvor Styrbjørn falt (982). Etter denne bedriften fikk Erik Bjørnsson tilnavnet 'Segersel', og nu angrep han Danmark, som Sven Tjugeskjegg ble tvunget til å forlate. Erik syntes nu å være herre også over Danmark. Hans sønn sluttet fred med Sven. Erik var gift med Sigrid Storråde, som senere ble forskutt og gift med Sven Tjugeskjegg.
Karlshovud /Bårdsson of Kaupanger/ was a descendant of Karlshovud /of Husabø/
There seems to be about 3 intervening generations between Karshovud of Husabø (b. c1140) and Karlshovud Bårdsson of Kaupanger (b. 1280). The three men thus have been inserted - purely specualtion.
Karshovud of Husabø (b. c1140)
NN /Karshovudsson/ (b. c1175)
NN /Karshovud-grandson/ (b.1210)
Bård /Karshovud-great-grandson/ (b. 1245)
Karlshovud Bårdsson of Kaupanger (b. 1280)
Externa uppdrag
Regeringsuppdrag som utredare 1973-75 (SOU 1975:27) och 1988-89 (SOU 1989:30).
Ersättare i Arbetsdomstolen 1974-77.
Expert hos 1992 års arbetsrättskommitté 1992-94.
Ledamot av Överklagandenämnden för högskolan 1994-98.
Expert hos EU-kommissionens femte generaldirektorat i ärenden om bl.a. implementering av arbetstidsdirektivet 93/104/EC sedan 1995.
Medlem av redaktionella styrelsen för och rapportör till rättsfallssamlingen International Labour Law Reports (Haag).
Ordförande i styrelserna för Harald och Greta Jeanssons stiftelser för medicinsk forskning.
Internationella erfarenheter
Vicepresident i International Society for Labour Law and Social Security 1991-94.
General editor och projektledare (med andra) för forskningsprojektet "Law and the Weaker Party. An Anglo-Swedish Comparative Study" vars resultat publicerats i fem volymer 1981-92 (Abingdon & London).
Projektledare för det av Nordiska ministerrådet understödda projektet "Arbetsrätten i Norden" vars resultat publicerats 1984 och 1990.
Gästprofessor vid University of Minnesota Law School 1996.
Gästföreläsare vid bl.a. universiteten i Göttingen och Köln.
Intresseområden
Svensk och komparativ arbetsrätt.
Egen pågående forskning
Projektbeskrivning:
European Employment and Industrial Relations Glossary: Swedish Volume.
Projektet, som bedrivs på uppdrag av European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions (Dublin), avser en redovisning av termer och begrepp inom arbetsrätt och arbetsmarknadsförhållanden i Sverige. Det bedrivs tillsammans med professor Reinhold Fahlbeck, Lund.
Projektet beräknas slutfört i början av år 2000.
Kontaktperson: Professor em Tore Sigeman, tel: 018-4712026, e-post: Tore.Sigeman@jur.uu.se
Swedish Labour Law. Cases and Materials.
Projektet, som bedrivs i samverkan med professor Ronnie Eklund, Stockholm, syftar närmast till att framställa ett läromedel, främst byggt på rättsfall med kommentarer, om svensk arbetsrätt för utländska studenter men det innefattar rättsjämförande inslag som delvis förutsätter insatser av forskningskaraktär.
Publicering skall ske på engelska under 1999.
Kontaktperson: Professor Ronnie Eklund, tel: 08-163296.
Publikationer
Böcker
Lönefordran. Studier över löneskydd och kvittningsregler (ak. avh. 1967).
Kvittningslagen. Kommentar till lagen om arbetsgivares kvittningsrätt (1972).
Politisk propaganda på arbetsplatser. Rättsläge och förekomst (SOU 1975:27).
Rättegången i arbetstvister. Lagkommentar och Uppsatser utgivna av Arbetsrättsliga föreningen under red. av T. Sigeman (1979).
Law and the Weaker Party: An Anglo-Swedish Comparative Study (vol. I-V, 1981-1992; tillsammans med andra).
Professorstillsättning. En översyn av proceduren vid tillsättning av professorstjänster (SOU 1989:30).
Arbetsrätten i Norden (2 uppl. 1990; med A. Backman o.a.).
Komparativ nordisk arbetsrätt i huvuddrag (1990; med K. Källström).
Semesterrätt (5 uppl. 1991, med suppl. 1993).
Löntagarrätt (rev. uppl. 1994; med F. Schmidt o.a.)
Arbetsrätt. (Malmström & Agell: Civilrätt, 16 uppl. 1998, s. 284-309.)
Arbetsrätten. En översikt av svensk rätt med europarätt (2 uppl. 1998).
Facklig arbetsrätt (4 uppl. 1997; med F. Schmidt o.a.).
Uppsatser
Semesterlagens tjänsteavtalsbegrepp. En metodstudie. (Festskrift till Per Olof Ekelöf, 1972, s. 619-637.)
Om rättsbildning och prejudikatlära i Arbetsdomstolen. (Arbetsrätten i utveckling. Studier tillägnade Folke Schmidt, 1977, s. 203-229. Även publicerad under titel Ascertainment of Law and Doctrine of Precedent in the Swedish Labour Court, Scandinavian Studies in Law 1978, s. 177-212.)
36 § avtalslagen och arbetsrätten. (Festskrift till Jan Hellner, 1983, s. 587-628.)
Bot, plikt och skadestånd. Om påföljder av kollektivavtalsbrott i nordisk rätt. (Perspektiv på arbetsrätten. Vänbok till Axel Adlercreutz, 1983, s. 301-327. Även publ. under titeln Damages and Bot. Remedies for Breach of Collective Agreements in Nordic Law. Scandinavian Studies in Law, 1985, s. 185-212.)
Från legostadgan till medbestämmandelagen – om huvudlinjerna i arbetsrättens utveckling. (SvJT 1984 s. 875-892.)
Överlåtelseförbud och kollektivavtal. (Festskrift till Henrik Hessler, 1985, s. 383-416.)
The Concept of Employee: Some Comparisons between British and Swedish Law. (Law and the Weaker Party, vol. V. The Comparison II, 1992, s. 51-66.)
Consequences for Swedish Labour Law of the Treaty on the European Economic Area. (The International Journal of Comparative Labour Law and Industrial Relations, vol. 10, 1994, s. 99-118.)
Arbetsrätt. Norstedts Juridiska Handbok. (16 uppl., 1997, s. 349-402.)
Den svenska EES-arbetsrätten. En översikt. (EES-avtalet i svensk rätt, 1993, s. 145-179.)
International Labour Law Reports. (Vol. 4-17, 1986-99; rättsfallskommentar tillsammans med R. Eklund.)
Informationsplikt rörande anställningsvillkor. Aspekter på en EU-reglering. (Festskrift till Anders Agell, 1994, s. 581-604.)
Insiders and Outsiders in the Labour Market: Experiences of a Nordic Welfare State in Labour Law Perspective. (Labour Law at the Crossroads: Changing Employment Relationships. Studies in Honour of Benjamin Aaron, 1997, s. 201-216.)
Tjänstetillsättning vid universiteten. Rättsfrågor i överklagandenämndens praxis. 1997. (1997). (Separat publicering i annan version under titeln Tjänstetillsättning vid universiteten i rättsligt perspektiv i Festskrift till Stig Strömholm, 1997, s. 769-794.)
Den bastubadande sulfitoperatören. (Rättsfall att minnas, Till Jan Hellner den 28 oktober 1997, 1997, s. 251-267.)
Arbetsrättsliga artiklar i Nationalencyklopedin, band 1-20 (1989-1996).
Man vet ikke sikkert hvem som var mor til Agnes Håkonsdatter. Det er imidlertid trolig at den var den Gro eller Groa som var abbedisse i Nonnesæter Kloster i Oslo. Uten å kunne føre bevis har det blitt ført frem at hun kan være av Bolt-slekten eller en datter på Rein.
Noen mener at mora er datter av Sigurd Lodinson og Baugeid Steinarsdatter.
Etter slaget på Stiklestad flyktet han til Bysants og ble leder for keiserens garde, væringene. Anerkjent som konge 1045. Etter tradisjonen Oslos grunnlegger. Gjorde krav på den eng. kronen i 1066, men falt i slaget ved Stanford Bridge.
Harald 3 Hardråde (Hard-ruler), 1015-1066, son of King Sigurd Syr in Ringerike and Åsta Gudbrandsdatter. Participated in the battle of Stiklestad on his half brother King Olav's side. Fled afterwards to Russia. From 1034 he entered the Greek emperor's service as chief of the "vaerings" (Varangians) in Miklagard (Istanbul). Married Grand Prince Jaroslav's daughter, Ellisiv, in Russia. 1045 he returned to Norway with a big fortune and got half of the kingdom by trading his gold for King Magnus. When Magnus died, H. became sole King of Norway and Denmark. In 1062 Harald marched against the Danish King Svend, and defeated him at Nissan in Halland. But the fight went on, and in 1064 Harald acknowledged Svend's kingdom in Denmark. Harald was the first to really gather the whole country. He was a very firm and brutal leader, and several of the great men went against him. Among others: Einar Tambarskjelve, who he had killed together with Einar's son Eindride. Harald started building the Maria-church in Oslo and Nidaros, both in stone. He is said to be the founder of Oslo. Harald had a strong interest for the western ocean, and the Orkneys and Hjaltland developed strong bonds to Norway.1066 Harald went to England to support the English Earl, Toste Godwinsson, who claimed the right to the throne there. He met the English King, Harald Godwinsson, in the battle of Stamford Bridge. Harald died there, and left behind two sons with his mistress, Tora Torbergsdotter: Magnus and Olav. Harald Godwinsson, English King 1066, defeated Harald Hardråde at Stamford Bridge (Sept. 1066), died in October same year in the battle of Hastings against Wilhelm the Conquerer.
Harald's wife, Tora, was a daughter of Torberg Arnesson Giske.
Harald III "Hardråde" Sigurdsson 246,607
Born: 1015, Ringerike, Buskerud, Norway.
Married (1): Cir 1044
Married (2): 1047 or 1048
Died: 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England
General Notes:
Det var trønderne og deres norske forbundsfeller som vant over kongOlav, men det var danskene som høstet fruktene av seieren. Kong Knutinnsatte sin sønn Svein, ennå bare barnet, til lydkonge i Norge, underformynderskap av moren, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennenekalte Alfiva.
Nordmennene fikk snart merke at de var kommet fra asken i ilden.Danskene innførte nye lovbud, skatter og tyngsler av forskjellig oguhørt slag. En grusom hungersnød hjemsøkte Europa i begynnelsen av1030-årene, og den rammet også Norge. De nye lovbudene gjorde danskeneforhatt, bøndene oppnådde ikke den friheten de hadde kjempet for,høvdingene fikk ikke de fordelene de var blitt lovet, og harde nødsårfestnet inntrykket av et ulykkebringende styre. I denne situasjonkunne helgenkongen i Trondheimen bli også et nasjonalt samlingsmerke -det han aldri hadde greid i levende live. Danskene ble jaget avlandet, og med allmenn tilslutning ble Olavs sønn Magnus («den Gode»)hentet fra Russland, hvor han var til fostring, og satt i kongesetet.Heretter var opposisjonen mot rikskongedømmet minimal. Etter ti årmåtte Magnus finne seg i å dele kongemakten med onkelen Harald. Hanhadde gjort krigerkarriere i Bysants. Magnus døde kort etter (i 1047),og Harald sto for riket alene i et snes år, helt til han falt underforsøket på å erobre England i 1066. Han ble fulgt av sønnen OlavKyrre (1066 - 1093), sønnesønnen Magnus Barfot (1093 - 1103) ogBarfotsønnene Øystein, Sigurd Jorsalfare og Olav.
HARALD THE RUTHLESS, Norwegian HARALD HARDRAADE, OR HARDRÅDE, king ofNorway (1045-66). His harsh suppression of lesser Norwegian chieftainscost him their military support in his unsuccessful struggle toconquer Denmark (1045-62).
The son of Sigurd Sow (Syr), a chieftain in eastern Norway, and ofEstrid, mother of the Norwegian king Olaf II Haraldsson (St. Olaf),Harald fought at the age of 15 against the Danes with Olaf II in thecelebrated Battle of Stiklestad (1030) in which Olaf was killed. Hethen fled to Russia, where he served under the grand prince of Kiev,Yaroslav I the Wise, whose daughter Elizabeth he later married. Afterenlisting in the military service of the Byzantine emperor Michael IV(reigned 1034-41), he fought with the imperial armies in Sicily andBulgaria and is said to have made a pilgrimage to Jerusalem. Hismilitary exploits under Michael IV were described by both Byzantineand Norse medieval historians.
When Harald returned to Norway in 1045, he agreed to share theNorwegian throne with the reigning king, his nephew Magnus I Olafsson.Harald became sole ruler in 1047, when Magnus died in a militaryexpedition that the two rulers had launched against Denmark. He spentthe next 15 years attempting to wrest the Danish throne from Sweyn(Svein) II. After Sweyn's defeat in the Battle of Niz (1062), the tworulers recognized each other as sovereign in their respectivecountries. Harald also quarreled with Pope Alexander II and Adalbert,the archbishop of Bremen and the Holy Roman emperor's vicar for theScandinavian countries. Harald antagonized the two prelates bymaintaining the independence of the Norwegian church.
Harald expanded Norway's colonial possessions in the Orkney, Shetland,and Hebrides islands and in 1066 attempted to conquer England, allyinghimself with the rebel earl Tostig against the new English king,Harold II. After gaining initial victories, Harald's forces wererouted by the English king in September 1066 at Stamford Bridge, whereHarald was killed. His son Magnus (c. 1048-69) succeeded him and ruledjointly with Olaf III, another of Harald's sons, until Magnus' deathin 1069.
Events:
1. Acceded; 1046. King of Norway.
Marriage Information:
Hardråde married Ellisif of Gårdarike, daughter of Jaroslav I the Wiseof Novgorod and Ingegjerd Olavsdatter, circa 1044. (Ellisif ofGårdarike was born circa 1032.)
Marriage Information:
Hardråde also married Tora Torbergsdatter of Giske, daughter ofTorberg Arnesson på Giske and Ragnhild Erlingsdatter, 1047 or 1048.
------
Harald Hardråde Sigurdsson. Født 1015. Død 25.09.1066, da han falt i slaget ved Stamford Bru, 51 år gammel. Harald Hardråde var konge i årene 1047-1066. Han var halvbror til kong Olav den hellige. Harald Hardråde Sigurdsson var gift to ganger. Første gang med Ellisiv, datter av den gardarikske storfyrsten Jaroslav. Annen gang med Tora Torbergsdatter, datter av Torberg Arnesson av Arnungætten på Giske, og hustru Ragnhild Erlingsdatter, som var datter av Erling Skjalgsson. Harald Hardråde fikk to sønner i siste ekteskap. Den eldste het Magnus og den yngste Olav (Kyrre). Sagaen forteller at kong Harald Hardråde var herskesyk, noe som økte etter hvert som han fikk større makt i landet. Det gikk til sist ille for de som talte ham imot - eller la frem saker han ikke likte. Derfor fikk han snart tilnavnet Hardråde. Det heter seg også at han og halvbroren kong Olav den hellige hærtog træller i sine kriger.
Som halvvoksen (ca. 15 år) hadde Harald Hardråde vært med i slaget på Stiklestad - i år 1030. Etter nederlaget rømte han østover sammen med noen venner. Fra Sverige dro han videre til Gardarike, hvor Jaroslav var storfyrste. Der gikk han noen år i krigstjeneste. Men denne tjenesten ser det ikke ut til at han var fornøyd med, for noen år senere dro han videre til Miklegard (Konstantinopel), for å gå inn i væringekorpset hos den greske keiser. Denne "fremmedlegionen" i Byzants - nordboernes Miklegard - var blitt dannet kort tid i forveien - av den kraftfulle greske keiser Basilios II., til bruk både som
livvakt i hovedstaden og til krigene mot bulgarerne. "Fremmedlegionen", væringene, bestod for det meste av svensker fra Gardarike og Sverige. Bare en og annen skjelden gang har eventyrlystne nordmenn og islendinger våget seg til å gå i denne tjenesten. Harald Hardråde fór vide omkring i de
forskjellige krigene, og samlet seg etterhvert store rikdommer, noe som førte til at han fikk kongsdatteren Ellisiv (Elisabeth), datter av kong Jaroslav i Holmgard, med seg til Norden. Samme vinteren giftet Harald Hardråde seg med henne, som ble hans dronning. Ellisivs morfar var sveakongen Olav Svenske. Dronning Ellisiv og Harald Hardråde fikk døtrene Maria og Ingegjerd. Datteren Maria døde forøvrig på samme tid - samme dag - som sin far. Harald Hardråde hadde med seg store rikdommer til landet fra oppholdet i Byzants. Det var Harald Hardråde Sigurdsson som grunnla Oslo i 1048. En av Harald Hardrådes viktigste menn var Håkon Ivarsson Jarl på Opplandene, en dattersønn til Håkon Ladejarl. Håkon Ivarsson ble gift med Ragnhild Magnusdatter, datter av Magnus den gode Olavsson. De fikk sønnen Ivar Håkonsson (Sudrheim), født ca. 1070, som bodde på Sudrheim (Sørum på Romerike).
Harald 3 Hardråde, 1015-1066, sønn av kong Sigurd Syr på Ringerike og Åsta Gudbrandsdatter. Deltok i slaget på Stiklestad på si nhalvbror kong Olavs side. Flyktet deretter til Gardarike. Fra 1034 kom han i den greske keisers tjeneste som høvding blanti Miklagard. G.m. storfyrst Jaroslavs datter
Ellisiv i Gardarike. 1045 vendte H. tilbake til Norge med en stor formueog fikk halvdelen av riket mot å skifte sitt gull med kong Magnus. Ved Magnus'død 1047 ble H. enekonge i Norge og Danmark. 1062 gjorde H. etstort hærtog mot den danske konge Svend, og slo ham ved Nissan iHalland. Men striden fortsatte, og 1064 anerkjente H. Svendskongedømme i Danmark. Først med H. kan man si at rikssamlingenvar fullbyrdet. Han styrte med stor hardhet og kom i motsetningtil flere stormenn, bl.a. til Einar Tambarskjelve, som han lotdrepe sm.m. sønnen Eindride. H. begynte å bygge Mariakirkene i Oslo og Nidaros, begge i stein. Etter tradisjonen anla han Oslo.H. drev en kraftig Vesterhavspolitikk, og Orknøyene og Hjaltlandble fast knyttet til Norge. 1066 drog H. på hærtog til Englandfor å støtte den eng. tronkrever, jarlen Toste Godwinsson. Hanmøtte den eng. konge Harald Godwinsson i slaget ved Stamford Bridge; H. falt. - H. etterlot to sønner med sin frille ToraTorbergsdotter, Magnus og Olav. Harald Godwinsson, engelsk konge 1066, slo Harald Hårdråde ved Stamford Bridge(sept. 1066), falt okt. samme år i slaget ved Hastings motVilhelm Erobreren.
Kong Sverre dominerte den politiske og militære scenen i Norge gjennom hele sin 25-årige aktive periode. Norges sentrale politiske historie i denne epoken er Sverres historie. Om Sverre vet vi mer enn om noe annet norsk middelaldermenneske. Likevel har historikerne aldri blitt lei av å stille spørsmålet: Hvem var Sverre? Med dette har de ment: Hvem var han sønn til? Det kan vi aldri få sikkert svar på, og det kunne være fristende å si at det kan være det samme; men det ville være galt. For å forstå Sverre, er det nødvendig å drøfte spørsmålet. Og det er nødvendig for å forstå tiden.
Først et riss av det man med sikkerhet vet om Sverre. Han dukket opp i Norge i 1176. Straks etter, i 1177, slo han seg i lag med birkebeinene. Det var den profesjonelle krigerflokken som hadde fulgt den nyss falne kong Øystein Møyla. Sverre sa seg å være sønn av kong Sigurd Munn, ble leder for birkebeinene og tok straks kongsnavn. Etter det hadde han stor fremgang, men oppnådde aldri å bli uomtvistet eller ubestridt enekonge.
Om Sverres opphav vet vi det han selv fortalte, det som er nedskrevet i den sagaen som ble forfattet eller i hvert fall påbegynt i hans egen levetid. Etter denne fortellingen skulle han være født i Norge i 1151. Hans mor var en vestlandsk kvinne som hette Gunhild. Hun var gift med Unas kammaker, som ble holdt for å være far til Sverre. Bror av Unas var Roe, som ble biskop på Færøyene i 1161. Sverre ble sendt til fostring hos Roe, 5 år gammel. Der ble han opplært og viet til prest.
Sverre vil så ha det til at Gunhild på sine eldre dager kom i anfektelse over Sverres unnfangelse. Hun reiste til paven i Roma og skriftet. Paven påla henne å fortelle Sverre at han i virkeligheten var sønn av Sigurd Munn. Og i 1175 reiste hun til Færøyene og fortalte Sverre at han var kongssønn.
Av denne historien er noe etter alt å dømme rett, blant annet det som sies om morsætten, oppfostringen og prestevigselen. Noe er påviselig galt, som når det sies at Roe var bisp da Sverre var 5 år; det ble han minst fem år senere. Resten av historien er mer eller mindre utrolig, uten at det er mulig å føre definitivt bevis. Noen av de viktigste forhold som gjør historien usannsynlig skal nevnes:
Kong Sigurd Munn var født i 1133, eller meget kort før. Han kan da neppe ha satt barn til verden før tidligst i 1148-49. Etter sagaens opplysninger skal Sverre ha vært presteviet før 1175. Etter kirkeretten skulle han da ha vært minst 30 år, eller født før 1145, da Sigurd Munn var 12 år gammel. Når ikke dette alene feller Sverres sak, er det fordi kirkeretten kan ha vært brutt.
Utrolig tvers igjennom er Roma-ferden til kammakerens kone, pavens personlige inngripen og det pålegg han skal ha gitt henne. Det minste her er at i Roma oppholdt det seg på denne tid ingen pave. Den paven som den norske kirken holdt seg til, Alexander 3., oppholdt seg lenger sør i Italia, i Agnani, Segni og Frentino. Viktigere er at 10 år tidligere hadde kirken i Norge fått innført den regel at bare ektefødte kongssønner hadde arverett til kronen. Pavelig medvirkning til å få flere kongelige bastarter fram i lyset er derfor meget usannsynlig, mildt talt.
Flere av de urimelige trekk i Sverres historie skal ikke omtales. Det er ikke nødvendig. For det viktige er at det overhodet ikke finnes noen grunn til å tro at Sverre skulle være sønn til Sigurd Munn. Heller ikke Sverres påstand gir noen slik grunn. Videre er det ikke noen grunn til å mene at Sverre selv på noen måte kan ha kommet til å tro at han var kongssønn, slik enkelte har hevdet. Og slett ikke er det grunn til å mene at en bevisst forfalskning fra Sverres side skulle være merkelig, eller kaste uheldig lys over Sverres moral. Iallfall ikke om man måler Sverre med den eneste rimelige målestokk, den praksis man finner hos tidens respektable folk. Og det er den som belyser både Sverre og tiden.
I borgerkrigenes mylder kan man, senest fra 1130-årene, merke fremveksten av to hovedgrupperinger blant de verdslige stormennene. Den ene hadde søkt fremgang ved oppslutning om kong Sigurd Jorsalfares etterkommere. Den andre støttet Harald Gille og hans avkom. Fra først av fantes det ikke klare geografiske skillelinjer mellom stormannsgrupperingene. Etter sagaen hadde likevel allerede Magnus Blinde, sønn til Sigurd Jorsalfare, sine fleste tilhengere i Trøndelag.
Etter Magnus Blindes katastrofale nederlag i 1135 og fall mot Harald Gilles sønner i 1139, var oppslutning om Sigurd Jorsalfares linje foreløpig blitt umulig. Stormennene var henvist til å danne grupperinger omkring Harald Gilles sønner. Det vokste frem en stormannsgruppering med trøndersk tyngdepunkt omkring de to Harald-sønnene Sigurd Munn og Øystein. En annen gruppering samlet seg om deres bror Inge Krokrygg. Den siste var mest knyttet til Viken og Vestlandet.
Den ledende mann innen Inge-partiet ble i 1161 den sørvestlandske lendmannen Erling Skakke, etter at både kong Inge selv og hans fremste mann, Gregorius Dagsson, var falt. Erlings fem år gamle sønn Magnus, dattersønn til Sigurd Jorsalfare, legemliggjorde muligheten for å forene det nyere Inge-partiet med de tradisjonelle krefter som ennå helst støttet Sigurd Jorsalfares etterkommere. Slik ble lendmannssønnen Magnus i en prekær situasjon tatt til konge i 1161, og det skjedde med kirkens tilslutning.
I 1176 dro Sverre til Norge for å kreve sin rett til tronen. I Sverige ble han og endel av Birkebeinerne mottatt av jarlen Birger Brosa. Etter Øystein Møylas død ble Sverre nytt kongsemne for birkebeinene. De tok seg til Nidaros hvor Sverre ble hyldet på Øretinget som Norges konge den 13.03.1177.
Det var alliansen omkring Magnus, nå 21 år gammel, hans aldrende far Erling jarl og kirkelederen erkebisp Øystein, som automatisk ble Sverres fiender da han reiste merket i 1177. Alliansen var nå blitt formidabel, den omfattet det meste av landets eldgamle aristokrati.
I 1179 falt Erling Skakke, far til kong Magnus Erlingsson, og i 1180 led Magnus selv nederlag og falt i 1184.
Etter at birkebeinene hadde beseiret heklungene i 1184, tok kuvlungene opp kampen. Jon Kuvlung, angivelig sønn til Inge Krokrygg, ble kongehyllet på Haugating i 1185 og styrte i Viken inntil han falt i et slag mot birkebeinene i Bergen i 1188. Tre mindre reisninger på Østlandet i årene 1189-91 (Sigurd Brennas flokk 1189, vårbelgflokken 1189-90, breiskjeggflokken 1190-91, hver med sitt kongsemne) ble slått ned av bønder og bymenn i Viken. Deres kongsemne, Sigurd, angivelig sønn av Magnus Erlingsson, ble kongehyllet på Haugating. Øyskjeggene satte seg fast på Vestlandet, men ble beseiret av birkebeinene i et slag ved Florvåg ved Bergen i 1194, der Sigurd falt.
Erkebiskop Øystein støttet kong Magnus til 1180. Etter Magnus' nederlag på Ilevollen, gikk han tre år i landflyktighet i England. Den andre norske kirkelederen i Sverres kongstid, Eirik Ivarsson som ble erkebiskop i 1188, søkte allerede etter to år tilflukt hos erkebiskop Absalon i Lund, også han på grunn av strid med Sverre. Eirik ble værende i utlandet for resten av Sverres tid.
Sverre hadde banet seg veien til kongemakten ved hjelp av sverdet. Men enhver makthaver, likegyldig i hvor høy grad han bygger sin stilling på makt, vil ha et behov for å søke legitimitet. Kroningen, som for første gang i Norge og Norden fant sted da Magnus Erlingsson ble kronet i 1163 (eller 1164), ga kongen en styrket, oververdslig legitimitet. Kroningen symboliserte Guds godkjennelse av kongen. Sverre hadde flere meget sterke grunner til å forsøke å bli kronet. Viktigst var kanskje at kroningen måtte utføres av kirkens representanter. Kirkens menn fikk derfor, på grunn av den gud-anerkjente stilling kroningen medførte, større vanskeligheter med åpent å motarbeide ham som kronet konge. Kroningen av Sverre ble møtt med argumenter som at han hadde brutt sitt presteløfte, og at han var bigamist. Sverre satt likevel så mye inn på å bli kronet at han i 1194 angivelig truet biskop Nikolas til å foreta handlingen. De andre norske biskopene var også til stede og samtykket, bortsett fra erkebiskopen som var i Danmark.
Samme år lyste erkebiskopen Sverre i bann med tilslutning av pave Celestin 3. Senest i 1199 hadde alle de andre norske biskopene også forlatt landet og sluttet seg til erkebiskopen i Danmark. Om de ikke hadde gjort dette, ville de blitt bannlyst av en ny pave, Innocens 3. Det er ikke tvil om at bannlysningen av Sverre fra 1194 til hans død, skapte store vanskeligheter for ham.
I 1196 ble Inge, angivelig sønn av Magnus Erlingsson, kongsemne for den nydannede baglerflokken under ledelse av biskop Nikolas. Inge ble kongehyllet på Borgarting samme år. Baglerne behersket Viken og Opplandene (første baglerkrig 1196-1202).
På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stad til innløpet av Trondheimsfjorden. På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang.
Håkons mor var Astrid Roesdatter. I 1185 giftet han seg med Margareta, datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.
Sverre døde i Bergen 09.03.1202 og ble bisatt i Kristkirken i Bergen. Samme år ble Inge felt av bønder på Helgøya i Mjøsa.
Torfinn the Black, also called Torfinn the Mighty, Earl of Orkney, Earl of Caithness. He was born about 1000 and died about 1064. He became Orkenøyjarl after older brother. He was large, strong and wise according to Snorre. He was also king in part of Scotland and Yorkshire in 1035. In Yorkshire his seat was at Wassington. Family squabbles with his half brothers marred the early part of his reign. Later his main rival was a man called Karl Hundisson the Scottish King (whom Ashley believes is the same as Duncan), Duncan/Hundisson invaded Thorfin's territory twice, loosing both times, resulting in Duncan's death which provided the opportunity for Thorfin to take over Duncan's realm. Thus he became ruler of much of northern Scotland. Later in life, Thorfin became converted to Christianity, although no records indicate his baptism. He went on a tour to Rome, visited the Pope who forgave him all his past sins. He established a church at Birsay, int he Orkneys. He was probably involved in Rollo's family's conquest of England (William of Normandy). After his death his kingdom was shared by his two sons, Erland and Paul.
Torfinn ble også kalt Torfinn Mektige. Han var født ca år 1000 og døde ca 1064. Han ble Orkenøyjarl etter eldre brødre. Han var stor, sterk og stygg og en grisk og strid mann, men svært klok ifølge Snorre. Men han betegnes også som den gjeveste jarl som hadde vært på øyene og den som hadde størst makt. Han var også konge i en del av Skottland og i Yorkshire i 1035. I Yorkshire hadde han sete i Wassington. Han var sannsynligvis engasjert i Rollo-ættlingenes erobring av England. Han hadde flere betydningsfulle sønner, bl. a. Hugh of Maine som ble stamfar til det tyske huset Oldenburg, som de nåværende norske kongelige stammer fra.
Ane Catrina er ikke funnet døpt i kirkeboken for Tromsø. Det er derfor mulig at familien
har flyttet inn fra ett annet sted. En annen mulighet er at foreldrene ikke var medlemmer i
statskirken.
Ane ble konfirmert i 1781, 18 år gammel.
Ane Catrina og Peder hadde følgende barn (minst):
1786: Søren Berteus, død før 1829.
1787: Hans Henrich, født på Kalsletten, død før 1829.
1789: Margrethe Maria, gift med Hans Peder Hansen Tennes.
1786: «7de Søndag efter Trinit: Peder Haagensens ægte Dr.b. N: Søren Berteus af
Kalsletten». Faddere var Xten Andersen, Niels Johansen Berg, Jens Andersen ibid, Kirsten
Pedersdatter Kalsletten og Karen Olsdatter Str... (Kirkebok 1779-96, folio 33).
Hans Henrich ble født 01.08.1787 og døpt 10. søndag etter Trefoldighet. Faddere
var Johannes Pettersen Kaldsletten (46 år i 1801), Haagen Haagensen ..mm..stad, Anders
Haagensen Troms (Thomasjord, 31 år i 1801), Petrecha Thommesdatter Kaldsletten (45 år i
1801) og Ellen Olsdatter brng (Kirkebok 1787-95, folio 18).
Ved folketellingen i 1801 var Ane Catrina 38 år gammel.
Anne Catrina giftet seg annen gang i 1816:
«22de September:
Henrich Pedersen og Enken Anne Catharina Simonsdt. Ravnfiord.
Sp: Jens Hansen Andersdal og Anders Nilsen Selnes».
De giftet seg 13.10.1816 (Kirkebok Tromsø 1806-1821, folio 669).
Anna Catrina døde i 1829, 67 år gammel:
«Kone Anna Katrine Simonsdatter Stibanjord».
Skifte etter Anna Katrine ble avholdt 05.10.1829 på Steenbak Jord:
«Johan Roland Nilsen Sorenskriver vit
Giør Vitterligt at Aar 1829 Mandagen dend 5te Octob: blev i Tromsø Kiøbstad og paa mit
Sorenskriver Nilsens kontoir en Skiftesamlig sadt og fremholdt i Boet efter een paa Gaarden
Stænbakjord beliggende i Tromsøe Thinglaug ved døden dend 29 Juni s. A. afgangne Kone
ved Navn Anne Simonsdtr: alt til Rigtighet for Boets retmessige Kreditorer, samt til paafølgende
Skifte og Deeling mellom den afdødes igienlevende Enkemand Henric Pedersen og den
Afdødes i første Ægteskab med Peder Haagensen Kalslet tilsammen avlede Børn, der er
opgivet at være følgende:
1. Sønnen Hans Henric Pedersen givt og boer paa Gaarden Tennes.
Datteren Margrethe Marie Pedersdtr. givt med Hans P. Hansen Sletten.
....».
