Digitalarkivet: Døypte i Bergen 1668-1815:
Ole, far Ole, mor Dor*,
Dåpsdato Dåpsår Namn Fars førenamn Fars etternamn Mors førenamn Mors etternamn Merknad Kyrkje
43373 Nov 27 1738 Ole Ole Wasvig Dorethe Olsdtr NK
43979 Des 02 1742 Ole Ole Jacobsen Vasvig Dorthe Olsdtr ved Nøs. NK
44128 Okt 20 1743 Ole Ole Pedersen Dorthe Johanne Æverstdtr i H.F.smug NK
46042 Nov 16 1755 Ole Ole Helland Dorthe Sørensdtr NK
46375 Mar 23 1758 Ole Ole Olsen Helland Dorthe Sørensdtr NK
Ole ble under krigen i 1809 tatt til fange på Refsholmen av engelskmennene, som skulle ha los til Hammerfest. Byen ble inntatt og plyndret 22. juli. Om Ole Olsen er blitt drept under kampene her eller i prisonen er vel vanskelig å få rede på.
Gården Sandvik har nok hatt bosetning tilbake til førkristen tid, gravhauger på stranda
innom gården tyder på det. Men da den i eldre tid ble ført under Grepstad hvor sorenskriveren i
Hillesøy bodde, er det vanskelig å fastslå hvor de enkelte oppsitterne bodde før omkring år
1700. En kan nesten med sikkerhet fastslå at Lars Olsen og Niels Høg, som nevnes under
Grepstad i 1664, hadde sin halve våg jord på Sandvik. Mye tyder på at også enken Lea
Christophersdatter som nevnes i 1701, bodde på Sandvik. Gården nevnes først med eget
navn i 1838-matrikkelen.
Lars var sønn til Oluf Eidissen og Giertrud Olsdatter og antagelig far til Barbro, gift med
Kiel Torleifsen Strømmen.
I årene 1650-51 er Lars oppført som eier av en jekt på 16 lesters drektighet. Det er
mulig at denne Grepstadjekta hadde bygdefarsretten i Hillesøy før Tussøy fikk denne. Han var
samtidig postbonde i Tromsødistriktet.
Han hadde følgende barn (minst):
Barbro (antagelig), gift med Kiel Torleifsen Strømmen.
Ca. 1661: Ole, bondelensmann.
Gertrud, gift med Halvor Pedersen, antagelig halshogd i 1692.
Lisbet, antagelig dømt til døden i 1692.
Gertrud og Lisbet omtales i skiftet etter Halvor Pedersen i 1692.
I manntallet fra 1664 er Lars oppført under Grepstad, nå 49 år gammel:
«Gaarde.
11. Grebstad 1½ W. [fisk].
Opsiddere.
Lars Olsen - 49 A. - 1 W.
Niels Høg - 29 Aar - ½ W.
Drenge.
Niels ... - 13 Aar».
«Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Hillesøe Tingsted»:
«Grebstad - 1½ W. - Paalagt ½ W. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker].
Lauritz Olluffsen
Landschyld: 4 Pd.
Leeding: ½ W.
Ostetiende: 12 Mark.
Føder:
Kiør: 5.
Smaller: 6.
Heste: 1.
ibmd Niels Høgh
Landschyld: 2 Pd.
Leeding: ½ W.
Ostetiende: 9 Mark.
Føder:
Kiør: 3.
Smaller: 9.
Goed Brendefang och Gresgang. Derfor paalagt - ½ W».
Lars levde enda i 1676.
I 1692 ble det avholdt et dramatisk skifte på Grepstad etter svigersønnen til Lars,
Halvor Pedersen:
«Grebstad Udj Hillesøe Tingsted.
Kongl: May:tr. Soren Skriver, Søfren Peders: Boyøe, Vorderings Mænd Erick Peders:
Hafnevog og Joen Gregers: Giøre Witterligt at Ao: Christi 1692 dend 20 April var Wi Paa
Rettens Veyne forsamblede, Paa Grebestad Udj Hillesøe Tingsted, J Halvor Peders: Boe, som
grovelig Sig Udj Leyer Maal og Blod Skam, Hvorfor Seet med Guds og Lougens Lov, Udj Sit
Egteskab med sin Egte qvinde Gertru Larsdatter fulde Søster Nafnl: Lisebet Larsdatter, Udj
Huisverende Boe effter anvisning er bes... Registre og Taxerit som følger.
....
Og saa som den fattige qvinde Giertru Larsdatter for forne Hendis Mand for Sette Skyld,
ej kand eller bør Miste Sin Andehl udj Boens Ringe Formue effter som dend U-skyldige ej bør
lide skade for dend Skyldiges forseelses Skylde ... tillegges Hende dend Halve fo.. af boes
Formue som er
....»
På denne tiden ble Halvors leiermål med svigerinnen sett på som en meget alvorlig
forbrytelse. Forfatteren av bygdeboka antyder at Halvor kan ha blitt halshugget og Lisbeth blitt
puttet i en sekk og søkket på havet, slik var den tidens rettspraksis. Justisprotokollene er ikke
bevart, så det er nok ikke mulig å finne deres dom og skjebne.
Manntallet i 1701 oppgir:
«Ellers findes Effterskrefne J Hillisøe Tingsted som Hører Til Tromsøe Menighed:
...
Opsidernis eller Leyl: Stand og Vilkor:
Slet Vilkor. Dog er Creditert fra Bergen.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Grebstad.
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
Ole Lars: - 40.
Drengis Nafne: - Deris Alder:
Niels Lars: - 32.
Foster Søn Peder Halfvors: - 13.
Bernt Hans: fra ... - 12.
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
Enchen Lea.
Drengis Nafne: - Deris Alder:
Foster Søner
Jens Peders: - 24.
Anders Jens: fød i Bergen - 13».
Fra 1715 eller noe før, vet vi at bondelensmannen Ole Larsen bodde på nåværende
midtre gårdsbruk på Sandvik. Han nevnes ofte i denne tid ved skifter og i forbindelse med
Tjervikmordet i Malangen. Lensmannens sabel, et huggvåpen som hørte med til bestillingen,
var enda å se hos etterslekta på gården i 1890.
Etter matrikkelen i 1723, hadde Grepstad to oppsittere. Det var bonden Ole Larsen og
sorenskriveren i Troms, Asmus Rosenfeldt. Asmus var sorenskriver fra 1709 til 1744, men
levde etter 1744. I denne tid ble tingene ofte holdt på Grepstad. Rosenfeldt var dommer i
mordsaken mot Birte og Benjamin Olsen som begge satt fengslet på Grepstad. Sagnet forteller
at skrivergården brant ved løsild, og det er nok rett. For da en senere oppsitter gravde ut en
potetkjeller på tomta der gården sies å ha stått, ble det funnet mengder av trekull og smeltet
glass.
Ole Olsen Jøraholmen ble født 22. september 1814 i Folldal, som den eldste av barna til Ole Pedersen Grøtlien (Ol' Persa) og Randi Olsdatter. I 1828 vandret Ole Pedersen Grøtlien alene fra Folldal til Alta, og etter å ha sett gode jordbruksmuligheter her, gikk han i 1829 tilbake til Folldal for å hente å kone og barn. Da han kom tilbake til Alta, kjøpte han gården Lampe.
Ole Olsen Jøraholmen drev transport av malm fra gruvene i Raipas til Kvænangen. Han startet senere en gård på eiendommen sin. Etter å ha sett store forekomster av skifer i Pæska, fikk han det første utmål i 1859 og produserte som forsøk noen hundre takstein til sykehuset i Skaialuft. Dette regnes som starten på skifernæringa i Alta. Ole leverte også takstein til Alta kirke, og den første Haraldstøtta som Kong Oscar II avdukket i 1872.
I 1880-årene kom de første britiske sportsfiskerne til Alta, og de bodde på Jøraholmen hver sommer til frem til 2. verdenskrig. Blant dem var hertugen av Roxburghe. Charles Ritz og Joseph Pulitzer Jr. var også ivrige gjester. Ole Olsen Jøraholmen satt flere år i Herredstyret i Alta.
Fra Tverrelvdalens slektshistorie;
Kristoffer overtok gården Lampe.
Gården ble delt mellom hans to gjenlevende sønner Paul og Richard ved Kristoffers død i 1868.
Navnet Malangen er gammelt, helt fra den grå oldtid da menn av norsk ætt og mål
første gang kom til fjorden og ga den navn. Det er sammensatt av de gammelnorske ord
«malr», som betyr pose eller sekk, og «angr» som er et vanlig gammelnorsk ord for fjord. At
dennne fortolkning er riktig, bekreftes av navnene Målselv, Målsnes og Målsjord, som er
avledet av en sideform «máll», som har vekslet med «malr». «Malangr» betyr altså
Posefjorden. At navnet er betegnende, det kan ingen være i tvil om som har reist fjorden inn
eller ut, og sett hvordan den på flere steder kniper seg sammen til smale partier, med bredere
og åpne fjordstykker og botner innenfor.
Nordmenn fra Kyst-Norge flyttet inn i Malangen på slutten av 1500-tallet og utover
1600-tallet. I Balsfjorden skjedde det i flere bølger, sist på 1600-tallet og fra 1730 og utover.
Innflytterne kom fra kysten av Troms og sørover til Salten, Helgeland og Trøndelag. Tidligere
reindriftssamer ga dessuten opp reindrifta og ble bofaste. Det skjedde vesentlig utover
1700-tallet og særlig etter 1750. En del kvæner kom dessuten over Kjølen under og etter den
store nordiske krig.
I de eldste skattelistene omtales alle sjøsamene på nordsiden av fjorden under
«Malångers by» uten nærmere stedsangivelse. Ordet «by» er en svensk oversettelse av det
samiske ordet «sii:da». En sii:da besto av en gruppe mennesker som levde innenfor et
nærmere angitt ressursområde som var avgrenset i forhold til andre sii:da-områder. Antagelig
hadde sjøsamene fra først av sine sesongboplasser, fortrinnsvis vinter og vår, ute i fjorden, ut til
Spildra - «Spildar Sii:da» -, Bakkeby og Sand.
I løpet av «baggernes offensiv» på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet
ble sjøsamene trengt tilbake til tidligere sommerboplasser, lenger inn i fjorden: Nordby,
Nordfjordbotn og Aursfjord. Da trykket fra den jordbrukende befolkning økte ytterligere, ble
samene trengt ut i marka til tidligere høstplasser, til Fjellbygda, Nordfjordheia og til området sør
og øst for Aursfjorden. Bare Skutvik forble «finnerydning» og sjøsamenes siste bastion nede
ved sjøen. De andre områdene ble gårder som etter hvert fikk en norsk jordbrukende
befolkning. I 1599 gikk den egentlige nordmannsbygda inn til Spildra, mens det i finnefjorden
innenfor hadde satt seg ned noen få nordmenn ifølge Claus Urne.
Spildra omfattet øya, nesset og bukta, og kan ha blitt ryddet sist i 1580-årene av
Rennild Oluffsen, dersom han ikke alt satt på den tidligere. Vårt kildemateriale er for spinkelt til
å fastslå dette med sikkerhet.
Rennild var en av de tre brukerne som ble nevnt under Furø i skattemanntallet fra
1567. Her finner vi de tre eldste navngitte «bumenn» i Malangen, nemlig Edis Nielzenn, Oluff
Ediszønn og Rennild Oluffszønn. Etter navnene å dømme kan de være far, sønn og
sønnesønn. De betalte hver ½ vog i leding. Per Rønildsen, som er en av brukerne på Spildra i
1610, kan ha vært sønn til Rennild og enten ha overtatt en del av gården eller ha ryddet den
sist på 1500-tallet.
På gården finner vi også Michel Olsen som satt med halve Spildra i 1610. Det er ikke
kjent når Michel ble født, hvor han kom fra, eller hvem som var hans hustru. Michel han kan ha
vært svoger til Per Rennildsen. I så fall kan Michel's kone ha vært en datter til Rennild
Oluffsen.
Michel hadde følgende barn (minst):
Ca. 1611: Peder, overtok halve gården.
Oluf, overtok halve gården.
Eidis.
En datter, navn ukjent.
I 1620 har Michel overtatt den andre halvparten av Spildra etter Per Rønildsen's enke,
og satt dermed med hele gården.
Landskatt til Martini i 1624 viser:
«Skatte Manndtalls Register Offuer Trumsø Lehnn Anno 1624:
Hillisøe Tinngstedtt - Husmend Eller Ringere Strandsidder:
Spilderen.
Michell Oellsen - 3¾ ort».
I 1645 har sønnen Peder overtatt halve bruket:
«Kop skat Eller Hoffuit Pengis Register Offuer Trumsø Lehnn
som Er Taxherit Effter Hans Exelens Her StatHolder Och General Kongl. Commesarier
Deris Anordningh Anno 1645:
Hillisø Thingstedt.
Spilderen.
Michel Oels: - 1 Ort.
Hans Quinde - 1 Ort.
Hans Sønn - 8 sh.
Hans Daatter 8 sh.
Thieniste Pige - 8 sh.
Noch Een Thieniste Pige - 8 sh.
Peder Michels: - 1 Ort.
Hans Quinde - 1 Ort.
Hans Thieniste Pige - 8 sh.»
Skattematrikkelen fra 1647 for «Hillisøe Thingsted» viser at Michel nå er borte, sønnen
Oluf har overtatt etter ham:
«Ytter Spilderen 2 pd. [1 våg = 3 bismerpund]
Olluff Michelsenn 2 pd.
Kongens gresleige».
Det betales ½ dr. i skatt.
Ved manntallet i 1666 brukte Peder Michelsen all jorden alene.
Da det her ikke synes å være noen elv, står første ledd i Tennæs sannsynligvis for
fuglenavnet «Tenna» (gammelnorsk Þerna).
I følge «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid,
kom Lars og Marit nordover fra Trøndelag sammen med sin datter og svigersønn i 1731, og slo
seg ned på Indre Tennes.
Alvin Andreassen påviser i sin artikkel «Litt mer om den første bosetningen på Tennes i
Balsfjorden» at dette ikke er korrekt:
«Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
Balsfjorden.
Jens Villumsen Ebeltoft «Klokker» kom til Tromsø omkring 1696 og bodde på
Sør-Langnes. En søndags ettermiddag ca. 1702 vandret han oppover bakkene fra «byen» på
vei hjem. Det gikk noe tregt da han dro på to ung-værer; og den som har prøvet det, vet hvor
gjenstridige de karene kan være. Bak ham kom et yngre ektepar. Mannen ba kona si hjelpe
Jens litt med å jage på ungdyra. Kanskje bar han selv på noe tungt siden han ba henne hjelpe
Jens. De fulgte klokkeren til hans hjem og gikk så selv til sitt, så de måtte bo på Langnes. En
helt hverdagslig hendelse som i grunnen slutter her. Og årene gikk, hele 20 år, og
sauebukkene var nok for lengst oppspist.
På gården Sandnes [Tromsøya] bodde Hemming Rynildsen. Han var ca. 20 år i
1700 og sønn til Rynild Hemmingsen. I noen år i 1720-årene delte han bygselen med sin bror
Rasmus Rynildsen. Denne Hemming ser ut til å ha vært en notorisk bråkmaker. I en del år er
han årlig stevnet for Tinget for slagsmål, overfall, beskyldninger, leiermål og skatte- og
avgiftsunndragelser(!), som tydeligvis ikke var ukjent den gangen. Til overmål møtte han ikke
på tinget til tross for lovlig stevning. Til slutt mistet man tålmodigheten med ham og han ble
stevnet for ringeakt for retten. I 1724 ble han dømt til «anseelige bøder at utrede» og om han
ikke klarte det, ble han henvist «til festningens arbejde». Muligens betalte han, for i 1726 er
han oppe i en ny leiermålssak. Etter 1728 hører vi ikke mer om ham, kanskje satt han da
innenfor festningsmurene.
Til Sommertinget i Grundfjord i 1721 ble Hemming innstevnet av Jens Klokker for
grove beskyldninger. Hemming hadde vært innkalt til prosten på grunn av avgifter han ikke
hadde betalt. Hemming benyttet da anledningen til, i andres nærvær, å beskylde Jens Klokker
for å ha stjålet disse to værene 20 år tidligere, og han kalte Jens en «reinspil og værfad», hva
det nå måtte bety. Dette kunne ikke klokkeren ha sittende på seg. Hemming møtte ikke opp
på tinget, så saken ble utsatt til neste ting. På neste ting ble saken behandlet selv om
Hemming glimret med sitt fravær. Det ble en stor sak av det, selve klokkeren var jo innvolvert,
og en rekke vitner ble innkalt slik at vi får kjennskap til en rekke personer. Og først nå i
1721-22, hele 20 år senere og takket være to gjenstridige ung-værer, får vi vite hvem det
unge ekteparet var som vandret sammen med Jens Klokker over til Langnes den søndags
ettermiddagen: Det var Lars Olsen og Marith Baardsdatter!
Marith blir spurt av retten hvor lenge det var siden dette hendte. Hun tenker
seg om: «Mitt eldste barn er 23 år gammelt nå, nr. 2 er 21 år - og nr. 3 er 19 år». «Jo», sier hun,
«det hendte mellom 2. og 3. barn, altså for 20 år siden». Lars kunne bare stadfeste det som
kona hadde fortalt. De oppgitte aldrene passer på de eldste barna til Lars og Marith, som vi
senere finner på Tennes i Balsfjorden. I 1702 er en Lars Olsen 30 år gammel og oppført som
dreng/tienestekarl hos Jens Villumsen på Langnes. Det kan neppe være noen andre enn
«våre» Lars og Marith det er snakk om, og de bodde altså i Tromsø hele 30 år tidligere enn
vi har antatt. Det kan forklare hvorfor sønnen deres, Jacob Larsen, kom til Vågnes alt i 1733,
han var jo lokalkjent i området helt fra barndommen av. Datteren Anna var vel aldri med inn til
Tennes, men kanskje alt da gift og bosatt annet sted. Disse forholdene kan kanskje også
forklare de nære giftermålene som man ser mellom Tennes og Langnes i de etterfølgende år.
En del år senere er det en Lars Olsen på Langnes som blir tiltalt for leiermål med sitt
nest-søskenbarn Golla, men han blir gift med henne og senere bosatt eller tilholdene på Tisnes,
så det er ikke vår Lars.
Navnet Baard er det lite av i Tromsø-distriket omkring 1700. Ca. 1704 kom en
Baard Nielsen som bruker til Tønsnes, men han var av samme alder som vår Marith
Baardsdatter.
Anders Andersen kom nok fra Vanvikan, men nok noen år tidligere enn vi
trodde. Han ble gift med Malene Larsdatter i Tromsø og der fikk de sine første barn. Og at
presten i Tromsø har nevnt for ham de gode muligheter for nyrydning i Balsfjorden er meget
sannsynlig. Så jeg tror nok at da Lars Olsen og hans svigersønn Anders Andersen dro inn til
Tennes omkring 1732, var de vel kjent i dette området. De hadde sikkert vært inne i fjorden
tidligere for å orientere seg litt om forholdene.
Jens Klokker vant rettsaken og fikk oppreisning. Det hører med til saken at da
Jens var med og forkynte dommen for Hemming, overfalt den gode Hemming like godt
klokkeren. Så for dette forelå det fra Jens ny anmeldelse på Hemming ved Sommertinget i
1723, men Hemming møtte ikke.»
Manntallet fra 1701 viser:
«Endog findes Efter Skrefne Udj Helgøe Tingsted og Hører til Tromsøe Sogn og
Menighed:
Opsidernis eller Leilend. Stand og Vilkor:
Klocher:
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Sør Langenes.
Opsidernis eller Leylend: Nafne:
Jens Willums: 34 Aar.
Sønnernis Nafne:
Willum Jens: 1 Aar.
Drengis Nafne:
Lars Olsen 30 Aar».
På gården bodde også Jacob Larsen, 80 år gammel, «Af ringe tilstand».
I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. På Tennes ble
skyldsetningsforretning avholdt 24.08.1741. Grenseskillet ble satt fra Ingerberget
(Jegerberget) til Holmenelven. Jorden ble funnet å være skrind og myret, men ble ansett med
tiden å kunne forbedres til gressvekst, men ikke til kornsed. Ved hjelp av skav og muldfôr
kunne det fødes 5 kyr. Det var tilstrekkelig bjørkeskog, men intet fiskeri bortsett fra «en kokfisk
undertiden». Bruket ble skyldsatt for 1 pund 12 merker.
Lars kunne ikke vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i
fjorden. Han henviste til muntlig tillatelse fra godsforvalterens fullmektig (Michel Hvid?), og også
de fikk fortsatt sitte på den jorda som de hadde ryddet.
Disse to første rydningsmenn på Tennes, Lars og svigersønnen Anders Andersen,
bodde ifølge Magelsen antagelig begge på den såkalte «Gammelgaard», og synes å ha brukt
jorden i fellesskap da det i skyldsetningsforretningen av 1741 kun nevnes et bruk. I henhold til
Anders Ole Hauglid slo imidlertid Lars og kona Marit seg ned på Indre Tennæs. Her ble yngste
datteren, Kirsten, gift med Nils Haldorsen som fortsatte jordbruket etter svigerforeldrenes død.
Lars døde i 1759, det er vanskelig å lese kirkeboken for dette året da skriften er meget
svak:
«Maria Die [Maria bebudelsedag] blev Lars Ols: Tennes i sin Alder 96½ aar begravet».
Efter moderns död inackorderad han hos Jan Andersson i Slåttåsen för 32 Rd därav 2 Rd för kläder.
Dessutom lämnades till Jan Anderssons dotter, för vård av barnen och skötsel av den avlidna 2 Rd Rm.
