Josef Nyström har blifvit 1889 15/8 dömd för 1.a resan stöld till en del med inbrott samt bedrägeri till 2 1/2 års straffarbete till d. 9. aug 1891 på Nya Warfvet, ...
Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.Ð
17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.Ð Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.Ð
18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.Ð Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.Ð
19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.Ð Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.Ð
20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.
Skofte left on a pilgrimmage to the Holy Land with a son and never returned.
162. Skofte Ogmundsen Giske, Lendmann. Levde 1050. Død 1103.
Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann ogomtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner varda voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot omnoe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftesside, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn ogTord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren tilGibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann.Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til TordFolesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift medÅsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.Ð
17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet omarven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde denså hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om dennesaken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle værei kongens vold; han sa at da var de tryggest.
Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som varmellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn tilkongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sadet at det var klart han var såpass klok, at, sier han, jeg ikke viltrette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i detslekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann,og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.Ð Kongen holdt på sitt, og hanble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.Ð
18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at hanskulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte baresint og stutt. Da sa Finn: Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at Deville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, ogfå av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som sattder, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist størrehøvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mangesynes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.Ð Kongen bleikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.Ð
19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen,sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deresfar. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimeligdjerve. Da sa Ogmund:
Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; hervil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv igave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg ataldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min ellernoen av brødrende mine, dersom jeg får rå.Ð Så tok Ogmund hjem, og de såhverandre aldri mer, han og kong Magnus.Ð
20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bortfra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnenehans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sentferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der omvinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og omsommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høstentil Romaborg.
Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levdelengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skoftehar seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjentvidt og bredt.Ð
----
Skofte Ogmundson Giske f. 1040, Giske, Møre og Romsdal, yrke: lendermann, korsfarer, g. Gudrun Tordsdotter på Giske. Skofte døde 1103, Roma, Italia.
Magnus the Gode, 1024-1047, was King of Norway from about 1035, in Denmark from about 1042, son of St. Olav and his mistress, Alvhild. He was brought from Russia as an opponent to Svein Alfivason, who was driven away. When Svein shortly after died, his half brother, the Danish King, Hardeknut, demanded Norway. To avoid war the two leaders made an agreement that the one of them who outlived the other, would inherit the other's kingdom. When Hardknut died (about 1042), the Danes accepted Magnus as King to gain Norwegian support in the fight against the Vendes (Wends). But after these were beaten on the plains of Lyrskog, the Danes went against him, lead by Svend Estridssøn, and the rest of his life Magnus was at war with the Danish rebels. He died during a war-raid to Denmark. The year before he died, he had seen himself forced to leave to his uncle, Harald Hardråde, the most of Eastern Norway.
Magnus 1 den gode, ca. 1024-1047, konge i Norge ca. 1035, iDanmark ca. 1042, sønn av Olav den hellige og frillen Alvhild;hente tfra Gardarike som motkonge mot Svein Alfivason, som blefordrevet. Da Svein kort etter døde, gjorde halvbroren, dendanske konge Hardeknut, krav på Norge. For å unngå krig komstormennene i de to land overens om at den av kongene som levdelengst, skulle arve den andres rike. Da Hardeknut døde (omkr.1042), godtok danskene Magnus som konge for å få norsk støtte ikampen mot vendene ;men etter at disse var slått på Lyrskoghede, reiste danskene seg mot ham under Svend Estridssøn, ogresten av sin levetid tilbrakte Magnus i kamp mot de danskeopprørerne. Han døde under et krigstokt til Danmark. Året førsin død hadde han sett seg nødt til å overlate farbroren, Harald Hardråde, storparten av Øst-Norge.
Årene under Svein og Alfiva var harde og tunge for det norske folket. Skaldene forteller om uår og elendige avlinger. I tillegg la det danske styret mange nye skatter og plikter på folk. Misnøyen vokste, og mange lengtet tilbake til Olav den Helliges tid, da årene var gode. Det var trønderne som hadde felt Olav. Nu gikk de i spissen for å få sønnen hans, Magnus, som konge.
De mektigste høvdingene var Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve. De to dro til Gardarike og hentet kongesønnen, som da var 11 år. De fikk god hærhjelp av svenskekongen, som likte dårlig at danskene var blitt så mektige. Trønderne var også på Magnus' side. Svein hadde ikke annet å gjøre enn å rømme. Magnus ble tatt til konge på Øyretinget, og etter hvert på ting over hele landet. For å bli valgt måtte Magnus love å oppheve mange av de skattene og pliktene som Svein og Alfiva hadde innført. Allikevel ble de første årene under Magnus tunge for svært mange. Bøndene klaget over at Magnus styrte like hardt som Svein og Alfiva hadde gjort.
Da steg den gamle Sigvat skald frem og sa rett ut det han og mange andre mente. Magnus måtte holde løftene sine, slutte med å slakte ned buskapen for bøndene, og vise måtehold i straffer. Men Sigvat ga ikke Magnus hele ansvaret. Magnus er ung, og Sigvat spør hvem som har gitt ham dårlige råd. Andre skalder nevner at det er Kalv, den megtigste mannen i landet, som står bak.
Magnus tok klagen alvorlig, og etter hvert brøt han med Kalv Arnesson, den fremste rådgiveren sin. Snorre forteller at det skjedde på Stiklestad, dit Magnus hadde tvunget Kalv til å bli med og anklaget hem nu for drapet på Olav. Kalv måtte rømme landet, og nu ble Einar Tambarskjelve, som ikke hadde vært med på Stiklestad, den fremste rådgiveren for Magnus.
Det samme året som Magnus ble konge, døde Knut den mektige i England. Det ble strid mellom sønnene hans, og ingen av dem kunne lenger holde Norge. I Danmark hersket Harde-Knut, og han og Magnus forberedte seg til krig mot hverandre. Det endte med forlik, og kongene ble enige om at den som levde lengst, skulle arve riket etter den andre. Harde-Knut døde i 1042. Magnus seilte til Danmark og ble tatt til konge av danskene, som trengte hjelp fordi vendene rustet seg mot dem. Magnus rykket sydover, og vant en overveldene seier på Lyrskogheien ved Hedeby. Skaldene nevner at dyngene med venderlik var så høye at ulvene ikke kom opp på dem.
Magnus satte Sven Estridsson til jarl over Danmark, men han gjorde flere opprør, så Magnus måtte gang på gang till Danmark for å forsvare interessene sine. Kort etter at Magnus hadde vunnet Danmark, kom farbroren hans, Harald Sigurdsson, til Norge og krevde kongemakt. Det kom til forlik, og Magnus og Harald delte makten. Magnus døde på en hærferd til Danmark i 1047. Magnus var den første norske kongen som la andre land under norsk styre. Han blir husket som stor kriger og en god
konge, noe tilnavnet hans viser.
Magnus the bare-footed, 1073-1103, son of Olav Kyrre, king over the Northern Norway from 1093, king alone from the year after. His nickname was because of his scottish suit, or that he,according to Irish custom, rode barefooted. Magnus first conquered the Orkneys and Suder-islands for Norway, and then ended up in a war with the Swedish King, Inge Stenkilsson. They made up in 1101, and he married Inge's daughter, Margrete, called "little-Piece". 1102 Magnus raided the island in the west again. On his way home he died during a raid in Ireland. Snorre says that a spear shaft went through both thighs above the knees so that he could not move, then he broke it in half and went on fighting. But an Irishman struck him in the neck with an axe that killed him.
Magnus III Barefoot of Norway 750,751,752
Born: Cir 1073, Norway
Married (1): 1101
Died: 24 Aug 1103, Ulster/Connaugt, Ireland.
Cause of his death was he was killed.
General Notes:
MAGNUS III, called Barefoot (1073-1103), king of Norway (1093-1103),the son of King Olaf III. Magnus spent most of his reign at war, firstin Sweden and later in the British Isles, where earlier Norsesettlements still legitimized Norwegian claims. By expeditions to theHebrides and the Isle of Man in 1098 he consolidated Norwegiansuzerainty in these parts, and the same year, responding to Welsh bidsfor help, he defeated Norman forces on Anglesey. Magnus was killedwhile campaigning in northern Ireland.
MAGNUS BAREFOOT, Norwegian MAGNUS BERRFØTT, Old Norse MAGNUS BARFOT,king of Norway (1093-1103), warrior who consolidated Norwegian rule inthe Orkney and Hebrides islands and on the Isle of Man (all now partof the United Kingdom). He was called Barefoot (i.e., bareleg) becausehe often wore Scottish kilts.
After succeeding his father, Olaf III Haraldsson, Magnus initiallyruled jointly with his cousin Haakon and became sole ruler on Haakon'sdeath the following year. In 1098 he launched expeditions to theHebrides and the Isle of Man and responded to Welsh pleas for helpagainst the Normans by attacking Anglesey, where he defeated theNorman earls Hugh of Chester and Hugh of Shrewsbury. Magnus hadattacked Sweden shortly after becoming king, but he made peace withthe Swedish king Inge in 1101 and married his daughter Margaret.
Magnus made another expedition in 1102, visiting the Hebrides andOrkneys and the Isle of Man. He was killed in Ireland in August 1103while foraging for food. Norwegian control of the Isle of Man soonended, but earls who ruled Orkney recognized the sovereignty of theNorwegian king until 1468, and the Orkney and Hebrides dioceses becamepart of the Norwegian church.
Magnus III (Den harfodede):
Magnus 3 Berrføtt, sønn av Olav Kyrre, konge over den nordlige del avNorge 1093, enekonge året etter. Tilnavnet skyldes hans skotske draktmed kort kjortel eller at han - etter irsk skikk - red barfot. Magnusbrakte først Orknøyene og Suderøyene under Norge, kom deretter i krigmed den svenske konge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) ogektet Inges datter Margrete, kalt «Fredkulla». 1102 gjorde Magnus etnytt krigstokt mot øyene i vest; på hjemveien falt han under enlandgang i Irland.
1. Acceded; 1093. King of Norway.
Magnus married Margareta Fredkulla Ingesdotter Sweden, daughter ofInge I the Elder of Sweden Stenkilsson and Helen, in 1101. (MargaretaFredkulla Ingesdotter Sweden died on 4
Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over dennordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnetskyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etterirsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene ogSuderøyene under Norge, kom deretter i krig med den
svenskekonge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Ingesdatter Margrete, kalt . 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt motøyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.
Magnus Barfot Olavsson. Født 1073, oppvokst i hirden til sin far. Magnus Barfot døde den 24.08.1103, i Irland. Han var konge i Norge i tidsrommet 1093-1103. Han fikk visst tilnavnet Barfot mens han lå ute i vester-viking. Magnus og mange av hans menn begynte å bruke klesdrakten som var i vanlig bruk i Irland og Skottland, og gikk barbent på gatene med korte kjortler og kapper. Magnus Barfot var gift med Margret Ingesdatter av Sverige, datter av svenskekongen Inge Stenkildsson. Dette giftemålet var en del av en fredsavtale mellom Norge og Sverige. De ble gift høsten 1101 i Konghelle ved Götaelven. Margret Ingesdatter ble etter Magnus Barfots død gift med Niels Svensson (død 25.06.1134), sønn til danekongen Sven Estridsson, og de fikk sønnen Magnus den sterke.
Kong Magnus Barfot hadde flere uekte barn før sitt ekteskap - som var barnløst. Sønnen Øystein var av "lite gjæv morsætt" (død 21.08.1122, 33 år gammel - på gården Hustad i Romsdal), sønnen Sigurd (Jorsalfarer) var ett år yngre, og moren var Tora. Den tredje sønnen Olav var mye yngre (død 1115), og hans mor var Sigrid Saxesdatter - kongens frille - datter av Saxe i Vik (Vik på Saksvik på Strinda). Magnus Barfot hadde også den uekte sønnen Harald Gille med en irsk eller sudrøysk kvinne. Han hadde også sønnen Sigurd Slembe, hvis mor var Tora, datter til Saxe i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson. Magnus Barfot delte regjeringsmakten ett års tid med fetteren Håkon Toresfostre Magnusson, som rådde over den nordlige delen av landet. Magnus Barfot var en krigersk konge, som hadde store planer ved bruk av våpenmakt. I begynnelsen av sin styringstid foretok han et tokt til øyene utenfor Skottland. Der tvang han den skotske kongen til å gi avkall på disse, og jarlene av Orknøyene og kongen av Suderøyene måtte hylle ham. Fra denne ferden kan man regne at Norge hadde varig herredømme over Suderøyene - som nå hørte til Norgesveldet i 168 år - frem til freden i Perth i 1266. I 1099 vendte kong Magnus tilbake til Norge, men sønnen Sigurd ble igjen - som høvding - på de norske øyene ved Skottland. Nå kom kong Magnus i krig med den svenske kongen Inge Stenkildsson, men det ble bare noen få sammenstøt - noe som ikke var til kong Magnus Barfot sin ære. Han sluttet et forlik med svenskekongen, og som en stadfestelse på freden giftet han seg med svenskekongens datter Margret. I 1102 foretok kong Magnus et nytt tokt til Suderøyene og Man - som nå hadde løsrevet seg. På hjemveien gikk han iland i Irland og herjet. På tilbakeveien til sine skip ble han overfalt av irene, og felt etter et mandig forsvar.
Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over dennordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnetskyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etterirsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene ogSuderøyene under Norge, kom deretter i krig med den
svenskekonge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Ingesdatter Margrete, kalt . 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt motøyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.
Magnus Barfot Olavsson. Født 1073, oppvokst i hirden til sin far. Magnus Barfot døde den 24.08.1103, i Irland. Han var konge i Norge i tidsrommet 1093-1103. Han fikk visst tilnavnet Barfot mens han lå ute i vester-viking. Magnus og mange av hans menn begynte å bruke klesdrakten som var i vanlig bruk i Irland og Skottland, og gikk barbent på gatene med korte kjortler og kapper. Magnus Barfot var gift med Margret Ingesdatter av Sverige, datter av svenskekongen Inge Stenkildsson. Dette giftemålet var en del av en fredsavtale mellom Norge og Sverige. De ble gift høsten 1101 i Konghelle ved Götaelven. Margret Ingesdatter ble etter Magnus Barfots død gift med Niels Svensson (død 25.06.1134), sønn til danekongen Sven Estridsson, og de fikk sønnen Magnus den sterke.
Kong Magnus Barfot hadde flere uekte barn før sitt ekteskap - som var barnløst. Sønnen Øystein var av "lite gjæv morsætt" (død 21.08.1122, 33 år gammel - på gården Hustad i Romsdal), sønnen Sigurd (Jorsalfarer) var ett år yngre, og moren var Tora. Den tredje sønnen Olav var mye yngre (død 1115), og hans mor var Sigrid Saxesdatter - kongens frille - datter av Saxe i Vik (Vik på Saksvik på Strinda). Magnus Barfot hadde også den uekte sønnen Harald Gille med en irsk eller sudrøysk kvinne. Han hadde også sønnen Sigurd Slembe, hvis mor var Tora, datter til Saxe i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson. Magnus Barfot delte regjeringsmakten ett års tid med fetteren Håkon Toresfostre Magnusson, som rådde over den nordlige delen av landet. Magnus Barfot var en krigersk konge, som hadde store planer ved bruk av våpenmakt. I begynnelsen av sin styringstid foretok han et tokt til øyene utenfor Skottland. Der tvang han den skotske kongen til å gi avkall på disse, og jarlene av Orknøyene og kongen av Suderøyene måtte hylle ham. Fra denne ferden kan man regne at Norge hadde varig herredømme over Suderøyene - som nå hørte til Norgesveldet i 168 år - frem til freden i Perth i 1266. I 1099 vendte kong Magnus tilbake til Norge, men sønnen Sigurd ble igjen - som høvding - på de norske øyene ved Skottland. Nå kom kong Magnus i krig med den svenske kongen Inge Stenkildsson, men det ble bare noen få sammenstøt - noe som ikke var til kong Magnus Barfot sin ære. Han sluttet et forlik med svenskekongen, og som en stadfestelse på freden giftet han seg med svenskekongens datter Margret. I 1102 foretok kong Magnus et nytt tokt til Suderøyene og Man - som nå hadde løsrevet seg. På hjemveien gikk han iland i Irland og herjet. På tilbakeveien til sine skip ble han overfalt av irene, og felt etter et mandig forsvar.
Trygve Olavsson var sønn til Olav Haraldsson som var en av sønnene til Harald Hårfagre. Da hans far ble drept av Erik Blodøks i 934 flyktet han til Opplandene.
Etter Haralds Hårfagres død i 940-årene var det meningen att eldste sønn, Eirik Blodøks, som overkonge skulle ha halvpartene av kongsinntektene over hele landet. Håkon var en annen av Harald Hårfagres sønner. Han hadde blitt fostret hos kong Athelstan av England og kom nå tilbake til Norge og sluttet forbund med Sigurd ladejarl i Trøndelag. De ventet seg et oppgjør med Eirik, men han viste seg ikke. Han dro av landet og vendte aldri tilbake.
Håkon den Gode AdelsteinsfostreÐ var nå enekonge eller i alle fall den annerkjente rikskonge, men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt. Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her måtte han dele makten med Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Trygve Olavsson og Gudrød Bjørnssson sitte med styret. Det trenges menn med lokal autoritet her, danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blitt forenet under én konge, som snart nok kunne begynne å vise tender. Men foreløpig var Håkon og Trygve i stand til å hevde sitt herredømme like til Götaelven.
I 952 utbrøt kong Håkons krig mot Danmark. Trygve var da i vesterviking i Irland og Skotland. Han kom hjem samme vinter og ble da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Erikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Trygve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl.
I 963 ble han drept av av kong Gudrød Eiriksson, bror til Harald Gråfell, ved Sotnes-halvøya i Bohuslen.
Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
4. Det var en høst Håkon jarl dro til Opplandene. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Trygve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enrom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver dro hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene (Gunnhilds sønner). De talte ofte om dette med hverandre.
...
Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Trygve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i Austerveg begge to og herje om sommeren. Kong Trygve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Trygve kom da til ham med bare én skute. De møttes øst for Sotenes ved Vegger (i Båhuslen). Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Trygve og tolv mann. Han liggger der det nå heter Trygve-røyr (på Tryggøya).
* NN is the Latin abbreviation for "nomen nescion" or "non nominandus" meaning "name is not known" which is a standard across Europe for genealogy, newspaper reports and court affairs. This is more language neutral and globally acceptable than using the English terms "Miss", "son" or "daughter" in place of an unknown given name. It is also preferable than leaving the given name blank, as it clearly indicates the name is missing.
