Nyheter:
  Fornavn:  Etternavn:
Logg inn
Avansert søk
Etternavn
Hva er nytt?
Etterlysninger
  • Bilder
  • Dokumenter
  • Gravsteiner
  • Album
    Alle media
    Kirkegårder
    Steder
    Notater
    Datoer og jubileer
    Kalender
    Rapporter
    Kilder
    Arkiver
    DNA tester
    Statistikk
    Bytt Språk
    Bokmerker
    Ta kontakt
    Be om brukerkonto

    Del Skriv ut Legg til bokmerke

    Rapport: individuals with associated notes

             Beskrivelse: personen met geassocieerde notities


    Treff 501 til 550 av 8080  » Kommaseparert CSV fil

    «Forrige «1 ... 7 8 9 10 11 12 13 14 15 ... 162» Neste»

    # Person ID Etternavn Fornavn Født dato Død dato Nålevende note Tre
    501 I12062  Andersdotter  Matilda  26 Nov 1870  Ja, ukjent dato  skeppet New York
    Utresehamn Southampton, Southamptonshire, England, UK. 
    ah1 
    502 I12062  Andersdotter  Matilda  26 Nov 1870  Ja, ukjent dato  Av O Tenow
    Faddrar: Zachris Ersson o h h Sofia Jansdotter i Löfbofallet. 
    ah1 
    503 I31782  Andersdotter  Rebecka  17 Mai 1816  Ja, ukjent dato  Faddrar: And And från Ängnäset och hustru Stina Jonsdotter från Norra Ängstorp.  ah1 
    504 I9604  Andersdotter  Sara  14 Apr 1767  Ja, ukjent dato  Faddrar: Brita Persd. ibdm., Herr Not Daniel Lutman, Pehr Ramselius, Frü Cath: Lutman, alla på Carlsdal.  ah1 
    505 I58263  Andersdotter  Sara  8 Okt 1811  Ja, ukjent dato  Ej återfunnen i Ramshyttan, Kil, (T).  ah1 
    506 I12080  Andersdotter  Sara Stina  3 Des 1821  20 Jan 1890  Änka.  ah1 
    507 I12941  Andersdotter  Selma Karolina  14 Jan 1880  14 Jun 1949  Ogift.  ah1 
    508 I31343  Andersdotter  Sigrid    Ja, ukjent dato  1738  ah1 
    509 I12865  Andersdotter  Sofia  23 Apr 1854  19 Nov 1935  På församlingen skriven.  ah1 
    510 I9601  Andersdotter  Stina  17 Jun 1781  7 Jan 1822  Faddrar: Nils Svensson i Kortforsen och dess hustru Katarina, drängen Erik Andersson i Blinäs och pigan Stina Andersdotter uti Finnebäck.  ah1 
    511 I21036  Andersdotter  Stina  1788  12 Des 1874  ofärdig i benen  ah1 
    512 I8368  Andersdotter  Stina  Ca 1797  Ja, ukjent dato  Hos Olofsson i Nolgården.  ah1 
    513 I10008  Andersdotter  Stina  27 Nov 1814  29 Mai 1878  Inhyses fattighjon.  ah1 
    514 I17611  Andersdotter  Stina  5 Okt 1815  Ja, ukjent dato  Från Sinnerud.  ah1 
    515 I34678  Andersdotter  Ursilla    18 Mai 1712  Ej namngivet barn till Anders Danielsson.  ah1 
    516 I18030  Andersdotter  Vilhelmina  3 Okt 1828  4 Apr 1906  Fattighjon.  ah1 
    517 I9056  Andersdotter Krok  Märet  27 Des 1737  23 Mar 1799  Då hon var 9 år gammal kom hon till en släkting här i Ås, sockenstegismannen Ungberg, och blev här kristligen uppfostrad. Gift 1765 med ryttaren Pehr Söderman, som henne överlever jämte alla 3 barnen, näml. en son boende i Dals socken i Ångermanland, och 2ne döttrar, här hemma gifta. Hennes vandel var ärbar och sedig, hennes hälsa stadig, tils hon för 2ne år sedan började få känning av en sjukdom, som liknade kräftan. Men bestod uti elaka förväxter och svullnader i ansiktet, halsen och munnen. En stor, stygg och k..lig ... utbredde sig ifrån inre delen av högra kindbenet och övertäckte nästan hela munnen. Det söktes fåfängt. Hon utstod sina plågor med stort tålamod, och väntade med kristlig beredelse sin förvandling.  ah1 
    518 I9056  Andersdotter Krok  Märet  27 Des 1737  23 Mar 1799  Stenhammars ägor  ah1 
    519 I53964  Andersdotter Sparre  Märta    Ett 1546  Hålbonäsätten (Sparre)  ah1 
    520 I16867  Andersdotter Åberg  Erika Elisabet  18 Mai 1872    Från Berget, Norra Gren.  ah1 
    521 I6607  Andersen  Christen Andreas  5 Okt 1843  11 Feb 1883  Fødested: Grøtsund i Tromsøysund.  ah1 
    522 I64794  Andersen  Hemming  12 Feb 1907  15 Mar 1907  hjemmedøpt  ah1 
    523 I64767  Andersen  Hjalmar Aksel  28 Des 1908  11 Apr 1988  Hjemmedøpt, stadfestet 15 aug 1908.  ah1 
    524 I30203  Andersen  Jens Hertel    Ja, ukjent dato  Hester: 1, Stort kveg: 5, Får: 8.  ah1 
    525 I49355  Andersen  Lars  1688  1781  Det er ikke verifisert at Lars var sønn av Anders Larsen Grøttum  ah1 
    526 I64650  Andersen  Nordisa Atlanta Isidora  29 Apr 1899  24 Feb 1925  Døde på Honningsvåg tuberkulosehjem.  ah1 
    527 I49537  Andersen Baugen  Peder  Ca 1654    Rydningsmann er trolig Tore Larson f 1636. Framistugu er trolig noe yngere enn Heimi-garden. Den gamle loftstua bygd i 1755 og malt i 1773, er fredet. Et bur er fra 1728, en låve fra 1745. Den tilbygde bakstua er malt i 1860-årene av hedemarksmalerne Mikkel og Andreas.  ah1 
    528 I3351  Andersen Fyhn  Peder  30 Nov 1696  30 Mai 1755  Boet viste et overskudd på 2 rdl. 3 ort 12 sk.  ah1 
    529 I317  Andersen Heggelund  Søren      Konfirmasjon av hjemmedåp.  ah1 
    530 I1237  Andersen Kil  Johannes  1788  1841  Johannes er av sine etterkommere oppgitt å være sønn av gjestgiver og jektehandler Anders Kil i Djupvik, men det kan umulig forholde seg slik. I den kjente mordsaken mot Morder-Mikkel i Ulsnesvik i slutten av 1819 var Johannes Andersen, Berg et av vitnene, og han har da, i følge justisprotokollen, for retten oppgitt sin alder til 40 år. Hans fødselår blir da 1779. Anders Kil i Djupvik var født 1768. Det er heller ikke noen Johannes Andersen døpt i Skjervøy i tiden 1770-1790. (Hans E Johansen, Endreslekta, s 26)  ah1 
    531 I9135  Andersen Markenæs  Anders  Ca 1699  1771  Den kvenske bosettingen i nord har en lang historie, og ordet «kven» har skiftet
    betydning og innhold opp gjennom tidene. Den nåværende grensen mellom Sverige og Norge
    ble fastlagt i 1751. Før den tid flyttet folk innenfor et stort fellesområde på Nordkalotten.
    Begrepet «Kven» har vært knyttet til folket som flyttet fra innlandet på Nordkalotten og ut til
    kysten av Troms og Finnmark på 1700- og 1800-tallet. De kom fra grensestrøkene mellom
    Finland og Sverige, Tornedalen, og fra det daværende Russland/Finland. Fra 1809 til 1917
    var Finland et storfyrstedømme under Russland, med den russiske tsaren som storfyrste.
    Kvenfinsk minner til og med i dag om tornedalsfinsk («Meän kieli», som betyr «vårt språk»).
    Språkene ligner på gammelfinsk.
    Allerede opp gjennom middelalderen vet vi imidlertid at det har flyttet kvener til
    Nord-Norge, eller «Ruija» som er det kvenske navnet. I Norge levde kvenene side om side
    med samene, og mange lærte seg hverandres språk.
    Det er historisk dokumentert at det gamle Kvenland var en av nasjonalstatene
    på Nordkalotten. Svenskene gjorde slutt på Kvenlands selvstendighet på 1200-tallet. Første
    gang «kvenenes land» er nevnt i skrevne kilder, er i den håløygske høvding Ottars beretninger
    til kong Alfred av England på 800-tallet: «Langs den sydlige del av landet på den andre siden
    av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet, og langs den nordlige del av landet,
    kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og
    nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og
    kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene.
    De har meget små og meget lette båter».
    Lenge før den tid, for ca. 5000-5200 år siden, kom ett folk nordover fra sørøst og
    slo seg ned i Baltikum, Karelen, Savolaks, Tavastland, det egentlige Finland - og Kvenland og
    Sameland i nord. Ingen vet hva dette folket het, men av dem oppstod de ulike stammefolkene
    som etter hvert dannet egne kulturer, språk og etnisitet.
    Sogneprest Magelsen skrev følgende om Markenes i 1896:
    «Markenæs har sit navn derav, at her i gamle dage holdtes marked, hvor fjellfinner og
    kvæner avhændet sine produkter. Da der imedlertid paa stedet ikke fandtes tilstrekkelig med
    mat for rensdyrene, saa blev markedsplassen flyttet derfra og til Skibotn i Lyngen».
    På Markenes hadde Olle Christophersen find nedsatt seg for å rydde i året 1732. Da
    skyldsetningskommisjonen befarte plassen i 1741, vurderte de Olle som «iche til Regns» fordi
    han hadde nedsatt seg på plassen «af sig sielves» ved sin «Enfoldige uforstandighed». Olle,
    som kan ha vært sønn til Christopher Olsen på Thomasjord, hadde ikke tilpasset seg datidens
    byråkrati. Han manglet skriftlig bevis på at han kunne bruke disse egnene som han og hans
    forfedre hadde brukt fra «alders tid». Nå var uforståelig skrift på et stykke papir like mye verdt
    som det å kunne finne levemåten her ved fjorden. Om mangelen av disse fremmede
    bokstavene var årsaken til at han kort tid etter ikke lenger var å finne på Markenes, skal være
    usagt.
    I 1743 ble han, ifølge Petter Schnitler, enda regnet som en av «Bals Fior Finner som
    Boer ved Søesiden og Bruger Gaarder». Fra 1744 var imidlertid qvænen Anders Andersen blitt
    ny bruker på Markenes. Han og kona, Susanna Johannesdatter, skal i følge tradisjonen ha
    kommet fra Alta, hvortil Anders var tilkalt for å bygge kirke. De mange hus Anders tømret opp
    på Markenes vitner i hvert fall om at han har vært en dyktig tømmermann. De eldste barna var
    født da familien kom til Markenes. Gården ble dyrket opp og drevet fram til en av de største
    gårdene i Balsfjorden på Anders tid.
    Sogneprest Magelsen skrev følgende om familien:
    «Ti stedet laa øde, da senere en kvænfamilie, Ander Andersen og Susanna,
    nedsatte sig der. Baade mann og hustru var ualminnelig store og sterke. De var (etter hvad der
    fortælles) blit overfaldte av en russisk røverbande, men efter aa ha slaat mange av røverne
    ihjel (hustruen endog flere enn manden) kom de sig undav og flyktet til Norge. Der var
    dengang paa Markenes betydelig furuskog og Anders drev meget paa med aa bygge huse. En
    nulevende gammel mann har fortalt mig, at Anders hadde en bror, Mattis, og at disse brødres
    vanlige dagsverk bestod i, at den ene bror hugg 4 svære mastetrær i skogen, kvistet dem og
    «rydde» dem samt drog dem frem tilgaards, hvor den annen bror hugg dem til og la dem op i
    bygningen. Paa denne maate byggedes stadig et 'omfar' om dagen. Der finnes ennu i bygden
    rester av huse, som skal være bygget av dem, og naar man legger merke til materialene i disse
    og erindrer, at de ved gjentagne flytninger og ombygninger er blitt mere og mere avøksede, saa
    vil man ikke tvile paa, at det oprindelig har vært overmaate svært tømmer, som det ganske vist
    skulle ualmindelige kræfter til aa lempe i raa tilstand. Flere av stokkene i prestegaardens
    stallbygning hører med til disse rester, likeledes Eilert Johannesens stuebygning paa indre
    Tennes.
    Fra denne kvænfamilie paa Markenæs nedstammer en stor del av Balsfjordens
    («Markenæsslegten»), og de utmerker sig tildels ennu ved størrelse og styrke, og Mattis synes
    aa ha vært den stærkeste. Jeg har ovenfor uttalt den formening, at det var Mattis, der hjalp
    faren med hans bygningsarbeider.»
    Når det gjelder historien om Anders bror, er denne heller tvilsom, da det ikke er noe som
    gir grunnlag for å tro at Anders har hatt noen bror i Balsfjorden. Magelsens antagelse, at det
    var sønnen Mattis som hjalp faren, kan heller ikke stemme, da Mattis var født i 1762, og
    Anders døde i 1771, altså når Mattis var 9 år gammel. Sannsynligvis har historien flyttet seg en
    generasjon for langt tilbake i tiden, slik at den omhandler de to barna til Anders, altså brødrene
    Mattis og Anders Andersen.
    Anders og Susanna kom fra Torne sogn i Sverige, som nå er delt mellom Sverige og
    Finland. De bodde troligvis på den svenske siden. De rømte fra Karl den tolvtes krig, og som
    historien forteller ble de overfalt av russiske røvere på vegen, men de kom da fram til Alta,
    der Anders bygde en kirke. Han har muliens bygd en kirke i Kjøllefjord også. Deretter finner vi
    ham som dreng hos prost Henning Junghans på Tromsøya. Etter dette bygslet han et
    gårdsbruk i Hillesøy, men ble ikke lenge der før han gikk ombord i et hollanskt skip, og
    fulgte med dette til Nederland. Der var det stor byggevirksomhet i byene, og Anders har nok
    lært mye, og forbedret sine byggekunskaper mens han var der. Etter noen år kom han tilbake,
    og i 1742 slo han og Susanna seg ned på Markenes.
    På 1700-tallet var det to nyrydningsområder som skilte seg ut. I grensetraktene øst og
    nord for Solør hadde et fremmed folkeslag slått seg ned som bureisere, og Trysil-presten skriver
    om dem i 1784: «Jeg har finner i mit sogn, virkelige, ramme finner, finner, hvoraf endeel læse
    og forståe det finske sprog ligså godt, som om de skulde boe i Åbo i Stor-Finland». Et annet
    finsk tilflyttingsområde lå lengst i nord, i Troms og Finnmark. Her kaltes finnene for kvener. Fra
    gammelt av hadde de kommet nord til kysten for å bytte varer med samer og nordmenn. Fra
    tidlig på 1600-tallet var det særlig folk fra kjøpstaden Torneå øverst i Bottenviken som drev
    denne trafikken. Hver vinter møtte de på rekken av markeder fra Lyngen i vest til Varanger i
    øst. Men det var først fra begynnelsen av 1700-tallet at kvenene for alvor tok til å bosette
    seg i det de kalte Lanta eller Lannanmaa, kystlandet i nord. Det er mulig at krigen mellom
    Sverige-Finland og Russland har vært den utløsende faktor. Den kjensgjerning at de fleste
    kom fra Torneådalen langt fra den russiske grensen peker imidlertid mer i retning av fattigdom
    og overbefolkning som årsaker til trekket mot nord. Gjennom hele 1700-tallet var det særlig i
    Lyngen og Alta kvenene slo seg ned. Det kan ha sammenheng med naturforholdene, for på
    disse stedene kunne kvenene i tillegg til fisket drive et jordbruk ikke altfor ulikt det de tidligere
    hadde drevet i sine hjemtrakter.
    I utflyttingsdistriktene talte de svenske embetsmennene nedsettende om folk som rømte
    fra gjeld, militærtjeneste og forbrytelser. På norsk side var tonen en helt annen. Man lovpriste
    de skikkelige og arbeidssomme innflytterne og satte dem særlig opp som eksempel for samene.
    Således skriver oberst Mangelsen i 1749: «Om kvænerne i almindelighed har jeg den
    pålidelige underretning, at de for den største del er drivende og duelige folk, som om jordbrug
    har langt større kundskab end de lade og sløve søfinner, som ikke synderlig til andet end fiskeri
    er duende.» Det var nettopp kvenenes dyktighet som jordbrukere og håndverkere de norske
    embetsmennene verdsatte. De ble landsdelens bofaste innbyggere, i motsetning til de norske
    og samiske, som helst dro etter fisk og rein og forsømte nyrydningen. Amtmann Ole
    Sommerfeldt i Finnmarken gir denne beskrivelsen av kvenene i 1790-årene: «Qvænerne tale
    det karelske sprog. De have megen naturlig forstand; de rydde og dyrke gandske vel sin jord,
    holde heste, køer og små-creature, ja have agerbrug, hvor klimaet tillader det. Mange af dem
    forståe at tømre, bygge både, samt at smide. Når qvænerne have boet nogle år i landet, ere de
    ligesom nordmænd og finner (dvs. samer) duelige søefolk. (...) Til sin reenlighets befordring
    bruge qvænerne, mandkjøn og qvindekjøn, ligesom russerne varme badstuer. Om sommeren
    gåe de fra badstuen gandske nøgne ud i elven, hvorved eller i nærheden af hvilken badstuen
    er i almindelighet opbygget.»
    Myndighetene gikk i pietismens tid inn for en strengere holdning til bruk av alkohol Det
    hadde kommet en «Kongelig forordning» i 1734 og en «Plakat» i 1743 om avskaffelse av
    «ulovlige kroer og brennevinsbrenning». I slutten av 1750-årene skjedde det en ytterligere
    skjerpning av myndighetenes holdning. Ved forordningen av 08.03.1757 ble forbudet mot
    brennevinsbrenningen på det strengeste innskjerpet. Myndighetene fikk ordre om å inndra
    alle brennevinskjeler og panner. Det skjedde blant annet med den «brendevins Pande» som
    Anders eide. Den ble bragt til tinget og der ble den «sønderhugget» i almuens nærvær.
    Kobberet ble konfiskert. Dette skjedde på tinget i 1763.
    «Anders Qvæn» i Balsfjorden ble stevnet til tinget av fogden 05.06.1764 for noe
    tømmer som var «arrestert» hos ham. Tømmeret ble siden solgt og overtatt av fogden til Karlsøy
    kirke. Da et fartøy ble sendt etter tømmeret, skulle «Anders Qvæn» ha holdt en del av det
    tilbake. Anders møtte ikke fram på tinget. Hvilken slutt denne saken fikk fremgår ikke av
    protokollen, så vi må anta at den ble ordnet i minnelighet.
    Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
    være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
    «Gaardernes Nafne:
    Markenes
    Brukarar og koner:
    Anders Anders. - 67 [år] og Susanna Johanisd. - 55
    Born:
    Anders Anders. - 12, Hendrich - 10, Mathias - 9, Beata - 17
    Tenarar:
    Malena Nilsd. - 12, Marith Thomæd. - 14
    Brukarar og koner:
    Johannes Anders. - 27 og Hst. Elen Hansd. - 26
    Born:
    Johanna Johannesd. - 2
    Tenarar:
    Berith Nilsd. - 15
    Brukarar og koner:
    Thomas Ols. - 52 og Hst. Inger Larsd. - 50
    Born:
    Ole Thomes. - 20, Jon - 4
    Brukarar og koner:
    Hendrich Thomes. - 64
    Born:
    Nils Hendrichs. - 30, Synof - 36
    Tenarar:
    Ole Thomes. - 38, Elen Thomæd. - 47, Giertrue Olsd. - 30, Karen Pedersd. -
    12.»
    Anders døde i 1771:
    «Jordsat Dom p: t: 26 Anders Andersen Markenes 72».Anders og Susanna må ha vært noen riktige arbeidsjern, da de drev fram Markenes til å
    bli en av de største og mest veldrevne gårdene i Balsfjorden. I skiftet etter Anders nevnes totalt
    20 tømmerhus, kobber, fe, hester og diverse ploger. En åttring, to kobromsbåter og en seksring
    foruten en dragnot, elleve laksegarn, fire sildegarn og ei line viser at de også drev med fiske.
    På gården var det ikke noe smiehus, men Anders hadde både smiested, ei stor smieslegge, en
    smiehammer, to smietenger foruten tre navere, fem økser og ei gammel bile. Her fantes
    dessuten et nytt plogjern med ristel og en halv vog med stangjern. Det er trolig at Anders har
    smidd nye egne redskaper og også laget sitt eget jordbruksutstyr. Det er mest trolig at hans
    håndverksredskaper og kunnskaper først og fremst har vært brukt til å bygge opp gården
    Markenes. Samtidig har Anders vært en ettertraktet byggmester, og han bygde en ny fløy til
    kirka på Tromsøya. Det er også grunn til å tro at det var han som bygde det store
    Bentsjordhuset.
    Skiftet etter Anders ble avholdt 06.04.1774:
    «Anno 1774 den 6te Aprily blev Skiftet foretaget til endelig afgiørelse med Deeling og
    udlæg efter afdøde Anders Andersen boende paa gaarden Marchenes i Heløe Tinglag, hans
    efterladte Enke er Susanna Johansdr:, og de børn hand hafdt i ægteskab med hende, ere
    følgende.
    1. Johannes, er myndig.
    2. Anders, er 19 aar gammel.
    3. Hendrich, er 15 aar.
    4. Mathis, er 12 aar.
    5. Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
    6. Maria, gift med Mathis Mathiasen.
    7. Susanna, var gift med Hans Hansen Sandøren, er død, men et barn i Live Navnlig
    Beathe, er 5 aar gammel og
    8. Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
    Arvingerne vare alle tilstæde ved Registreringen, som blev forrettet af Sorenskriveren
    og tvende Mænd den 14de Septembr. neste aar forhen; og hvem de umyndiges Formynder er,
    viiser denne Forretning til Slutning.
    Betreffende den afdøede Datter Susanna da som hun er Død efter Faderen var
    død, saa kommer hendes søsterlod i Fælleds Boe hos hendes efterlevende Mand saasom
    samme Skifteboes nærmere formetder.
    Dette Stervboets Formue beløber vid Registrering og Vurdering til den Summa
    304 rd: 3 ort hvilket af efterskrevne udtag kand tydlig sees, hvad Boets ejendeele bestaar udj
    ....
    Endskiøndt alle forefindende huuse paa gaarden er ansatt til vurdering, som
    Registreringen udviser, saa kand man dog ikke forsvare at tage dem alle fra gaarden og
    udlægge dem til Arv og Eje; Thi da den afdøede Anders Andersen kom til Pladsen, var den en
    uryddet Atminding som efter nogle aars beboelse blev skyldsatt for 2 Punds Landskyld, hvilket
    skeede i aaret 1743; Da nu Rødningsmanden Anders Andersen ventelig har siddet sine
    Rydningsaar fri efter Loven, for Skatter og utgifter, saa var det og hans Pligt efter Loven og de
    Kongelig forordninger, ej allene at Rydet Pladsen, men end og at bebygge samme med de
    nødvendige huuse, hvortil hand har haft frihtd at benøtte sig af den i nærheden værende
    Furre-skoug uden nogen afgift derfore, paa denne grund kand ej bedre skiønnes end jo
    følgende nødvendige husse bør følge til Jorden Markenes, uden at udlægges til Enken eller
    Arwingene, neml.
    1 gammel daglig Stue med bord og benke og
    4 Nagle faste sængestæder,
    samt 1 liden Madstue i enden ved Dagligstuen,
    alt ansatt for 13 Rdl.
    ....
    Alle foreskrevne afkortninger er tilsammen 47 rd: 10 sh: som drager fra Boets
    beløb,
    Er saa i behold 257 rd: 2 ort 6 sh:
    Deraf tager Enken Susanna Johans Datter den halve deel som hoved Lod =
    128 rd: 4 ort 3 sh.
    De øvrige = 128 rd: 4 ort 3 sh: skal Jævnes og Deeles imellem børnene, som
    følger:
    Efter den forklaring som Enken og Arvingerne have giort for Skifte Retten, have
    at gifte børn Johannes, Anna, Maria, Susanna og Beathe, hver taget en Hiemme gave som er
    berignet at beløbe til = 13 rd: 4 sh:, undtagen at Datteren benævnt Beathe feiler endem for en
    gryde
    1 rd: 5 ort.
    De tvende ugifte Sønner Anders, Hendrich og Mathis skal have lige derimod
    med = 13 rd: 4 sh:,
    er til disse tvende i alt 41 rd:
    Efter aftale imellem Enken og de myndige Arvinger, skal hver af disse 4de børn,
    Anders, Hendrich, Mathis og Beathe, have Vede.r.av mod det der er bekaastet af Faderen i
    Levende Live paa de andre gifte børns Bryllup paa hver = 12 rd:,
    er 48 rd:
    Tilsammen = 90 rd: 5 sh.
    Bliver saa igien af de ovenmelte 128 rd: 4 ort 3 sh: at deele imellem Samtlige
    Søskende som arv
    37 rd: 5 ort 3 sh:,
    Deraf en broderlod 6 rd: 1 ort 13 5/6 sh: og en Søsterlod 3 rd: 14 11/12 sh.
    Enken Susanna Johansdatter for hendes hovedlod = 128 rd: 4 ort 3 sh: har til
    udlæg efterfølgende:
    1 stor Stue paa gaarden, vurderit for 60 rd:, deraf den halve værdj 30 rd:
    ....
    Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd: 1 ort 13 sh:, udlagt
    1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd:
    1 liden Fiøs for 1 rd:
    14 stang-Jern 1 ort 12 sh:
    Værdi i et Stabbur med Beathe 4 ort
    1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 ort
    Til overs 15 sh: Er 6 rd: 2 ort 12 sh:
    ....
    Datteren Anna tilkommer i Arv en Søsterlod = 3 rd: 14 sh: udlagt:
    1 Smidestæd 2 rd: 3 ort
    1 Smide=Slægge 1 ort 8 sh:
    1 Smide=hammer 1 ort
    2 Smide=Tænger 1 ort
    tager hos Anders 6 sh:
    Er 3 rd: 14 sh:
    ....
    Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og
    saalenge Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive dem
    beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed da beskikkes den
    ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ... udlæg at det kand blive
    dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand bør være Ansvarlig i fremtiden, da
    hand til den ende er leveret Lodseddel til sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.
    Hvad Sønnen Anders angaar da er hand af den Alder og Forstand at hand kand
    modtage Sit udlæg helst da hand nu allerede er gift og i huusholdning hos Moderen.
    De øvrige børn ere Myndige og Annammer selv deres udtag, saafremt moderen
    ej vil indløse det mod Penge i fald hun det forlanger og det i sin huusholdning behøver.
    Saaledes sluttet og forrettet
    Teft: W. M: Thomæsøn».
    Anders og hans etterkommere var dyktige tømmerhuggere. Etter at Anders døde, fulgte
    sønnene Johannes, Anders og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging. 
    ah1 
    532 I9205  Andersen Markenæs  Johannes  Ca 1741  Ja, ukjent dato  Johannes og Elen ble trolovet «Aar 1767 Dom. p. Trinit 4» (4. søndag etter
    Trefoldighet). Forlovere var Anders Andersen og Ole Andersen, begge på Tennes. De ble
    «Copulert» 12.11.1767.
    Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
    være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
    «Gaardernes Nafne:
    Markenes
    ....
    Brukarar og koner:
    Johannes Anders. - 27 [år] og Hst. Elen Hansd. - 26
    Born:
    Johanna Johannesd. - 2
    Tenarar:
    Berith Nilsd. - 15
    ....».
    Da skiftet ble avholdt etter Elens mor, Anna Jonsdatter, i 1777 bodde familien i
    Sandbogten.
    Skiftet etter hans far, Anders Andersen, ble avholdt 06.04.1774:
    «....
    Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd: 1 ort 13 sh:, udlagt
    1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd:
    1 liden Fiøs for 1 rd:
    14 stang-Jern 1 ort 12 sh:
    Værdi i et Stabbur med Beathe 4 ort
    1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 ort
    Til overs 15 sh: Er 6 rd: 2 ort 12 sh:
    ....
    Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og
    saalenge Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive dem
    beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed da beskikkes den
    ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ... udlæg at det kand blive
    dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand bør være Ansvarlig i fremtiden, da
    hand til den ende er leveret Lodseddel til sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.»
    Etter at deres far, Anders Andersen Markenæs, døde i 1771, fulgte Johannes, Anders
    og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging. Det går enda frasagn om disse
    «Markeneskvænene»'s styrke i skogen. Ifølge gammel tradisjon skal den ene broren, Mathias,
    som vanlig dagsverk, ha hugget fire store mastetrær i skogen, kvistet dem, rudd dem (hogd
    dem til) og dratt dem fram til gårds, mens Anders tilpasset dem og la dem opp i bygningen. På
    det viset bygde man ifølge denne tradisjonen et omfar om dagen. Etter sigende skal det ha
    vært kraftig tømmer. To omfar med slike stokker skulle tilsvare den vanlige høyden i et lavfjøs.
    Deler av prestegårdens stallbygning skal, ifølge sogneprest Magelsen, ha vært rester fra hus
    på Markenes. Disse tre brødrene ble alle oppført i folketellingen i 1801 som tømmerhuggere.
    Kanskje var allerede disse blant de av Markenesfolket som hogg tømmer helt opp
    mot Strupen. Karl Steinmo i Strupen kunne fortelle at «Martensgambakken», en sandmel med
    gamle tufter et par kilometer nedenfor Strupen, var tilholdssted for Markenesfolket når de lå i
    tømmerskogen. Her var det plass til både menn og hester i gammene.
    Ved folketellingen i 1801 var Johannes Fæstebonde og tømmerhugger. Han bodde på
    Markenæs og var 60 år gammel. Familien besto av Johannes, hans hustru, Elen Hansdatter
    (58 år) og barna Johanna (30 år og ugift), Johan David (26 år og ugift), Ane Sofia (24 år og
    ugift), Maria (22 år og ugift) og Hans Andreas (14 år), Johanna er antagelig identisk med
    Johanna Margreth, født på Markenes i 1768.
    Johannes var bruker på Markenes til 1805 da bruket ble overtatt av sønnen David. 
    ah1 
    533 I9136  Andersen Tennæs  Anders    1777  Bodde før dess i Vanvikan, Leksvik (NT).  ah1 
    534 I9136  Andersen Tennæs  Anders    1777  I «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» av Anders Ole Hauglid oppgis:
    «1730-årene ble det tiåret da de første nordmenn for alvor flyttet inn i
    Balsfjorden. I løpet av dette tiåret fikk vi en norsk bosetning på Svartnes, Seljelvnes, Tennes
    og Sandnes (Sandøra).
    Det begynte sommeren 1731 ved at det kom et helt følge nordover fra
    Trøndelagen. De kom fra «Vannvigen», rett overfor Trondheim. Hvor mange som kom, er
    vanskelig å si helt nøyaktig, men de har vært en 10-12 personer i følge. Det var Lars Olsen
    med familie, kone og seks barn. Den ene dattera, Malene, var sannsynligvis nygift og var
    enten gravid eller hun hadde nettopp nedkommet med en sønn, Lars. Faren til gutten, Anders
    Andersen hadde også bror sin med i følget, Carl Andersen. Den siste var mest sannsynlig
    ungkar.
    Sammen hadde disse forlatt heimplassen langt der sør og begitt seg nordover til
    Finnmarken. Det er trolig at de hadde ordnet seg plass med ei av jektene på tur nordover fra
    Bergensstevne.
    Av prost Henning Junghans på Tromsø ble de rådet til å søke inn i Balsfjorden,
    som nærmest lå ubebodd. På den tid kan Junghans ha ment at fjorden var å betrakte som ei
    utmark eller almenning som tilhørte kirken og presten.»
    Et «Bidrag til Balsfjordens historie» ved sogneprest N. S. Magelssen, «Samlet og
    nedskrevet før aar 1900», utgitt som en del av «Balsfjords bygdebok» av N. S. Magelssen og
    Peter A. Larssen i 1925, kan imidlertid forstås slik at Lars og Anders ikke kom fra samme sted:
    «Tennes er først ryddet av nordmennene Lars Olsen og Anders Andersen, som
    nedsatte sig der aar 1731, den første ifølge tillatelse av fogd Andreas Tønder, den annen, der
    var fra Salten, ifølge tillatelse av hr. Michel Hvid. Skyldsætningsforretning holtes 24de august
    1741. Grenseskjellet blev satt fra Ingerberget (Jægerberget) til Holmenelven. Jorden blev
    befunnen aa være skrind og myret - ansaaes dog med tiden aa kunne forbedres til gressvekst,
    men ingen kornsæd. Med tilhjelp av skav og muldfôr kunne der fødes 5 kjør. Der var
    tilstrekkelig birkeskog, men intet fiskeri uten «en kokfisk undertiden». Bruket blev skyllsatt for 1
    pund 12 merker. Disse to første rydningsmenn paa Tennes har antagelig begge bodd paa det
    saakalte «Gammelgaard», den nuværende kirkesangergaard, og de synes aa ha brukt jorden
    i fellesskap, eftersom der i skyldsætningsforretningen av 1741 kun nevnes 1 bruk.
    Om denne Anders Andersen fortelles, at han var «døl fra sørlandet», og at han
    var reist nordover for aa bosette sig i Finmarken. En prest paa Tromsø fortalte ham imidlertid, at
    innenfor byen laa en stor ubebodd fjord, og tilraadet ham aa prøve ditinn. Han drog inn til
    Balsfjorden og bosatte sig først paa «Gammelgaard», men flyttet senere til yttre Tennes.»
    Hva de mente med «Finmarken» i Vanvikan i 1731 kan selvsagt diskuteres.
    Alvin Andreassen har funnet ytterligere fakta om disse familiene:
    «Lars Olsen var i 1731 en eldre mann som neppe la ut på en slik ekspedisjon
    den gangen. Anders berettet på Tinget i 1739 at de hadde begynt å rydde på Tennes for ca. 6
    år siden, det kan tyde på at de ikke kom dit inn før i 1732-33 og sønnen Lars er født en del år
    senere. Lars Olsens sønn, Jacob Larsen, tinglyser på Sommertinget i 1733 sin bygsel på
    Vågnes (gården Skittenelv), og han var alt da gift med Kirsten Endresdatter fra Ulsfjorden og
    de hadde barn. Han kunne således neppe ha vært inne i Balsfjorden. Lars' datter Anna
    Larsdatter nevnes i moren Marith Baardsdatters skifte i 1751, men man kan ikke finne Anna i
    Balsfjorden. De eldste barna til Anders og Malena må være født før 1731.
    Hva viser så kildene og hva vet vi i dag?
    Ved Sommertinget på Elvevold i Langsund i 1752 var bl.a. Anders Andersen fra
    Tennes og hans bror Carl Andersen fra Svartnes lagrettemenn. Enka Karen Toresdatter
    fremsto på tinget og ba om en tingattest. Hun var enke etter Rasmus Rynildsen på Sandnes
    gård på Tromsøya. Rasmus hadde i 1721 overtatt bygselen på bruket etter sin far Rynild
    Hemmingsen, en tid delte Rasmus gården med sin bror Hemming. Karen selv døde i 1756, 72
    år gammel. Hun fortalte at hun var fra en gård Ørset i Klæbo sør for Trondheim og at hennes
    foreldre var Tore Joensen og Oliva Joensdatter. De hadde vært 5 søsken som hun navngir
    og hvor de hadde bodd. En avdød søster, Berith hadde vært gift med Erich Nielsen på
    Kaldsletta. Hos seg her i Tromsø hadde hun en brordatter Olo Olsdatter, som hadde vært her i
    8 år. Olo's avdøde far var Ole Toresen og mora Ane. Disse hadde drevet gården Reinlie, som
    ligger nær Vanvikan. Ytterligere en bror, Joen Toresen, hadde vært «snedker i Trundheim».
    Han var nå død og søsknene var arveberettigede. Derfor måtte Karen ha en tingattest som
    beviste slektskapet. Og den ene etter den andre av tingalmuen sto opp og fortalte at de
    kjente familien, bl.a. Madame Bergithe Røst, kona til Anders Moursund. Dette viser den nære
    forbindelsen det var mellom folk i Tromsø og lenger sør den gangen. Når det gjelder Olo fra
    Randlie og hennes familieforhold, står det i Tingboka:
    «Herom var vidne tvende Eedsoerne Laugrettes-mend Cal Anders: og Anders Anders:
    som kiender dem af familie, siiden disse tvende Mend der just nu sidder i laugreet er føed i
    Vanvig 1½ miil fra Trundheim».
    Så takk være ung-jenta Olo som reiste opp til sine tanter i Tromsø, vet vi nå
    sikkert at Anders Andersen kom fra Vanvikan.
    Vanvikan er et strandsted på den andre siden av fjorden rett ovenfor
    Trondheim. Det ligger helt sør i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Grensen mot
    Sør-Trøndelag ligger bare noen kilometer lenger sør. Leksvik var eget prestegjeld alt i 1666.
    Dessverre mangler manntallet for 1701 over Leksvik og nabodistriktene. Den første kirkeboka
    for Leksvik prestegjeld begynner først i 1717 og går til 1731, så er det lacune [mangler] til
    1738. Således mangler kirkebok for den perioden vi kunne være interessert i. Kommunen
    hørte til «Stjør- og Værdalens Fogderi». Skiftebøker finnes for 1689-1701, deretter lacune til
    1727, altså igjen i den perioden som vi kunne ha interesse av. Det finnes noen få skifter under
    «Vanvig», men ingen av interesse så langt jeg kunne se. I preste- og fogdemanntallet 1664/66
    finner jeg umiddelbart ingen i Vanvik som ser ut til å være av interesse, men tidsspranget frem
    til 1700-årene er langt. I hele Leksvik fantes da 12 fullgårder, 18 halvgårder, hele 34 ødegårder
    og 43 «halvfødde». Ødegård betyr vel her ikke en gård som ligger øde, men er mer en
    skatteteknisk betegnelse, med rot helt tilbake til Svartedauen. «Halvfødde» er sannsynligvis
    halv-ødegårder, som kan være rydningsplasser. I en «reiseberetning» fra 1774 er
    det nevnt 5 bønder i Vanvikan. Det kan vel være vanskelig å finne mer om Anders Andersen i
    Vanvikan, da mye sentralt kildemateriale mangler.»
    I 1741 befarte nyrydningskommisjonen nyrydningene i Balsfjorden. Anders kunne ikke
    vise noe skriftlig bevis på at han hadde fått tillatelse til å slå seg ned i fjorden. Han henviste til
    en muntlig tillatelse fra fogden Anders Tønder, og fikk lov til å bli, og plassen ble skyldlagt i
    august 1741.
    På Gammelgård bygget Anders og Malene opp en betydelig gård som sønnene senere
    utvidet og delte mellom seg.
    Alvin Andreassen skriver videre:
    «I min tidligere omtale av Tennes i Yggdrasil hevdet jeg at også Ole Andersen på
    Langnesøra var sønn av den første Anders Andersen, og begrunnet dette. Jeg har nå også
    funnet mer som bestyrker dette. Almuen hadde plikt til å stille mannskap på bygdefarsjektene
    som gikk til Bergen og Trondheim, disse ble gjerne kalt føringsfolk, seilkarer eller håsetekarer.
    De fungerte som mellommenn mellom handelsmennene og de hjemme. De kunne jo ikke lese
    eller skrive, så det var ikke alltid så lett å holde rede på hva som hørte til de forskjellige. Det ble
    mangler og kluss med regningene, og ofte endte saken på tinget. Anders Andersen «den
    gamle» på Tennes tok en slik sak opp på Sommertinget i 1759. Han hadde noe kluss med
    noen varer som han «for nogle aar siden» hadde kjøpt til sine «tvende sønner Ole Anders: og
    Anders Anders:». Her ser vi at Ole er hans sønn. Det kan nevnes at varene som han hadde
    kjøpt til sønnene sine var:
    «12 mark blade tobak og 12 mark skruv [skrå] tobak»!».
    Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
    være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
    «Gaardernes Nafne:
    Tennes
    Brukarar og koner:
    Nils Haldors. - 55 [år] og H. Kirsten Larsd. - 54
    Born:
    Hans Nils. - 17, Elias Nils. - 9, Susanna Nilsd. - 16
    Brukarar og koner:
    Ole Nils. - 37 og Hst. Berith Nilsd. - 36
    Brukarar og koner:
    Ole Anders. - 48 og H. Else Mathisd. - 34
    Born:
    Anders Ols. - 5, Lars - 1, Martha - 8, Maria - 6, Ingebor - 4
    Brukarar og koner:
    Anders Anders. - 30 og Hst. Anne Andersd. - 27
    Born:
    Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
    Tenarar:
    Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
    «Brukarar og koner:
    Anders Anders. - 72 og H. Malena Larsd. - 69
    Born:
    Lars Anders. - 39, Morten - 36
    Tenarar:
    Margreth Olsd. - 22, Martha Jacobsd. - 23, Karen Pedersd. - 9, Malena Fransd. -
    5».
    Anders døde i 1777:
    «Ao 1777: Dom: p: Epiph: 2 Anders Andersen Tennes 71». 
    ah1 
    535 I9137  Andersen Tennæs  Anders  Ca 1728  1803  Anders Andersen Tennes og Anne Andersdatter ble trolovet «F Pentecost 3» (F =
    Féria, 3. pinsedag, dvs. 01.06.1762). Forlovere var deres foreldre, Anders Andersen
    Tennes og Lars Larsen Sandøre. De ble «Copulert Dom. p Trinit 5», dsv. 5. søndag etter
    Trefoldighet.
    Anders bodde på «Gammelgaard» under Tennæs og bruket skattet av 6 merker. Han
    avga i 1796 halve bruket til Adrian Hemmingsen som var gift med hans datter Anne. Senere
    ble den annen halvdel overtatt av sønnen Anders.
    Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
    være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
    «Gaardernes Nafne:
    Tennes
    ....
    Brukarar og koner:
    Anders Anders. - 30 [år] og Hst. Anne Andersd. - 27
    Born:
    Johannes Anders. - 4, Anders - 1, Susanna - 8
    Tenarar:
    Elen Mortensd. - 20, Anne Thomæd. - 11
    ....».
    Ved folketellingen i 1801 bodde Anders på Tennæs. Han var «Husmand med jord og
    fisker» og oppgis å være 75 år gammel. På gården bodde også hans kone, Ane Andersdatter
    som var 63 år gammel og en tjenestekone, Ane Margrete, som var enke og 49 år gammel.
    «Danmand» Anders Andersen Tennæs døde i 1803, 74½ år gammel.
    «Siele»-registeret fra 1769 oppgir at Anders da er 30 år gammel, dvs. at han skulle
    være født i 1739. Folketellingen av 1801 oppgir motsvarende at han da er 75 år gammel, dvs.
    født ca. 1726. 
    ah1 
    536 I30186  Anderssen  Eilert Karl*    Ja, ukjent dato  1849  ah1 
    537 I18942  Andersson    27 Mar 1898  5 Des 1899  Ej namngivit.  ah1 
    538 I19441  Andersson    1 Aug 1909  2 Aug 1909  Avled utan dop.  ah1 
    539 I45594  Andersson  Adolf  4 Des 1851  Ja, ukjent dato  Oäkta.  ah1 
    540 I17955  Andersson  Alma Kristina  7 Jun 1904  8 Mai 1946  Ogift.  ah1 
    541 I50759  Andersson  Alvar Valdemar  18 Okt 1901  31 Jan 1960  Gift 18/5 1955.  ah1 
    542 I14035  Andersson  Anders    10 Jun 1777  Faddrar: Daniel i Grytterud, Jon i Toby.  ah1 
    543 I8869  Andersson  Anders  30 Apr 1671  2 Jan 1749  År 1694 Dom 13 post Trinit då jag i Herrens namn holt 2. sockenstämma i Nysunds sockenstuga, närvarande Välborne Hr Kock, kyrkovärdarna, sexmännen, samt allmogen i gemen.
    ...
    6. blev Anders Andersson i Krigsmansbo i Nysunds socken antagen till sockenskomakare på västsidan om Letälven.
    I mantalslängden 1723 är det noterat att han är nämndeman. 
    ah1 
    544 I20432  Andersson  Anders  12 Apr 1690  Før 10 Mai 1691  Faddrar: Björ Andersson i Klippa, Björ Bengtsson i Klippa, Gudmor Maria i Klippa.  ah1 
    545 I8871  Andersson  Anders  17 Mar 1700    Faddrar: Jonas Leetgren, Sven på Håkanbol,  ah1 
    546 I12176  Andersson  Anders  11 Okt 1747  17 Jan 1823  Fattig, bor kvar i Limudden som inhyses fattig änkeman hos dottern Lisas familj.  ah1 
    547 I30584  Andersson  Anders  26 Sep 1761  6 Feb 1795  Fadd: Olof Erss: i Uttervik, Anders Johansson i Östervik, Dr Eric Larsson i Grytsjön, Hust: Kierstin Jonsdott: i Östervik, Pigan Margareta Ersdott: på Na: Håkanbol, Pig Maria Jonsdott: på Roted.  ah1 
    548 I13077  Andersson  Anders  6 Mar 1766  7 Jun 1786  Fadd: Erik Ersson i Giärdsbol, Elias Svensson i Klippetorp, Dr. Jonas Bengtsson i Tomasbråten, Hust. Catrina Larsdr: i Klippetorp, Pig: Brita Ersdr: i Klippan, Kierstin Nilsdr: Ibd.  ah1 
    549 I15999  Andersson  Anders  31 Jul 1768  28 Jan 1849  Utfattigt nådehjon.  ah1 
    550 I18098  Andersson  Anders  30 Mar 1777  8 Sep 1827  Oäkta.  ah1 


    «Forrige «1 ... 7 8 9 10 11 12 13 14 15 ... 162» Neste»