Jomfru Agnes var Kong Håkon V.s eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke. Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
En rask titt i Regesta Norvegica og Diplomatarium Norvegicum viser bl. a.
at:
1) Håkon V's datter Agnes ble gift med Havtore Jonsson før 9/1 1312 og at
de da enda ikke hadde noen barn. (RN III 756 og 757)
I "Norges Historie " Cappelens forlag b. 5 s. 11-12,kan en lese at folk
nordafjells foreslo drottseten Sigurd Jonsson som ny konge i Norge etter at
Kristoffer av Bayerns var død.Her blir det videre nevnt at Sigurd Jonsson
var Håkon 5.
s dattersønn dattersønn gjennom kongens uekte datter Agnes som
ble gift med Havtore Jonsson til Sudrheim.Denne slektsforbindelsen gav
forøvrig ikke Sigurd Jonsson arvekrav på tronen.Det nevnes ikke hvilke
kilder forfatter av "Norges Historie " ,Ole Jørgen Bendictow har brukt .Men
slik det blir skrevet forstår jeg som om dette er en kjent sak.Videre
nevnes det i en ikke oppgitt kilde at kona til Sigurd ;Filippa datter av
grev Hans av Neugarden og Eberstein var i slekt med kongen (Håkon. 5 ).
655. Bergljot Håkonsdtr
datter av Håkon Ladejarl og g.m. Einar Tambarskjelve, søkte åfortsette Ladejarlenes selvstendighetspolitikk overfor rikskongemakten.
Født før 990. Levde 1050.
Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun tilkongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem,rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte budtil Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, menble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikkMagnus den Godes datter, Ragnhild.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter tilSkage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne.Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble sidengift med Einar Tambarskjelve. ...Ð
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene iTrondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, menEinar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kongMagnus levde.
Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter tilHåkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nåfullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild,som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker sommorsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einarhadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremforandre menn. Han var en svært vennesæl mann.Ð
* NN is the Latin abbreviation for "nomen nescion" or "non nominandus" meaning "name is not known" which is a standard across Europe for genealogy, newspaper reports and court affairs. This is more language neutral and globally acceptable than using the English terms "Miss", "son" or "daughter" in place of an unknown given name. It is also preferable than leaving the given name blank, as it clearly indicates the name is missing.
Håkon ble også hyllet Bergen i 1217. Skule Bårdsson ble regent og jarl med en tredjedel av riket under seg. Skule var halvbror til Inge Bårdsson. Etter Filippus' død samme år ble Håkon også hyllet øst i landet. Etter endelig forlik mellom birkebeiner og bagler ble baglerflokken oppløst i 1218. På riksmøte i 1218 ble riksdelingsavtalen mellom Håkon og Skule fornyet. I 1217 ble slittungflokken reist i Marker, med Magnus, angivelig sønn til Magnus Erlingsson, som kongsemne. Restene av slittungflokken gikk opp i ribbungflokken som ble reist i 1219 i Viken med Sigurd, angivelig sønn av Erling Steinvegg, som kongsemne. Ribbungene ble endelig slått i 1227. På riksmøte i Bergen i 1223 ble Håkon anerkjent som rett arving til tronen fremfor andre.
I 1236 ble Skule hertug uten noen egen riksdel under seg. Skule gjorde imidlertid opprør i 1239 og lot seg hylde som konge på Øreting. Under de kampene som da oppstod, ble Håkon først slått ved Laaka på Raumarike, men senere ble Skule slått ved Oslo. Skule flyktet til Nidaros og ble felt der 23.05.1240. Håkon ble så kronet i Bergen i 1247.
I 1260 ble det fastslått at riket skulle arves uten deling i ekte mannslinje. Håkons styre var mildt og godt, landet hadde fremgang, lovene ble forbedret og nye ble vedtatt. I 1261 ble Grønland og i 1262 Island underlagt Norge. Håkon bygde Håkonshallen i Bergen.
Med en viss Kanga den Unge hadde han datteren Cecilia som døde i 1248. Cecilia var gift med Gregorius Andresson.
Håkon ble født sommeren 1204, noen måneder etter farens død, på Folkinsborg, Eidsberg i Borgesyssel. Baglerne var herrer i Viken dengang, så det gjaldt å være forsiktig og ikke la dem få rede på at det var født en sønnesønn av kong Sverre. Selve fødselen foregikk i all hemmelighet, kun en prest som Inga bodde hos, visste hvem gutten var. Men da et år var gått, fant Traand prest og Inga det rådelig å komme bort med ham, de fór til Oplandene og fikk der noen gamle birkebeinere til å fare over fjellet med ham til Nidaros, midt på den hardeste vinteren.
Tidlig på året 1206 kom birkebeinerne frem til Nidaros, til kong Inge Baardsson med Håkon, og både kongen og siden jarlen Haakon Galen tok vel imot gutten og anerkjente ham som kongesønn. Sagaen har en rekke fortellinger om hvor tidlig ute han var og hvor godt han kunne svare for seg, helt fra han var tre år gammel og for noen dager var kommet i baglernes vold i Bergen.
Etter kong Inges død var det uenighet blandt birkebeinerne om hvem som skulle bli hans etterfølger, den 13-årige Håkon, Inges sønn Guttorm eller hans bror Skule jarl. Det var tale om at Håkons mor Inga skulle bære jernbyrd for å bevise hans herkomst, det ble talt om å vente til erkebispen kom tilbake fra en reise. Det kom brev fra lendmenenene på Vestlandet, som tok bestemt parti for Håkon, og tilslutt ble han også tatt til konge på Øreting. Skervald fra Gauldal ga ham kongsnavn, vistnok den samme som 15 år tidligere hadde gitt hans far Håkon Sverreson kongsnavn. Men korsbrødrene nektet å la St. Olavs skrin bære ut til hyllingen, så den vanlige eden kunne ikke bli svoret.
Var først hertug over SØ-Norge med sete i Oslo, fra 1299 også konge, og i hans tid ble administrasjonssenteret flyttet fra Bergen til Oslo
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i Kjøbenhavn.
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson. Han ble gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje.
Bygde Akershus slott og flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo.
Gjennom et samarbeid med ladejarlen Håkon Grjotgardsson søkte han å vinne kontroll over hele Norge, dvs. kystområdet fra Viken og nordover. Iflg. tradisjonen skal han ha oppnådd å bli anerkjent som nordmennenes konge ved slaget i Hafrsfjord.
Harald var Norges første konge. Allerede som barn begynte han å bekjempe de mange småkonger og ca. 863 hadde han kommet langt på vei. Den siste og store kampen sto i Hafrsfjord i 872 etter gammel regning. Harald bosatte seg så i Rogaland, hvor Utstein på Utsteinsøy ved Moster og Avaldsnes ble kongsgårder. Han underla seg også Värmland, Hjaltland og Orknøyene. Det heter at han døde sottedød på Rogaland i 933 eller 932, men antagelig døde han først 10 - 12 år senere.
Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
En slik tanke var ikke selvsagt - og vi vet heller ikke om Harald formet den slik. Vi vet ikke hvor gammelt begrepet Norge var eller hvor utbredt det var på hans tid. Det er nettopp under selve erobringsprosessen vi møter det første gang - nemlig hos kong Alfred, i Ottars beretning. Norðvegr har navnet opprinnelig lydt - nordveien, veien mot nord. Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal.
Harald 1. Hårfagre, ca. 860— 940, sønn av Halvdan Svarte, var oppr. konge over Viken og Opplandene. Gjennom et samarbeid med ladejarlen Håkon Grjotgardsson søkte han å vinne kontroll over hele Norge, dvs. kystområdet fra Viken og nordover. Iflg. tradisjonen skal han ha oppnådd å bli anerkjent som nordmennenes konge ved slaget i Hafrsfjord. —
Ynglingesaga - sies å være av ynglineætten
Ynglinga saga, del av Snorres Heimskringla, handler om Ynglingeætten, slekt av sv. sagnkonger som skulle stamme fra Njords sønn Frøy (Yngve-Frøy). Snorres viktigste kilde har vært Ynglingatal.
Familj med: Tora Mosterstang (frilla)
Barn: Håkon (den gode) (ca 925-960)
Familj med: Åsa Håkonsdotter
Barn: Halvdan (den svarte) (ca 876-937) och Halvdan (Hvite) (ca 876-925)
Familj med: Gyda Eriksdotter (ca 860-936)
Barn: Årbot (ca 880-910)
Familj med: Svanhild Eysteinsdotter (ca 850-890)
Barn: Olov (Geirstadalv)(ca 885-941), Björn (Farmand) (ca 886-927), Ragnar (Rykkil)
Familj med Ragnhild (den mäktiga) ERIKSDOTTER (870 - 897)
Barn: Erik (Blodyx) av NORGE (895 - 954)
Noteringar
Harald 'Hårfager' fick sitt namn för sitt långa och vackra hår. Han hade givit ett bragelöfte att han inte skulle klippa sitt hår, förrän han enat Norge under sig. Han var son till Halvdan 'Svarte' och han hade nio söner med olika kvinnor. Han var också skälet till att Färöarna, Island, Grönland och Shetlandsöarna befolkades av norrmän. Han ville få in skatter, men det tyckte folk var så fruktansvärt att de flydde landet. De isländska sagorna innehåller också uppgifter om norrmän, som flytt Norge vid den tiden och röjt mark och bosatt sig i Jämtland. Han lyckades ena stora delar av Norge och detta var hans stora verk som han blev känd för. Namnet Harald betyder manshövding. (Egen sammanställning från flera källor)
Enligt Snorre Sturlasson skall han omkring år 900 ha besegrat Norges småkungar vid Hafrsfjord (Havsfjord sydväst om Stavanger i Norge) och därmed enat Norge under sin spira. Han blev alltså landets förste egentlige kung. (Källa: Bra Böcker)
Om Jämtlands bebyggande finns en notis i Islands Landnamabok, där det står: Vedorm son av Vemund den gamle var en mäktig herse i Uppländerna. Han flyktade undan konung Harald östan till Jämtland och röjde där marker till boplatser. Hans son Holmfast och hans systerson Grim foro i viking på Västerhavet, dräpte på Söderöarna jarlen Asbjörn Skerjablesa och togo hans syster och dotter. Holmfast fick dottern på sin lott och överlämnade henne till sin fader att vara hans slavinna. (Källa: Alf Henriksson, Islands Landnamabok)
I Snorre Sturlassons kungasaga berättas att då Harald Hårfager började bli en gammal man, uppehöll han sig ofta på de storgårdar han hade i Hordaland, Alrekstad, Seim i Alversund och Fitjar på Stord, samt Utstein vid Rennesöy i Boknafjorden, Rogaland och Avaldsnes på Karmöy i Rogaland. (Egen sammanställning från flera källor)
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...
17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.
21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:
Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.
Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
The first Over-King of all Norway in 883. Harald the first, aka Fair-Hair, ca 850 - ca 933, son of Halvdan Svarte (the black) from whom he inherited Vestfold and Opplandene. With his ally, Earl Håkon Grjotgardsson, he conquered Trøndelag and then the rest of the country. The final battle was about 872/885. Harald enforced his power ruthlessly, and many great men fled the country. To secure peace Harald sought to prevent raids on Norwegian shores, and therefore he raided the vikings' camps in Scotland. Harald made an alliance with the English King, Athelstan. Harald had at least 9 sons. He appointed Eirik Blodøks (Blood-axe) as his successor. Eirik was his son with the Danish king's daughter, Ragnhild.
At first Harald ruled only his father's realm, a small area in southern Norway. Harald's mother, Ragnhild, dreamed that her children would flourish like a great tree which would cover all of Norway. His father dreamed that he had long hair with many ringlets, symbolizing his many descendents, which is quite definitely true today, as I believe that all Norwegians or those with Norwegian ancestry are certainly descended from Harald Hårfager in some fashion.
Harald's rise to fame occurred from his attraction to Gyda, an ambitious, beautiful girl, who refused Harald's offers unless he conquered all of Norway. She did not want to be queen to a petty ruler. He vowed that he would not cut his hair until he had fulfilled her wish. After eight years (about 872) he succeeded in becoming the undisputed king of all Norway and claimed Gyda as his bride. His reign lasted for more than 60 years! Harald Hårfager accomplished in Norway what Karl the Great (Charlemagne) did on the continent and Alfred the Great did in England, melding together a large conglomerate of petty kingdoms and creating a unified nation for the first time.
Harald had other wives besides Gyda and many children - as many as 20 sons by some accounts, as well as daughters. Frida Rage is descended from at least 3 sons and 2 daughters as shown in this genealogy. During Harald's time was when Rollo (Ganger-Hrolf) settled Normandy (meaning North Lands in present day France) . Rollo (a Scandinavian Viking) became the ancestor of William the Conqueror, who conquered England in 1066. Rollo probably left Norway due to Harald's chasing out the petty kings of Norway. His son Erik Boodaxe became his successor as King of Norway.
Harald's wife, Gyda, was a daughter of Eirik, King of Hordaland. His wife, Svanhilde was a daughter of Eystein "Glimra", Earl of the Uplanders.
-----------------
Harald Hårfagre Halvdansson. Født ca. 850. Død 933, gravlagt ved Haugesund. Han var Norges første enekonge. Sagaene forteller at kong Harald Hårfagre hadde mange hustruer og elskerinner. Et dikt sier at han hadde i alle fall 6 hustruer og et annet at han hadde 9 sønner. Trolig var tallet av sønner nærmere 20.
Harald var bare 10 år gammel da faren døde. Nabokongene trodde det ville bli lett å ta herredømmet over landområdene fra den unge kongen. Men den unge Harald hadde morbroren Guttorm Sigurdsson som rådde over hæren - og nabokongene ble slått. Sagaen forteller om hvordan kong Haralds samling av Norge begynte: "Det var en møy som het Gyda kongsdatter, datter av kong Eirik i Hordaland. Hun ble fostret opp hos en rik bonde i Valdres. Kong Harald sendte sine menn for å fri til Gyda, men svaret hennes var at hun ikke ville ta til mann en konge som bare rådde over noen få fylker. Hun ville gifte seg med Harald hvis han ville legge under seg hele Norge, og rå over riket like fritt som kong Eirik over Sveaveldet og kong Gorm over Danmark. Sendemennene fortalte til kong Harald hva den unge møyen hadde sagt. De sa at ordene hennes var uvettige, men kong Harald sa at ordene hennes hadde mint ham om de ting som det var forunderlig at han ikke hadde tenkt på før. Han gjorde da det løftet at han ikke skulle skjære eller kjemme håret før han hadde lagt under seg hele Norge, med skatter og skylder - eller og dø".
Kong Harald og onkelen Guttorm samlet så sammen en hær, og dro gjennom Opplandene, over Dovre og til Trøndelag. I Trøndelag tok de først Orkdølafylke, og så det ene etter det andre av de øvrige 8 trønderfylkene - Øynafylke (Inderøy og Beitstad), Sparbyggjafylke (Sparbu, Stod og Snåsa), Verdølafylke, Skøynafylke (Skogn og Ytterøy), Stjørdølafylke, Strindafylke (Strinda, Frosta og Leksvik) og Gauldølafylke. I Trøndelag fikk kong Harald god hjelp av jarlen Håkon Grjotgardsson, som rådde over Hålogaland. Han gikk frivillig sammen med kongen med alle sine menn. Da kong Harald hadde tatt Trøndelag og Namdalen vendte han seg mot Nordmøre og Romsdalen. Kongene over disse to fylkene møtte han ved øya Solskjel, like sør for Smøla. Det ble et hardt slag, men kong Harald seiret, hvorpå han la under seg disse fylkene. Kongen satte sin venn, Ragnvald Mørejarl Øysteinsson (far til Gange-Rolv), som jarl i disse fylkene. Ved Solskjel stod det et nytt slag året etter, da seiret kong Harald over kongene på Sunnmøre og Firdafylke. Sunnmøre la kongen straks under seg, og Firdafylke våren etter. Kong Harald fortsatte å legge landet under seg, og tok fylke etter fylke helt til Sognefjorden. Da var det langs kysten bare Hordafylke, Rygjafylke, Egdafylket og Telemark igjen. Men der kunne han vente seg stor motstand, for ingen steder i landet var det så mye rikdom og makt som der. Kong Harald forberedte seg på hvordan han skulle ta disse områdene i flere år, og da han synes han var sterk nok - seilte han sørover. Der hadde det samle seg en stor hær av horder, ryger og egder, samt telebønder, og begge hærstyrkene tørnet sammen i Hafrsfjord i 872. Etter en lang og hard kamp vant kong Harald.
Mens kong Harald var opptatt med krigføringen på Vestlandet hadde svenskekongen Eirik prøvd å legge under seg mye av Østlandet. Men kong Harald avverget dette, og tok siden og la under seg både Värmland og Rånrike (Bohuslen) i Sverige. Etter dette opphørte motstanden mot kong Harald, som nå ble enekonge i Norge. Like etter reiste han til Ragnvald jarl på Møre, som hadde hjulpet ham mye under denne lange ufreden. Ragnvald jarl skar det lange håret til kongen, som hadde grodd i 10 år, og gav kongen navnet Hårfagre.
I alle fylkene som kong Harald Hårfagre la under seg er det fortalt at han tok odelen fra bøndene, og gjorde gårdene til sin eiendom, såvel sjøen og vannene. Odelsbøndene hadde tidligere vært sine egne herrer på odelsgårdene, og ikke betalt skatt. Under kong Harald Hårfagre måtte de nå betale landskyld, og følge kongen når han samlet til hær. Hvis noen ikke ville dette kunne kongen ta odelsgården fra bonden - eller han måtte betale bøter. Kong Harald Hårfagre hadde som de gamle kongene en hird (vakt) rundt seg. Han satte en jarl i hvert fylke, til å dømme lov og rett, og til å kreve inn bøter, samt skatt - noe jarlen skulle få tredjeparten av. Jarlen skulle også i tider hvor det var ufred skaffe kongen 60 mann. Under hver jarl stod 4 - eller flere - herser, som skulle skaffe kongen 20 mann ved ufredstid. Kongen gav belønning til hersene - ved å gi dem kongsgårder til len - derfor ble de senere kalt lendmenn.
Lendmennene var ikke bare kongelige embetsmenn, de var også som tidligere bondehøvdinger, med makt og innflytelse, men fra nå av fikk de ikke den samme makten som før. Som vederlag, for de len de fikk av kongen, skulle lendmennene følge ham med sine menn i ufred og fri bygda fra tyver og røvere. Mannskapet til lendmennene ble siden den mest pålitelige styrken i den norske hæren. På grunn av denne nye ordningen - og at bøndene bestandig hadde gjort som de gamle høvdingene ville - ble følgene av dette at kongen ikke kom langt uten støtte hos lendmennene.
Kong Harald Hårfagre gjorde alle pålegg (skatter) så store at hver jarl og herse nå fikk større inntekter enn før, og derfor var det mange gamle stormenn som ville tjene kongen. Men det var også mange som ikke kunne finne seg i styringen til kong Harald Hårfagre - som de kalte hardstyre og trelldom. Mange storbønder, særlig fra Vestlandet, reiste fra eiendommene sine. De seilte til Island, for å ta land der - som hadde blitt oppdaget av noen vikinger for ikke så lang tid siden. Det var også flere som reiste til de skotske øyene, hvor mange av dem hadde venner og familie. Derfra holdt de ufred med kong Harald Hårfagre, og herjet i riket hans. Til sist samlet kong Harald Hårfagre sammen en stor hær, og seilte til de skotske øyene - jaget vikingene - og la Hjaltland (Shetland), Orknøyene og Suderøyene (Hebridene), Man og trolig Færøyene under Norges rike, hvor han innsatte jarler. Like etter ble vikingene i Skottland jaget ut derfra av allmuen der, og store mengder av disse tok veien til Island.
Den store "landnåmatid" var i årene 886- 900, og da emigrerte minst 400 storbønder og deres følge fra Norge til Island. Før kong Harald Hårfagres død var tallet på emigranter til Island oppe i ca. 25000 mennesker - mest fra Vestlandet - noe som var et stort tap for Norge. Kong Harald Hårfagre krevde også skatt av finnene (samene) i Finnmark og på Kola - som hørte til Russland - og helt til Hvitehavet, som var norsk skatteland. Da kong Harald Hårfagre var rundt 70 år delte han riket sitt mellom de av sønnene som var i live og gav dem kongsnavn. Det er visstnok fortalt at kong Harald Hårfagre laget en lov om at alle etterkommerne hans på mannssiden skulle få kongedømmet etter sin far, men de som hadde sin ætt på kvinnesiden skulle få jarledømme. Ca. 10 år senere, da kong Harald Hårfagre var ca. 80 år (930), gav han styringen av det norske riket til sønnen Eirik Blodøks. Kong Harald Hårfagre Halvdansson døde sottedød i 933.
Harald 1 Hårfagre, ca. 850 -ca. 933, sønn av Halvdan Svarte, somhan arvet Vestfold og Opplandene etter. I forbund medhåløygjarlen Håkon Grjotgardsson vant han Trøndelag og deretterresten av landet. Det avgjørende slag i Hafrsfjord stod ca. 885.H. hevdet sin makt hensynsløst, og mange stormenn flyktet fralandet. For å sikre landefreden søkte H. å hindre strandhugg, ogforetok et hærtog mot vikingenes tilholdssteder i Skottland. H.sluttet forbun dmed den eng. konge Athelstan. H. hadde minst 9sønner. Til overkonge utpekte han Eirik Blodøks, hans sønn medden danske kongedatter Ragnhild.
-------------
Tompsett web site says:-
Deposed 928. Some say abdicated 932. Heimskringla says son of Halfdan the Black and of Ragnhild daughter of King Sigurd Hart of Ringrealm, i.85.3=4.
See Europäisch Stammtafeln Bund II tafel 75.
Children:-
Married 933 to Hakonsdottir, Asa
Child 1: Haraldsson, Guthorm
Child 2: Haraldsson, Halfdan White
Child 3: Haraldsson, Halfdan Black
Child 4: Haraldsson, Sigfrod
Married to Ericsdottir, Gyda
Child 5: Haraldsdot, Alof Arbot Seasons-bettering
Child 6: Haraldsdottir, Roerek
Child 7: Haraldsson, Sigtrygg
Child 8: Haraldsson, Frodi
Child 9: Haraldsson, Thorgils
Married to Ericsdottir, Ragnhild
Child 10: Haraldsson, Eirik I Bloodaxe of Norway, King of Norway, b. ABT 885
Married to Swasisdottir, Snaefrid (Snowfair)
Child 11: Haraldsson, Haldan Haaleg
Child 12: Haraldsson, Gudred Liomi, King of Hadeland
Child 13: Haraldsson, Sigurd a-Bush, Underking of Trondhiem
Child 14: Haraldsson, Rognvald Straightleg, King of Hadeland
Married to Eysteinsdottir, Swanhilda
Child 15: Haraldsson, Ragnar Ryckil
Child 16: Haraldsson, Byorn Merchant, Underking of Westfold
Child 17: Haraldsson, Olaf Geirsteadelf
Married to Ringsdottir, Ashild
Child 18: Haraldsson, Day, King of Hedemarken
Child 19: Haraldsson, Ring, King of Hedemarken
Child 20: Haraldsson, Gudrod Skiria
Married to Mostaff, Thora
Child 21: Haraldsson, Haakon I the Good of Norway, King of Norway, b. ABT 920
Child 22: Haraldsdottir, Ingibiorg
Under de första åren av 900-talet, då kung Edward av Wessex på alla sätt sökte tillskansa sig makten över de områden danskarna besatt och samtidigt hade att avvärja vikingarnas anfall från norr och öster, tog uppförandet av befästningsverk fart. Tvärs över södra England uppfördes med beslutsamhet och framgång minst 30 borgar, eller boroughs, som engelsmännen då kallade dem. Från år 910 och framöver kom dessa borgar att utgöra baser i återerövringen av det danskockuperade England. Witham-borgen i Wessex, uppförd av kung Edward 912, bestod till exempel av ett väl planerat system av vallar och vallgravar som täckte ett område av cirka elva hektar. Före sin död hade Edward blivit erkänd som kung söder om floden Humber, både över engelskt och danskt område.
(Källa: Vikingen, Nordbok 1975)
He defeated the Danes (918), taking East Anglia, and also conquered Mercia (918) and Northumbria (920).
(Källa: Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England)
Han fortsatte faderns kamp mot nordborna och påbörjade Danelagens erövring. Danelagen var den del av England som i vikingatidens mitt löd under dansk lag. Det omfattade Northumberland, East Anglia, halva Mercia och delar av Essex. Engelsmännen återerövrade så småningom områdena och vid mitten av 900-talet var hela Danelagen åter under engelsk överhöghet.
(Källa: Bra Böcker)
Kort tid etter at Inger Margrethe og Andreas giftet seg, har de vært i Christiania hvor de
døper sitt første barn, Inger Catharine, i Domkirken 25.06.1720. Blandt fadrene er det en
Inger Bøyesen. Det var flere i Christiania i slutten av 1600-tallet med etter navnet Ibsen. Alle
deres senere barn er døpt i Trondheim.
Inger Margrethe og Andreas hadde følgende barn (minst):
1720: Inger Catharine, døpt i Christiania.
1722: Anna Margrethe.
1724: Morten.
1725: Andrea Antonetta.
Ca. 1727: Anna Fridericha (Lacune i kirkeboka).
1728: Andreas.
Det er flere lacuner (sider som mangler) i Kirkeboka. Men døde er ført frem til 4. oktober
1728, og i dette tidsrommet er Inger ikke ført som død. Sønnen Andreas ble hjemmedøpt
29.01.1728 og dåpen konfirmert i Kirken 2. mars. Da står rubrikken for morens navn tom.
Andreas første sønn av 2. ekteskap Nicolai (sammenlign med Nicolai døpt i 1705!) ble
døpt 01.07.1729. Så i overgangen 1728-29 døde Inger Margrethe og Andreas giftet seg
med Bolette.
Den 15 november föddes och d: 19 döptes Soldaten Iggbergs och dess tilltänkta hustru (25 år gl.) doter: Elsa Maria. Hölls vid dopet af Fanjunkaren Strupps hustru; Faddrar voro: Regementsväbel Löper, Feldtväbel Qviding, Sergeant I: Rask, Fanjunkaren Högvälborne Baron Jacob Gesren, Föraren Bergholms hustru, Jungfruerne Ingrid Åskarsson och Helena Kilgren.
Sigtrygg Caech (or Sihtric) (died 927) was a Norse-Gael King of Dublin who later reigned as king of York. His epithet means the 'Squinty'. He belonged to the Uí Ímair kindred.
Sigtrygg was a native of Norway. The Annals of Ulster records the arrival of two viking fleets in Ireland in 917, one led by Ragnall and the other by Sigtrygg, both of the Uí Ímair kindred. They fought a battle against Niall Glundub in which the Irish were routed, and according to the annals Sigtrygg then "entered Áth Cliath", i.e. Dublin, which we must assume means that he took possession of it. Ragnall Uí Ímair went on to Scotland, and then conquered York and became king there.
Sigtrygg fought several battles with Niall Glundub. Warfare is recorded in 918, and in 919 Niall and several other Irish pettykings where killed in a major battle at Dublin. This was probably the most devastating defeat ever inflicted on the Irish by the Norse, and Sigtryggs possession of Dublin seemed secure. Sigtrygg however left Dublin already in 920 or 921, the pious annalist claims he left "through the power of God". The truth of it was that Sigtrygg had ambititions elsewhere, and following Ragnalls death he became king of York.
Sigtrygg attacked the kingdom of Mercia from the Mersey which formed part of the border between Mercia and the Viking Kingdom of York.He also commanded Viking forces in the Battle of Confey and other battles.
In 926 he married King Athelstan of England's sister in a political move designed by Athelstan to build up his influence in the north of England. Sigtrygg died suddenly only a year later in 927.
Sigtryggs son Olaf, whom the Irish nicknamed Cuaran, later succeded him both as king of Dublin and of York.
Snorre Sturlasson: Fra Magnussønnenes saga:
20. ... Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjelsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, ..
«b»Åsa Ingjaldsdotter«/b» eller «i»Åsa Illråda«/i» var enligt Ynglingasagan dotter till den svenske kungen Ingjald Illråde och dennes hustru Göthild , Algöts dotter. Hon giftes bort med kung Gudröd av Skåne . Åsa var lika grym till sinnelaget som sin far och övertalade Gudröd att dräpa sin broder Halvdan snälle . Därefter lät hon även mörda sin man Gudröd. Men Halvdan snälle hade en son, Ivar Vidfamne , som med en stark flotta överföll kung Ingjald och hans dotter Åsa på Ränninge kungsgård . Både far och dotter brände då sig själva inne.
