Ved manntallet i 1701 var Anders 18 år gammel.
Anders mor, Anne, satt med Hamnvåg til 1717, da Anders, som nå var blitt gift, overtok
en halvpart. Den andre halvparten hadde Peder Jacobsen som antagelig var svoger til Anders.
I 1720 lå imidlertid denne parten øde, og Anders satt som eneste bruker i 1723. Det var ingen
husmenn på gården som nå hadde fornøden brendeved og små furuskog. Det var leire i
jorda på gården og selv om den lå i solli, kunne det bli frost om høsten. Utsæden var på 2
skjepper, mens avlingen var på 3 skjepper. Fiskeriet ble ikke tillagt noen matrikkelverdi, men
gården hadde hest, foruten at 5 kyr, 10 sauer og 8 geiter var grunnlaget for skattetaksten.
Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for «Hillesøe Tingsted»:
«Nummer:
12.
Gaarde Nafne:
Havnevog.
Opsidders Tall:
1 opsider.
Proprietairs og Bøxel-Raadig:
Baron de Pettersen.
Huusmands Pladser:
Ingen Huusmænd.
Schoug og Setter:
Fornøden Brendeved og Smaa furre Skouv.
Qvern og Fischerie:
Ingen Fisherie.
Situation og Beleilighed:
Tungvunden. Har Soel, er Leer Jord og frost.
Sæd:
Saaer 2 Skepper Byg.
Korn aufling:
3 Skiepper.
Hæste og Creature:
5 Kiør - 10 Sourer - 8 Geder - 1 Hest.
Taxt effter Gamble Matricul [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker]:
0 - 2 - 0.
Forhøied:
0 - 10 - 0».
Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:
«Opsiddernes Nafne:
Anders Erichs:
Taxt effter Gl: Matricul [W: - Pd: - Mark]:
0 - 2 - 0.
Gl: Leilending Schat [rDr: - Shilling]:
0 - 32».
Anders ble sittende i mer enn en mannsalder på gården. Først som leilending under den
hollandske baron, senere under hans fullmektige som kjøpte hele det såkalte Tromsø-godset.
Anders døde i 1764 og ble begravet 1. påskedag:
«Fer: [Féria = Dag] Pasc: 1. Anders Erichs: Havnevog 82 aar».
I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl for å verge Norges rikeÐ.
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs sveitungerÐ ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager på steile og hjulÐ ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.
Fram til 16 november 1885 bor hun i Smedjebacken, då flytter hun til Finnbo.
Albertina og de tre yngste barna flytter til Stranden, Mora 25. nov. 1890.
1900 bor hun i Torpet, Norrbärke hos sin bror Per Erik, enkemann med to barn.
