Fra Viborg Købstads Historie:
Rådmennenes antall i Viborg i det 15. århundre var omring 8, og det må antas at de ble
valgt av borgerne selv. I overensstemmelse med «Erik Glippings almindelige Stadsret af 1269»,
hadde de antagelig kun stillingen i kortere tid, idet 4 avgikk hvert år. De kunne dog gjenvelges
og således beholde stillingen i lengre perioder, senere som regel på livstid. Ifølge reskript av
28.01.1682 fastsettes antallet rådmenn til 3, noe som i reskript av 25.09.1750
innskrenkes til 2. Også til rådmannsembedet var det ofte knyttet andre verv som byskriver,
postmester og tolder. Rådmannsstillingene ble nedlagt ifølge reskript av 05.09.1814.
Viborg Købstads Historie angir under rådmenn:
«Morten Christensen Hegelund,
Søn af Offvens Pedersdatter Hegelund,
Nævnes 1526 [Ursin (nævner ham fejlagtig som Borgmester) og Kirkehistoriske
Samlinger 1. Rk. 5. Bd., Side 557 og 721], 1537, 1542 og 1559 [Diplomatarium], 1545
[Danske Kancelliregistranter og Danske Magasin 4. Rk. 2 Bd., Side 81] og 1548 [Samme, Side
114, og Diplomatarium].
Chr. Bokkenheuser skrev 1931 i Viborg Folkeblad:
«Morten Hegelund var Raadmand i Viborg og ejede den Grund i Sct. Mathias Gade, paa
hvilken Magister Peder Pedersen, Sognepræst ved Sortebrødre Kirke, i 1615 byggede sin
store og pragtfulde Gaard, der af Byens Borgere blev kaldet "Mageløs"».
Morten Heggelund var født i Ebeltoft i Danmark i 1600. I mange år var han i tjeneste hos Frans Kaas på Bodøgård, lensherre til Nordlandene. Her ble han også gift med Synøve Hansdatter. I 1635 ble han utnevnt av Kaas til fogd over Troms fogderi. Heggelund slo seg ned på gården Elvevoll på Ringvassøy. Her bodde han og virket som fogd helt til sin død i 1660. Morten Heggelunds sønn, Hans, flyttet gårdstunet ut på neset av eiendommen og således fikk stedet navnet Hansnes (i dag er det kommunesenteret i Karlsøy kommune). Den 5.juli 1646 ble det holdt ting i Langsund. Fogden Morten Heggelund, hadde arrestert Hans Pedersen (kalt "Båt-Hans") og hans kone Anne Thollefsdatter noen dager før, anklaget for trolldom. Siden de anklagede var ubemidlede måtte deres opphold i arresten på Elvevoll dekkes av kronen. De anklagede ble funnet skyldige, og den 8.januar 1647 ble de to brent på bålet.
Chr. Brokkenheuser skriver i 1939 om personer og forhold i Viborg.
Om Christen, borgermester i Viborg omkring 1620, skriver han at
«med ham ophørte, saa vidt det kan ses, den mandlige Gren af Slægten at bo i Byen -
hans to Sønner rejste til Norge - og denne var derefter kun repræsenteret paa Spindesiden».
Selv om alt tyder på at Morten kom fra Viborg, er det en innførsel fra Bergen Borgerbok
av 15.08.1661 der en Christen Michelsen Heggelund har oppgitt Ebeltoft i Jylland som
fødested. En gren av slekten må i alle fall ha bodd der. «Karlsøy og Helgøy Bygdebok» har en
anførsel om at fogden Hegelund kom fra Ebeltoft, dog uten kildeangivelse.
Ifølge Bodin bygdebok bodde Morten på Ytter-Hærnes i Bodø i flere år, og giftet seg der
før han reiste videre nordover. De eide eller leide jord på de fleste av gårdene i Kirkegrenda.
Vi vet ellers lite om fogden Morten Hegelund på Elvevoll. Mye tyder på at han drev
handel og jektebruk, noe som ble fortsatt av hans enke i 1660-årene. Han ble far til 3 av de
mest velstående jekteskippere og handesmenn i prestegjeldet ved slutten av 1600-tallet. Det
var en velstående slekt, som videreførte tradisjonene innen handel og jektebruk til inn på
1800-tallet.
Karlsøy og Helgøy hørte i sin helhet til det store Helgøy tinglag, som var ett av de 3
tinglag i Tromsen len i 1609. Lenet dekket da området mellom Malangen og Finnmarks grense.
De to øvrige tinglag var Skjervøy og Hillesøy. Lenet utgjorde også et fogderi og et
sorenskriveri.
I forbindelse med de store utenrikspolitiske problem i landsdelen mot slutten av
1500-tallet, ble lokalstyringen lagt om i 1598. De mange smålen ble for det meste slått sammen
til ett hovedlen, Nordlandene, med egen lensherre bosatt på Bodøgård eller omegn. Samtidig
fikk Finnmark len sin lensherre bosatt på Vardøhus. Dermed kunne sentraladministrasjonen i
Kjøbenhavn bedre følge med i det som foregikk i Nord-Norge, og dessuten øve større kontroll
med fogdene.
De viktigste forvaltningsoppgavene lokalt var konsentrert rundt bygdetinget som
omfattet hele tinglaget, og ble holdt 2 ganger årlig. Det ble gjerne kalt «ledingsbergting» etter
leidangsinnkrevningen eller vår- og høstting etter årstiden, senere også skatte- og saketing.
Her var alle voksne menn pliktige til å møte. På tinget foregikk skatteinnkrevningen, både av
den gamle statsskatten leidang, og av alle ekstraskattene som begynte å komme utover
1500-tallet. Det ble oppkrevd finneskatt, landskyld (jordleie) for krongodset og bøter. Her ble
også ført straffesaker og sivile saker. En viss del av almuen ble utpekt av fogden til lagrette,
som skulle dømme i saker som kom opp, avgi bevitnelser («tingvitner»), og ellers bekrefte det
som foregikk på tinget. Lagrettemennene skulle edfestes av lagmannen på Steigen, som var
øverste sjef for rettsvesenet i Nord-Norge. Fra 1590-årene ble det ansatt en egen
embetsmann, en edsvoren skriver eller «sorenskriver», som skulle være lovkyndig, og ha til
oppgave å hjelpe lagretten med å utforme dommene. Etterhvert var det sorenskriveren som ble
den egentlige dommer, og lagretten ble redusert til å være rettsvitner. Skriverens distrikt
omfattet hele lenet eller fogderiet, som da ble identisk med sorenskriveriet.
Fra ca. 1600 var det fogd og skriver som i fellesskap sto for den lokale forvaltning, men
med ulike gjøremål. Fogden styrte tingmøtet, krevde skatter og virket som anklager. Skriveren
assisterte lagretten i rettssaker og førte retts- eller tingprotokollene. I tillegg finner vi en såkalt
bondelensmann, som var en slags medhjelper for fogden. Dette var i denne perioden mest en
bistilling eller et tillitsverv, uten særlig godtgjørelse.
Når vi møter lensadministrasjonen i kildene fra ca. 1610, er det med Karlsøy som
sentrum. Her bodde da både sorenskriver og fogd, og det ser ut til at dette var det vanlige
utover resten av 1600-tallet. Det virker som om fogdene ble utskiftet hyppig, og vi kjenner fra
de 10-12 årere i perioden 1609-21 følgende:
1608-09: Nils Paulsen.
1610: Nils Nilsen.
1611-12: Lauge Jonsen.
1612-18: Thomas Rostorp.
1619-20: Christen Sørensen.
1620-24: Søren Nilsen.
Noen embetsgård fantes ikke, så fogdene og skriverne var som andre avhengige av å
bygsle jord i distriktet. Vi finner også flere av fogdene igjen i sognet utover selve
embetsperioden, noe som antagelig betyr at de i tillegg til fogdestillingen drev handel, jektebruk
og utredning. Av gårder som ble bygslet av fogden eller forhenværende fogder i denne tiden,
finner vi Reinsvold, Skattøra, Bratrein, Hattøy, Jegervatn og Nord-Lenangen. I 1620 hadde
enka etter Christen Sørenen, Margrethe Henriksdatter, bygslet både Bratrein, Skipvik (Elvevoll,
senere Hansnes), og fra 1623 Hessfjord. Samtidig satt den tidligere fogd Thomas Rostorp med
Reinsvoll og Nord-Lenangen, og Lauge Jonsen med Hamre. På selve Karlsøy var det på
denne tiden lite eller ingen oppdyrket innmark, og øya var ikke skyldsatt for utleie som
jordbrukseiendom.
En av de bygdene som opplevde størst endringer i hundreåret mellom 1560 og 1660
var Langsund. Når vi først møter Langsund i skriftlige kilder midt på 1500-tallet, var det en ren
sjøsamisk bygd. I året 1558 nevnes Langsund første gang i bevarte skriftlige kilder. Da fantes
der 7 bosatte familier som betalte skatt til Sverige. Langsund nevnes så i de svenske
skattelistene i tiden 1558 til 1581, med fra 1 til 11 skattebetalere de enkelte år. Når antallet
varierer så sterkt, kan det skyldes at den norske øvrigheten i området gjorde sitt beste for å
hindre svenskene i å inndrive skatten. Vi vet ikke nøyaktig hvor folket bodde den gangen,
men det er sannsynlig at det bodde samer på begge sider av sundet. Det er funnet hustufter
flere steder som synes å være fra denne tiden, på Skipvik (Hansnes), Prestøra, Stakkvikneset,
Reinskar (Vollan), og kanskje Bratrein og Lilleby. Antagelig har samene levd av februk, fiske
og jakt. Vi vet ikke om alle skattebetalende samer virkelig bodde i Langsund. Fra 1571 kom
nemlig Nord-Grunnfjord inn samtidig med Langsund med 5 skattebetalere, og her fortsatte
skatteinnkrevingen til ca. 1610. Dette kan tolkes på to måter: Langsund kan fra først av ha
vært et innkrevingssted for sjøsameskatten for folk som har bodd både i Langsund og
Grunnfjord, kanskje også i Dåfjord og Skogsfjord. Men det kan ikke utelukkes at vi her er vitne
til en fordrivelsesprosess, at alle sjøsamene på Ringvassøy opprinnelig har hatt sin faste
boplass i Langsund, og at vi i ti-året fra 1571 til 1581 får en utflytting til Grunnfjord. I alle fall vet
vi ikke om det bodde samer i Langsund senere enn i 1581.
Det som synes sikkert, er at det i denne tiden kom inn en norske befolkning i
Langsund. I 1567 fantes nemlig ingen norske oppsittere i Langsund, heller ikke i Grunnfjord og
Dåfjord. Når vi igjen får bevarte skattelister fra 1610, har sundet fått en stor norsk bosetning,
fordelt på 6 hovedgårder. Når denne befolkningen så hurtig har etablert seg, kan det ha
sammenheng med at det her fra tidligere var oppdyrkede jorder fra den samiske bosetning, som
de norske kunne overta. Om denne prosessen skjedde frivillig eller ved tvang, har vi idag
ingen mulighet til å avgjøre. I svenske kilder påstås det imidlertid at samene ble «fordrevet» av
nordmennene.
De gårder som ca. 1610-12 var bebodd, var følgende:
På Reinøy var Bratrein bebodd, men om gården har ligget på samme sted som
idag, er uvist, ettersom hele området fra Prestøra til Jamteby hører med.
På Ringvassøysiden lå gårdene tettere,
- Sørligst finner vi Kragnæs, tydeligvis på strekningen Gamnes-Lanes,
- Så følger Hessfjord,
- Bratsberg, som har ligget på strekningen Lauvsletta - Grågården,
- Skipvik, som har ligget mellom Hansnes og Skattøra og er det gamle navnet på
Nordgårdsbukta, og
- Skattøra, den sjette gården i sundet.
I løpet av den etterfølgende tid får vi her en særegen utvikling. I tiden 1610-20 kom det
inn endel embetsfolk og handelsfolk som overtok de fleste gårdene. Dels var de fast bosatt
her, dels var det folk på Karlsøy som leide jord. Etter hvert ble også flere av de gamle gårdene
slått sammen til større bruk. Dette fikk til følge at folketallet i sundet gikk ned.
Fra 1614 var gården Skipvik ikke fast bebodd, men brukt som underbruk av fogdeenka
Margrethe Henriksdatter, og av fogdene Dines Jensen og Hans Sørensen. Fra 1635 oppgis
gården som øde, men samtidig kom Elvevoll inn, tydeligvis i forbindelse med at selve boplassen
ble flyttet. Elvevollgården lå antagelig mellom de to elvene som renner ut i Nordgårdsbukta.
Der var det før et større tunanlegg (tufter) som er ødelagt av husbygging. Elvevoll var da
fogdegård, brukt og bosatt av fogd Morten Hegelund fra ca. 1635 til 1658. Han hadde også
Hessfjord som underbruk. I 1667 satt hans enke Synnøve her, og drev handel og jektebruk.
Gården var senere bebodd av Hegelundslekten frem til at Hoel-slekten kom inn ca.
1885. At gården igjen skiftet navn til Hansnes, skyldes trolig flytting av huset ned til neset, der
hovedgården senere sto. Dette skjedde muligens da Hans Hegelund overtok ca. 1672.
Koppskattelisten fra 1645 er den første folketellingen vi har, der både kvinner og menn
er med, ialt 283 innbyggere, med en liten overvekt av kvinner. Dessverre omfatter den bare
folk i ervervsdyktig alder. Listen omfatter 106 hushold. Den viser klart at nedgangstiden som
varte fra ca. 1620 til ca. 1700 også hadde gått ut over den økonomiske overklasse og at den
økonomiske aktivitet ved denne tid har ligget på et lavmål. Bare 7-8 hushold betalte høyeste
skatt. Det var fogd Morten Hegelund på Elvevoll og hans fullmektige, jekteskipper Hans
Hansen på Lanes, styrmann Gunder Gulliksen på Hersøy og handelsmann Rolf Henriksen på
Rødgammen.Til koppskatten fra 1645 betalte Morten skatt for seg og kona, for datteren og en av
sine tre sønner.
Han skattet også for tre drenger og tre tjenestejenter:
«Kop skat Eller Hoffuit Pengis Register Offuer Trumsø Lehnn
som Er Taxherit Effter Hans Exelens Her StatHolder Och General Kongl. Commesarier
Deris Anordningh Anno 1645:
Helgø Tingstedt.
Kong May St: Fogitt Morttenn Christensøn Heggelund - 3 Dr.
Hans Hustru - 3 Dr.
Hans Daatter - 3 Dr.
Hans Thiener Christen - ½ Dr.
Gietel(?) - ½ Dr.
Arbedsfolck.
Olluff Pers: - 8 sh.
Iffuer Ellings: - 8 sh.
Peder Clau..s:(?) - 8 sh.
Quindfolck.
Kierstin - 8 sh.
Beritte - 8 sh.
Lisbett - 8 sh.»
Utrorsdrengene, som egentlig var en gruppe proletarfiskere, var en viktig del av det
økonomiske system i 1610- og 1620-årene. Denne gruppen, som betalte egne skatter, svant
hurtig inn med nedgangstiden etter 1620. At antallet utrorsdrenger ble redusert i takt med den
økonomiske krisen, og tilslutt forsvant ut av skattemanntallene, betyr ikke at drengeholdet tok
slutt. Ved siden av utrorsdrengene eksisterte nemlig en annen type drenger, gårdsdrengene,
og denne gruppen økte utover på 1600-tallet. I motsetning til utrorsdrengene betalte
gårdsdrengene ikke egne skatter, og de fører derfor en mer anonym tilværelse i kildematerialet.
Koppskatten oppfører likevel 17 drenger fordelt på 9 hushold. Dette var bare halvparten av
tausmengden, og de var mye mer konsentrert enn tjenestejentene, både geografisk og sosialt.
11 av de 17 drengene var konsentrert om 3 hushold, hvorav fogden på Elvevoll hadde 3. Det
er sannsynlig at den tjenergruppen vi her kommer på spor av, har vært mer knyttet til de lokale
gårdsaktiviteter enn utrorsdrengene, som jordbruk, skogsarbeid, jektefart og handelsaktiviteter.
Det er likevel trolig at en del av dem også har deltatt i de viktigste sesongfiskeriene. Når de
ikke har blitt beskattet, må det bety at de har hatt et annet lønnssystem, i hovedsak basert på
fast årslønn i penger og naturalia, og at de har tjent mindre enn utrorsdrengene. Overgangen
fra et proletariat av yrkesfiskere til et proletariat av gårdsarbeidere, avspeiler på den ene siden
nedgangen i det kommersielle fisket i perioden, og trolig på den annen side større vekt på
jordbruket, med mer behov for arbeidskraft på gårdene. Det er mulig at gruppen har eksistert
tidligere enn 1645 ved siden av utrorsdrengene, men dette gir kildene ingen opplysninger om.
Etter hvert skulle disse gårdsdrengene bli den dominerende gruppe av leiefolk, og av stor
betydning for det økonomiske liv i bygdene.
Etter 1652 har vi ikke bevart kilder som forteller om jektefart før Hegelundbrødrenes
borgerjekter nevnes i 1664. Det er likevel mye som taler for at også faren, fogd Hegelund,
drev jektebruk på Elvevoll (Hansnes) fra 1650-årene.
Hegelund-slekten holdt til på Elvevoll til 1862, med inngifte av bl.a. Oderup, Hveding,
Kyhn og Kiil. Slekten spredte seg videre til Nord-Grunnfjord, med inngifte i Lemming,
Figenschou, Gamst og Trane, og videre til Stakkvik med inngifte i Horsens, Bugge og Arild,
den spredte seg til Bakkeby med inngifte i Lorck og presten Hegelunds etterslekt, og derfra til
Jegervatn, til Svendsby, til Selnes, til Vannstua, der slekten igjen gikk sammen med presten
Hegelunds slekt, og derfra igjen til Oldervik. Fra Hansnes (Elvevoll) spredde slekten seg til
Reinsvoll, med inngifte i Indal og Bull, den gikk fra Hansnes til Helgøy, med inngifte i Wormhus,
og fra Helgøy videre til Skogfjord, med inngifte i Falk, til Kammen og Nordskar.
Slektene erobret etter hvert et flertall av de gode jordbruksgårder, som Nord-Grunnfjord,
Helgøy, Skogsfjord, Hessfjord, Lanes, Vannstua, Reinsvoll, Stakkvik, Nordeidet, og hele
området fra Selnes til Svendsby med Jegervann og Bakkeby, det største nesten
sammenhengende jordbruksareal i prestegjeldet. I slektene var samlet mye av den disponible
kapital i området, her var samlet all yrkeskompetanse når det gjaldt handel og jektefart, og her
fantes den generelle overklassedannelse som trengtes for å opprettholde en sosial
eksklusivitet. Selv om endel grener etter hvert «sank ned» i bondestanden, ble slektsfølelsen
opprettholdt, og det dreide seg ofte om svært driftige og velstående fiskerbønder, med en
materiell og kulturell standard som lå langt over gjennomsnittet, ofte med stor tjenerstab og
store hushold.
Fört en ganska redo och lydig ungdomsvandel, men ådrog sig sjukdom ... en stark förkylning och var efter den tiden sängliggande. Dog av blodspottning den 13. januari efter en berömlig levnad.
Noterat i 1820 års rulla: Anhåll om utbyte för hemmansbruk, uppviste i sådant ändamål annan karl -som likväl ej kunde antagas i ... till undermålighet.
01.02.1916 bodde familien i Bredbakken 23, Stavanger. Antagelig ble Adolf og
Nora gift i Stavanger samtidig som Hildur da ble adoptert av Adolf.
De flyttet til Havegaten 46 i Kristiania 17.10.1916. De forlot Stavanger to dager
tidligere, antagelig med båt. Det oppgis i folketellingen dette året at Adolf er Styrmand. I
Havegaten bodde de i «3de etage tilhøire (opgang Venstre)». Leiligheten besto av 2
beboelsesrum og kjøkken, husleien var 40 kroner pr. måned. Leiligheten hadde elektrisk lys,
levert fra Kr.a elektricitetsverk.
13.04.1917 flyttet familien til Thorshauggt. 1, for så 12.07.1917 å flytte til
Wilses gate 10, «1 etage tilhøire». Her ble familien boende. Leiligheten besto av 3
beboelsesrom og ett kjøkken. Husleien var 41 kroner pr. måned i 1918, 49 kroner i 1925 og 67
kroner i 1935. Ved folketellingen i 1935 oppgis at Adolf er «Kaptein Stavangerske D/S
selskap». Adresseboken for Oslo i 1935 angir at Adolf er «Skibsfører». Ved folketellingen i
1936 har han flyttet fra Wilses gate.
Adolf var kaptein i «Det Stavangerske Dampskibsselskab» fra 1926. Han førte
følgende båter:
«Ulsnes», «Tungenes», «Jæderen», «Christiania» og «Austri».
Adolf var i 1933 kaptein på «D/S Jæderen» som tilhørte Det Stavangerske
Dampskibsselskab i perioden 1922 - 1955. Båten ble bygd i 1918 med navnet «Saloniki» for
rederiet Røgenæs N, Haugesund. «Jæderen» havarerte i Kampingebukten 17.01.1947
på reise fra Gdynia til Stavanger med kull, men ble brakt flott etter 2 dager med store skader i
forskipet. Den eides av Kaspar Nilsen, Sand, i perioden 1955 - 1959 og ble så solgt til
Nederland for opphugging i juni 1959.
Etter at Nora døde, antagelig i 1936, giftet han seg igjen med Constance Røde i 1938.
Han flyttet så tydeligvis til Stavanger.
Høsten 1944 ble rederiet rammet av en rekke ulykker. Den første rammet «Christiania»,
som etter Bergens-katastrofen hadde avløst «Kong Sverre» i hurtigruten på Nord-Norge.
Skipet gikk i denne ruten da det 19. oktober støtte på magnetiske miner i Åramsundet og ble
så sterkt skadet at det måtte legges opp. Skipet lå i Hjørundfjorden ved Ålesund resten av
okkupasjonstiden. Adolf førte «Christiania» før han overtok «Austri». Det er derfor mulig at han
var kaptein på «Christiania» da dette hendte.
13. november 1944 ble «Saude» i nattruten pårent av en tysk ubåt i Vatlestraumen og
sank. Alle ombort ble reddet.
24. januar 1945 ble «Tungenes» beskutt av tyske batterier på Lista ved et mistak.
Skipet fikk så stor skade at mannskapet måtte forlate det, og gikk senere til bunns. Alle
ombord kom velberget til land.
En tid senere, 21. februar, ble så «Austri» med Adolf som kaptein angrepet av fly sør for
Lervik på Stord mens skibet gikk i nattruten. Det ble satt i brann og sank. 9 norske
passasjerer, Adolf og ytterligere 8 i besetningen, 17 russiske kvinner og et ukjent antall tyske
soldater mistet livet.
Blandt de som misten livet i tjenesten oppgir jubileumsskriftet ved 100-års jubileet i
1955:
«IN MEMORIAM
Omkomne manskaper i krigen 1940-1945.
...
D/s «AUSTRI» 21. februar 1945.
Kaptein Adolf Christiansen - f. 27. februar 1890.
1. styrmann Jørgen Moe - f. 24. mars 1900.
Los Leif Stapnes - f. 9. januar 1916.
Maskinsjef Sigurd Hana - f. 4. april 1885.
2. maskinist Olaf Bjelland - f. 3. februar 1900.
Donkeymann Olaf Lunde - f. 17. oktober 1905.
Båtsmann Sigurd Sørensen - f. 22. januar 1907.
Matros Tormod Våge - f. 3. august 1910.
Matros Ingolf Nilsen - f. 27. mars 1925.
I «Våre falne» står det:
«CHRISTIANSEN, ADOLF, skipsfører, Stavanger. Født 27. februar 1890 i Oslo, s. av
maskinist Ole Andreas Christiansen, f. 1845 i Horten, og Severine Olefine f. Næss, f. 1860 i
Bergen. Gift 1938 i Oslo med Constance Røed, f. 1901 i Imsland. 1 pleiebarn. Middelskole,
styrmanns- og skipsførereksamen. Var med i illegalt arbeid. Omkom da d/s Austri ble senket av
fly 21. februar 1945 utenfor Lervik på Stord. Omtalt i Norges Skibsførere 1933-1935, side 133».
Faddere var Karnelis Larsen Strømmen (67 år i 1801), Ole Wellomsen Eydet (Malangseydet), Ole Kristensen Skuldgammen (Ole Kristensen Bugge Schulgam, 53 år i 1801), Hana (Johanna) Larsdatter Skuldgammen, Margret Eliasdatter Strømmen, og Engebor Olsdatter, Strømmen.
Faddere var Kiel Christophersen Strømmen, Cornelius Larsen Strømmen, Anders Nilsen Nordfjord, Giertrud Monsdatter Strømmen, Elen Erichsdatter Andsnæss og Maren Thomædatter Selnæss.
Marith og Torleif hadde antagelig følgende barn:
Ca. 1639: Kiel, oppgitt å være 18 år i 1664, gift med Barbra Larsdatter.
Ca. 1651: Elias, gift med Maren Joensdatter.
Det er imidlertid 12 års aldersforskjell mellom Kiel og Elias samtidig som Marith ikke
nevnes i koppskatten fra 1645. Der er derfor mulig at Kiel er Torleifs sønn i et tidligere
ekteskap, at denne tidligere hustru døde før 1645, og at han så har giftet seg igjen før 1651.
På den annen side oppgis Kiel som Mariths sønn i manntallet fra 1663-66.
Digitalarkivets utskrift fra manntallet for 1663-66 viser for Senien provsti, Trudenes
præstegield og Bergs Tingsted:
«Gaarde:
Storslette - 2 Pd. [fisk].
Opsiddere:
Enchen Marith Christophersd:
Sønner:
Ole Tolefsøn (fostersøn) - 7 Aar.
Kield Tolefsøn - 18 Aar.
Elias Tolefsøn - 12 Aar».
«Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Hillesøe Tingsted»:
«Storsetter - 2 Pd. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker].
Encken Maritte.
Landschyld: 2 Pd.
Leeding: ½ W.
Ostetiende: 1 Bz.
Føder:
Kiør: 6.
Smaller: 12.
Heste: 1.
Intet Brendefang ej heller Andre tilfelde».
I jordeboken nevnes også at «enken Maritte» bruker gården Torsnes til gressleie. Den
kan gi fôr til 2 kyr og 6 smaler. Hun betaler ingen leidang, men gir 6 merker i ostetiende. Marith
brukte også indre og ytre Buvik til høsting av fôr.
I 1680-årene var en ny mann, Elias Christensen, bosatt på Storslett. Han brukte 2 pund
av gården.
Sønnen Elias overtok gården. Det ble avholdt skifte etter hans hustru i 1696:
«Kongl: Tilforordnede Soren Skriver J Tromsøen Søfren Peders: Boyøe med Christen
Jørgens: og Daniel Jacobs: giør Witterligt at Ao 1696 d 29 Julj war Wi Paa Rettens Weiner
forsamlede Paa Storslet J Hillesøe Tingl: ... nu Sl: Quinde Maren Joensdatter Efterlatte Arfboe
som Haver efter Ladt Sig 3 u-myndige Børn Nafnlig Joen og Beniamen Eliassønner og Anne
Eliasdatter, Hvis Formynder Deris Fader Elias Tollefs: Efter Loven er tilforordnet at ...».
Skiftet viser at Elias var en ganske velstående mann. Det regnes opp en mengde
effekter. Gården hadde to tømmerstuer, fehus, lade og stabbur. Videre flere buer og sjåer,
sjøhus og kvernstue med møllestener. Husdyrbestanden var 5 melkekyr, 1 halvmarknaut, 1
stor kalv, 6 sauer, 6 geiter og 1 hest. Da gjelden var dekket, ble det en liten morsarv til barna.
På «berget ved sjøen» sto en sjå, verdsatt til 2 Rdl. Av dette vet vi hvordan «Sjåberget» på
Naustvollen har fått sitt navn.
Manntallet i 1701 oppgir:
«End og findes Effterskrefne J Hillisøe Tingsted som Hører Til Hillesøe Menighed og
Kirche:
...
Opsidernis eller Leylend: Stand og Vilkor:
Vilkorene er Ringe ... - Debitor af Bergen.
Gaardernis eller pladsernis Nafne:
Storslet:
Opsidernis eller Leil: Nafne: - Deris Alder:
Elias Torlufs: - 50.
Sønnernis Nafne: - Deris Alder:
Jon Elias: - 12.
Benjamin Elias: - 5.
Drengis Nafne - Deris Alder:
Foster Dreng Hans Niels: - 10».
Et «Skatte Mandtal over Tromsøe og Helgøe Menigheder» fra 01.09.1767 viser:
«Matr: N: og Gaardenis Nafne:
No 59 Strømmen.
Mænd og Hu: Nafne:
Erland Kiels:
Contribuernes Antal: 1.
De fattige:
Erich Kiels: og Hu: Zubath Nilsd:
Kiel Kristophers: og Hu: Elen Kielsd: [Feilskrift for: Elen Andersdatter Kiil].
Børn og tienstefolk som ikke faar løn:
Marith Olsd:
Marith Jensd:
Contribuernes Antal: 2.
Cornelius Lars. og Hu: Inger Kiil.
Contribuernes Antal: 2.
De fattige:
Berith Jonsd:
Hans Simons: og Hu: Giertine Monsd:
Børn og tienstefolk som ikke faar løn:
Søren Peders:
Contribuernes Antal: 2».
I et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes
at være udi Tall d: 15. aug: 1769» oppgis Kiel å være 48 år og Ellen 40 år gamle:
«Gaardernes Nafne:
Strømmen
Brukarar og koner:
Erland Kiels: - 40 [år] og H: Kirsten Olsd: - 29
Born:
Kristen Ols: foster B: - 9
Brukarar og koner:
Arne Anders: - 29 og Hst. Karen Larsd. - 37
Tenarar:
Karen Andersd: - 27, Marith Olsd. Enke - 62
Brukarar og koner:
Erich Kiels: - 39 og Lisbeth Nilsd: - 40
Born:
Kiel Erichs. - 4, Nils - 2½, Frans - ½, Hendricha - 9, Elen Maria - 8, Anne - 6
Brukarar og koner:
Kiel Ols. - 75
Brukarar og koner:
Kiel Kristophers: - 48, Hst. Elen Andersd. - 40
Born:
Kristopher Kiels: - 12, Aleth - 14, Abelona - 9, Ingebor - 5
Tenarar:
Nils Peders. - 13, Helge Hans. - 18, Elen Nilsd. - 51
Brukarar og koner:
Berith Jonsd: Enke - 86
Born:
Segnel Larsd. - 30
Tenarar:
Peder Jans. - 12, Anne Jonsd. - 14, Kiel Ols. - 68
Brukarar og koner:
Ole Frans. - 40 og Hst. Anne Larsd. - 28
Born:
Johannes Ols. - 2½, Berith Olsd. - ½
Brukarar og koner:
Kornelius Lars: - 41 og Hst. Inger Margreth Kiil - 43
Born:
Peter Lorens Korneliis. - 2½, Anders Kiil - 21
Tenarar:
Hans Fridrichs. - 31, Lavina Hansd. - 30
Brukarar og koner:
Hans Simons: - 42 og Giertrue Monsd. - 44
Born:
Simon Hans. - 15, Morten - 12, Kristopher - 10, Bertinus - 8, Lars - 6, Kiel - 4,
Martha Malena - 1
Tenarar:
Søren Peders. - 26, Morten Peders. - 20, Marith Jensd. - 24».
Hans Simonsen var sønn til Simon Kielsen og Cornelius Larsen antagelig sønn til Lars
Kielsen. Simon og Lars var begge sønner til Kiel Torlufsen som vi finner på Strømmen i 1701.
Hans og Cornelius var derfor Kiels fettere. Vi finner flere av Cornelius Larsens søsken som
faddere når Elen og Kiel døper sine barn.
Kiel Xstophersen Strømmen døde i 1788, 63 år gammel.
-->> Erich Kielsen Strømmen fikk sønnen Nils i 1767.
-->> Enkemand Roald Kielsen Strømmen døde i 1804, 58 år gammel.
Ansedel Wellam «b»Classon Beneux«/b»
1580-1676
«i»ntbl Född 1580 i Vallonien, Belgien. Wellam Beneux i Hällsjön "Fransosen i Hällsjön" - Wellam Beneux, eller som han också kallas: Vellam Classon, Wellam Bononi, Wellam Bonouir, föddes troligen 1580 och kom till Sverige i början av 1600-talet. Från 1626 till 1627 var han vid Finspångs bruk, som Louis De Geer sedan övertog från Kronan år 1641. De vallonska mästersmederna bidrog till att kanoner av hög kvalitet exporterades därifrån till stora delar av världen. Wellam ingick också i arbetsstyrkan vid Åkers bruk i Uppland som bokare (malmkrossare). Omkring 1630 flyttade han till Norrbärke socken i Dalarna, och engagerades efter några år av Jacob de la Gardie. Wellam fanns med bland hans folk vid silvergruvan Wäster Silfberg(Stollbergs Gruvor) år 1636, och stod där som "Dammvachtare Wällam Fransosen". Innan han flyttade till Norrbärke hade han gift sig med Sara Mårtensdotter, som var född 1615 i Vadstena. Med henne fick han sönerna Frans, Eric, Abraham, Wellam och Mårten samt en dotter, Brita. I Norrbärke stannade familjen till 1641 och året därpå tycks de ha flyttat till Hällsjön i Grangärde socken, där häradsrätten 1652 registrerar honom för inköp av ett halvt tunnland mark. Ur Bergskollegii arkiv 1661 kan man läsa att "Hällsiöhyttan blev upbygdh af Welhelm Frantzos och några andra, och blåst der uthi A:o 1661." De andra, som nämndes var grannen och vännen Pehr Nilsson Västgöte, Matz Eriksson och Matts Larsson. De bildade sannolikt ett bergslag. Hällsjöhyttan kallades ibland Övre Hällsjöhyttan, ibland Klashyttan och ibland Bjurkärnshyttan. Hyttnumret var som tur var konstant, järnet märktes nämligen med N:o 13. Det var förstås oundvikligt att Wellam och hans kompanjoner skulle råka i tvist med de rika bruksherrarna som redan var etablerade. Dessa ledde till flera års stridigheter inför Tingen. Och som alltid, så fick de enkla bergsmännen stryka på foten inför herrarna och deras arrendatorer. Ur domboken 1657: "Wilhelm Classon (Bononi), Peder Nilsson, Matts Eriksson och Matz Larsson i Hällsjön, andraga hurusom de efter Salig Herr Bergmästarens tillåtelse hafva byggdt en Hytta, men sedan igenom Christiern Robsams systerson, Wullens tjenare angifvande förbud, eftersom han föregifver att den Hyttan ligger för nära hans Hytta, och att hytt-ägarna dessutom till honom häftar i skuld, varför Christiern för den skull deras Hytta få lösa." Ur domboken 1661 den 28 januari: "Rannsakades om GAMLA HELLSJÖ HYTTA samt BJURKÄRNSHYTTAN. Först om Hellsjö Hytta, således att den ligger på NORRBÄRKE RÅÅ och brukas af Christiern Robsam, och allra först har upptagits af Jöns Persson, son till Salig Bergmästaren Peder Jönsson, boende i Lodwijka. Vid den tiden var ingen boende i Hellsjön, utan där var då fäbodar till Lodwijka bohlby. Efter 20 års förlopp, sedan grunden var uppgräven, begynnte Lars Jönsson bygga sig där ett torp (1640 enl. Jordeboken) på Grängies Råå och skattlades, så begynnte Lars Jönsson föra sten och lera att fullfölja byggnaden på förbemälte hyttegrund. När Jöns Persson i Lodwijka, han som hade lagt grunden, fick veta att Lars Jönsson tänkte bygga hytta där, så förhindrade han detta genom att sälja hyttgrunden till Anders Lookman. Lookman byggde så hyttan färdig 1638 och blåste där två blåsningar, men för skuld som Lookman hade till Johan Meijer, upplät han hyttan åt honom, och för skuld som Johan Meijer hade hos Daniel Koch, så överlät han hyttan till honom i betalning." Sedan berättades om BJURKÄRNSHYTTAN, att den var belägen på Gränges skog och mark, dock icke vidare ifrån sockenskillnaden Gränge - Norrbärke, än att skillnaden nästan löper fram mellan de bägge hyttorna. Hellsjöhyttan ligger på Norrbärke och Bjurkärnshyttan på Grangärdes ägor. "Bjurkärnshyttan hafva Hällsjöboerna, nämligen Wellam Bononi med sine grannar Pehr Nilsson Västgöte, Matts Nilsson och Matts Larsson begynnt bygga, med Salig Bergmåstaren Pehr Jönssons lov anno 1655. Berättades ock att förbemälte hytta är på deras rätta skatteägor, således att där HYTTE-VALLEN är där det har varit och än är (1661), Lodwijka bohlbys urminnes fäbodar och utmark, från vilken bolbyintressenternas i Bjurkärnshyttan föräldrar äro besläktade." Wellams granne, vän och kollega Pehr Nilsson "Västgöte" (ibland kallad "Smålänning") föddes 1586, och gifte in sig i en mycket rik släkt. Hans hustru var Sara Olofsdotter, född 1612 i Östansbo, Ludvika. Hon var dotter till Olof Erlandsson som först bott på Lorentzberga och sedan på Östansbo, på det hemman som kallades Per Erlands Hemman och sträckte sig från Lyviksbacken ända ner till Haggens sjö. Olofs marker sträckte sig ända till Hällsjön. Pehr och Wellam blev också släkt med varann genom giftermål. Pehrs fyra döttrar giftes bort med Wellams fyra söner. Här kan man se begynnelsen av ett imperium som säkrade försörjningen för dem alla. Gamle Wellam yttrade vid ett ting: "Nog har jag skog nog för hyttdrift för både barn, barnbarn och barnbarnsbarn!" Tyvärr skulle kommande generationer inte ha det lika lätt. Järnhanteringen industrialiserades och de små hyttorna var inte lönsamma längre. Land måste säljas och så sent som 1935 förlorades de sista av Pehrs ägor,Pears, i en process mot Grängesbergsbolaget. Numera läge ligger Hällsjön nästan öde, och inte mycket påminner om "Fransosen" Wellam Classon Beneux eller Pehr Nilsson "Västgöte". Ännu i dag kan vi dock se deras namn på kartan Pears efter Pehr och Welamstorp efter Wellam! En sak är ändå säker: Om uppgifterna i dödböckerna är rätt, så måste bägge gubbarna ha varit ganska vitala, eftersom Wellam var 75 och Pehr 69 år då de anlade Bjurkärnshyttan! Det vore intressant och spännande om så var fallet, men troligast är att Wellam föddes omkring 1600 snarare än 1580. 1676 Wellom Bononi i Helsiön, 96 åhr 30 dagar. Begr. 12 Febr. 1676. 1688 Pähr Nilsson Smålänning wid Helsiön 102 åhr. Varit Båtsman og med i Stångbroslaget. Begr. 30 Maj 1688. Död 1676 i Grangärde (W). «/i»
* NN is the Latin abbreviation for "nomen nescion" or "non nominandus" meaning "name is not known" which is a standard across Europe for genealogy, newspaper reports and court affairs. This is more language neutral and globally acceptable than using the English terms "Miss", "son" or "daughter" in place of an unknown given name. It is also preferable than leaving the given name blank, as it clearly indicates the name is missing.
* NN is the Latin abbreviation for "nomen nescion" or "non nominandus" meaning "name is not known" which is a standard across Europe for genealogy, newspaper reports and court affairs. This is more language neutral and globally acceptable than using the English terms "Miss", "son" or "daughter" in place of an unknown given name. It is also preferable than leaving the given name blank, as it clearly indicates the name is missing.
