Roe hadde vært kapelan hos biskop Matheus vest på Færøyene som døde i 1157, men først i 1162 ble Roe viet til biskop. Han var biskop frem til sin død ca. 1190.
Hans datter, Astrid, skal ha vært mor til kong Håkon Sverreson.
Bror til Roe var Unas Kammaker. Han ble senere gift med Gunhild som hadde vært Sigurd Munds frille og som ble holdt for å være mor til kong Sverre. Sverre ble sendt til fostring hos Roe da han var 5 år gammel, dvs. ca. 1157. Der ble han opplært og viet til prest.
Håkon var sin fars annen uekte sønn.
På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon hyldet av Birkebeinerne og tatt til konge over Norge på Øreting. I Sverres tid hadde endel biskoper gått i landflyktighet. Nå kalte Håkon bispene hjem og innledet forliksforhandlinger. Bispene var øyensynlig ivrige nok etter å vende tilbake til ombudene fra landsflyktigheten.
Resultatet av tautrekkingen mellom partene går tilstrekkelig klart fram av et brev som Håkon alene lot utstede om det forliket som kom i stand. Brevet viser at Håkon gjør seg stor møye med å rettferdiggjøre at han går til forlik:
«Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
Allerede i 1204 døde imidlertid Håkon plutselig i Bergen, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218
Fødsel:
Håkon ble født sommeren 1204, noen måneder etter farens død, på Folkinsborg, Eidsberg i Borgesyssel. Baglerne var herrer i Viken dengang, så det gjaldt å være forsiktig og ikke la dem få rede på at det var født en sønnesønn av kong Sverre. Selve fødselen foregikk i all hemmelighet, kun en prest som Inga bodde hos, visste hvem gutten var. Men da et år var gått, fant Traand prest og Inga det rådelig å komme bort med ham, de fór til Oplandene og fikk der noen gamle birkebeinere til å fare over fjellet med ham til Nidaros, midt på den hardeste vinteren.
Tidlig på året 1206 kom birkebeinerne frem til Nidaros, til kong Inge Baardsson med Håkon, og både kongen og siden jarlen Haakon Galen tok vel imot gutten og anerkjente ham som kongesønn. Sagaen har en rekke fortellinger om hvor tidlig ute han var og hvor godt han kunne svare for seg, helt fra han var tre år gammel og for noen dager var kommet i baglernes vold i Bergen.
Etter kong Inges død var det uenighet blandt birkebeinerne om hvem som skulle bli hans etterfølger, den 13-årige Håkon, Inges sønn Guttorm eller hans bror Skule jarl. Det var tale om at Håkons mor Inga skulle bære jernbyrd for å bevise hans herkomst, det ble talt om å vente til erkebispen kom tilbake fra en reise. Det kom brev fra lendmenenene på Vestlandet, som tok bestemt parti for Håkon, og tilslutt ble han også tatt til konge på Øreting. Skervald fra Gauldal ga ham kongsnavn, vistnok den samme som 15 år tidligere hadde gitt hans far Håkon Sverreson kongsnavn. Men korsbrødrene nektet å la St. Olavs skrin bære ut til hyllingen, så den vanlige eden kunne ikke bli svoret.
Yrke:
Håkon ble også hyllet Bergen i 1217. Skule Bårdsson ble regent og jarl med en tredjedel av riket under seg. Skule var halvbror til Inge Bårdsson. Etter Filippus' død samme år ble Håkon også hyllet øst i landet. Etter endelig forlik mellom birkebeiner og bagler ble baglerflokken oppløst i 1218. På riksmøte i 1218 ble riksdelingsavtalen mellom Håkon og Skule fornyet. I 1217 ble slittungflokken reist i Marker, med Magnus, angivelig sønn til Magnus Erlingsson, som kongsemne. Restene av slittungflokken gikk opp i ribbungflokken som ble reist i 1219 i Viken med Sigurd, angivelig sønn av Erling Steinvegg, som kongsemne. Ribbungene ble endelig slått i 1227. På riksmøte i Bergen i 1223 ble Håkon anerkjent som rett arving til tronen fremfor andre.
I 1236 ble Skule hertug uten noen egen riksdel under seg. Skule gjorde imidlertid opprør i 1239 og lot seg hylde som konge på Øreting. Under de kampene som da oppstod, ble Håkon først slått ved Laaka på Raumarike, men senere ble Skule slått ved Oslo. Skule flyktet til Nidaros og ble felt der 23.05.1240. Håkon ble så kronet i Bergen i 1247.
I 1260 ble det fastslått at riket skulle arves uten deling i ekte mannslinje. Håkons styre var mildt og godt, landet hadde fremgang, lovene ble forbedret og nye ble vedtatt. I 1261 ble Grønland og i 1262 Island underlagt Norge. Håkon bygde Håkonshallen i Bergen.
Med en viss Kanga den Unge hadde han datteren Cecilia som døde i 1248. Cecilia var gift med Gregorius Andresson.
- Ca 1190