Torgils angelsaksiske navn var Sprakling.
Harald Blåtann hadde antagelig bestemt at Torgils skulle bli hans ettermann. Han må derfor ha hatt fordring på Danmark foruten på Sveriges krone. Han var altså medbeiler til Olav Sigurdsson.
Mogens Bugge fører i Våre forfedre Torgils som sønn til Björn Styrbjörn Olavsson og sønnesønn til Olav, bror til Erik Segersäll av Sverige.
På vei hjem fra Østersjøtoget i 1022 kom det til forsoning mellom Knud den Mektige og Torkil den Høye, som ble innsatt som stattholder i Danmark. Få år senere døde Torkil, og den engelske stormannen Wulfsige, som var gift med Knuds halvsøster Estrid, overtok som stattholder under navnet Ulv Jarl. Hans far var angelsakseren Sprakling, etter islandske kilder, Torgils Sprakelegg. I brev fra Knud den Mektiges tid nevnes Ulv og hans bror Eilif som jarler i England. Ulv var nest kong Knud den mektigste mann i Danmark.
Under et sjakkspill kom han i trette med Knud. Han ble deretter drept i Luciuskirken i Roskilde ca. 1026 av hirdmannen Ivar Hvide på Knud den Mektiges befaling.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«134. Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge red omkring i Vester-Götland den vinteren og hadde mer enn tretti hundre (3 600) mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes. Da det led på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England; han satte Hordaknut, sønn sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham. Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann. ...»
Død:
Gyda flyktet i 1067 til en klippeøy i Bristolfjorden sammen med flere høvdinger. Hun måtte så flykte videre til St. Omer i Flandern, hvor hun døde.
5. Harald II Godwinson ble født 1022 , Wessex, , England; døde 14 Okt 1066, Hastings, Stamford Bridge, , Yorkshire, England.
Generasjon: 3
4.
Svend II Estridsen (2.Ulv2, 1.Torkild1) ble født cirka 1018; døde 29 Apr 1076, Søderup, , Sønderjyllands Amt, Denmark; ble begravet , Roskilde domkirke.
Andre Hendelser og Egenskaper:
_UID: 42DBE55A53F243F4810164DD291E4697BF62
_UID: 94701C45A9184691B5470917B4144DDF0D69
Yrke: Mellom 1042 og 1047, Skåne; konge
Yrke: Mellom 1043 og 1076, Danmark; konge
Notater:
In his childhood he was in England. Later he went to Sweden, where his mother Estrid, Svend Tjugeskjeggs daughter, owned much property. Hardeknud made him the earl in Denmark over Jylland (Jutland). Sven organized the Danish church, installed the bishops in Ribe, Viborg, Århus and Vestervig (Børglum). Much of his reign he fought with Harald Hårdråde of Norway.
He was married several times and had many children with friller (concubines) and perhaps with his wife. Stammtafeln does not show Thora as a wife. Heimskringla does not show many of the children which mainly came from Stammtafeln. Otto Brenner says born about 988. Svend became King of Denmark in 1047.
Fra VF. Sven Estridsson (Ulvsson) ble født 1018 og døde den 29. april 1076. Han var dansk konge 1047 til 1075. Barndommen tilbragte han i England. Senere dro han til Sverige, hvor hans mor Estrid, Svend Tjugeskjeggs datter, eiet meget gods. Hardeknud gjorde ham til jarl i Danmark over Jylland. Han antok kongsnavn, men ble først anerkjent etter at kong Magnus Olavsson var død i 1047. Sven ga den danske kirke fast organisasjon, innsatte bisper i Ribe, Viborg, Århus og Vestervig (Børglum). Det hersker uenighet om hans dødsår. Han var flere ganger gift og fikk mange barn med friller og muligens med sine hustruer. Ranveig Tordsdtr. Aurland var en av frillene.
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.
Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den Store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i tolv år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England. Han var også velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland
Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.
Hans ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift tre ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora. Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons «rettmessige dronning». Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora. Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d. e. Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svend synes ikke å ha etterlatt seg «ekte» sønner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:
«22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han tale også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.»
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svend skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svend og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. Svend beholdt deretter tronen så lenge han levde.
Svend ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum). Om hans dødsår har det hersket uenighet.
Harald II Godwinson (3.Gyda2, 1.Torkild1) ble født 1022 , Wessex, , England; døde 14 Okt 1066, Hastings, Stamford Bridge, , Yorkshire, England.
Andre Hendelser og Egenskaper:
_UID: 1835A9ED4A9E42B6B7E55FE0D31C0CD97244
Yrke: Fra 1053, Wessex, , England; danskekongens jarl
Yrke: 1066, England; konge
Notater:
Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson. Kong Edvard Confessoren overlot ham riket 05.01.1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed.
Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og inten farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt. Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang.
Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selv nådde fram. Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stanford bro den 25.09.1066. Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten. Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget. Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster.
Edgyth var Haralds konkubine. Han ble ca. 1064 gift med Ealdgyth, datter til Elfgar og enke etter Griffits. Dette var et politisk ekteskap.
Harald var den siste anglosaksiske konge av England. Normannerhertugen ble hans arvtager.
Last Anglo-Saxon king of England (1066), the second son of Earl Godwin. By 1045 he was Earl of East Anglia, and in 1053 succeeded to his father's earldom of Wessex, becoming the right hand of Edward the Confessor. After Edward's death (Jan 1066), Harold, his nominee, was crowned as king. He defeated his brother Tostig and Harold Hardrada, King of Norway, at Stamford Bridge (Sep 1066), but Duke William of Normandy then invaded England, and defeated him near Hastings (14 Oct 1066), where he died, shot through the eye with an arrow.
Død:
Han avverget Harald Hardrådes invasjonsforsøk i slaget ved Stanford Bridge, hvor norskekongen falt, men tapte overfor Vilhelm Erobrerens invasjon ved Hastings, hvor han selv falt.
Fra Snorre Storlasson: Magnussønnenes saga:
20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. ...
0975 - 1005 (~ 29 år)
