Arne Arnmodsen Giske (1.Arnmod1) ble født 963 , Giske, Møre og Romsdal, Norway; døde 1024, Giske, Møre og Romsdal, Norway.
Andre Hendelser og Egenskaper:
Yrke: Giske, , Møre og Romsdal, Norway; lendmann
_UID: 25FA15E6B66045ECAEC5E623C21E2980668A
Notater:
Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
«Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav.
Giskeætten
stormannsslekt som nedstammet fra Torberg Arnesson (jfr. Arnmødlingene) og Ragnhild, Erling Skjalgssons datter. Deres datter Tora ble gift med Harald Hardråde, og fra henne stammer de følgende konger i Norge. G. døde ut på mannssiden i 1265, og med Margrete Nikolasdatter, som giftet seg med Bjarne Erlingsson, gikk Giskegodset over til Bjarkøyætten.
Alt. namn: Kollbjørn Arnisson Giske
Yrke:
Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Torberg, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.Ð Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.
242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer.
Arne Arnesson was born in 1000 AD and was alive in 1030. He was probably his father's youngest son and lived in Romsdal. He was of the famous Arnmødlinge family. In 1026 concluded together with his brother Torberg an agreement with St. Olav. In 1028 he was a "lendermann" (nobleman) or "hirdmann" (king or earl retainer or body guard). He was in the battle of Stiklestad and bore Olav's mark after Tord Folesson was fallen.
------
Fra VF. Arne Arnesson ble født år 1000, levde i 1030. Han var antagelig sin fars yngste sønn og bodde muligens i Romsdal. I 1026 sluttet han sammen med sin bror Torberg forlik med Olav den Hellige, og er ham tro i 1028, da han dro til Sverige. Var i 1028 lendermann eller hirdmann. Var med i slaget ved Stiklestad og bar Olavs merke etter at Tord Folesson var falt. Ble selv såret men overlevde slaget. Senere er det intet vi hører om ham.
Av den kjente Arnmødlinge-slekta. Of the famous Arnmødlinge family.
Ogmund døde før sin far, dvs. tidligere enn 1050. Han var ikke lendermann.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtt saga:
4. Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættestor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det store mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjeveste av dem var Egil, sønn til Aslak fra Folland (i Kvernes på Nordmøre). Egil var lendmann, han var gift med Ingebjørg, datter til Ogmund Torbergsson og søster til Skofte fra Giske. Skjalg het en rik og mektig mann, som også kom med i flokken. ...
Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.Ð
17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.Ð Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.Ð
18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.Ð Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.Ð
19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.Ð Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.Ð
20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.
Olav III Kyrre (13.Tora4, 6.Torberg3, 3.Arne2, 1.Arnmod1) ble født 1050; døde Sep 1093, Haukeby, Tanum, Bohuslän, Sweden; ble begravet , Nidaros, , Sør-Trøndelag, Norway.
Andre Hendelser og Egenskaper:
_UID: 2D987F938D9744B2A1760B3D6E3CFD0F064E
Yrke: Mellom 1067 og 1093, Norge; konge
Notater:
Yrke:
Han fulgte faren til England i 1066, og styrte Norge sm.m. broren Magnus til dennes død i 1069. Hans regjeringstid er preget av fred og fremgang. Grunnla Bergen.
19. Guttorm Åsulfsen Rein ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør Trøndelag, Norway; døde 1183.
18.
Magnus III Olavsson (16.Olav5, 13.Tora4, 6.Torberg3, 3.Arne2, 1.Arnmod1) ble født 1073 , Norway; døde 24 Aug 1103, Connaugt, Ulster, Irland; ble begravet , St. Patric's kirke i Down, Ulster.
Andre Hendelser og Egenskaper:
Yrke: Mellom 1093 og 1103, Norway; konge
Notater:
Magnus the bare-footed, 1073-1103, son of Olav Kyrre, king over the Northern Norway from 1093, king alone from the year after. His nickname was because of his scottish suit, or that he,according to Irish custom, rode barefooted. Magnus first conquered the Orkneys and Suder-islands for Norway, and then ended up in a war with the Swedish King, Inge Stenkilsson. They made up in 1101, and he married Inge's daughter, Margrete, called "little-Piece". 1102 Magnus raided the island in the west again. On his way home he died during a raid in Ireland. Snorre says that a spear shaft went through both thighs above the knees so that he could not move, then he broke it in half and went on fighting. But an Irishman struck him in the neck with an axe that killed him.
Magnus III Barefoot of Norway 750,751,752
Born: Cir 1073, Norway
Married (1): 1101
Died: 24 Aug 1103, Ulster/Connaugt, Ireland.
Cause of his death was he was killed.
General Notes:
MAGNUS III, called Barefoot (1073-1103), king of Norway (1093-1103),the son of King Olaf III. Magnus spent most of his reign at war, firstin Sweden and later in the British Isles, where earlier Norsesettlements still legitimized Norwegian claims. By expeditions to theHebrides and the Isle of Man in 1098 he consolidated Norwegiansuzerainty in these parts, and the same year, responding to Welsh bidsfor help, he defeated Norman forces on Anglesey. Magnus was killedwhile campaigning in northern Ireland.
MAGNUS BAREFOOT, Norwegian MAGNUS BERRFØTT, Old Norse MAGNUS BARFOT,king of Norway (1093-1103), warrior who consolidated Norwegian rule inthe Orkney and Hebrides islands and on the Isle of Man (all now partof the United Kingdom). He was called Barefoot (i.e., bareleg) becausehe often wore Scottish kilts.
After succeeding his father, Olaf III Haraldsson, Magnus initiallyruled jointly with his cousin Haakon and became sole ruler on Haakon'sdeath the following year. In 1098 he launched expeditions to theHebrides and the Isle of Man and responded to Welsh pleas for helpagainst the Normans by attacking Anglesey, where he defeated theNorman earls Hugh of Chester and Hugh of Shrewsbury. Magnus hadattacked Sweden shortly after becoming king, but he made peace withthe Swedish king Inge in 1101 and married his daughter Margaret.
Magnus made another expedition in 1102, visiting the Hebrides andOrkneys and the Isle of Man. He was killed in Ireland in August 1103while foraging for food. Norwegian control of the Isle of Man soonended, but earls who ruled Orkney recognized the sovereignty of theNorwegian king until 1468, and the Orkney and Hebrides dioceses becamepart of the Norwegian church.
Magnus III (Den harfodede):
Magnus 3 Berrføtt, sønn av Olav Kyrre, konge over den nordlige del avNorge 1093, enekonge året etter. Tilnavnet skyldes hans skotske draktmed kort kjortel eller at han - etter irsk skikk - red barfot. Magnusbrakte først Orknøyene og Suderøyene under Norge, kom deretter i krigmed den svenske konge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) ogektet Inges datter Margrete, kalt «Fredkulla». 1102 gjorde Magnus etnytt krigstokt mot øyene i vest; på hjemveien falt han under enlandgang i Irland.
1. Acceded; 1093. King of Norway.
Magnus married Margareta Fredkulla Ingesdotter Sweden, daughter ofInge I the Elder of Sweden Stenkilsson and Helen, in 1101. (MargaretaFredkulla Ingesdotter Sweden died on 4
Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over dennordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnetskyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etterirsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene ogSuderøyene under Norge, kom deretter i krig med den
svenskekonge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Ingesdatter Margrete, kalt . 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt motøyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.
Magnus Barfot Olavsson. Født 1073, oppvokst i hirden til sin far. Magnus Barfot døde den 24.08.1103, i Irland. Han var konge i Norge i tidsrommet 1093-1103. Han fikk visst tilnavnet Barfot mens han lå ute i vester-viking. Magnus og mange av hans menn begynte å bruke klesdrakten som var i vanlig bruk i Irland og Skottland, og gikk barbent på gatene med korte kjortler og kapper. Magnus Barfot var gift med Margret Ingesdatter av Sverige, datter av svenskekongen Inge Stenkildsson. Dette giftemålet var en del av en fredsavtale mellom Norge og Sverige. De ble gift høsten 1101 i Konghelle ved Götaelven. Margret Ingesdatter ble etter Magnus Barfots død gift med Niels Svensson (død 25.06.1134), sønn til danekongen Sven Estridsson, og de fikk sønnen Magnus den sterke.
Kong Magnus Barfot hadde flere uekte barn før sitt ekteskap - som var barnløst. Sønnen Øystein var av "lite gjæv morsætt" (død 21.08.1122, 33 år gammel - på gården Hustad i Romsdal), sønnen Sigurd (Jorsalfarer) var ett år yngre, og moren var Tora. Den tredje sønnen Olav var mye yngre (død 1115), og hans mor var Sigrid Saxesdatter - kongens frille - datter av Saxe i Vik (Vik på Saksvik på Strinda). Magnus Barfot hadde også den uekte sønnen Harald Gille med en irsk eller sudrøysk kvinne. Han hadde også sønnen Sigurd Slembe, hvis mor var Tora, datter til Saxe i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson. Magnus Barfot delte regjeringsmakten ett års tid med fetteren Håkon Toresfostre Magnusson, som rådde over den nordlige delen av landet. Magnus Barfot var en krigersk konge, som hadde store planer ved bruk av våpenmakt. I begynnelsen av sin styringstid foretok han et tokt til øyene utenfor Skottland. Der tvang han den skotske kongen til å gi avkall på disse, og jarlene av Orknøyene og kongen av Suderøyene måtte hylle ham. Fra denne ferden kan man regne at Norge hadde varig herredømme over Suderøyene - som nå hørte til Norgesveldet i 168 år - frem til freden i Perth i 1266. I 1099 vendte kong Magnus tilbake til Norge, men sønnen Sigurd ble igjen - som høvding - på de norske øyene ved Skottland. Nå kom kong Magnus i krig med den svenske kongen Inge Stenkildsson, men det ble bare noen få sammenstøt - noe som ikke var til kong Magnus Barfot sin ære. Han sluttet et forlik med svenskekongen, og som en stadfestelse på freden giftet han seg med svenskekongens datter Margret. I 1102 foretok kong Magnus et nytt tokt til Suderøyene og Man - som nå hadde løsrevet seg. På hjemveien gikk han iland i Irland og herjet. På tilbakeveien til sine skip ble han overfalt av irene, og felt etter et mandig forsvar.
Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over dennordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnetskyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etterirsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene ogSuderøyene under Norge, kom deretter i krig med den
svenskekonge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Ingesdatter Margrete, kalt . 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt motøyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.
Magnus Barfot Olavsson. Født 1073, oppvokst i hirden til sin far. Magnus Barfot døde den 24.08.1103, i Irland. Han var konge i Norge i tidsrommet 1093-1103. Han fikk visst tilnavnet Barfot mens han lå ute i vester-viking. Magnus og mange av hans menn begynte å bruke klesdrakten som var i vanlig bruk i Irland og Skottland, og gikk barbent på gatene med korte kjortler og kapper. Magnus Barfot var gift med Margret Ingesdatter av Sverige, datter av svenskekongen Inge Stenkildsson. Dette giftemålet var en del av en fredsavtale mellom Norge og Sverige. De ble gift høsten 1101 i Konghelle ved Götaelven. Margret Ingesdatter ble etter Magnus Barfots død gift med Niels Svensson (død 25.06.1134), sønn til danekongen Sven Estridsson, og de fikk sønnen Magnus den sterke.
Kong Magnus Barfot hadde flere uekte barn før sitt ekteskap - som var barnløst. Sønnen Øystein var av "lite gjæv morsætt" (død 21.08.1122, 33 år gammel - på gården Hustad i Romsdal), sønnen Sigurd (Jorsalfarer) var ett år yngre, og moren var Tora. Den tredje sønnen Olav var mye yngre (død 1115), og hans mor var Sigrid Saxesdatter - kongens frille - datter av Saxe i Vik (Vik på Saksvik på Strinda). Magnus Barfot hadde også den uekte sønnen Harald Gille med en irsk eller sudrøysk kvinne. Han hadde også sønnen Sigurd Slembe, hvis mor var Tora, datter til Saxe i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson. Magnus Barfot delte regjeringsmakten ett års tid med fetteren Håkon Toresfostre Magnusson, som rådde over den nordlige delen av landet. Magnus Barfot var en krigersk konge, som hadde store planer ved bruk av våpenmakt. I begynnelsen av sin styringstid foretok han et tokt til øyene utenfor Skottland. Der tvang han den skotske kongen til å gi avkall på disse, og jarlene av Orknøyene og kongen av Suderøyene måtte hylle ham. Fra denne ferden kan man regne at Norge hadde varig herredømme over Suderøyene - som nå hørte til Norgesveldet i 168 år - frem til freden i Perth i 1266. I 1099 vendte kong Magnus tilbake til Norge, men sønnen Sigurd ble igjen - som høvding - på de norske øyene ved Skottland. Nå kom kong Magnus i krig med den svenske kongen Inge Stenkildsson, men det ble bare noen få sammenstøt - noe som ikke var til kong Magnus Barfot sin ære. Han sluttet et forlik med svenskekongen, og som en stadfestelse på freden giftet han seg med svenskekongens datter Margret. I 1102 foretok kong Magnus et nytt tokt til Suderøyene og Man - som nå hadde løsrevet seg. På hjemveien gikk han iland i Irland og herjet. På tilbakeveien til sine skip ble han overfalt av irene, og felt etter et mandig forsvar.
Yrke:
Drog 1098 på tokt til øyene i Vest og la Orknøyene og Hebridene under norsk velde.
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.
Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
«1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.»
Guttorm var gift
1. gang med Eldrid Jonsdatter av Blindheim,
2. gang med Bergliot,
3. gang ca. 1150 med Sigrid Torkellsdatter på Fugl.
Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.Ð
Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søsterÐ Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.Ð Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.
Halvbror til kong Inge Bårdsson, regnet med å bli konge da Inge døde 1217, men birkebeinerne valgte den 13 år gamle Håkon Håkonsson. S. beholdt sin jarltittel, ble Håkons formynder og den som styrte Norge til riksmøtet i Bergen 1223 formelt godkjente Håkon som konge.
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Yrke:
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Magnus ble en av de store riksbyggere i Norges historie. Utvidet sentralmyndighetens makt i samfunnet og utførte et skjellsettende arbeid for å skaffe landet et enhetlig og tidsmessig lovverk
Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.
Levde 1247.
Ragnhild ble siste gang nevnt i 1247. Hennes avstamning er usikker
I «Rosensverdslektens forfedre» av Bent og Vidar Billing Hansen antas at hun var datter til Nikolas Kuvung (Nokkve Pålsson), lendmann på Giske, som døde i 1217.
I «Våre forfedre» av Mogens Bugge antas at hun var datter til Jon Torbergsson av Randaberg og Ragnhild Erlingsdatter som igjen var datter til jarlen Erling Skakke (1115-79) og Kristina Sigurdsdatter (død 1178), datter til kong Sigurd Jorsalfare (1090-1130).
Var først hertug over SØ-Norge med sete i Oslo, fra 1299 også konge, og i hans tid ble administrasjonssenteret flyttet fra Bergen til Oslo
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i Kjøbenhavn.
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson. Han ble gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje.
Bygde Akershus slott og flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Yrke:
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Ca 930 - 986 (56 år)