Den kvenske bosettingen i nord har en lang historie, og ordet «kven» har skiftet
betydning og innhold opp gjennom tidene. Den nåværende grensen mellom Sverige og Norge
ble fastlagt i 1751. Før den tid flyttet folk innenfor et stort fellesområde på Nordkalotten.
Begrepet «Kven» har vært knyttet til folket som flyttet fra innlandet på Nordkalotten og ut til
kysten av Troms og Finnmark på 1700- og 1800-tallet. De kom fra grensestrøkene mellom
Finland og Sverige, Tornedalen, og fra det daværende Russland/Finland. Fra 1809 til 1917
var Finland et storfyrstedømme under Russland, med den russiske tsaren som storfyrste.
Kvenfinsk minner til og med i dag om tornedalsfinsk («Meän kieli», som betyr «vårt språk»).
Språkene ligner på gammelfinsk.
Allerede opp gjennom middelalderen vet vi imidlertid at det har flyttet kvener til
Nord-Norge, eller «Ruija» som er det kvenske navnet. I Norge levde kvenene side om side
med samene, og mange lærte seg hverandres språk.
Det er historisk dokumentert at det gamle Kvenland var en av nasjonalstatene
på Nordkalotten. Svenskene gjorde slutt på Kvenlands selvstendighet på 1200-tallet. Første
gang «kvenenes land» er nevnt i skrevne kilder, er i den håløygske høvding Ottars beretninger
til kong Alfred av England på 800-tallet: «Langs den sydlige del av landet på den andre siden
av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet, og langs den nordlige del av landet,
kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og
nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og
kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene.
De har meget små og meget lette båter».
Lenge før den tid, for ca. 5000-5200 år siden, kom ett folk nordover fra sørøst og
slo seg ned i Baltikum, Karelen, Savolaks, Tavastland, det egentlige Finland - og Kvenland og
Sameland i nord. Ingen vet hva dette folket het, men av dem oppstod de ulike stammefolkene
som etter hvert dannet egne kulturer, språk og etnisitet.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om Markenes i 1896:
«Markenæs har sit navn derav, at her i gamle dage holdtes marked, hvor fjellfinner og
kvæner avhændet sine produkter. Da der imedlertid paa stedet ikke fandtes tilstrekkelig med
mat for rensdyrene, saa blev markedsplassen flyttet derfra og til Skibotn i Lyngen».
På Markenes hadde Olle Christophersen find nedsatt seg for å rydde i året 1732. Da
skyldsetningskommisjonen befarte plassen i 1741, vurderte de Olle som «iche til Regns» fordi
han hadde nedsatt seg på plassen «af sig sielves» ved sin «Enfoldige uforstandighed». Olle,
som kan ha vært sønn til Christopher Olsen på Thomasjord, hadde ikke tilpasset seg datidens
byråkrati. Han manglet skriftlig bevis på at han kunne bruke disse egnene som han og hans
forfedre hadde brukt fra «alders tid». Nå var uforståelig skrift på et stykke papir like mye verdt
som det å kunne finne levemåten her ved fjorden. Om mangelen av disse fremmede
bokstavene var årsaken til at han kort tid etter ikke lenger var å finne på Markenes, skal være
usagt.
I 1743 ble han, ifølge Petter Schnitler, enda regnet som en av «Bals Fior Finner som
Boer ved Søesiden og Bruger Gaarder». Fra 1744 var imidlertid qvænen Anders Andersen blitt
ny bruker på Markenes. Han og kona, Susanna Johannesdatter, skal i følge tradisjonen ha
kommet fra Alta, hvortil Anders var tilkalt for å bygge kirke. De mange hus Anders tømret opp
på Markenes vitner i hvert fall om at han har vært en dyktig tømmermann. De eldste barna var
født da familien kom til Markenes. Gården ble dyrket opp og drevet fram til en av de største
gårdene i Balsfjorden på Anders tid.
Sogneprest Magelsen skrev følgende om familien:
«Ti stedet laa øde, da senere en kvænfamilie, Ander Andersen og Susanna,
nedsatte sig der. Baade mann og hustru var ualminnelig store og sterke. De var (etter hvad der
fortælles) blit overfaldte av en russisk røverbande, men efter aa ha slaat mange av røverne
ihjel (hustruen endog flere enn manden) kom de sig undav og flyktet til Norge. Der var
dengang paa Markenes betydelig furuskog og Anders drev meget paa med aa bygge huse. En
nulevende gammel mann har fortalt mig, at Anders hadde en bror, Mattis, og at disse brødres
vanlige dagsverk bestod i, at den ene bror hugg 4 svære mastetrær i skogen, kvistet dem og
«rydde» dem samt drog dem frem tilgaards, hvor den annen bror hugg dem til og la dem op i
bygningen. Paa denne maate byggedes stadig et 'omfar' om dagen. Der finnes ennu i bygden
rester av huse, som skal være bygget av dem, og naar man legger merke til materialene i disse
og erindrer, at de ved gjentagne flytninger og ombygninger er blitt mere og mere avøksede, saa
vil man ikke tvile paa, at det oprindelig har vært overmaate svært tømmer, som det ganske vist
skulle ualmindelige kræfter til aa lempe i raa tilstand. Flere av stokkene i prestegaardens
stallbygning hører med til disse rester, likeledes Eilert Johannesens stuebygning paa indre
Tennes.
Fra denne kvænfamilie paa Markenæs nedstammer en stor del av Balsfjordens
(«Markenæsslegten»), og de utmerker sig tildels ennu ved størrelse og styrke, og Mattis synes
aa ha vært den stærkeste. Jeg har ovenfor uttalt den formening, at det var Mattis, der hjalp
faren med hans bygningsarbeider.»
Når det gjelder historien om Anders bror, er denne heller tvilsom, da det ikke er noe som
gir grunnlag for å tro at Anders har hatt noen bror i Balsfjorden. Magelsens antagelse, at det
var sønnen Mattis som hjalp faren, kan heller ikke stemme, da Mattis var født i 1762, og
Anders døde i 1771, altså når Mattis var 9 år gammel. Sannsynligvis har historien flyttet seg en
generasjon for langt tilbake i tiden, slik at den omhandler de to barna til Anders, altså brødrene
Mattis og Anders Andersen.
Anders og Susanna kom fra Torne sogn i Sverige, som nå er delt mellom Sverige og
Finland. De bodde troligvis på den svenske siden. De rømte fra Karl den tolvtes krig, og som
historien forteller ble de overfalt av russiske røvere på vegen, men de kom da fram til Alta,
der Anders bygde en kirke. Han har muliens bygd en kirke i Kjøllefjord også. Deretter finner vi
ham som dreng hos prost Henning Junghans på Tromsøya. Etter dette bygslet han et
gårdsbruk i Hillesøy, men ble ikke lenge der før han gikk ombord i et hollanskt skip, og
fulgte med dette til Nederland. Der var det stor byggevirksomhet i byene, og Anders har nok
lært mye, og forbedret sine byggekunskaper mens han var der. Etter noen år kom han tilbake,
og i 1742 slo han og Susanna seg ned på Markenes.
På 1700-tallet var det to nyrydningsområder som skilte seg ut. I grensetraktene øst og
nord for Solør hadde et fremmed folkeslag slått seg ned som bureisere, og Trysil-presten skriver
om dem i 1784: «Jeg har finner i mit sogn, virkelige, ramme finner, finner, hvoraf endeel læse
og forståe det finske sprog ligså godt, som om de skulde boe i Åbo i Stor-Finland». Et annet
finsk tilflyttingsområde lå lengst i nord, i Troms og Finnmark. Her kaltes finnene for kvener. Fra
gammelt av hadde de kommet nord til kysten for å bytte varer med samer og nordmenn. Fra
tidlig på 1600-tallet var det særlig folk fra kjøpstaden Torneå øverst i Bottenviken som drev
denne trafikken. Hver vinter møtte de på rekken av markeder fra Lyngen i vest til Varanger i
øst. Men det var først fra begynnelsen av 1700-tallet at kvenene for alvor tok til å bosette
seg i det de kalte Lanta eller Lannanmaa, kystlandet i nord. Det er mulig at krigen mellom
Sverige-Finland og Russland har vært den utløsende faktor. Den kjensgjerning at de fleste
kom fra Torneådalen langt fra den russiske grensen peker imidlertid mer i retning av fattigdom
og overbefolkning som årsaker til trekket mot nord. Gjennom hele 1700-tallet var det særlig i
Lyngen og Alta kvenene slo seg ned. Det kan ha sammenheng med naturforholdene, for på
disse stedene kunne kvenene i tillegg til fisket drive et jordbruk ikke altfor ulikt det de tidligere
hadde drevet i sine hjemtrakter.
I utflyttingsdistriktene talte de svenske embetsmennene nedsettende om folk som rømte
fra gjeld, militærtjeneste og forbrytelser. På norsk side var tonen en helt annen. Man lovpriste
de skikkelige og arbeidssomme innflytterne og satte dem særlig opp som eksempel for samene.
Således skriver oberst Mangelsen i 1749: «Om kvænerne i almindelighed har jeg den
pålidelige underretning, at de for den største del er drivende og duelige folk, som om jordbrug
har langt større kundskab end de lade og sløve søfinner, som ikke synderlig til andet end fiskeri
er duende.» Det var nettopp kvenenes dyktighet som jordbrukere og håndverkere de norske
embetsmennene verdsatte. De ble landsdelens bofaste innbyggere, i motsetning til de norske
og samiske, som helst dro etter fisk og rein og forsømte nyrydningen. Amtmann Ole
Sommerfeldt i Finnmarken gir denne beskrivelsen av kvenene i 1790-årene: «Qvænerne tale
det karelske sprog. De have megen naturlig forstand; de rydde og dyrke gandske vel sin jord,
holde heste, køer og små-creature, ja have agerbrug, hvor klimaet tillader det. Mange af dem
forståe at tømre, bygge både, samt at smide. Når qvænerne have boet nogle år i landet, ere de
ligesom nordmænd og finner (dvs. samer) duelige søefolk. (...) Til sin reenlighets befordring
bruge qvænerne, mandkjøn og qvindekjøn, ligesom russerne varme badstuer. Om sommeren
gåe de fra badstuen gandske nøgne ud i elven, hvorved eller i nærheden af hvilken badstuen
er i almindelighet opbygget.»
Myndighetene gikk i pietismens tid inn for en strengere holdning til bruk av alkohol Det
hadde kommet en «Kongelig forordning» i 1734 og en «Plakat» i 1743 om avskaffelse av
«ulovlige kroer og brennevinsbrenning». I slutten av 1750-årene skjedde det en ytterligere
skjerpning av myndighetenes holdning. Ved forordningen av 08.03.1757 ble forbudet mot
brennevinsbrenningen på det strengeste innskjerpet. Myndighetene fikk ordre om å inndra
alle brennevinskjeler og panner. Det skjedde blant annet med den «brendevins Pande» som
Anders eide. Den ble bragt til tinget og der ble den «sønderhugget» i almuens nærvær.
Kobberet ble konfiskert. Dette skjedde på tinget i 1763.
«Anders Qvæn» i Balsfjorden ble stevnet til tinget av fogden 05.06.1764 for noe
tømmer som var «arrestert» hos ham. Tømmeret ble siden solgt og overtatt av fogden til Karlsøy
kirke. Da et fartøy ble sendt etter tømmeret, skulle «Anders Qvæn» ha holdt en del av det
tilbake. Anders møtte ikke fram på tinget. Hvilken slutt denne saken fikk fremgår ikke av
protokollen, så vi må anta at den ble ordnet i minnelighet.
Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at
være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
Markenes
Brukarar og koner:
Anders Anders. - 67 [år] og Susanna Johanisd. - 55
Born:
Anders Anders. - 12, Hendrich - 10, Mathias - 9, Beata - 17
Tenarar:
Malena Nilsd. - 12, Marith Thomæd. - 14
Brukarar og koner:
Johannes Anders. - 27 og Hst. Elen Hansd. - 26
Born:
Johanna Johannesd. - 2
Tenarar:
Berith Nilsd. - 15
Brukarar og koner:
Thomas Ols. - 52 og Hst. Inger Larsd. - 50
Born:
Ole Thomes. - 20, Jon - 4
Brukarar og koner:
Hendrich Thomes. - 64
Born:
Nils Hendrichs. - 30, Synof - 36
Tenarar:
Ole Thomes. - 38, Elen Thomæd. - 47, Giertrue Olsd. - 30, Karen Pedersd. -
12.»
Anders døde i 1771:
«Jordsat Dom p: t: 26 Anders Andersen Markenes 72».Anders og Susanna må ha vært noen riktige arbeidsjern, da de drev fram Markenes til å
bli en av de største og mest veldrevne gårdene i Balsfjorden. I skiftet etter Anders nevnes totalt
20 tømmerhus, kobber, fe, hester og diverse ploger. En åttring, to kobromsbåter og en seksring
foruten en dragnot, elleve laksegarn, fire sildegarn og ei line viser at de også drev med fiske.
På gården var det ikke noe smiehus, men Anders hadde både smiested, ei stor smieslegge, en
smiehammer, to smietenger foruten tre navere, fem økser og ei gammel bile. Her fantes
dessuten et nytt plogjern med ristel og en halv vog med stangjern. Det er trolig at Anders har
smidd nye egne redskaper og også laget sitt eget jordbruksutstyr. Det er mest trolig at hans
håndverksredskaper og kunnskaper først og fremst har vært brukt til å bygge opp gården
Markenes. Samtidig har Anders vært en ettertraktet byggmester, og han bygde en ny fløy til
kirka på Tromsøya. Det er også grunn til å tro at det var han som bygde det store
Bentsjordhuset.
Skiftet etter Anders ble avholdt 06.04.1774:
«Anno 1774 den 6te Aprily blev Skiftet foretaget til endelig afgiørelse med Deeling og
udlæg efter afdøde Anders Andersen boende paa gaarden Marchenes i Heløe Tinglag, hans
efterladte Enke er Susanna Johansdr:, og de børn hand hafdt i ægteskab med hende, ere
følgende.
1. Johannes, er myndig.
2. Anders, er 19 aar gammel.
3. Hendrich, er 15 aar.
4. Mathis, er 12 aar.
5. Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
6. Maria, gift med Mathis Mathiasen.
7. Susanna, var gift med Hans Hansen Sandøren, er død, men et barn i Live Navnlig
Beathe, er 5 aar gammel og
8. Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
Arvingerne vare alle tilstæde ved Registreringen, som blev forrettet af Sorenskriveren
og tvende Mænd den 14de Septembr. neste aar forhen; og hvem de umyndiges Formynder er,
viiser denne Forretning til Slutning.
Betreffende den afdøede Datter Susanna da som hun er Død efter Faderen var
død, saa kommer hendes søsterlod i Fælleds Boe hos hendes efterlevende Mand saasom
samme Skifteboes nærmere formetder.
Dette Stervboets Formue beløber vid Registrering og Vurdering til den Summa
304 rd: 3 ort hvilket af efterskrevne udtag kand tydlig sees, hvad Boets ejendeele bestaar udj
....
Endskiøndt alle forefindende huuse paa gaarden er ansatt til vurdering, som
Registreringen udviser, saa kand man dog ikke forsvare at tage dem alle fra gaarden og
udlægge dem til Arv og Eje; Thi da den afdøede Anders Andersen kom til Pladsen, var den en
uryddet Atminding som efter nogle aars beboelse blev skyldsatt for 2 Punds Landskyld, hvilket
skeede i aaret 1743; Da nu Rødningsmanden Anders Andersen ventelig har siddet sine
Rydningsaar fri efter Loven, for Skatter og utgifter, saa var det og hans Pligt efter Loven og de
Kongelig forordninger, ej allene at Rydet Pladsen, men end og at bebygge samme med de
nødvendige huuse, hvortil hand har haft frihtd at benøtte sig af den i nærheden værende
Furre-skoug uden nogen afgift derfore, paa denne grund kand ej bedre skiønnes end jo
følgende nødvendige husse bør følge til Jorden Markenes, uden at udlægges til Enken eller
Arwingene, neml.
1 gammel daglig Stue med bord og benke og
4 Nagle faste sængestæder,
samt 1 liden Madstue i enden ved Dagligstuen,
alt ansatt for 13 Rdl.
....
Alle foreskrevne afkortninger er tilsammen 47 rd: 10 sh: som drager fra Boets
beløb,
Er saa i behold 257 rd: 2 ort 6 sh:
Deraf tager Enken Susanna Johans Datter den halve deel som hoved Lod =
128 rd: 4 ort 3 sh.
De øvrige = 128 rd: 4 ort 3 sh: skal Jævnes og Deeles imellem børnene, som
følger:
Efter den forklaring som Enken og Arvingerne have giort for Skifte Retten, have
at gifte børn Johannes, Anna, Maria, Susanna og Beathe, hver taget en Hiemme gave som er
berignet at beløbe til = 13 rd: 4 sh:, undtagen at Datteren benævnt Beathe feiler endem for en
gryde
1 rd: 5 ort.
De tvende ugifte Sønner Anders, Hendrich og Mathis skal have lige derimod
med = 13 rd: 4 sh:,
er til disse tvende i alt 41 rd:
Efter aftale imellem Enken og de myndige Arvinger, skal hver af disse 4de børn,
Anders, Hendrich, Mathis og Beathe, have Vede.r.av mod det der er bekaastet af Faderen i
Levende Live paa de andre gifte børns Bryllup paa hver = 12 rd:,
er 48 rd:
Tilsammen = 90 rd: 5 sh.
Bliver saa igien af de ovenmelte 128 rd: 4 ort 3 sh: at deele imellem Samtlige
Søskende som arv
37 rd: 5 ort 3 sh:,
Deraf en broderlod 6 rd: 1 ort 13 5/6 sh: og en Søsterlod 3 rd: 14 11/12 sh.
Enken Susanna Johansdatter for hendes hovedlod = 128 rd: 4 ort 3 sh: har til
udlæg efterfølgende:
1 stor Stue paa gaarden, vurderit for 60 rd:, deraf den halve værdj 30 rd:
....
Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd: 1 ort 13 sh:, udlagt
1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd:
1 liden Fiøs for 1 rd:
14 stang-Jern 1 ort 12 sh:
Værdi i et Stabbur med Beathe 4 ort
1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 ort
Til overs 15 sh: Er 6 rd: 2 ort 12 sh:
....
Datteren Anna tilkommer i Arv en Søsterlod = 3 rd: 14 sh: udlagt:
1 Smidestæd 2 rd: 3 ort
1 Smide=Slægge 1 ort 8 sh:
1 Smide=hammer 1 ort
2 Smide=Tænger 1 ort
tager hos Anders 6 sh:
Er 3 rd: 14 sh:
....
Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og
saalenge Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive dem
beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed da beskikkes den
ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ... udlæg at det kand blive
dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand bør være Ansvarlig i fremtiden, da
hand til den ende er leveret Lodseddel til sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.
Hvad Sønnen Anders angaar da er hand af den Alder og Forstand at hand kand
modtage Sit udlæg helst da hand nu allerede er gift og i huusholdning hos Moderen.
De øvrige børn ere Myndige og Annammer selv deres udtag, saafremt moderen
ej vil indløse det mod Penge i fald hun det forlanger og det i sin huusholdning behøver.
Saaledes sluttet og forrettet
Teft: W. M: Thomæsøn».
Anders og hans etterkommere var dyktige tømmerhuggere. Etter at Anders døde, fulgte
sønnene Johannes, Anders og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging.
Ca 1699 - 1771 (72 år)
