Fogde / Berghauptmann. Levde fra 1600 til 1646.
Allerede leidanglisten fra midt i 1500-årene viser at det var mange utenbys fra som søkte til Trondheim. Innflytning var en forutsetning for at folketallet i en by skulle øke, og det må vi tro Trondheim gjorde. En by som var henvist til sin egen naturlige folketilvekst, ville oppvise synkende innbyggertall. Innflytterne var nordmenn og svensker, få andre. Det er ikke trolig at de brakte med seg kapital, nytt initiativ eller annet som kan få oss til å se varige spor etter dem. Anderledes blir det med innvandringen fra 1600. Fra da av og til langt ut i 1800-årene skulle det bli innvandrere og deres etterkommere som satt sterkest preg på utviklingen i alle norske byer. Og de fleste av innvandrerne var tyskere og dansker. Svært mange kom fra de to hertugdømmene Slesvig og Holstein. Alle de som gjør seg mest gjeldende i trelasthandelen i Trondheim de første ti-årene av det nye hundreåret, er innvandrere.
Otte kom antagelig fra Syd-Jylland. Han startet, som brødrene Schøller, sin karriere som fogde. Det er all grunn til å tro at det er denne viktige stillingen som danner utganspunkt for den posisjon de kom til å få i Trondheim.
De varene borgerne i Trondheim hadde å utføre oppgis i listene som trelast og fisk - tørrfisk, saltfisk og sild. Dertil kom tjære og skinn, det siste fra Jämtland, ofte over Levanger marked. Eksportørene av fisk i alle former er mange. Derimot er det få som sender trelast ut av byen. Fra 20-årene samles eksporten av dette produkt gradvis på få hender. Ved siden av Noquer er det Otte Lorck, Caspar Schøller, Henrik Sommerschield, Alexander Samson og noen andre, i alt 8-9 navn går igjen. Fra 20-årene blir denne form for handel mindre vanlig. Befraktning avløses av direkte salg av trelast til hollenderne. Dette vitner først og fremst om at farten fra Trondheim til Holland med trelast kommer inn i mer faste former. Skutene leies fra Holland. Dermed må vi regne med at den primære delen av farten, trelasteksporten til Holland, er ordnet på forhånd. Men samtidig må vi søke etter grunnlag for dette i byen selv. En ting er at borgerne skaffer seg egne skip. Først Noquer i 1616, som da eier et skip på 45 lester. Det går i ballast til byen og fører ut trelast. To år etter har han et skip på 60 lester, samme år står også Otte Lorck og Alexander Samson oppført med hvert sitt.
Otte var fogde i Orkdal fra 1624. Ifølge Orkdalsboka var han nok den værste futen bygda hadde hatt.
I 1632 kom det melding om rike kopperfunn i Kvikne i Østerdalen. Denne vakte slik glede at kongen lot holde en takksigelsesdag for bergverkene, slik skikken var på den tiden. Det blir fortalt at funnet ble gjort i 1629, og tradisjonen i bygda vil vite at finneren var en Gammel-Nils som senere itte kunn' finne att romme. Kvikne var den gang et anneks til Tynset.
I 1634 ble inspektøren for jernverkene, den danske adelsmannen Iver Prip til Søgaard, styrer for Kvikne kopperverk med titelen berghauptmann for Norge. Den offentlige bergstyringen hadde vært uten håndhever etter 1632, da berghauptmann Johan Diegel døde. Nå var partisipantene ved Kongsberg Sølvverk lei av all den innblanding i verksdriften som den kongelige berghauptmannen tillot seg, som om han skulle være direktør ved verket. Noen av disse tilhørte høyadelen, og da kong Christian hadde tapt mye prestisje etter krigen i Tyskland, satt de seg nå imot utnevningen av en ny berghauptmann med bostad på Kongsberg. Kongen utnevnte derfor foreløpig en berghauptmann for Det Nordenfjellske, med bosted i Kvikne. Bergmesterembetet for Sør-Norge ble i mellomtiden styrt av geschworneren og bergskriveren ved sølvverket. Det var på den tiden 6 eller 7 bergverk, 1 sølvverk, 1 kopperverk og 4-5 jernverk.
Samme år ble Otte tilsatt som bergskriver ved verket. Fra 1632 hadde Hans Pedersen vært bergskriver, han reiste nå fra verket. Med stiger, kulbrennere, berggeseller, bergknekter, smeltere, hytteknekter, røstvendere med knekter og faste kjørekarer var det i 1634-35 i alt omkring 60 mann. Kvikneverket lå i Akershus len, men av praktiske grunner ble det fra 1639 regnet til Det Nordenfjellske, med lensherren i Trondheim som inspektør.
Alt i 1639 var skogen i Kvikne utsatt for slik rovdrift at det var tale om å bygge smeltehytte i andre og mer skogrike strøk. En mengde kongebrev til Urne, Parsberg og Prip handlet for det meste om hvordan man skulle skaffe røste- og kullved til bergverket Gabes Godes (Guds gave). Det var i det hele slik mangel på ved at selv en bygd så langt bort som Solør fikk leveringsplikt til kopperverket. Det var også på tale å bygge ei hytte i skogsstrøket nede mot Tynset, etter fremlegg fra Iver Prip. Dette ble vraket, i stedet godtok de et annet forslag fra bergskriver Lorck om å legge det nye hyttekomplekset ved gården Lille-Innset. Kongen var også misfornøyd med det overslag for driften som Prip kom med. Det nye hytteverket kom til å ligge 24 km. nord for det nåværende Yset, 30 km. fra gruva. Våren 1640 kom det ordre om at Breivadhytta og de andre hyttene skulle flyttes til Innset. Ved Innset ble det nå etter hvert bygd 3 smeltehytter og garhytte, røstehus, kullhus, kopperbu, materialhus osv. på begge sider av Orkla, med en dam med brygge tvers over elva.
Forholdet mellom berghauptmannen og bergskriveren var ikke det beste, de hadde begge ett og annet å si om hverandre. Prip dro seg derfor tilbake til sine jernverks-interesser. Bergskriver Otte Lorck ble nå utnevnt til berghauptmann Nordenfjells, og samtidig til styrer av Kvikne-verket fra 01.01.1640. Men han var alt i funksjon fra 22.10.1639, da Prip fikk ventebrev på Reins kloster ved Trondheimsfjorden. Otte gikk straks i gang med hytteanlegget i Innset og viste seg snart å være en virksom herre med mange ideer. Han bygde om gårdene Innset og Holte så de ble høvelige styrerbosteder og gruvedriften ble under hans styre intensivert. Han økte produksjonen til 800 skpd. i 1640, 700 i 1641 og 835 i 1642, i gjennomsnitt 778 skpd. årlig. Driftsutgiftene var under Prip i årene 1637-39 53.748 rdl. Under Otte steg de i årene 1640-42 til 98.823 rdl. Tar en hensyn til de 20.000 daler til Innset hytte, ga verket under Otte det samme rene nettooverskudd som tidligere, nemlig omkring 15.000 rdl. Otte gir selv et oversyn over 3-årsdriften. Gruven måtte bli dyrere etter hvert som en kom dypere ned i fjellet. Den primitive malmkjøringen og vannlensing med hester opp for et skråplan med en stigning på 1:2.7 ble dyr i en gruve uten skikkelig luft-tilførsel.
Det viste seg altså at Otte ikke fikk større overskudd selv om produksjonen var større. Iver Prip fikk derfor rett i sin vurdering av hovedgruva, og hva denne ved rasjonell drift ville yte. Kongen ga derfor den nye statholderen Hannibal Sehested ordre om å redusere kopperproduksjonen til 600 skpd. Senere på året 1642 oppnevnte han en kommisjon av høy embetsmenn som skulle gi en uttalelse om bergverkets stilling og den fremtidige driften. Denne ble fremlagt samme år og gikk ut på at et overskudd på 15.000 rdl, eller 36 % av bruttoinntekten, ved en produksjon på 600 skpd. var meget bra. Ville en ha større utbytte måtte produksjonen økes. Otte hadde forsøkt med en produksjon på 800 skpd. med dårlig resultat. Nå tilbød Prip seg å forsøke å få produksjonen opp i 800 skippund med et netto overskudd på 24.000 rdl. om de sikret ham et årlig innskudd på 24.000 rdl. Kommisjonen anbefalte dette og forslaget ble fulgt. Otte sluttet i sin stilling ved utgangen av året og ble borgermester i Trondheim.
Kongen var misfornøyd med Parsberg og Otte. Disse hadde nemlig seg imellom gjort en avtale for 10 år om levering av kull til verket. Overberghauptmann Lüttichau hadde gjort kongen oppmerksom på at denne avtalen fordyret hyttedriften. Den gamle kull-prisen som var 3 ort pr. læst levert ved hytta, kom nå opp i 3 ort, og denne nye prisen krevde nå også den største kull-leverandøren, presten Hans Lauritzen. Lensherren Oluf Parsberg kom derfor i unåde hos kongen, og ble i 1643 forflyttet til Båhuslen.
I 1630-årene fikk lensherren Oluf Parsberg og futene Caspar Schøller, Morten Lauritzen, Otte Lorck og Jens Friis brev på skattefrihet for fire år for et nytt kobberverk på Ytterøya i Nord-Trøndelag. De fire futene kalles i brevet borgere og innbyggere i Trondheim, så de er kanskje ikke futer lenger. Noen år tidligere ble Innset kobbergruver åpnet, men de gikk for kongens regning, og byens eneste fordel av verket var den økte handelen det må ha gitt opphav til. Vi vet lite om denne handel, men den førte i alle fall til markedet på Orkdalsøra fra midt i 30-årene.
I 1637 fikk Otte, som da var berghauptmann der, tillatelse til å starte en reperbane i Trondheim sammen med borgermester Anders Helkand. De skulle ha plikt til å forsyne byen med alt tauverk som trengtes for samme pris som ellers var gjengs. Anders Helkand ble tolder i Trondheim i 1631, byfogd i 1633, overformynder i 1637 og rådmann i 1639. I 1637 fikk han bevilgning på et sagbruk som hans hustrus søster hadde hatt. I 1639 fikk han bevilgning på kobberverk ved kobbergruvene i Singsås, Gauldal og Stjørna. I 1643 ble han kirkeverge ved Domkirken.
I 1640 fikk Otte og Anders Helkand tillatelse til å forsyne kirkene i Trondheim og lenet med vin og brød.
Når det gjelder borgernes tilegnelse av jord, står Caspar Christophersen Schøller i en særstilling. I 1646 har de øvrige borgere i byen ubetydelig mer jord i lenet enn de hadde i 20-årene, vel 90 spann. De to eneste menn som eier jord av betydning ved siden av Caspar var Lauritz Bastiansen Stabel med ca. 42 spann og Otte med vel 10 spann. Otte var nå en gammel mann.
Otte hadde følgende barn (minst):
Hans, Leutenant ved Trondhjems Nasjonale Infanteriregiment fra 01.05.1644 til 01.12.1649.
Inger, gift med fogden Mads Pedersen Søegaard.
Styrmann Otte Ottesen fra Trondheim, som satt på Nordeidet og var gift med Anne Block i hennes 2. ekteskap, var antagelig også en av hans sønner.
Allerede leidanglisten fra midt i 1500-årene viser at det var mange utenbys fra som
søkte til Trondheim. Innflytning var en forutsetning for at folketallet i en by skulle øke, og det
må vi tro Trondheim gjorde. En by som var henvist til sin egen naturlige folketilvekst, ville
oppvise synkende innbyggertall. Innflytterne var nordmenn og svensker, få andre. Det er ikke
trolig at de brakte med seg kapital, nytt initiativ eller annet som kan få oss til å se varige spor
etter dem. Anderledes blir det med innvandringen fra 1600. Fra da av og til langt ut i
1800-årene skulle det bli innvandrere og deres etterkommere som satt sterkest preg på
utviklingen i alle norske byer. Og de fleste av innvandrerne var tyskere og dansker. Svært
mange kom fra de to hertugdømmene Slesvig og Holstein. Alle de som gjør seg mest gjeldende
i trelasthandelen i Trondheim de første ti-årene av det nye hundreåret, er innvandrere.
Otte kom antagelig fra Syd-Jylland. Han startet, som brødrene Schøller, sin karriere som
fogde. Det er all grunn til å tro at det er denne viktige stillingen som danner utganspunkt for
den posisjon de kom til å få i Trondheim.
De varene borgerne i Trondheim hadde å utføre oppgis i listene som trelast og fisk -
tørrfisk, saltfisk og sild. Dertil kom tjære og skinn, det siste fra Jämtland, ofte over Levanger
marked. Eksportørene av fisk i alle former er mange. Derimot er det få som sender trelast ut av
byen. Fra 20-årene samles eksporten av dette produkt gradvis på få hender. Ved siden av
Noquer er det Otte Lorck, Caspar Schøller, Henrik Sommerschield, Alexander Samson og noen
andre, i alt 8-9 navn går igjen. Fra 20-årene blir denne form for handel mindre vanlig.
Befraktning avløses av direkte salg av trelast til hollenderne. Dette vitner først og fremst om at
farten fra Trondheim til Holland med trelast kommer inn i mer faste former. Skutene leies fra
Holland. Dermed må vi regne med at den primære delen av farten, trelasteksporten til Holland,
er ordnet på forhånd. Men samtidig må vi søke etter grunnlag for dette i byen selv. En ting er at
borgerne skaffer seg egne skip. Først Noquer i 1616, som da eier et skip på 45 lester. Det går i
ballast til byen og fører ut trelast. To år etter har han et skip på 60 lester, samme år står også
Otte Lorck og Alexander Samson oppført med hvert sitt.
Otte var fogde i Orkdal fra 1624. Ifølge Orkdalsboka var han nok den værste «futen»
bygda hadde hatt.
I 1632 kom det melding om rike kopperfunn i Kvikne i Østerdalen. Denne vakte slik
glede at kongen lot holde en «takksigelsesdag» for bergverkene, slik skikken var på den
tiden. Det blir fortalt at funnet ble gjort i 1629, og tradisjonen i bygda vil vite at finneren var en
«Gammel-Nils» som senere «itte kunn' finne att romme». Kvikne var den gang et anneks til
Tynset.
I 1634 ble inspektøren for jernverkene, den danske adelsmannen Iver Prip til Søgaard,
styrer for Kvikne kopperverk med titelen berghauptmann for Norge. Den offentlige
bergstyringen hadde vært uten håndhever etter 1632, da berghauptmann Johan Diegel døde.
Nå var partisipantene ved Kongsberg Sølvverk lei av all den innblanding i verksdriften som
den kongelige berghauptmannen tillot seg, som om han skulle være direktør ved verket. Noen
av disse tilhørte høyadelen, og da kong Christian hadde tapt mye prestisje etter krigen i
Tyskland, satt de seg nå imot utnevningen av en ny berghauptmann med bostad på
Kongsberg. Kongen utnevnte derfor foreløpig en berghauptmann for Det Nordenfjellske, med
bosted i Kvikne. Bergmesterembetet for Sør-Norge ble i mellomtiden styrt av geschworneren og
bergskriveren ved sølvverket. Det var på den tiden 6 eller 7 bergverk, 1 sølvverk, 1
kopperverk og 4-5 jernverk.
Samme år ble Otte tilsatt som bergskriver ved verket. Fra 1632 hadde Hans Pedersen
vært bergskriver, han reiste nå fra verket. Med stiger, kulbrennere, berggeseller, bergknekter,
smeltere, hytteknekter, røstvendere med knekter og faste kjørekarer var det i 1634-35 i alt
omkring 60 mann. Kvikneverket lå i Akershus len, men av praktiske grunner ble det fra 1639
regnet til Det Nordenfjellske, med lensherren i Trondheim som inspektør.
Alt i 1639 var skogen i Kvikne utsatt for slik rovdrift at det var tale om å bygge
smeltehytte i andre og mer skogrike strøk. En mengde kongebrev til Urne, Parsberg og Prip
handlet for det meste om hvordan man skulle skaffe røste- og kullved til bergverket «Gabes
Godes» (Guds gave). Det var i det hele slik mangel på ved at selv en bygd så langt bort som
Solør fikk leveringsplikt til kopperverket. Det var også på tale å bygge ei hytte i skogsstrøket
nede mot Tynset, etter fremlegg fra Iver Prip. Dette ble vraket, i stedet godtok de et annet
forslag fra bergskriver Lorck om å legge det nye hyttekomplekset ved gården Lille-Innset.
Kongen var også misfornøyd med det overslag for driften som Prip kom med. Det nye
hytteverket kom til å ligge 24 km. nord for det nåværende Yset, 30 km. fra gruva. Våren 1640
kom det ordre om at Breivadhytta og de andre hyttene skulle flyttes til Innset. Ved Innset ble
det nå etter hvert bygd 3 smeltehytter og garhytte, røstehus, kullhus, kopperbu, materialhus
osv. på begge sider av Orkla, med en dam med brygge tvers over elva.
Forholdet mellom berghauptmannen og bergskriveren var ikke det beste, de hadde
begge ett og annet å si om hverandre. Prip dro seg derfor tilbake til sine jernverks-interesser.
Bergskriver Otte Lorck ble nå utnevnt til berghauptmann Nordenfjells, og samtidig til styrer av
Kvikne-verket fra 01.01.1640. Men han var alt i funksjon fra 22.10.1639, da Prip fikk
ventebrev på Reins kloster ved Trondheimsfjorden. Otte gikk straks i gang med hytteanlegget i
Innset og viste seg snart å være en virksom herre med mange ideer. Han bygde om gårdene
Innset og Holte så de ble høvelige styrerbosteder og gruvedriften ble under hans styre
intensivert. Han økte produksjonen til 800 skpd. i 1640, 700 i 1641 og 835 i 1642, i
gjennomsnitt 778 skpd. årlig. Driftsutgiftene var under Prip i årene 1637-39 53.748 rdl. Under
Otte steg de i årene 1640-42 til 98.823 rdl. Tar en hensyn til de 20.000 daler til Innset hytte, ga
verket under Otte det samme rene nettooverskudd som tidligere, nemlig omkring 15.000 rdl.
Otte gir selv et oversyn over 3-årsdriften. Gruven måtte bli dyrere etter hvert som en kom
dypere ned i fjellet. Den primitive malmkjøringen og vannlensing med hester opp for et skråplan
med en stigning på 1:2.7 ble dyr i en gruve uten skikkelig luft-tilførsel.
Det viste seg altså at Otte ikke fikk større overskudd selv om produksjonen var større.
Iver Prip fikk derfor rett i sin vurdering av hovedgruva, og hva denne ved rasjonell drift ville yte.
Kongen ga derfor den nye statholderen Hannibal Sehested ordre om å redusere
kopperproduksjonen til 600 skpd. Senere på året 1642 oppnevnte han en kommisjon av høye
embetsmenn som skulle gi en uttalelse om bergverkets stilling og den fremtidige driften. Denne
ble fremlagt samme år og gikk ut på at et overskudd på 15.000 rdl, eller 36 % av
bruttoinntekten, ved en produksjon på 600 skpd. var meget bra. Ville en ha større utbytte
måtte produksjonen økes. Otte hadde forsøkt med en produksjon på 800 skpd. med dårlig
resultat. Nå tilbød Prip seg å forsøke å få produksjonen opp i 800 skippund med et netto
overskudd på 24.000 rdl. om de sikret ham et årlig innskudd på 24.000 rdl. Kommisjonen
anbefalte dette og forslaget ble fulgt. Otte sluttet i sin stilling ved utgangen av året og ble
borgermester i Trondheim.
Kongen var misfornøyd med Parsberg og Otte. Disse hadde nemlig seg imellom gjort en
avtale for 10 år om levering av kull til verket. Overberghauptmann Lüttichau hadde gjort
kongen oppmerksom på at denne avtalen fordyret hyttedriften. Den gamle kull-prisen som var
3 ort pr. læst levert ved hytta, kom nå opp i 3½ ort, og denne nye prisen krevde nå også den
største kull-leverandøren, presten Hans Lauritzen. Lensherren Oluf Parsberg kom derfor i
unåde hos kongen, og ble i 1643 forflyttet til Båhuslen.
I 1630-årene fikk lensherren Oluf Parsberg og futene Caspar Schøller, Morten
Lauritzen, Otte Lorck og Jens Friis brev på skattefrihet for fire år for et nytt kobberverk på
Ytterøya i Nord-Trøndelag. De fire futene kalles i brevet borgere og innbyggere i Trondheim, så
de er kanskje ikke futer lenger. Noen år tidligere ble Innset kobbergruver åpnet, men de gikk
for kongens regning, og byens eneste fordel av verket var den økte handelen det må ha gitt
opphav til. Vi vet lite om denne handel, men den førte i alle fall til markedet på Orkdalsøra fra
midt i 30-årene.
I 1637 fikk Otte, som da var berghauptmann der, tillatelse til å starte en reperbane i
Trondheim sammen med borgermester Anders Helkand. De skulle ha plikt til å forsyne byen
med alt tauverk som trengtes for samme pris som ellers var gjengs. Anders Helkand ble tolder i
Trondheim i 1631, byfogd i 1633, overformynder i 1637 og rådmann i 1639. I 1637 fikk han
bevilgning på et sagbruk som hans hustrus søster hadde hatt. I 1639 fikk han bevilgning på
kobberverk ved kobbergruvene i Singsås, Gauldal og Stjørna. I 1643 ble han kirkeverge ved
Domkirken.
I 1640 fikk Otte og Anders Helkand tillatelse til å forsyne kirkene i Trondheim og lenet
med vin og brød.
Når det gjelder borgernes tilegnelse av jord, står Caspar Christophersen Schøller i en
særstilling. I 1646 har de øvrige borgere i byen ubetydelig mer jord i lenet enn de hadde i
20-årene, vel 90 spann. De to eneste menn som eier jord av betydning ved siden av Caspar
var Lauritz Bastiansen Stabel med ca. 42 spann og Otte med vel 10 spann. Otte var nå en
gammel mann.
Otte hadde følgende barn (minst):
Hans, Leutenant ved Trondhjems Nasjonale Infanteriregiment fra 01.05.1644 til
01.12.1649.
Inger, gift med fogden Mads Pedersen Søegaard.
Styrmann Otte Ottesen fra Trondheim, som satt på Nordeidet og var gift med Anne
Block i hennes 2. ekteskap, var antagelig også en av hans sønner.