Skofte left on a pilgrimmage to the Holy Land with a son and never returned.
162. Skofte Ogmundsen Giske, Lendmann. Levde 1050. Død 1103.
Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann ogomtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner varda voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot omnoe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftesside, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn ogTord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren tilGibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann.Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til TordFolesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift medÅsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.Ð
17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet omarven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde denså hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om dennesaken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle værei kongens vold; han sa at da var de tryggest.
Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som varmellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn tilkongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sadet at det var klart han var såpass klok, at, sier han, jeg ikke viltrette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i detslekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann,og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.Ð Kongen holdt på sitt, og hanble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.Ð
18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at hanskulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte baresint og stutt. Da sa Finn: Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at Deville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, ogfå av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som sattder, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist størrehøvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mangesynes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.Ð Kongen bleikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.Ð
19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen,sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deresfar. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimeligdjerve. Da sa Ogmund:
Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; hervil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv igave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg ataldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min ellernoen av brødrende mine, dersom jeg får rå.Ð Så tok Ogmund hjem, og de såhverandre aldri mer, han og kong Magnus.Ð
20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bortfra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnenehans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sentferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der omvinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og omsommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høstentil Romaborg.
Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levdelengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skoftehar seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjentvidt og bredt.Ð
----
Skofte Ogmundson Giske f. 1040, Giske, Møre og Romsdal, yrke: lendermann, korsfarer, g. Gudrun Tordsdotter på Giske. Skofte døde 1103, Roma, Italia.
Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.Ð
17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.Ð Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.Ð
18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.Ð Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.Ð
19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.Ð Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.Ð
20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.
Skoglar-Toste var viking fra Götaland, en mektig sjøkriger.
Harald Grenske tok sin tilflukt hos ham etter mordet på sin far, og deltok i hans vikingferder. Skoglar eller Skågul var ikke fyrste. Fra Snorre Sturlasson och Håkon jarls saga: Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste (etter valkurjen Skogul). (Källa: Kjell Høyer).
Skolgång, klass 3-5 (folkskolans klass 1-3) i Linnéskolan, ett år i Ljungstedtska skolan, vid 14 års ålder lärling på Backers raksalong på Storgatan i Linköping, senare hos en frisör Andersson på Repslagargatan i Linköping. Studerade på Hermods. Lärling hos en perukmakare i Stockholm 1911-1913, arbetade bla med peruker till Kgl Teatern och Operan. Bosatt först på Styrmansgatan och senare (1913) på Kommendörsgatan 12 i Stockholm. Flyttade från Linköping till Norrköping (Hedvig) 1916 14/11. Bosatt på Slottsgatan 150 i Norrköping 1916-1917. Anställd hos Hallbergs frisersalong på Storgatan 5 i Södertälje 1917 11/6. Övertog Hallbergs herrfrisering på Storgatan 5 1930. Bosatt på Rådhusgatan 11 i Södertälje 1917-1923, Frejagatan 19 1923-1932, Värdsholmsgatan 10 1932-1950, Järnagatan 32B 1950-1969, Erikshällsgatan 23 från 1969 till sin död.
Skrev de kjente «Almanakoptegnelser 1565 - 1613».
Peder, som i 1560-årene studerte ved universitetene i Leipzig og Wittenberg, begynte 24 år gammel å gjøre dagbokslignende notater og fortsatte med dette livet ut. Til notatene benyttet han et av tidens almanakkhefter i lommeboksformat, 10 x 7 cm, det ble ialt 49 almanakker.
Skrev sig 1561 till Öjhult. Samma år underskrev han adelns trohetsförsäkran till konung Erik. Ryttmästare för västra Smålands fana av Smålands ryttare under konung Eriks krig mot Danmark 1567-1568. Underskrev adelns trohetsförsäkran till konung Johan 1568. Övergick med sin fana på våren 1569 till Estland och var en tid kommendant i Narva. Mönstrade åter med sin fana i Jönköping 22 sept 1569. Innehade 1569 Hallaryds socken, Kron. län i förläning. Bevistade riks- dagen i Stockholm 1573. Underskrev Uppsala mötes beslut 1593.
Kronobefallningsman i Sunnerbo 1596 och ännu 1604. Fick åter Hallaryds socken i förläning 11/3 1600. Sålde Berga i Styrestads socken, Östergötland till sin hustrus systerson Truls Rosenstråle1603.
Död i Öljehult
Skule var sønn til Toste Jarl som var bror til kong Harald Gudinesson i England. Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge. Han regnes som Reinsættens stamfar.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller,Ð sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.Ð Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.Ð
Han fikk også godset Rein (nå Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag.
Skötte silvertransporterna från Sala silvergruva till Uppsala åt Gustaf Vasa. Miste troligen nacken p.g.a. att en del silver försvann under frakten, enligt ett brev från Gustaf Wasa.
Slekten Hofnagel. Det sies å være en jødisk slekt som flyktet fra Antwerpen til Norge og Sverige på 1600-tallet (patrisierfamilie).
Det kan jo stemme i teorien, for det er rette tiden for forfølgelser og hekseprosesser i Europa.
Hofnagel betyr jo hestehov som kjent. Det er vel et tegn på styrke.
Sletten, opprinnelig kalt Sletnes, ligger lengst ute i Balsfjorden mot Balsnes og var den siste nordmannsgården som ble lagt for skyld i 1741. Den ble først ryddet av nordmannen Jens Christophersen som bosatte seg der ca. 1715 ifølge tillatelse av forvalter Karsten Berenhoff. Da skyldsetningsforretning ble avholdt 26.08.1741, var hans enke, Berit Eriksdatter, bruker av gården. Grenseskillet ble satt fra Lerelven til en stor sten som ligger på nesset straks utenfor gården. Jorden ble erklært å være lettbrukt, ganske god til gress og med tiden også til noe kornavl. Den kunne da føde 3 kyr og hadde tilstrekkelig bjørkeskog. Skylden ble satt til 18 mark.
I 1787 finner vi 3 brukere på Sletten, bl.a. Ole Christophersen fra Kobbevaagnesset.
Hvert bruk hadde en skyld på 6 mark. Ole satt som bruker på den ene tredjedel til og med 1798, det er dette bruk som senere kalles Langstrand. På bruket finnes 2 gamle gammetomter, hvor det har blitt funnet jernskrap, hornskjeer m. m. Sagnet sier at det først skal ha bodd to finner på Langstrand. Fra 1799 ble bruket delt mellom Anders Christophersen og Christian Olsen, hver med en skyld på 3 mark. Christian utgikk som bruker i 1805 og Anders overtok også dette bruket.
I mars 1814 oppga Anders Christophersen, som da satt med 6 mark av Sletten, bygselen av sitt bruk til fordel for Hans Peder:
«Sletten [Langstranden] - [Balsfjord].
Bygselseddel fra propr. Maursund til Hans Peder Hansen på 6 mark i denne gård, tidligere brukt av Anders Christophersen (lnr. 193), datert 10.05.1828, tinglyst 23.06.1828».
Hans Peder satt så som bruker til 1834. Han oppga da bygselen til fordel for Jens Johannesen mot kår:
«Fôr til ei ku og rett til å høste halve jorden» i 1834. Sønnen Nils bodde på Markenæs da han ble konfirmert i 1835 og datteren Kirsten
bodde på Tennæs da hun ble konfirmert i 1837.
Da hans hustru døde i 1858 oppgis det at hun bodde som kårkone på Middagsnæs som ligger noe lenger inn i Balsfjorden enn Sletten. Antagelig bodde imidlertid begge fortsatt på Sletten hvor de hadde kårkontrakt siden 1834.
Ved folketellingen i 1865 var Hans Peder enkemann og oppgis å være 79 år gammel.
Han bodde hos sin sønn Nils på Grønaasen og er oppført som født i Tromsø prestegjeld. Det er imidlertid kun en følge av at Balsfjord og Malangen ble utskilt som eget prestegjeld først ved en kgl. res. av 18.10.1856.
Slår Knudssönnerna vid Älgarås 1205
Stöd från Hvidesläkten i Danmark
Stöttad av jarlen Birger Brosa
Nederlag vid Lena 1208 ~
Falen vid Gestilren samman med många
Släkten härstammar från SIMON DOUZETTE, f omkring 1670, som kom till Sverige omkring år 1700 från Frankrike. Simon gifte sig med Barbara Dorotea Breyer, född i Tyskland. Simon var regementspukslagare vid Skånska Ståndsdragonerna och senare vid Västgöta kavalleri. Tjänstebostället var Sven Torstensgården, mest känd under namnet Pukaregården, i Sävare kyrkby, till vilken hörde Pukaregården i Hangelösa samt en gård i Bergums socken i Älvsborgs län.
Stamföräldrarna hade 11 barn, av vilka dock endast 3 söner och 2 döttrar har nu levande efterkommande. Av de äldre generationerna kom alla att ägna sig åt regementsmusiken, som "pukare", trumpetare och trumslagare. En medlem blev dock aktiv militär.
Av Konung Karl XII hade Simon fått det löftet att en av hans söner skulle efterträda honom i tjänsten. Det blev den tredje sonen, Johan Gustaf, som kom att göra detta och denne i sin tur efterträddes av en av sina söner. Under ett helt sekel kom nämnda regementes musikkårs chef därför att vara en Douzette. Pukaregården kom att innehas under tre generationer av släkten. Den tredje innehavaren dog 1819. Gården är alltså släktens stamgård, men det finns nu ingenting kvar av den. Vid skiftet utflyttades den från byn och nya byggnader uppfördes och efter sista världskriget blev den flygfält.
