Yrke:
Han fulgte faren til England i 1066, og styrte Norge sm.m. broren Magnus til dennes død i 1069. Hans regjeringstid er preget av fred og fremgang. Grunnla Bergen.
Harald 3 Hardråde (Hard-ruler), 1015-1066, son of King Sigurd Syr in Ringerike and Åsta Gudbrandsdatter. Participated in the battle of Stiklestad on his half brother King Olav's side. Fled afterwards to Russia. From 1034 he entered the Greek emperor's service as chief of the "vaerings" (Varangians) in Miklagard (Istanbul). Married Grand Prince Jaroslav's daughter, Ellisiv, in Russia. 1045 he returned to Norway with a big fortune and got half of the kingdom by trading his gold for King Magnus. When Magnus died, H. became sole King of Norway and Denmark. In 1062 Harald marched against the Danish King Svend, and defeated him at Nissan in Halland. But the fight went on, and in 1064 Harald acknowledged Svend's kingdom in Denmark. Harald was the first to really gather the whole country. He was a very firm and brutal leader, and several of the great men went against him. Among others: Einar Tambarskjelve, who he had killed together with Einar's son Eindride. Harald started building the Maria-church in Oslo and Nidaros, both in stone. He is said to be the founder of Oslo. Harald had a strong interest for the western ocean, and the Orkneys and Hjaltland developed strong bonds to Norway.1066 Harald went to England to support the English Earl, Toste Godwinsson, who claimed the right to the throne there. He met the English King, Harald Godwinsson, in the battle of Stamford Bridge. Harald died there, and left behind two sons with his mistress, Tora Torbergsdotter: Magnus and Olav. Harald Godwinsson, English King 1066, defeated Harald Hardråde at Stamford Bridge (Sept. 1066), died in October same year in the battle of Hastings against Wilhelm the Conquerer.
Harald's wife, Tora, was a daughter of Torberg Arnesson Giske.
Harald III "Hardråde" Sigurdsson 246,607
Born: 1015, Ringerike, Buskerud, Norway.
Married (1): Cir 1044
Married (2): 1047 or 1048
Died: 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England
General Notes:
Det var trønderne og deres norske forbundsfeller som vant over kongOlav, men det var danskene som høstet fruktene av seieren. Kong Knutinnsatte sin sønn Svein, ennå bare barnet, til lydkonge i Norge, underformynderskap av moren, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennenekalte Alfiva.
Nordmennene fikk snart merke at de var kommet fra asken i ilden.Danskene innførte nye lovbud, skatter og tyngsler av forskjellig oguhørt slag. En grusom hungersnød hjemsøkte Europa i begynnelsen av1030-årene, og den rammet også Norge. De nye lovbudene gjorde danskeneforhatt, bøndene oppnådde ikke den friheten de hadde kjempet for,høvdingene fikk ikke de fordelene de var blitt lovet, og harde nødsårfestnet inntrykket av et ulykkebringende styre. I denne situasjonkunne helgenkongen i Trondheimen bli også et nasjonalt samlingsmerke -det han aldri hadde greid i levende live. Danskene ble jaget avlandet, og med allmenn tilslutning ble Olavs sønn Magnus («den Gode»)hentet fra Russland, hvor han var til fostring, og satt i kongesetet.Heretter var opposisjonen mot rikskongedømmet minimal. Etter ti årmåtte Magnus finne seg i å dele kongemakten med onkelen Harald. Hanhadde gjort krigerkarriere i Bysants. Magnus døde kort etter (i 1047),og Harald sto for riket alene i et snes år, helt til han falt underforsøket på å erobre England i 1066. Han ble fulgt av sønnen OlavKyrre (1066 - 1093), sønnesønnen Magnus Barfot (1093 - 1103) ogBarfotsønnene Øystein, Sigurd Jorsalfare og Olav.
HARALD THE RUTHLESS, Norwegian HARALD HARDRAADE, OR HARDRÅDE, king ofNorway (1045-66). His harsh suppression of lesser Norwegian chieftainscost him their military support in his unsuccessful struggle toconquer Denmark (1045-62).
The son of Sigurd Sow (Syr), a chieftain in eastern Norway, and ofEstrid, mother of the Norwegian king Olaf II Haraldsson (St. Olaf),Harald fought at the age of 15 against the Danes with Olaf II in thecelebrated Battle of Stiklestad (1030) in which Olaf was killed. Hethen fled to Russia, where he served under the grand prince of Kiev,Yaroslav I the Wise, whose daughter Elizabeth he later married. Afterenlisting in the military service of the Byzantine emperor Michael IV(reigned 1034-41), he fought with the imperial armies in Sicily andBulgaria and is said to have made a pilgrimage to Jerusalem. Hismilitary exploits under Michael IV were described by both Byzantineand Norse medieval historians.
When Harald returned to Norway in 1045, he agreed to share theNorwegian throne with the reigning king, his nephew Magnus I Olafsson.Harald became sole ruler in 1047, when Magnus died in a militaryexpedition that the two rulers had launched against Denmark. He spentthe next 15 years attempting to wrest the Danish throne from Sweyn(Svein) II. After Sweyn's defeat in the Battle of Niz (1062), the tworulers recognized each other as sovereign in their respectivecountries. Harald also quarreled with Pope Alexander II and Adalbert,the archbishop of Bremen and the Holy Roman emperor's vicar for theScandinavian countries. Harald antagonized the two prelates bymaintaining the independence of the Norwegian church.
Harald expanded Norway's colonial possessions in the Orkney, Shetland,and Hebrides islands and in 1066 attempted to conquer England, allyinghimself with the rebel earl Tostig against the new English king,Harold II. After gaining initial victories, Harald's forces wererouted by the English king in September 1066 at Stamford Bridge, whereHarald was killed. His son Magnus (c. 1048-69) succeeded him and ruledjointly with Olaf III, another of Harald's sons, until Magnus' deathin 1069.
Events:
1. Acceded; 1046. King of Norway.
Marriage Information:
Hardråde married Ellisif of Gårdarike, daughter of Jaroslav I the Wiseof Novgorod and Ingegjerd Olavsdatter, circa 1044. (Ellisif ofGårdarike was born circa 1032.)
Marriage Information:
Hardråde also married Tora Torbergsdatter of Giske, daughter ofTorberg Arnesson på Giske and Ragnhild Erlingsdatter, 1047 or 1048.
------
Harald Hardråde Sigurdsson. Født 1015. Død 25.09.1066, da han falt i slaget ved Stamford Bru, 51 år gammel. Harald Hardråde var konge i årene 1047-1066. Han var halvbror til kong Olav den hellige. Harald Hardråde Sigurdsson var gift to ganger. Første gang med Ellisiv, datter av den gardarikske storfyrsten Jaroslav. Annen gang med Tora Torbergsdatter, datter av Torberg Arnesson av Arnungætten på Giske, og hustru Ragnhild Erlingsdatter, som var datter av Erling Skjalgsson. Harald Hardråde fikk to sønner i siste ekteskap. Den eldste het Magnus og den yngste Olav (Kyrre). Sagaen forteller at kong Harald Hardråde var herskesyk, noe som økte etter hvert som han fikk større makt i landet. Det gikk til sist ille for de som talte ham imot - eller la frem saker han ikke likte. Derfor fikk han snart tilnavnet Hardråde. Det heter seg også at han og halvbroren kong Olav den hellige hærtog træller i sine kriger.
Som halvvoksen (ca. 15 år) hadde Harald Hardråde vært med i slaget på Stiklestad - i år 1030. Etter nederlaget rømte han østover sammen med noen venner. Fra Sverige dro han videre til Gardarike, hvor Jaroslav var storfyrste. Der gikk han noen år i krigstjeneste. Men denne tjenesten ser det ikke ut til at han var fornøyd med, for noen år senere dro han videre til Miklegard (Konstantinopel), for å gå inn i væringekorpset hos den greske keiser. Denne "fremmedlegionen" i Byzants - nordboernes Miklegard - var blitt dannet kort tid i forveien - av den kraftfulle greske keiser Basilios II., til bruk både som
livvakt i hovedstaden og til krigene mot bulgarerne. "Fremmedlegionen", væringene, bestod for det meste av svensker fra Gardarike og Sverige. Bare en og annen skjelden gang har eventyrlystne nordmenn og islendinger våget seg til å gå i denne tjenesten. Harald Hardråde fór vide omkring i de
forskjellige krigene, og samlet seg etterhvert store rikdommer, noe som førte til at han fikk kongsdatteren Ellisiv (Elisabeth), datter av kong Jaroslav i Holmgard, med seg til Norden. Samme vinteren giftet Harald Hardråde seg med henne, som ble hans dronning. Ellisivs morfar var sveakongen Olav Svenske. Dronning Ellisiv og Harald Hardråde fikk døtrene Maria og Ingegjerd. Datteren Maria døde forøvrig på samme tid - samme dag - som sin far. Harald Hardråde hadde med seg store rikdommer til landet fra oppholdet i Byzants. Det var Harald Hardråde Sigurdsson som grunnla Oslo i 1048. En av Harald Hardrådes viktigste menn var Håkon Ivarsson Jarl på Opplandene, en dattersønn til Håkon Ladejarl. Håkon Ivarsson ble gift med Ragnhild Magnusdatter, datter av Magnus den gode Olavsson. De fikk sønnen Ivar Håkonsson (Sudrheim), født ca. 1070, som bodde på Sudrheim (Sørum på Romerike).
Harald 3 Hardråde, 1015-1066, sønn av kong Sigurd Syr på Ringerike og Åsta Gudbrandsdatter. Deltok i slaget på Stiklestad på si nhalvbror kong Olavs side. Flyktet deretter til Gardarike. Fra 1034 kom han i den greske keisers tjeneste som høvding blanti Miklagard. G.m. storfyrst Jaroslavs datter
Ellisiv i Gardarike. 1045 vendte H. tilbake til Norge med en stor formueog fikk halvdelen av riket mot å skifte sitt gull med kong Magnus. Ved Magnus'død 1047 ble H. enekonge i Norge og Danmark. 1062 gjorde H. etstort hærtog mot den danske konge Svend, og slo ham ved Nissan iHalland. Men striden fortsatte, og 1064 anerkjente H. Svendskongedømme i Danmark. Først med H. kan man si at rikssamlingenvar fullbyrdet. Han styrte med stor hardhet og kom i motsetningtil flere stormenn, bl.a. til Einar Tambarskjelve, som han lotdrepe sm.m. sønnen Eindride. H. begynte å bygge Mariakirkene i Oslo og Nidaros, begge i stein. Etter tradisjonen anla han Oslo.H. drev en kraftig Vesterhavspolitikk, og Orknøyene og Hjaltlandble fast knyttet til Norge. 1066 drog H. på hærtog til Englandfor å støtte den eng. tronkrever, jarlen Toste Godwinsson. Hanmøtte den eng. konge Harald Godwinsson i slaget ved Stamford Bridge; H. falt. - H. etterlot to sønner med sin frille ToraTorbergsdotter, Magnus og Olav. Harald Godwinsson, engelsk konge 1066, slo Harald Hårdråde ved Stamford Bridge(sept. 1066), falt okt. samme år i slaget ved Hastings motVilhelm Erobreren.
Yrke:
Etter slaget på Stiklestad flyktet han til Bysants og ble leder for keiserens garde, væringene. Anerkjent som konge 1045. Etter tradisjonen Oslos grunnlegger. Gjorde krav på den eng. kronen i 1066, men falt i slaget ved Stanford Bridge.
Datteren Gunnhild ble gift med Kjetil Kalv på Ringnes, og de fikk datteren Sigrid Kjetilsdatter, som ble gift med Eindride Einarsson, sønn til Einar Tambarskjelve. Gunnhild Sigurdsdatter og Kjetil Kalv hadde også sønnene Guttorm Gunnhildsson og Finn Gunnhildsson. Halvdan Sigurdsson fikk datteren Bergljot, som ble gift med Finn Arnesson på Austråt. Ingerid Sigurdsdatter var gift med Nevstein Bårdsson, nevø til Brynjulv Ulvalde på Vättlanda i Skee i Bohuslän, og de ble foreldrene til Gudrun Nevsteinsdatter (en frenke til kong Olav den hellige), som ble gift med Skule Tostensson "Kongsfostre", som er stamfar til ætten Rein i Trøndelag. Sigurd Syr bodde på gården Stein i Kile på Ringerike. Han var en fredsommelig mann og likte best å stelle gården, derav kommer navnet Syr.
Yrke:
Han skildres som en fredsommelig mann som best likte å stelle på gården. Derfor fikk ha navnet Syr, dvs. so eller purke. Forøvrig var han forstandig, sindig og måteholden. Han hjalp sin stesønn Olav den Hellige til å vinne overherredømmet etter slaget ved Nesjar.
Aasta Gudbrandsdatter Kula f. 0967, Kvam i Nord Fron, Gudbrandsdalen, døpt: CA. 0998, g. (1) Harald Gudrødson Grenske, f. 0952, d. 995, g. (2) 0995, Sigurd Halvdanson Syr av Romerike, f. omk 960, yrke: konge på Romerike, d. omk 1018. Aasta døde CA.1020.
Død:
Y
Barn:
Guttorm Sigurdsson ble født ansl 999 , Stein i Hile, Ringerike, Norway; og døde.
Ingerid Sigurdsdatter ble født ansl 1012 , Stein i Hile, Ringerike, Norway; døde, Bøsnes, Ringerike, Norway.
2. Harald Sigurdsson ble født 1015 , Stein i Hile, Ringerike, Norway; døde 25 Sep 1066, Hastings, Stamford Bridge, , Yorkshire, England; ble begravet , Elgseter kloster, Trondheim.
Giskeætten
stormannsslekt som nedstammet fra Torberg Arnesson (jfr. Arnmødlingene) og Ragnhild, Erling Skjalgssons datter. Deres datter Tora ble gift med Harald Hardråde, og fra henne stammer de følgende konger i Norge. G. døde ut på mannssiden i 1265, og med Margrete Nikolasdatter, som giftet seg med Bjarne Erlingsson, gikk Giskegodset over til Bjarkøyætten.
Alt. namn: Kollbjørn Arnisson Giske
Yrke:
Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Torberg, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.Ð Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.
242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer.
Ragnhild kalles også Astrid den aarbaarneÐ. I 1025 var hennes sønn, Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans i Orkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein (Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok veien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, og om kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter. Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han dro sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den, Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte hele natten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giske og la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest ombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og ba ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var. Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henne Tora. Stein ga henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torberg kom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin; han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnet ting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren.
Yrke:
I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60:
Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre.
Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham.
Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
«Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav.
Erling var en mektig herse over landet fra Sognefjord til Lindesnes og var den gjeveste av alle lendermenn i Norge. Han førte et stort hus med mange menn i sin tjeneste, såvel hjemme som i hærferd.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 54:
På Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjel, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten på Hordaland.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 22:
Det har alltid vært sagt at Erling var den gjeveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson.
Han var med kong Olav Trygvesson på toget til Vendland.
I begynnelsen kjempet han mot Olav Haraldsson, men etter slaget ved Nesjar kom det til forsoning, hvorved Erling måtte gi avkall på endel av sine len. Det ble senere brudd mellom ham og kongen. Erling reiste da til kong Knud i England. Da han kom hjem, prøvde han å overraske kongen da denne skulle fare fra Viken til Trondheim. Men Erling var uheldig og ble selv overrasket. I en trefning ved Tungeøyene ble Erling overvunnet og måtte overgi seg. Kongen hånte ham, og han ble drept av sin frende og fiende Aslak Fitjaskalle. Dette ble senere skjebnesvangert for kongen.
Død:
Ble drept av sin tremenning Aslak Fitjaskalle ca. 975—1028, "Rygekongen", herse og lendmann på Sola, Jæren. G.m. Olav Tryggvasons søster Astrid. Støttet Svein jarl mot Olav Haraldsson. Sluttet seg til kong Knut i England 1025 og fulgte denne til Norge. Drept av Olav Haraldssons menn.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt. Kongen sa: Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt? Da sa Olmod: Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av. Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster, sa hun, når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte. Og så sluttet samtalen for den gang.
57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: Nå er bror min vill. Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet. Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.
58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her.
1050 - 1093 (43 år)