Magnus the bare-footed, 1073-1103, son of Olav Kyrre, king over the Northern Norway from 1093, king alone from the year after. His nickname was because of his scottish suit, or that he,according to Irish custom, rode barefooted. Magnus first conquered the Orkneys and Suder-islands for Norway, and then ended up in a war with the Swedish King, Inge Stenkilsson. They made up in 1101, and he married Inge's daughter, Margrete, called "little-Piece". 1102 Magnus raided the island in the west again. On his way home he died during a raid in Ireland. Snorre says that a spear shaft went through both thighs above the knees so that he could not move, then he broke it in half and went on fighting. But an Irishman struck him in the neck with an axe that killed him.
Magnus III Barefoot of Norway 750,751,752
Born: Cir 1073, Norway
Married (1): 1101
Died: 24 Aug 1103, Ulster/Connaugt, Ireland.
Cause of his death was he was killed.
General Notes:
MAGNUS III, called Barefoot (1073-1103), king of Norway (1093-1103),the son of King Olaf III. Magnus spent most of his reign at war, firstin Sweden and later in the British Isles, where earlier Norsesettlements still legitimized Norwegian claims. By expeditions to theHebrides and the Isle of Man in 1098 he consolidated Norwegiansuzerainty in these parts, and the same year, responding to Welsh bidsfor help, he defeated Norman forces on Anglesey. Magnus was killedwhile campaigning in northern Ireland.
MAGNUS BAREFOOT, Norwegian MAGNUS BERRFØTT, Old Norse MAGNUS BARFOT,king of Norway (1093-1103), warrior who consolidated Norwegian rule inthe Orkney and Hebrides islands and on the Isle of Man (all now partof the United Kingdom). He was called Barefoot (i.e., bareleg) becausehe often wore Scottish kilts.
After succeeding his father, Olaf III Haraldsson, Magnus initiallyruled jointly with his cousin Haakon and became sole ruler on Haakon'sdeath the following year. In 1098 he launched expeditions to theHebrides and the Isle of Man and responded to Welsh pleas for helpagainst the Normans by attacking Anglesey, where he defeated theNorman earls Hugh of Chester and Hugh of Shrewsbury. Magnus hadattacked Sweden shortly after becoming king, but he made peace withthe Swedish king Inge in 1101 and married his daughter Margaret.
Magnus made another expedition in 1102, visiting the Hebrides andOrkneys and the Isle of Man. He was killed in Ireland in August 1103while foraging for food. Norwegian control of the Isle of Man soonended, but earls who ruled Orkney recognized the sovereignty of theNorwegian king until 1468, and the Orkney and Hebrides dioceses becamepart of the Norwegian church.
Magnus III (Den harfodede):
Magnus 3 Berrføtt, sønn av Olav Kyrre, konge over den nordlige del avNorge 1093, enekonge året etter. Tilnavnet skyldes hans skotske draktmed kort kjortel eller at han - etter irsk skikk - red barfot. Magnusbrakte først Orknøyene og Suderøyene under Norge, kom deretter i krigmed den svenske konge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) ogektet Inges datter Margrete, kalt «Fredkulla». 1102 gjorde Magnus etnytt krigstokt mot øyene i vest; på hjemveien falt han under enlandgang i Irland.
1. Acceded; 1093. King of Norway.
Magnus married Margareta Fredkulla Ingesdotter Sweden, daughter ofInge I the Elder of Sweden Stenkilsson and Helen, in 1101. (MargaretaFredkulla Ingesdotter Sweden died on 4
Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over dennordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnetskyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etterirsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene ogSuderøyene under Norge, kom deretter i krig med den
svenskekonge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Ingesdatter Margrete, kalt . 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt motøyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.
Magnus Barfot Olavsson. Født 1073, oppvokst i hirden til sin far. Magnus Barfot døde den 24.08.1103, i Irland. Han var konge i Norge i tidsrommet 1093-1103. Han fikk visst tilnavnet Barfot mens han lå ute i vester-viking. Magnus og mange av hans menn begynte å bruke klesdrakten som var i vanlig bruk i Irland og Skottland, og gikk barbent på gatene med korte kjortler og kapper. Magnus Barfot var gift med Margret Ingesdatter av Sverige, datter av svenskekongen Inge Stenkildsson. Dette giftemålet var en del av en fredsavtale mellom Norge og Sverige. De ble gift høsten 1101 i Konghelle ved Götaelven. Margret Ingesdatter ble etter Magnus Barfots død gift med Niels Svensson (død 25.06.1134), sønn til danekongen Sven Estridsson, og de fikk sønnen Magnus den sterke.
Kong Magnus Barfot hadde flere uekte barn før sitt ekteskap - som var barnløst. Sønnen Øystein var av "lite gjæv morsætt" (død 21.08.1122, 33 år gammel - på gården Hustad i Romsdal), sønnen Sigurd (Jorsalfarer) var ett år yngre, og moren var Tora. Den tredje sønnen Olav var mye yngre (død 1115), og hans mor var Sigrid Saxesdatter - kongens frille - datter av Saxe i Vik (Vik på Saksvik på Strinda). Magnus Barfot hadde også den uekte sønnen Harald Gille med en irsk eller sudrøysk kvinne. Han hadde også sønnen Sigurd Slembe, hvis mor var Tora, datter til Saxe i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson. Magnus Barfot delte regjeringsmakten ett års tid med fetteren Håkon Toresfostre Magnusson, som rådde over den nordlige delen av landet. Magnus Barfot var en krigersk konge, som hadde store planer ved bruk av våpenmakt. I begynnelsen av sin styringstid foretok han et tokt til øyene utenfor Skottland. Der tvang han den skotske kongen til å gi avkall på disse, og jarlene av Orknøyene og kongen av Suderøyene måtte hylle ham. Fra denne ferden kan man regne at Norge hadde varig herredømme over Suderøyene - som nå hørte til Norgesveldet i 168 år - frem til freden i Perth i 1266. I 1099 vendte kong Magnus tilbake til Norge, men sønnen Sigurd ble igjen - som høvding - på de norske øyene ved Skottland. Nå kom kong Magnus i krig med den svenske kongen Inge Stenkildsson, men det ble bare noen få sammenstøt - noe som ikke var til kong Magnus Barfot sin ære. Han sluttet et forlik med svenskekongen, og som en stadfestelse på freden giftet han seg med svenskekongens datter Margret. I 1102 foretok kong Magnus et nytt tokt til Suderøyene og Man - som nå hadde løsrevet seg. På hjemveien gikk han iland i Irland og herjet. På tilbakeveien til sine skip ble han overfalt av irene, og felt etter et mandig forsvar.
Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over dennordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnetskyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etterirsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene ogSuderøyene under Norge, kom deretter i krig med den
svenskekonge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Ingesdatter Margrete, kalt . 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt motøyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.
Magnus Barfot Olavsson. Født 1073, oppvokst i hirden til sin far. Magnus Barfot døde den 24.08.1103, i Irland. Han var konge i Norge i tidsrommet 1093-1103. Han fikk visst tilnavnet Barfot mens han lå ute i vester-viking. Magnus og mange av hans menn begynte å bruke klesdrakten som var i vanlig bruk i Irland og Skottland, og gikk barbent på gatene med korte kjortler og kapper. Magnus Barfot var gift med Margret Ingesdatter av Sverige, datter av svenskekongen Inge Stenkildsson. Dette giftemålet var en del av en fredsavtale mellom Norge og Sverige. De ble gift høsten 1101 i Konghelle ved Götaelven. Margret Ingesdatter ble etter Magnus Barfots død gift med Niels Svensson (død 25.06.1134), sønn til danekongen Sven Estridsson, og de fikk sønnen Magnus den sterke.
Kong Magnus Barfot hadde flere uekte barn før sitt ekteskap - som var barnløst. Sønnen Øystein var av "lite gjæv morsætt" (død 21.08.1122, 33 år gammel - på gården Hustad i Romsdal), sønnen Sigurd (Jorsalfarer) var ett år yngre, og moren var Tora. Den tredje sønnen Olav var mye yngre (død 1115), og hans mor var Sigrid Saxesdatter - kongens frille - datter av Saxe i Vik (Vik på Saksvik på Strinda). Magnus Barfot hadde også den uekte sønnen Harald Gille med en irsk eller sudrøysk kvinne. Han hadde også sønnen Sigurd Slembe, hvis mor var Tora, datter til Saxe i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson. Magnus Barfot delte regjeringsmakten ett års tid med fetteren Håkon Toresfostre Magnusson, som rådde over den nordlige delen av landet. Magnus Barfot var en krigersk konge, som hadde store planer ved bruk av våpenmakt. I begynnelsen av sin styringstid foretok han et tokt til øyene utenfor Skottland. Der tvang han den skotske kongen til å gi avkall på disse, og jarlene av Orknøyene og kongen av Suderøyene måtte hylle ham. Fra denne ferden kan man regne at Norge hadde varig herredømme over Suderøyene - som nå hørte til Norgesveldet i 168 år - frem til freden i Perth i 1266. I 1099 vendte kong Magnus tilbake til Norge, men sønnen Sigurd ble igjen - som høvding - på de norske øyene ved Skottland. Nå kom kong Magnus i krig med den svenske kongen Inge Stenkildsson, men det ble bare noen få sammenstøt - noe som ikke var til kong Magnus Barfot sin ære. Han sluttet et forlik med svenskekongen, og som en stadfestelse på freden giftet han seg med svenskekongens datter Margret. I 1102 foretok kong Magnus et nytt tokt til Suderøyene og Man - som nå hadde løsrevet seg. På hjemveien gikk han iland i Irland og herjet. På tilbakeveien til sine skip ble han overfalt av irene, og felt etter et mandig forsvar.
Yrke:
Drog 1098 på tokt til øyene i Vest og la Orknøyene og Hebridene under norsk velde.
Yrke:
Han fulgte faren til England i 1066, og styrte Norge sm.m. broren Magnus til dennes død i 1069. Hans regjeringstid er preget av fred og fremgang. Grunnla Bergen.
Harald 3 Hardråde (Hard-ruler), 1015-1066, son of King Sigurd Syr in Ringerike and Åsta Gudbrandsdatter. Participated in the battle of Stiklestad on his half brother King Olav's side. Fled afterwards to Russia. From 1034 he entered the Greek emperor's service as chief of the "vaerings" (Varangians) in Miklagard (Istanbul). Married Grand Prince Jaroslav's daughter, Ellisiv, in Russia. 1045 he returned to Norway with a big fortune and got half of the kingdom by trading his gold for King Magnus. When Magnus died, H. became sole King of Norway and Denmark. In 1062 Harald marched against the Danish King Svend, and defeated him at Nissan in Halland. But the fight went on, and in 1064 Harald acknowledged Svend's kingdom in Denmark. Harald was the first to really gather the whole country. He was a very firm and brutal leader, and several of the great men went against him. Among others: Einar Tambarskjelve, who he had killed together with Einar's son Eindride. Harald started building the Maria-church in Oslo and Nidaros, both in stone. He is said to be the founder of Oslo. Harald had a strong interest for the western ocean, and the Orkneys and Hjaltland developed strong bonds to Norway.1066 Harald went to England to support the English Earl, Toste Godwinsson, who claimed the right to the throne there. He met the English King, Harald Godwinsson, in the battle of Stamford Bridge. Harald died there, and left behind two sons with his mistress, Tora Torbergsdotter: Magnus and Olav. Harald Godwinsson, English King 1066, defeated Harald Hardråde at Stamford Bridge (Sept. 1066), died in October same year in the battle of Hastings against Wilhelm the Conquerer.
Harald's wife, Tora, was a daughter of Torberg Arnesson Giske.
Harald III "Hardråde" Sigurdsson 246,607
Born: 1015, Ringerike, Buskerud, Norway.
Married (1): Cir 1044
Married (2): 1047 or 1048
Died: 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England
General Notes:
Det var trønderne og deres norske forbundsfeller som vant over kongOlav, men det var danskene som høstet fruktene av seieren. Kong Knutinnsatte sin sønn Svein, ennå bare barnet, til lydkonge i Norge, underformynderskap av moren, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennenekalte Alfiva.
Nordmennene fikk snart merke at de var kommet fra asken i ilden.Danskene innførte nye lovbud, skatter og tyngsler av forskjellig oguhørt slag. En grusom hungersnød hjemsøkte Europa i begynnelsen av1030-årene, og den rammet også Norge. De nye lovbudene gjorde danskeneforhatt, bøndene oppnådde ikke den friheten de hadde kjempet for,høvdingene fikk ikke de fordelene de var blitt lovet, og harde nødsårfestnet inntrykket av et ulykkebringende styre. I denne situasjonkunne helgenkongen i Trondheimen bli også et nasjonalt samlingsmerke -det han aldri hadde greid i levende live. Danskene ble jaget avlandet, og med allmenn tilslutning ble Olavs sønn Magnus («den Gode»)hentet fra Russland, hvor han var til fostring, og satt i kongesetet.Heretter var opposisjonen mot rikskongedømmet minimal. Etter ti årmåtte Magnus finne seg i å dele kongemakten med onkelen Harald. Hanhadde gjort krigerkarriere i Bysants. Magnus døde kort etter (i 1047),og Harald sto for riket alene i et snes år, helt til han falt underforsøket på å erobre England i 1066. Han ble fulgt av sønnen OlavKyrre (1066 - 1093), sønnesønnen Magnus Barfot (1093 - 1103) ogBarfotsønnene Øystein, Sigurd Jorsalfare og Olav.
HARALD THE RUTHLESS, Norwegian HARALD HARDRAADE, OR HARDRÅDE, king ofNorway (1045-66). His harsh suppression of lesser Norwegian chieftainscost him their military support in his unsuccessful struggle toconquer Denmark (1045-62).
The son of Sigurd Sow (Syr), a chieftain in eastern Norway, and ofEstrid, mother of the Norwegian king Olaf II Haraldsson (St. Olaf),Harald fought at the age of 15 against the Danes with Olaf II in thecelebrated Battle of Stiklestad (1030) in which Olaf was killed. Hethen fled to Russia, where he served under the grand prince of Kiev,Yaroslav I the Wise, whose daughter Elizabeth he later married. Afterenlisting in the military service of the Byzantine emperor Michael IV(reigned 1034-41), he fought with the imperial armies in Sicily andBulgaria and is said to have made a pilgrimage to Jerusalem. Hismilitary exploits under Michael IV were described by both Byzantineand Norse medieval historians.
When Harald returned to Norway in 1045, he agreed to share theNorwegian throne with the reigning king, his nephew Magnus I Olafsson.Harald became sole ruler in 1047, when Magnus died in a militaryexpedition that the two rulers had launched against Denmark. He spentthe next 15 years attempting to wrest the Danish throne from Sweyn(Svein) II. After Sweyn's defeat in the Battle of Niz (1062), the tworulers recognized each other as sovereign in their respectivecountries. Harald also quarreled with Pope Alexander II and Adalbert,the archbishop of Bremen and the Holy Roman emperor's vicar for theScandinavian countries. Harald antagonized the two prelates bymaintaining the independence of the Norwegian church.
Harald expanded Norway's colonial possessions in the Orkney, Shetland,and Hebrides islands and in 1066 attempted to conquer England, allyinghimself with the rebel earl Tostig against the new English king,Harold II. After gaining initial victories, Harald's forces wererouted by the English king in September 1066 at Stamford Bridge, whereHarald was killed. His son Magnus (c. 1048-69) succeeded him and ruledjointly with Olaf III, another of Harald's sons, until Magnus' deathin 1069.
Events:
1. Acceded; 1046. King of Norway.
Marriage Information:
Hardråde married Ellisif of Gårdarike, daughter of Jaroslav I the Wiseof Novgorod and Ingegjerd Olavsdatter, circa 1044. (Ellisif ofGårdarike was born circa 1032.)
Marriage Information:
Hardråde also married Tora Torbergsdatter of Giske, daughter ofTorberg Arnesson på Giske and Ragnhild Erlingsdatter, 1047 or 1048.
------
Harald Hardråde Sigurdsson. Født 1015. Død 25.09.1066, da han falt i slaget ved Stamford Bru, 51 år gammel. Harald Hardråde var konge i årene 1047-1066. Han var halvbror til kong Olav den hellige. Harald Hardråde Sigurdsson var gift to ganger. Første gang med Ellisiv, datter av den gardarikske storfyrsten Jaroslav. Annen gang med Tora Torbergsdatter, datter av Torberg Arnesson av Arnungætten på Giske, og hustru Ragnhild Erlingsdatter, som var datter av Erling Skjalgsson. Harald Hardråde fikk to sønner i siste ekteskap. Den eldste het Magnus og den yngste Olav (Kyrre). Sagaen forteller at kong Harald Hardråde var herskesyk, noe som økte etter hvert som han fikk større makt i landet. Det gikk til sist ille for de som talte ham imot - eller la frem saker han ikke likte. Derfor fikk han snart tilnavnet Hardråde. Det heter seg også at han og halvbroren kong Olav den hellige hærtog træller i sine kriger.
Som halvvoksen (ca. 15 år) hadde Harald Hardråde vært med i slaget på Stiklestad - i år 1030. Etter nederlaget rømte han østover sammen med noen venner. Fra Sverige dro han videre til Gardarike, hvor Jaroslav var storfyrste. Der gikk han noen år i krigstjeneste. Men denne tjenesten ser det ikke ut til at han var fornøyd med, for noen år senere dro han videre til Miklegard (Konstantinopel), for å gå inn i væringekorpset hos den greske keiser. Denne "fremmedlegionen" i Byzants - nordboernes Miklegard - var blitt dannet kort tid i forveien - av den kraftfulle greske keiser Basilios II., til bruk både som
livvakt i hovedstaden og til krigene mot bulgarerne. "Fremmedlegionen", væringene, bestod for det meste av svensker fra Gardarike og Sverige. Bare en og annen skjelden gang har eventyrlystne nordmenn og islendinger våget seg til å gå i denne tjenesten. Harald Hardråde fór vide omkring i de
forskjellige krigene, og samlet seg etterhvert store rikdommer, noe som førte til at han fikk kongsdatteren Ellisiv (Elisabeth), datter av kong Jaroslav i Holmgard, med seg til Norden. Samme vinteren giftet Harald Hardråde seg med henne, som ble hans dronning. Ellisivs morfar var sveakongen Olav Svenske. Dronning Ellisiv og Harald Hardråde fikk døtrene Maria og Ingegjerd. Datteren Maria døde forøvrig på samme tid - samme dag - som sin far. Harald Hardråde hadde med seg store rikdommer til landet fra oppholdet i Byzants. Det var Harald Hardråde Sigurdsson som grunnla Oslo i 1048. En av Harald Hardrådes viktigste menn var Håkon Ivarsson Jarl på Opplandene, en dattersønn til Håkon Ladejarl. Håkon Ivarsson ble gift med Ragnhild Magnusdatter, datter av Magnus den gode Olavsson. De fikk sønnen Ivar Håkonsson (Sudrheim), født ca. 1070, som bodde på Sudrheim (Sørum på Romerike).
Harald 3 Hardråde, 1015-1066, sønn av kong Sigurd Syr på Ringerike og Åsta Gudbrandsdatter. Deltok i slaget på Stiklestad på si nhalvbror kong Olavs side. Flyktet deretter til Gardarike. Fra 1034 kom han i den greske keisers tjeneste som høvding blanti Miklagard. G.m. storfyrst Jaroslavs datter
Ellisiv i Gardarike. 1045 vendte H. tilbake til Norge med en stor formueog fikk halvdelen av riket mot å skifte sitt gull med kong Magnus. Ved Magnus'død 1047 ble H. enekonge i Norge og Danmark. 1062 gjorde H. etstort hærtog mot den danske konge Svend, og slo ham ved Nissan iHalland. Men striden fortsatte, og 1064 anerkjente H. Svendskongedømme i Danmark. Først med H. kan man si at rikssamlingenvar fullbyrdet. Han styrte med stor hardhet og kom i motsetningtil flere stormenn, bl.a. til Einar Tambarskjelve, som han lotdrepe sm.m. sønnen Eindride. H. begynte å bygge Mariakirkene i Oslo og Nidaros, begge i stein. Etter tradisjonen anla han Oslo.H. drev en kraftig Vesterhavspolitikk, og Orknøyene og Hjaltlandble fast knyttet til Norge. 1066 drog H. på hærtog til Englandfor å støtte den eng. tronkrever, jarlen Toste Godwinsson. Hanmøtte den eng. konge Harald Godwinsson i slaget ved Stamford Bridge; H. falt. - H. etterlot to sønner med sin frille ToraTorbergsdotter, Magnus og Olav. Harald Godwinsson, engelsk konge 1066, slo Harald Hårdråde ved Stamford Bridge(sept. 1066), falt okt. samme år i slaget ved Hastings motVilhelm Erobreren.
Yrke:
Etter slaget på Stiklestad flyktet han til Bysants og ble leder for keiserens garde, væringene. Anerkjent som konge 1045. Etter tradisjonen Oslos grunnlegger. Gjorde krav på den eng. kronen i 1066, men falt i slaget ved Stanford Bridge.
1090 - 1130 (40 år)