Var først hertug over SØ-Norge med sete i Oslo, fra 1299 også konge, og i hans tid ble administrasjonssenteret flyttet fra Bergen til Oslo
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i Kjøbenhavn.
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson. Han ble gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje.
Bygde Akershus slott og flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo.
Magnus ble en av de store riksbyggere i Norges historie. Utvidet sentralmyndighetens makt i samfunnet og utførte et skjellsettende arbeid for å skaffe landet et enhetlig og tidsmessig lovverk
Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.
I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl for å verge Norges rikeÐ.
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs sveitungerÐ ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager på steile og hjulÐ ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.
Fødsel:
Håkon ble født sommeren 1204, noen måneder etter farens død, på Folkinsborg, Eidsberg i Borgesyssel. Baglerne var herrer i Viken dengang, så det gjaldt å være forsiktig og ikke la dem få rede på at det var født en sønnesønn av kong Sverre. Selve fødselen foregikk i all hemmelighet, kun en prest som Inga bodde hos, visste hvem gutten var. Men da et år var gått, fant Traand prest og Inga det rådelig å komme bort med ham, de fór til Oplandene og fikk der noen gamle birkebeinere til å fare over fjellet med ham til Nidaros, midt på den hardeste vinteren.
Tidlig på året 1206 kom birkebeinerne frem til Nidaros, til kong Inge Baardsson med Håkon, og både kongen og siden jarlen Haakon Galen tok vel imot gutten og anerkjente ham som kongesønn. Sagaen har en rekke fortellinger om hvor tidlig ute han var og hvor godt han kunne svare for seg, helt fra han var tre år gammel og for noen dager var kommet i baglernes vold i Bergen.
Etter kong Inges død var det uenighet blandt birkebeinerne om hvem som skulle bli hans etterfølger, den 13-årige Håkon, Inges sønn Guttorm eller hans bror Skule jarl. Det var tale om at Håkons mor Inga skulle bære jernbyrd for å bevise hans herkomst, det ble talt om å vente til erkebispen kom tilbake fra en reise. Det kom brev fra lendmenenene på Vestlandet, som tok bestemt parti for Håkon, og tilslutt ble han også tatt til konge på Øreting. Skervald fra Gauldal ga ham kongsnavn, vistnok den samme som 15 år tidligere hadde gitt hans far Håkon Sverreson kongsnavn. Men korsbrødrene nektet å la St. Olavs skrin bære ut til hyllingen, så den vanlige eden kunne ikke bli svoret.
Yrke:
Håkon ble også hyllet Bergen i 1217. Skule Bårdsson ble regent og jarl med en tredjedel av riket under seg. Skule var halvbror til Inge Bårdsson. Etter Filippus' død samme år ble Håkon også hyllet øst i landet. Etter endelig forlik mellom birkebeiner og bagler ble baglerflokken oppløst i 1218. På riksmøte i 1218 ble riksdelingsavtalen mellom Håkon og Skule fornyet. I 1217 ble slittungflokken reist i Marker, med Magnus, angivelig sønn til Magnus Erlingsson, som kongsemne. Restene av slittungflokken gikk opp i ribbungflokken som ble reist i 1219 i Viken med Sigurd, angivelig sønn av Erling Steinvegg, som kongsemne. Ribbungene ble endelig slått i 1227. På riksmøte i Bergen i 1223 ble Håkon anerkjent som rett arving til tronen fremfor andre.
I 1236 ble Skule hertug uten noen egen riksdel under seg. Skule gjorde imidlertid opprør i 1239 og lot seg hylde som konge på Øreting. Under de kampene som da oppstod, ble Håkon først slått ved Laaka på Raumarike, men senere ble Skule slått ved Oslo. Skule flyktet til Nidaros og ble felt der 23.05.1240. Håkon ble så kronet i Bergen i 1247.
I 1260 ble det fastslått at riket skulle arves uten deling i ekte mannslinje. Håkons styre var mildt og godt, landet hadde fremgang, lovene ble forbedret og nye ble vedtatt. I 1261 ble Grønland og i 1262 Island underlagt Norge. Håkon bygde Håkonshallen i Bergen.
Med en viss Kanga den Unge hadde han datteren Cecilia som døde i 1248. Cecilia var gift med Gregorius Andresson.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Yrke:
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.
Barn:
2. Magnus, VI Lagabøte ble født 1 Mai 1238 , Oslo, (OS), Norway; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland, Norway.
Håkon var sin fars annen uekte sønn.
På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon hyldet av Birkebeinerne og tatt til konge over Norge på Øreting. I Sverres tid hadde endel biskoper gått i landflyktighet. Nå kalte Håkon bispene hjem og innledet forliksforhandlinger. Bispene var øyensynlig ivrige nok etter å vende tilbake til ombudene fra landsflyktigheten.
Resultatet av tautrekkingen mellom partene går tilstrekkelig klart fram av et brev som Håkon alene lot utstede om det forliket som kom i stand. Brevet viser at Håkon gjør seg stor møye med å rettferdiggjøre at han går til forlik:
«Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
Allerede i 1204 døde imidlertid Håkon plutselig i Bergen, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218
Inga skal ha vært meget vakker. Hun gjorde Håkon Sverressons bekjentskap i Sarpsborg høsten 1203 under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste menn i Borg.
Mens hun var fruktsommelig ble hun sveket av sine frender, måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun bodde på nabogården Falkenborg da hun fødte Håkon. I 1205 måtte hun dra med gutten til Hamar på julaften, men av frykt for sin frende, biskop Ivar, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro hun nordover gjennom Østerdalen, ble forfulgt av biskop Nikulas og baglerne, men kom lykkelig frem til Nidaros.
Hun hørte åpenbart til en god bondeslekt i Østfold og ble, etter rimelige konstruksjoner av moderne historikere, kort etter kongesønnens fødsel i 1204 gift med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet hadde hun visstnok en sønn, Olav. På den annen side er dette ikke til hinder for at hun i 1217-18, etter en del vanskeligheter, «bærer jern» for sannheten av at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer.
Inga er antagelig begravet i St. Halvards kirke.
Barn:
4. Håkon IV Håkonsson, den gamle ble født 1204 , Falkenborg, Eidsberg, Norway; døde 15 Des 1263, Kirkwall, , Orkney Islands, Scotland.
Halvbror til kong Inge Bårdsson, regnet med å bli konge da Inge døde 1217, men birkebeinerne valgte den 13 år gamle Håkon Håkonsson. S. beholdt sin jarltittel, ble Håkons formynder og den som styrte Norge til riksmøtet i Bergen 1223 formelt godkjente Håkon som konge.
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
Levde 1247.
Ragnhild ble siste gang nevnt i 1247. Hennes avstamning er usikker
I «Rosensverdslektens forfedre» av Bent og Vidar Billing Hansen antas at hun var datter til Nikolas Kuvung (Nokkve Pålsson), lendmann på Giske, som døde i 1217.
I «Våre forfedre» av Mogens Bugge antas at hun var datter til Jon Torbergsson av Randaberg og Ragnhild Erlingsdatter som igjen var datter til jarlen Erling Skakke (1115-79) og Kristina Sigurdsdatter (død 1178), datter til kong Sigurd Jorsalfare (1090-1130).
1270 - 1319 (49 år)